Ringdue
Ringdue (Columba palumbus) er en storvokst dueart i slekten Columba, som videre inngår i duefamilien (Columbidae). Arten er kortdistansetrekker på høye breddegrader og utbredt over det meste av Europa, unntatt på Island og lengst nord på Nordkalotten. Fem underarter anerkjennes, og nominatformen hekker i nesten hele Norge.
| Ringdue | |||
|---|---|---|---|
.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Columba palumbus Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| ringdue | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Duefugler | ||
| Familie | Duer | ||
| Slekt | Columba | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, skog og kulturlandskap opp til 1 600 moh eller tregrensen. | ||
| Utbredelse: | |||
 Klikk på kartet for forklaringer! | |||
Arten er svært tallrik og livskraftig.[1] Man regner med en global populasjon på cirka 51–73 millioner individer, hvorav cirka 80 % befinner seg i Europa (tilsvarende 20–29 millioner par).[1]
Taksonomi rediger
Ringdue er nært beslektet med madeiradue (C. trocaz) og kanaridue (C. bollii) i Makaronesia, og skiferdue (C. unicincta) i Afrika, kanskje også laurbærdue (C. junoniae) på Kanariøyene.[2]
Ssp. iranica hybridiserer med nominatformen øst i Tyrkia og vest i Transkaspia.[2] De foreslåtte rasene excelsa (Marokko, Algerie og Tunisia), ghigii (Sardinia) og kleinschmidti (fra det sentrale Skottland) blir som regel regnet med til nominatformen, mens rasen kirmanica (Sørøst-Iran) regnes inn under ssp. casiotis.[2] Det er derfor bare konsensus om fem underarter, hvorav fire nålevende.
Inndeling rediger
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[4][5][6]
- Columbiformes, duefugler
- Columbidae, duefamilien
- Columba
- C. livia, klippedue
- C. rupestris, steindue
- C. leuconota, snødue
- C. guinea, spragledue
- C. albitorques, etiopiadue
- C. oenas, skogdue
- C. eversmanni, morbærdue
- C. oliviae, somalidue
- C. palumbus, ringdue
- C. p. azorica, hekker på de østre og sentrale Azorene
- C. p. maderensis, hekker i fjellskog på Madeira, (trolig utdødd)
- C. p. palumbus, nominatformen hekker fra Europa østover til det vestlige Sibir, det østlige Tyrkia og Irak; overvintrer i Afrika
- C. p. iranica, hekker i det sørlige Transkaspia og nord og vest i Iran
- C. p. casiotis, hekker fra det østlige Iran–Oman, og i det østlige Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan, samt i Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, det nordlige Pakistan, nordvestlige India og det vestlige Xinjiang i Kina; overvintrer østover til Nepal
- C. trocaz, madeiradue
- C. bollii, kanaridue
- C. unicincta, skiferdue
- C. junoniae, laurbærdue
- C. arquatrix, gulbrilledue
- C. sjostedti, flekkpurpurdue
- C. thomensis, saotomedue
- C. delegorguei, krittnakkedue
- C. iriditorques, bronsenakkedue
- C. malherbii, glansnakkedue
- C. thiriouxi, mauritiusdue (trolig utdødd)
- C. larvata, trolldue
- C. pollenii, komordue
- C. hodgsonii, sølvhodedue
- C. albinucha, hvitnakkedue
- C. pulchricollis, kragedue
- C. elphinstonii, nilgiridue
- C. torringtoniae, singaleserdue
- C. punicea, blekkronedue
- C. argentina, sølvdue
- C. palumboides, andamandue
- C. janthina, mikadodue
- C. jouyi, ryukyudue
- C. versicolor, bonindue
- C. vitiensis, hvitstrupedue
- C. leucomela, dronningdue
- C. pallidiceps, praktdue
- Columba
- Columbidae, duefamilien
Biologi rediger
Beskrivelse rediger
