Tregrense

Alpin tregrense i bakgrunnen. I områdene nærmest ser en overgangen mellom området hvor trær vokser og området hvor det ikke vokser trær. Veksten er hemmet, ensidig på grunn av kulde og vind.

Tregrense betegner grensen øverst mot høyfjellet eller ytterst mot kysten der enkeltvise trær naturlig kan vokse.[1] Den må ikke forveksles med skoggrensen, som gjerne ligger 20–30 meter lavere enn tregrensen og defineres som at høyden av trærne må være mer enn 2–3 meter og tettheten mellom trærne mindre enn 30 meter.[1] Det er i hovedsak klimatiske forhold, særlig temperatur og vind, som bestemmer tregrensen. Den stiger med fjellmassivenes høyde og mot kontinentale strøk, og synker med høyere breddegrad og mot kysten.

Tregrensen og skoggrensen er noen av de skarpeste vegetasjonsgrensene i naturen.

Tregrense i NorgeRediger

I Norge ligger tregrensen høyest i Jotunheimen, for eksempel i Utladalen, på 1200 m over havet, mens den bare er et par hundre meter ut mot kysten på Vestlandet. I Nord-Norge er det mange steder ikke vekstgrunnlag for trær (tregrensen er 0 m).[2]

Arktisk tregrenseRediger

Den arktiske tregrensen er grensen for trær mot Arktis. I Alaska og Canada har kvitgran og svartgran omtrent samme nordgrense, men de to treslagene har ulike økologiske krav. Enkelttrær av amerikalerk vokser noen steder like langt nord, men danner ikke bestander. Noen få steder i østlige Canada danner balsamgran skoggrensen. Furuarter danner aldri den arktiske skoggrensen i Nord-Amerika.[3]

Lengst øst i Sibir mot Beringhavet danner sibirsk dvergfuru tregrensen, selv om den sjelden har treform. Mongollerk dekker store områder i sentrale og østlige Sibir. I Vest-Sibir og europeisk Russland overtar sibirfuru. Den vokser ikke helt nord til tregrensen som i stedet dannes av gran og furu. I Fennoskandia danner fjellbjørk og osp skoggrensen ettersom bartrær ikke trives i det fuktige klimaet med kjølige somre. Fjellbjørk vokser også i nordlige og sentrale deler av Uralfjellene, i munningen til Ob, på Island og sørvestlige Grønland og i Skottland.[3]

Kamtsjatkabjørk vokser i store bestander og danner tre- og skoggrensen i fjellene mot StillehavetKamtsjatka, Kurilene, Sakhalin og Hokkaido. I fjellene i sørlige Alaska vokser grønnor (subsp. crispa) i et belte over bartrærne sitkagran og fjellhemlokk. Lengst øst i Sibir danner Salix arbutifolia tregrensen, og Populus suaveolens vokser nesten like langt nord. I Nord-Amerika vokser amerikaosp, balsampoppel og noen bjørkearter nesten like langt nord som bartrærne, og i Alaska finnes det bestander av balsampoppel nord for bartrærne.[3]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Halvor Aarnes (2013) Tregrense. Botanisk- og plantefysiologisk leksikon. Institutt for biovitenskap, UiO, 28. okt. 2013. Besøkt 2019-12-19.
  2. ^ Hvidsten, Jan Erik (16. januar 2018). «Fakta om tregrensa». Tønsbergs Blad (Vestviken 24). Besøkt 23. april 2019. 
  3. ^ a b c Sakari Tuhkanen (1982). «Trädgränsen och klimatet». Naturen. 106: 85–94. ISSN 0028-0887. 
 Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.