Wikipedia

Svartgran

bartre i furufamilien

Svartgran (vitenskapelig navn Picea mariana) er en art i slekten gran i furufamilien. Svartgrana vokser vilt i Nord-Amerika. Den er det viktigste massevirket i Canada, og har også økonomisk betydning i nordøstlige USA, spesielt i Minnesota.

Svartgran
Svartgran i Alaska
Svartgran i Alaska
Vitenskapelig(e)
navn: 		Picea mariana
(Mill.) Britton et al.
Norsk(e) navn: svartgran[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Karplanter
Klasse: Nakenfrøede planter
Orden: Bartrær
Familie: Furufamilien
Slekt: Picea
IUCNs rødliste:
livskraftig
Fremmedartslista: [2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

LO — Lav risiko 2023

Habitat: skogdannende, ofte på fuktige steder
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for svartgran

Den er et forholdsvis lite tre som blir opptil 25 m høyt med en stammediameter på 25 cm. Krona er kjegleformet. Barken er rødlig brun og avskallende. Nålene er 6–15 mm lange, firkantet i snitt, blågrønne og med spalteåpninger på alle flater. Konglene er 15–25 mm lange og purpurfargete, og de blir glinsende rødbrune når de er modne.[3][4][5]

Arten er utbredt i et bredt belte fra nordlige Massachusetts til nordlige Labrador på atlanterhavskysten, vestover gjennom Canada til vestkysten i Alaska. Sørgrensa består av isolerte bestander i nordlige New Jersey, vestlige Connecticut, Pennsylvania, sørlige Michigan, sørlige Wisconsin, sørlige Minnesota og sørlige Manitoba, og fortsetter vestover gjennom Saskatchewan, Alberta og sentrale Britisk Columbia. Nordgrensa gjennom Canada og Alaska tilsvarer omtrent den arktiske tregrensa, men noen steder danner i stedet kvitgran, amerikalerk eller balsampoppel den arktiske tregrensa.[6]

Svartgran trives best på våt, organisk jord der den vokser i rene bestander. Den vokser også på mineraljord, men da i blandede bestander med andre treslag. Den danner skog sammen med kvitgran, balsamgran, banksfuru og amerikalerk. Andre trær den vokser sammen med er papirbjørk, vrifuru, amerikaosp, balsampoppel, tuja, svartask, kvitalm og rødlønn. Ofte er skogbunnen helt dekket med fjærmoser eller på noen steder begerlav. Vanlige busker i øst er topplønn, nebbhassel, gråor (subsp. rugosa), alaskakornell, bringebær og finnmyrt, og i vest er blant annet grønnor (subsp. fruticosa), blokkebær og tyttebær vanlige. Blant de vanligste urtene er Mertensia paniculata, geitrams, linnea, canadaskrubbær, kryparalia, Lysimachia borealis og torvmyrull.[6]

Denne arten er plantet litt i Norge og er også funnet forvillet noen få steder. Den er langt mindre kresen på voksestedene enn den hjemlige slektningen gran, og det vil kunne få store økologiske konsekvenser om den skulle begynne å spre seg i næringsfattig myr, kystlynghei eller fjellbjørkeskog. I Fremmedartslista er den vurdert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.[2]

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 16. april 2023. Besøkt 16. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for svartgran Picea mariana som LO (NK i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 26. september 2023. 
  3. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 131. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ «Picea mariana». Flora of North America. Besøkt 28. desember 2015. 
  5. ^ «Picea mariana». The Gymnosperm Database. Besøkt 28. desember 2015. 
  6. ^ a b L.A. Viereck og W.F. Johnston. «Black Spruce». Silvics of North America. Besøkt 24. november 2023. 

Eksterne lenker rediger

 
Kongler og bar
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartgran&oldid=24073848»