Hans E. Kinck

Se også Hans Ernst Kinck (1820–1904)

Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Øksfjord i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog.

Hans E. Kinck
Født		11. okt. 1865 Øksfjord
Død		13. okt. 1926 (61 år) Oslo
Beskjeftigelse		Lingvist, skribent, dramatiker, lyriker, filolog
Ektefelle		Minda Ramm (1893–ukjent)
Far		Theodor Kinck
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1917)
Hans E. Kinck på Commons

Familie

Hans E. Kinck var sønn av distriktslege Otto Theodor Kinck (1832–1903) og Hanna Guliante Johannessen (1840–1923). Han var nevø av filologen Hans Ernst Kinck.

Kinck giftet seg med cand.real. Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun virket selv som litteraturkritiker og oversetter, og ga ut fire skjønnlitterære verk, bl. a. Lommen (1898) og Fotfæstet (1918). Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette. Datteren Eli giftet seg i 1937 med filologen og litteraturkritikeren Hallvard Lie.

Barndom og oppvekst

Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn.

Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Valdres. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923).

Litt før Hans E. Kincks fylte to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen. Da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene.

«Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13)

I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Da Hans E. Kinck var ti år gammel, flyttet familien til Tangerås i Strandebarm i Hardanger. Dette innebar en stor miljøendring. Kinck opplevde at Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger var mer rasjonalistisk.

«For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26)

Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket. Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far.

«Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!» sa han.» (Gierløff 1923, 49).

Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.

Kinck, malt av Harald Brun i 1908.

Utdannelse

Hans E. Kinck tok examen artium i 1884 og studerte deretter dels i Tyskland og dels i Norge. Han vurderte å studere medisin, men satset så på filologistudier. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, norrønt, norsk og tysk. Som særpensum la han opp Goethe og Wergeland.

Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda-diktningen og ballader som skulle få stor betydning for ham som dikter. Avhandlingen ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda, der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926.

Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.

Forfatterskap

Hans E. Kinck (til høyre) sammen med Gerhard Munthe og Carl W. Schnitler i Hallingdal, trolig i begynnelsen av 1920-tallet

Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann, men valgte forfatterskapet. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger verkene hans.

Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (eksempelvis Driftekaren) og essayist (f.eks. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest rager han i ettertiden som novellist (f.eks. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen Mot ballade). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist.

De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med Syden, slik som i den nærmest klassiske novellen Chrysantemum og kunstnernovellen Renessance, begge fra samlingen Trækfugle (1899).

Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger (1895), som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag:

«Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)

Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. Keisarinnepæretreet). Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen Den nye Kapellanen. Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for «medlidenhetens krise» (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. Den lille hvide Dame). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står Hvidsymre i Utslåtten, Chrysantemum og Vårvinden går i det grønne i en særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i Sneskavlen brast. Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard:

«(Kinck) var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen.»

Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skrev den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!».

Kinck og Bjørnson

Frem til 1890 viste Kinck seg tydelig påvirket av J.S. Welhaven, men senere frigjorde han seg fra den bundne formen. Han sa en gang at et dikt «skal være som et bryst som ånder». Til Bjørnson sa den unge Kinck at han følte seg ensom og fremmed blant nyromantikerne og «de dekadente». Bjørnson sa seg enig med en oppmuntring: «For det som De strever med, det er lenger fremme, det kommer en gang til å avløse tåken.» Han mente Kinck i større grad skulle gjennomarbeide bøkene sine, som Huldren og Ungt folk, men Kinck foretrakk å skildre et friskt førsteinntrykk, ikke en omstendelig utpensling der spontaniteten var borte.

Bjørnson kom også med en formaning om at Kinck måtte love seg selv og sin kone aldri å skrive slikt som kunne vekke usedelige tanker hos leseren. Hittil hadde jo Kinck vært «så fin på det punkt», sa Bjørnson: «Fortsett med det!» Bjørnson skrev om Kinck at «hans bondeskikkelser stiger lyrisk opp som dalens og fjellets utløste innhold. Bygdefolket er en mangestemmet forkynnelse av naturen de lever i og bakser med. I forståelse av det overgår han alle bondemålsdiktere tilsammen.» Men utgivelsen av Sus høsten 1896 imponerte ikke Bjørnson. «Egentlig holder De på med dette emne bestandig,» skrev han. «Men en gang må det da bli levende bilder i stedet for dette forbannede bavl.» Avsluttende anbefalte han Kinck å reise en tur til Italia.

Kinck hadde søkt hjelp og rettledning fra Bjørnson, som viste seg så dominerende at Kinck trakk seg tilbake. Han oppsøkte likevel Bjørnson da de begge var i Roma i 1898, men skal ha sagt til Christian Gierløff at det hadde vært best at han aldri hadde møtt Bjørnson personlig. Det toppet seg med Kincks artikkelserie Italienere i 1904, med blant annet et kritisk portrett av Gabriele d'Annunzio. Bjørnson var i harnisk da han skrev et skarpt forsvar for d'Annunzio, noe Kinck besvarte med en ironisk takk.

