Nordåsvannet

fjordarm i Bergen

Nordåsvannet (eller -vatnet) er til tross for navnet en fjordarm på ca. 5 km² og to mil strandlinje[1] i bydelene Fana, Fyllingsdalen og Ytrebygda i Bergen kommune, forbundet med Grimstadfjorden og videre til Raunefjorden. Innløpet gjennom Nordåsstraumen ved Straume er trangt, bestående av to kanaler, hver med bredde 12 m, lengde 30–40 m og ca. 3 m dybde, så betegnelsen poll er passende. Til fjordsystemet hører også Sælevatnet, som er forbundet med kanalen Sælenelva, slik at tidevannet også innvirker på dette vannet.

Nordåsvannet.
Nordåsvannet sett fra Steinsvikvegen.

VannetRediger

Fjorden har tilsig av ferskvann fra tre større elver og flere små bekker, med Nesttunvassdraget som det viktigste. Nedbørsfeltet er ca. 86 km², hvorav ca. 12 km² er via Sælevatnet. Relativt stort tilskudd av ferskvann og det trange innløpet gir fjordvannet et lavt saltinnhold, fra 3-10 ‰ (vår og høst) til 21-27 ‰ (sommer og vinter) i overflatevannet, stigende fra 26 til 31 ‰ mellom 10 til 40 m dybde.

Nordåsvannet består av to deler med en 12 m dyp grunne i mellom. Det ytre og største bassenget har dybder ned til 54 m, mens det indre er opptil 88 m dypt. Der er fisk å få, men mange betrakter sjømat derfra med skepsis. Nesttunelva renner ut ved Hopsfossen, og nedenfor fossen står sjøørret og laks, på sensommer og høst, som ikke kommer videre. Makrell fra august til januar, lyr og torsk hele året. Mye sei og småsei på ettersommeren. Stor hvitting er populær blant isfiskere. Sild ved påsketider. Brisling later til å oppholde seg i Nordåsvannet hele året. Det er brukbart fiske etter de fleste saltvannsarter i den kraftige tidevannsstrømmen ved Straume bro.[2] Adgangen til fisket er imidlertid vanskeliggjort av store veiutbygginger.

Av kjente landemerker langs vannet kan nevnes: Gamlehaugen, Troldhaugen, Sophies Minde, Villa Konow, Fjøsanger hovedgård, Skjoldabukta, Bergens Roklub, Fana Roklubb, Breiviken og badeplassen Kyrkjetangen.

ArkipeletRediger

Seks øyer og holmer utgjør et arkipel: Marmorøyen, Ormøyna, Bønesholmen, Ulvøyna, Flatøyna og Ternholmen. På Marmorøyen er det brutt hvit og rosa marmor. Da Norge og Grønland kolliderte for 450 millioner år siden, ble kalkskall fra sjødyr presset sammen og omdannet til marmor som ble brukt ved byggingen av Christiansborg slott, Marmorkirken og Marmorbroen i København.[3] I 1702 åpnet Peder Montagne Lillienschiold et marmorbrudd, først i Sunnhordland med Mosterhamn som viktigste område. Det ble gitt tollfrihet for utførsel av marmor, og fritak for militærtjeneste for «mestere» og «drenge» i arbeid ved steinbruddene. Men danskekongen sikret seg forkjøpsrett til steinen: «...om Vi det til Vores Tieneste kunde behøve.» Privilegiene ble jevnlig stadfestet og gjort gjeldende for Lilienschiolds arvinger. Men marmor fikk ikke brytes på noens eiendom uten at skaden skulle erstattes, og almuen beholdt retten til å bryte «gråstein», veistein og kalkstein.[4] I forlengelse av forekomsten på Marmorøyna fantes det marmor like innenfor i Krossdalen mellom bydelene Paradis og Storetveit. Her ble det tatt ut to søyler til slottet i Oslo uten at man har klart å finne dem igjen i bygningen.[5] I Paradisleitet bak «hesteskobygget» i Paradiskrysset er det fremdeles godt synlige striper av marmor i bergveggen.[6]

På Marmorøyen har man funnet i alt syv ulike orkidéarter, deriblant den sjeldne fuglereir-orkidéen. Marmorbruddet var i drift frem til 1855, og er i dag et viktig kulturminne. Her vokser sjelden kalkfuruskog, ispedd planter som er sjeldne i Bergen. I vest vokser en sammenhengende, inngrepsfri kystfuruskog med trær eldre enn 220 år.[7]

Bergen kommune utreder arkipelet for utnyttelse til rekreasjonsområde,[8] enda området er sårbart for inngrep. Ormøyna har gammel skog der hønsehauk hekker. Videre har øyen innslag av edelløvskog og rik sumpskog med flere orkidéarter, som er gode indikatorarter på naturtilstand. Skulle Bergen kommune bygge bro hit fra fastlandet, tilsvarende det som kan bli besluttet for Bønesholmen, ødelegges edelløvskog og bløt sjøbunn i sundet der ærfugl beiter. Bønesholmen huser ingen sjeldne arter, men bidrar til Nordåsvannets naturmangfold og et sammenhengende miljø. Som Ormøyna er den nærmest inngrepsfri, slik at skog og vegetasjon er intakt. Det finnes derfor en rekke fuglearter som hekker på bakken. Disse vil forsvinne dersom rotter, katter og rever kan ta seg dit ved hjelp av en bro. Det hekker makrellternerskjæret ved Bønesholmen, en sterkt truet rødlisteart. Et havørnpar har også vært innom.[9]


Nordåsvannet sett fra Gamlehaugen.

KilderRediger

  1. ^ [1] Steinar Skrede og Bjørn Moe: «Store naturverdiei i Nordåsvannet», Fanaposten 21. februar 2021
  2. ^ Henning Jensen: «Velkommen med fiskestangen», Sydvesten 10. august 2010
  3. ^ https://www.ba.no/nyheter/skattejakt-i-nordasvannet/s/1-41-6811145
  4. ^ Birger Andreassen: «Marmorbruddet på Hopsholmen», Kulturminner i Fana, Bergen kommune - Fana bydel
  5. ^ [2] «Storetveitvegen, Brennhaugen - Wergeland» (s. 7-8)
  6. ^ Bergverksdrift i Bergen kommune
  7. ^ [3] Steinar Skrede og Bjørn Moe: «Store naturverdier i Nordåsvannet», Fanaposten 21. februar 2021
  8. ^ Tilrettelegging for friluftsliv på øyene i Nordåsvannet
  9. ^ [4] Steinar Skrede og Bjørn Moe: «Store naturverdier i Nordåsvannet», Fanaposten 21. februar 2021

Eksterne lenkerRediger