Wikipedia

Hoatzin (fugl)

art av fugl
(Omdirigert fra «Opisthocomus»)
«Hoatzin» har flere betydninger.

Hoatzin (Opisthocomus hoazin),[1] også kjent som sigøynerhøne og stinkfugl, er en unik monotypisk fugl som er endemisk for regnskogene i det nordlige Sør-Amerika. Arten er eneste nålevende art i slekten Opisthocomus, som videre inngår familien hoatzinfamilien (Opisthocomidae) og ordenen Opisthocomiformes, der alle andre linjer er utdødd.[2] Arten er livskraftig ifølge IUCNs rødliste,[3] og den er nasjonalfugl for Guyana.

Hoatzin
Nomenklatur
Opisthocomus hoazin
(Müller, 1776)
Synonymi
Opisthocomus
Illiger, 1811
Phasianus hoazin
Populærnavn
hoatzin,[1]
sigøynerhøne,
stinkfugl
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenOpisthocomiformes
FamilieHoatzinfamilien
SlektOpisthocomus
Økologi
Habitat: trelevende, tropisk regnskog, ved elver, sumper, brakkvann og innsjøer
Utbredelse: Sør-Amerika

Hoatzinen regnes som eneste gjenlevende representant for verdens eldste slektslinje med nålevende fugler.

Taksonomi rediger

 
Den nyklekte ungen har sporer på vingene og klatrer meget godt

Hoatzinen har ingen kjente, nære slektninger.[4] Den ble først beskrevet som en hønsefugl, på grunnlag av sitt generelle utseende. Det at ungene har sporer på vingene og artens generelt primitive preg har fått noen til å tro at hoatzin kunne være en overlevende slektning av urfuglen (Archaeopteryx), men dette synet er i dag forlatt av de fleste. En nyere studie av arten har blant annet plassert den blant gjøkefuglene (Cuculiformes), men også dette har vært svært omdiskutert. I dag blir arten derfor stort sett plassert i sin egen slekt (Opisthocomus) og familie (Opisthocomidae), som videre inngår som eneste familie i ordenen Opisthocomiformes.[5]

Et studium av genom fra nærmere 200 arter, publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Nature den 7. oktober 2015, hevder at slekten Opisthocomus er verdens eldste slektslinje av fugler med nålevende arter. Linjen kan ha oppstått alt for 64 millioner år siden,[6] og kan dermed forklare hoatzinens primitive morfologi og karakter. I denne studien blir Accipitriformes og noen andre familier og slekter (kalkunkondorer og andeskondor, sekretærfugl, fiskeørn, haukefugler og ugler) nevnt som hoatzinens nærmeste nålevende slektninger.[6] Slektskapet til andre grupper er imidlertid fortsatt omdiskutert.[4]

Det er til dags dato ikke gjort fossile funn av hoatzin eller nære slektninger i slekten Opisthocomus, men det ble avdekket fossile rester av en skalle i Colombia i begynnelsen av 1950-årene. Funnet er beskrevet som Hoazinoides magdalenae og ble plassert i Opisthocomidae.[7] Den utdødde fossile arten dateres til miocen (11,8–13,5 mya) og skiller seg fra hoatzin gjennom å ha en lenger og flatere hjernekasse og et lenger nebb. Funnet ble gjort vest for Andes, der det i dag ikke finnes hoatziner. I tillegg er det gjort fossile funn av fjerne slektninger i ordenen Opisthocomiformes i både Afrika (Namibiavis, Namibia)[8] og Europa (Protoazin, Frankrike)[9]. Fossilene fra stemlinjen i Afrika dateres til for cirka 17–17,5 millioner år siden,[8] mens linjen fra Europa dateres til for omkring 34 millioner år siden.[9] Funn og dateringer har ført til at man nå mistenker at Opisthocomiformes kan ha oppstått i den gamle verden, kanskje i Europa.[8][9][4]

Etymologi rediger

Det ser ut til å være generell forståelse for at benevnelsen hoatzin (også huaxin og hoaxin) opprinnelig stammer fra nahuatl, et uto-aztekiske språk som i dag snakkes av omkring 1,5 millioner urinnvånere i Mexico. Opprinnelsen til benevnelsen er trolig et tre, nemlig Leucaena esculenta, som er en type tettvoksende krattlignende eviggrønn som blir omkring 6–15 meter høyt og har lange, smale avspissede blader.[10] Kan hende er imidlertid akkurat dette krattlignende treet en forveksling med et annet lignende tre i slekten Leucaena, for spp. esculenta vokser kun såvidt i de aller sydligste delene av USA, Mexico og Mellom-Amerika.[11] Der lever ikke disse fuglene. Det er imidlertid på det rene at hoatziner tilbringer mesteparten av tiden sin i lignende krattvokste trær i det nordlige Sør-Amerika.

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[2] Utdødde linjer er ikke tatt med. Plasseringen i Gruae regnes fortsatt som usikker.