Ringdua er den fysisk største av duene i Europa, med en kroppslengde på 41–45 cm og en vekt rundt 284-690 g.[2] I tillegg til størrelsen skiller ringdue seg fra tamdue ved å ha større bryst, lengre stjert, og et proporsjonalt mindre hode. Dette skiller også ringdue fra andre ville duer. Arten blir av og til forvekslet med skogdue, som imidlertid mangler de karakteristiske hvite nakkeflekkene og vingebåndene.[2]
Fjærdrakten er i hovedsak blågrå (lysere over ryggen) med grønnblåskimrende innslag, spesielt på hodet og i nakken. Brystet er rosafarget, men ikke like uttalt hos hunner som hos hanner. Arten har dessuten to karakteristiske hvite nakkeflekker og hvite vingebånd, som er godt synlige i flukt, men ikke like uttalt hos hunner som hos hanner. Stjert og vinger har dessuten tydelige svarte markeringer, mens undersiden mer lysegrå. Beina er korte, relativt kraftige og brunaktige i fargen. Nebbet er gult hos voksne individer og har rødaktig vokshud, mens både nebb og vokshud er mer gråaktig hos ungfugler. Øyne har grønnaktig hvit til blekgul iris hos voksne individer, men er mer grålig hos ungfugler.[2]
Både størrelse, farger og tegninger varierer noe mellom de ulike underartene.[2] De to rasene maderensis og azorica er noe blekere i fargen og har mindre nakkeflekker enn nominatformen, mens excelsa er noe lysere enn nominatformen.[2] Rasen iranica har et mer hvitaktig til blekgult nebb, mens rasen casiotis nakkeflekker er matt kremfargede.[2]
Kjønnene er relativt like, men unge individer har et større innslag av rosa i fjærdrakten og ungfuglene mangler de karakteristiske hvite halsflekkene, som først framtrer når de blir mer enn et halvt år gamle.
Atferd rediger
.jpg)
Ringdua er en terrestrisk art, som trives i skog og kulturlandskap opp til 1 500–1 600 moh. eller til tregrensen.[2] Det opprinnelige habitatet lå i Sentral-Europa og fantes i kantsonene til gammel blandet furu- og eikeskog.[2] I Storbritannia er arten utbredt i askeskog opp til 370 moh., samt i bjørk-, eik- og askeskog i lavlandet.[2] Kolonisering av hager og parker i byer ble først rapportert i Sentral-Europa tidlig på 1800-tallet og pågår fortsatt.[2] Hekking urbant ble først rapportert på den Iberiske halvøy i 1940-åra, men det var fortsatt ikke vanlig per 2015.[2]
Ringduas låt er en femstavet kurring med trykk på første stavinga: «ko-ko-koo, kåå-kåå» ...[2] Denne strofen blir repetert tre til fem ganger uten pause. Den siste strofen blir avsluttet med et «ko». En annen låt er den intense smatrende lyd som høres i oppflukten. Denne oppstår i territoriell flukt når vingene blir slått mot hverandre. I hekketiden lar fuglen høre en svak murrende, hoende låt som kan skrives «hoo-hroo». Ringduas sang kan lett forveksles med skogduas mer svake og tostavede.[2]
Ringdue er en sosial fugl som ferdes i flokk utenfor hekkesesongen. Flukten er rask med klippende vingeslag. Fluktspillet er karakteristisk; først en bratt oppstigning med støyende vingeslag, fulgt av glideflukt med steile vinger og utbredt stjert. Makene holder sammen for livet. Arten er planteeter og lever nesten utelukkende av frø, bær, blomster, skudd og knopper, men de sper også på kostholdet med andre spede plantedeler, som kløver, rybs og kål.[2] Dessuten eter fuglene ulike kornsorter, som hvete, bygg, rug og mais, men i liten grad havre.[2] Når det er gode bærhøster kan man ofte se ringduer beite i blåbærlyngen.[7] I mindre grad eter fuglen også meitemarker og snegler. Kostholdet viser stor variasjon, både gjennom året og i forhold til utbredelsen.[2] Til vanlig søker ringdua føde i flokk på åpne felt og åkrer. Vinterstid er det heller ikke uvanlig at små flokker eller enkeltindivid finner mat på foringsplasser og fuglebrett.
