Geitrams

plante

Geitrams (Chamerion angustifolium) er en flerårig urt i mjølkefamilien.[1] Den kan bli inntil 2,5 meter høy og har spredtstilte lansettformede blad og lange avsmalnede klaser med rosa–purpurrøde blomster i toppen.[1]

Geitrams
Geitramsen er bestanddannende
Geitramsen er bestanddannende
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chamaenerion angustifolium
(L.) Scop.
Epilobium angustifolium L.
Chamerion angustifolium
(L.) Holub
Norsk(e) navn: geitrams
rallarrose
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Myrteordenen
Familie: Mjølkefamilien
Slekt: Geitramsslekta
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tempererte og subarktiske områder

BeskrivelseRediger

De rosa-purpurrøde blomstene er omkring 20–30 mm i diameter og litt uregelmessige i formen. De består av fire kronblad, og har fire begerblad. Hver blomst har åtte pollenbærere[1] og en lang griffel med fire arrfliker. Hvite blomster forekommer også ganske hyppig.[trenger referanse] Blomsten er førsthannlig, og de enkelte pollenbærerne modnes etter tur. De nederste blomstene åpner først, og dette gir en blomsterstand der de nederste blomstene er i hunnlig fase og de øvre blomstene i hannlig fase. Fordi de pollinerende humlene som regel starter nederst i blomsterstanden, vil denne arkitekturen trolig bidra til å fremme krysspollinering (se Darwins pollineringssyndrom). Frukten, en tynn kapsel som deler seg på langs inneholder hundrevis av hvite dunbårne frø som spres med vinden.[1] Ett eksemplar med en høyde på 308 cm er registrert i Randesund i Kristiansand, august 2016.[av hvem?]. De lange smale bladene har en nerve på begge sider som følger langsmed kanten.[1]

UtbredelseRediger

Geitrams vokser gjerne på steder med rikelig tilgang på nitrogen, så som utedoer, fjøs, veikanter og elvebredder. Den vokser ellers på mange slags jord, fra leire til sand. Geitrams er en pionerplante. Det vil si at den er blant de første artene som dukker opp på et nylig forstyrret område. Det gjør den utbredt på rasmark, brannflekker, hogstfelter og gamle tufter.[1] Dette kan forklare hvorfor den i noen norske dialekter kalles «eldmerkje».[trenger referanse] I Norge er geitrams utbredt over hele landet nord til Finnmark, og vokser i hele nord- og nordvest-Europa, unntatt Svalbard,[1] til og med en del steder langs kysten på Island.[2] I Nord-Amerika skilles mellom to underarter av geitrams:

  • C. a. angustifoliumdiploid, nakne stilker og blad, mindre blomster.
    Dette er den underarten som forekommer i Europa.
  • C. a. circumvagumtetraploid, finhårete stilker og blad, større blomster.

Der begge underartene forekommer, som i Nord-Amerika, er angustifolium å finne i de kaldere delene av utbredelsesområdet.

HistorieRediger

Geitrams og noen andre planter i melkeslekta er de første artene som etablerte seg i Norge etter den siste istiden.[3] Det er blant annet funnet pollen av disse i Elgtjernet i Siljan i det østre Telemark, som viser disse artene var veldig vanlige for 11 500 til ca. 10 750 år siden.[3] Målingene er gjort med 14C-metoden[3].

russisk heter geitrams ivan-tsjaj og ble i nødsår brukt til å koke suppe på. Den norske Gulag-fangen Osvald Harjo fortalte at fangene fikk servert geitrams-suppe helt frem til 1948. Planten er så jernholdig at skjeen, tenner og tunge ble helt svarte. I Pravda ble Stalin avbildet mens han spiste geitrams-suppe.[4]

AnvendelseRediger

Geitrams har vært brukt i folkemedisinen som middel mot utvortes skade. Den har også vært brukt til å lage te. Avbladete geitramsskudd kan kokes kort tid i saltet vann og har smak og konsistens lik mild asparges. Blomstene kan kokes sammen med sukker og sitronsyre for å lage geitramssaft[5]. Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Både røtter og plantedeler over jorden kunne bli brukt for å lage mel.[6]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 262. ISBN 8251203554. 
  2. ^ Lid, J. og D.T. Lid, 2005. Norsk flora, redigert av Reidar Elven, Samlaget, Oslo.
  3. ^ a b c Helge I. Høeg, Kari E. Henningsmoen og Rolf Sørensen (2019). «Utvikling av sen-glasial og holocen vegetasjon på Sørøstlandet, presentert i et 14C-datert standard pollendiagram». Blyttia. 2/77 (2): 107. ISSN 0006-5269. Besøkt 28. juni 2020. 
  4. ^ Osvald Harjo: Moskva kjenner ingen tårer (s. 80), forlaget Tiden, Oslo 1956
  5. ^ «Hvordan lage geitramssaft | Forklarmeg.com». Besøkt 17. juli 2020. 
  6. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 19. 

Eksterne lenkerRediger