Treliste

Biologi rediger

 
Hoatzinen har korte, brede vinger og kan fly, men den gjør normalt kun korte flyvninger
 
Hoatziner lever i kolonier og tilbringer mye av tiden sittende stille i greinverket, mens den fordøyer maten

Beskrivelse rediger

Hoatzinen kan minne om fasaner og blir cirka 62–70 cm og veier typisk 695–900 g.[4] Den kan minne om en hønsefugl. Fjærdrakten gir fuglen et rufsete og spjåket uttrykk, noe som er opphavet til betegnelsen sigøynerhøne. Oversiden er mørk brun med hvite fjærbremmer og et hvitt tverrbånd ytterst på den ganske lange avrunda stjerten. [2] Hodet er svært lite og hønseaktig og særpreges av en rufsete fjærprydkam som består av lange (4–8 cm), gulbrune fjær som blir mørke mot tuppene og kan reises opp. Rundt de rødbrun øynene er det et stort, lyseblått, nakent hudfelt. Nebbet er kort, dypt, kraftig og ganske smalt, og det minner om nebbet hos noen hønsefugler. Brystet er gulhvitt, undersiden rødlig brun. Vingene er korte, brede og godt avrundet. Håndsvingfjæra, undervingene og undersiden av stjerten er rødbrun. De undre ekstremitetene er relativt korte, mørke og kraftige. Føttene er anisodactyle (tre tær peker framover og to bakover) og tærne middels lange og utrustet med ganske lange, krumme klør.[2] Hunnen ligner hannen, men fjærpryden på hodet hevdes å være noe kortere.[5]

Ungene er dunkledde like fra klekkingen og brunaktige i fargen, og de undre ekstremitetene er svært kraftige fra fødselen av. Et særtrekk er at de har to funksjonelle klør (vingesporer) på henholdsvis tommel og pekefinger. Disse sporene gjør ungene istand til å klatre rundt i greinverket. Klørne forsvinner når de blir eldre. Ungfuglene ligner de voksne.[5]

Utbredelse og habitat rediger

Hoatzinene er først og fremst utbredt i de lavereliggende områdene i Amazonas- og Orinocobekkenet, øst for Andes.[4] Dette inkluderer Colombia, Venezuela og det sørlige Guyanas og sørover til Ecuador, Peru, det nordre og sentrale Brasil og Bolivia.[5]

Arten trives i regnskogbeltet og kan lokalt være ganske vanlig. Fuglene holder til oppe i trær og buskas som vokser tett langs elvebredder til sakteflytende elver og rundt innsjøer og annet stillestående vann, der de stort sett klatrer rundt i greinverket eller hopper fra grein til grein.[5][4]

Atferd rediger

Hoatziner en trelevende standfugl som tilbringer det meste av livet blant greiner på trær og buskas, ved vann. Arten hekker i kolonier og fuglene klatrer rundt i greinverket på trærne og lever av å ete ulike blader (folivor).

Ernæringsatferd rediger

 
Arten klatrer rundt i greinverket og beiter på blader, skudd og knopper

For å kunne fordøye bladene har arten utviklet en ekstra stor vomlignende kro, som har et fermenteringssystem som ligner på det drøvtyggere har.[12] Fordi kroen tar stor plass er fuglene ganske tunge og flygemuskulaturen lite utviklet.[13] Derfor flyr de bare korte distanser. Fuglene svømmer heller ikke som voksne, og de er sjelden å finne på bakken. Arten foretrekker unge blader, skudd og knopper, som er mer vannrike og lettere lar seg fordøye enn eldre blader. Det er registrert at arten eter mer enn 50 sorter av planter, samt at dietten består av opp til 80 prosent blader.[4] Det er dessuten kjent at arten eter noe egg etter akvatiske snegler (Pomacea).[4]

Prosessen med å fordøye bladene tar tid, så disse merkelige fuglene tilbringer store deler av dagen nesten ubevegelig, mens de lener seg på grener og slipper ut en gjødsellignende odør, noe som har gitt opphav til tilnavnet stinkfugl. Noen av tarmbakteriene i kroen er de samme som finnes hos drøvtyggende pattedyr, men en del av dem er også unike, kanskje fordi fugler har en høyere indre kroppstemperatur.[13][2] Den spesielle fordøyelsesprosessen er også årsaken til at disse fuglene av og til omtales som flyvende kuer.[4]

Hekkeatferd rediger

Hekkesesongen er i regntiden (desember–juli). Parene er monogame og omgir seg ofte med hjelpere, typisk tre, av og til flere. Reiret bygges i tett vegetasjon og nesten alltid i greiner som henger ut over åpent vann, som regel 2,5–4 m over vannflaten. Begge kjønn og eventuelle hjelpere bidrar med byggingen. Hunnen legger 1-3 egg (typisk 2) i et stort kvistreir, og selve leggingen skjer med 1–2 dagers mellomrom.[4] Reder med fire egg eller flere har som regel fått bidrag fra en annen hunn. Inkubasjonen kan begynne når det første egget er lagt eller først når alle er lagt.[4] Selve inkubasjonen tar cirka 28–34 dager, men den varierer litt med utbredelsen.[4]