Ringduene plasserer normalt reiret 1,5–2,5 meter over marka,[2] sjelden også helt nær eller på bakken i tykk vegetasjon.[2] Reiret er bygd av tørre kvister og byggverket er så skrøpelig at en ofte kan skimte eggene gjennom reirbunnen. Ringduene har ofte to årlige kull. Det første i april–mai, og det andre i juni–juli. Begge gangene legger hunnen normalt to hvite og ganske runde egg (1–3),[2] som blir ruget av begge foreldrene i 16–17 døgn.[2] Ungene får flygedyktig fjærdrakt etter 28–29 døgn og forlater normalt reiret etter 33–34 døgn.[2]
Etter hekkeperioden farter ringduene flokkvis omkring i jordbrukslandskapet. I de vestlige og sørlige delene av utbredelsesområdet er ringdue standfugl, mens resten trekker dit på høsten. Høsttrekket foregår fra sent i september til tidlig i november. Fuglene overvintrer i Frankrike, Spania og Portugal. De returnerer til hekkeplassene fra mars til først i april.
Norske forhold rediger
Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omkring 0,7–1,4 millioner individer og da regnet som stabil.[8] I senere år har imidlertid bestanden hatt en synkende tendens, i perioden 2007–2019 med en årlig reduksjon i bestanden i snitt på cirka 2,2 % (tilsvarende en bestandsreduksjon på cirka 22 %).[8] Nedgangen i Norge antas å skyldes naturlige fluktuasjoner.[8] De tetteste bestandene fins på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. I Nord-Norge er arten mer spredd. Granplanting og ensidig kornproduksjon er en fordel for ringduene, som profitterer på monokulturer i landbruket. En ser også at ringduene flytter inn mot bymessige strøk.
Ringduejakt rediger
Ringdue et vanlig jaktbytte for norske jegere og arten beskattes i det meste av utbredelsesområdet. Jakten foregår i hovedsak som posteringsjakt med lokkeduer i kulturlandskap.[7] Det er best jaktforhold på nytreskede jorder hvor duene søker for å spise spillkorn.[7] Det felles årlig omkring 30 000–60 000 ringduer i Norge. Den intensive jakten på ringduer beror delvis på at fuglen regnes som skadedyr i landbruket, da den opptrer i flokk og eter av nysådde åkrer og skitner til modne åkrer med avføringen sin. Særlig åkrer hvor kornet har lagt seg etter uvær (legde) er attraktive beiteplasser, spesielt om det er hvete, men også bygg og rug er populært (men ikke havre).[7] Jakttiden for ringdue i Norge er fra 21. august til 23. desember, men arten er fredet i Troms og Finnmark.[7]
Referanser rediger
- ^ a b BirdLife International. 2018. Columba palumbus. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22690103A131924602. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22690103A131924602.en. Accessed on 21 March 2022.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x Baptista, L.F., P.W. Trail, H.M. Horblit, P. F. D. Boesman, and E.F.J. Garcia (2020). Common Wood-Pigeon (Columba palumbus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cowpig1.01
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Pigeons and Doves (Columbidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.columb2.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
- ^ a b c d e Jaktleksikon, Norsk; Unsgård, John Henning; Frøstrup, Johan Christian: ringduejakt i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. mars 2022 fra https://snl.no/ringduejakt
- ^ a b c Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av ringdue Columba palumbus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28797
Eksterne lenker rediger
- (en) Ringdue – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Ringdue i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Ringdue hos Artsdatabanken
- (sv) Ringdue hos Dyntaxa
- (en) Ringdue hos Fauna Europaea
- (en) Ringdue hos Fossilworks
- (en) Ringdue hos ITIS
- (en) Ringdue hos NCBI
- (en) Kategori:Columba palumbus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Columba palumbus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Columba palumbus – detaljert informasjon på Wikispecies