Klekkingen skjer asynkront, typisk med 1–2 dagers mellomrom (i store kull av og til med fire dager mellom). Både foreldrene og hjelperne bidrar med ruging og mating av avkommet etter klekking. Blir ungene forstyrret viser de en ganske uvanlig atferd; de hopper ned i vannet og dykker. Ungene er nemlig svømmedyktige fra de er 4–5 dager gamle, og de kan holde seg under vann ganske lenge. Under svømming/dykking bruker ungene alle fire lemmene synkront.[4] Med de kraftige beina og klørne på vingene klatrer de også meget godt og har få problemer med å komme seg opp i reiret igjen når faren er over. Ungene er flygedyktige etter cirka 60 dager, men mates gjerne av foreldrene og dere hjelpere til de blir omkring 90 dager gamle. Avkommet regnes som kjønnsmodent da de er omkring 2–3 år gamle; hunnene gjerne ett år før hannene.[5]

Vokalisering rediger

Hoatziner er svært støyende fugler med et bredt utvalg av lyder. De lager en karakteristisk, hvesende «hizz»-lyd, som kan høres på noe avstand, når de forsvarer avkommet. Kontaktkallene, som kan høres nesten konstant i koloniene, inkluderer et variert utvalg av «gruff»-grynt, høylytte «skvik» og «kvekk».[5]

Menneskelige relasjoner rediger

Fuglenes illeluktende gjødsellignende odør har tradisjonelt ført til at de ikke har blitt jakt på av de innfødte, men i områder der andre folkegrupper har trengt seg inn, har de blitt jaktet. De er lite sky og lette å fange.[5] Selv om arten ikke er truet er det beviser for at økoturisme i visse områder påvirker yngelpleien negativt gjennom stress. Undersøkelser har blant annet vist at unger i områder høy påvirkning av økoturisme har mindre kroppsmasse og er mer utsatt for predasjon. Hoatziner som hekker is disse områdene har også lavere reproduktiv suksess en fugler som hekker i områder som ikke er preget av økoturisme.[14][4]

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b c d e Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Hoatzin (Opisthocomidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.opisth1.01
  3. ^ BirdLife International. 2016. Opisthocomus hoazin. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22684428A93028795. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22684428A93028795.en. Downloaded on 02 July 2020.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n Billerman, S. M. (2020). Hoatzin (Opisthocomus hoazin), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.hoatzi1.01
  5. ^ a b c d e f g h Thomas, B.T., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2016). Hoatzin (Opisthocomus hoazin). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-05-10
  6. ^ a b Prum, R. O., J. S. Berv, A. Dornburg, D. J. Field, J. P. Townsend, E. M. Lemmon, and A. R. Lemmon (2015) A comprehensive phylogeny of birds (Aves) using targeted next-generation DNA sequencing. Nature 526(7574):569–573. doi:10.1038/nature15697. Besøkt 2016-05-10
  7. ^ Miller, A.H. (1953). A fossil Hoatzin from the Miocene of Colombia. Auk. 70(4): 484–489.
  8. ^ a b c Mayr, G., H. Alvarenga, and C. Mourer-Chauviré (2011). Out of Africa: fossils shed light on the origin of the hoatzin, an iconic Neotripical bird. Naturwissenschaften 98:961-966. DOI: https://doi.org/10.1007/s00114-011-0849-1
  9. ^ a b c Mayr, G., and V. L. De Pietri (2014). Earliest and first Northern Hemisphere hoatzin fossils substantiate Old World origin of a "Neotropical endemic." Naturwissenschaften 101:143-148
  10. ^ United States. Dept. of Agriculture, United States National Museum, National Museum of Natural History (U.S.) Contributions from the United States National Herbarium, Volum 23,Deler 1-3. University of Michigan, U.S. Government Printing Office, 1920.
  11. ^ Tropical Plants Database, Ken Fern. tropical.theferns.info. 2020-07-04. http://tropical.theferns.info/viewtropical.php?id=Leucaena+esculenta
  12. ^ Wright, A. D. G., Northwood, K. S., & Obispo, N. E. (2009). Rumen-like methanogens identified from the crop of the folivorous South American bird, the hoatzin (Opisthocomus hoazin). The ISME journal, 3(10), 1120-1126. DOI: https://doi.org/10.1038/ismej.2009.41
  13. ^ a b Godoy-Vitorino, F., Ley, R.E., Gao, Z., Pei, Z., Ortiz-Zuazaga, H., Pericchi, L.R., Garcia-Amado, M.A., Michelangeli, F., Blaser, M.J., Gordon, J.I. & Domínguez-Bello, M.G. (2008). Bacterial community in the crop of the hoatzin, a neotropical folivorous flying bird. Applied and Environmental Microbiology 74(19): 5905–5912. DOI: https://doi.org/10.1128/AEM.00574-08
  14. ^ Karp, D. S., & Root, T. L. (2009). Sound the stressor: how Hoatzins (Opisthocomus hoazin) react to ecotourist conversation. Biodiversity and Conservation, 18(14), 3733. DOI: https://doi.org/10.1007/s10531-009-9675-6

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hoatzin_(fugl)&oldid=22850190»