Han var kommet til å mislike Bjørnson for «hans påtrengende herskesyke og faderlighet». Kinck har selv påpekt likheten med skoledirektøren i Doktor Gabriel Jahr. Særlig reagerte Kinck på Bjørnsons skiftende standpunkter i unionsstriden og i spørsmålet kongedømme/republikk, et innslag av overfladiskhet og opportunisme som tydet på en mangel på ekte varme, ekte overbevisning. Kinck ga uttrykk for at Bjørnsons rolle som dikterhøvding og nasjonalskald måtte oppleves tyngende. I sin skildring av Giosuè Carducci skriver Kinck at en nasjonalskald skal ganske enkelt være landets største strupe, «han skal artikulere de mest alminnelige lyder», og Kinck uttrykker sin beundring for «den slags firskåren vitalitet».

Kinck hadde ingen sans for dikterhøvdinger, for nå hadde folket «trådt sine barnesko» og trengte ikke ledes lenger. Kinck skrev at Bjørnsons sterke side «ikke var pannehvelvet» - ikke mye bak pannebrasken. Kinck påtalte også at det ble sagt om Bjørnson at han «er bare seg selv, herlig utadvendt, uten en dunkel krok», der Kinck reagerte på idolisering av et selv uten dybde. Er det noe å etterstrebe? Bjørnson var opptatt av å vekke og samle, han vokste i kampen, mens Kinck skydde den for i stedet å vekke folk til selverkjennelse og ettertanke.

Suttungteatrets oppføringer av Kinck

Kincks dramaer er blitt betraktet som lesedramaer, men Suttungteatret på Tangen i Hedmark skapte tradisjon for hans dramatikk på scenen. Fra 1965 til 1988 ble de fleste av hans dramatiske verk oppført på Suttungteatret:

• 1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Studentframføring, fem kvinnelige skuespillere delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.
• 1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.
• 1972: Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.
• 1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».
• 1979: Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli. Stykket varte i sju timer.
• 1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.
• 1983: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.
• 1987: På Ekrernes gård av Hens E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.

Minnesmerker

Kincks barndomshjem i Strandebarm er åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane, en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Storm Munch overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet.

I Strandebarm sentrum har billedhugger Gunnar Jansons Kinck-hode i bronse fått en fin plassering.

På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.

Foran Deichmanske hovedbibliotek ved Regjeringskvartalet i Oslo står det et portrett i bronse av Kinck, på sokkel av granitt. Portrettet er utført av Gunnar Janson i 1932.

I Stavanger er han hedret med Hans E. Kincks gate i Tjensvollskråningen i Hillevåg bydel.

Kinck på lydbok, film og fjernsyn

Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra Flaggermusvinger (1895), utg. av Koien arbeidsteater, 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge.

Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens-Jensen.

De tre novellene Hvidsymre i utslåtten, Felen i vilde skogen og Den nye kapellanen ble filmatisert i 1992 av Emil Stang Lund under tittelen Flaggermusvinger.

Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen Naar æbler modner sig.

Bibliografi

Skuespillet Mellem togene, utgitt på Aschehougs forlag i 1898

• 1892: Huldren, roman
• 1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People)
• 1895: Flaggermusvinger, noveller.
• 1896: Sus, roman
• 1897: Fra hav til hei, noveller
• 1898: Hugormen, roman
• 1898: Mellem togene, drama
• 1898: Saetesdalen, roman
• 1899: Trækfugle og andre, noveller
• 1900: Fru Anny Porse, roman
• 1901: Vaarnætter, noveller
• 1902: Doktor Gabriel Jahr, roman
• 1903: Naar Kærlighed dør, noveller
• 1904: Italienere, sakprosa
• 1904: Emigranter, roman
• 1905: Præsten, roman
• 1906: Livsaanderne, noveller
• 1906: Agilulf den vise, drama
• 1907: Gammel Jord, essays
• 1908: Driftekaren, drama
• 1909: Masker og mennesker, noveller
• 1910: Den sidste gjest, drama
• 1911: Bryllupet i Genua, drama
• 1911: En penneknegt, essays
• 1913: Paa Ekre'rnes gaard, drama
• 1915: Mot karneval, drama
• 1916: Renæssanse-mennesker, sakprosa
• 1917: Kirken brænder, noveller
• 1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman
• 1919: Stammens Rost, essays
• 1920: Guldalder, noveller
• 1920: Rormanden overbord, sakprosa
• 1921: Lisbettas brødre, drama
• 1921: Mange slags kunst, sakprosa
• 1922: Steder og folk, sakprosa
• 1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller
• 1923: Herman Ek, roman (sammenarbeidet av Sus og Hugormen)
• 1924: Storhetstid, sakprosa
• 1925: Paa Rindalslægret, drama
• 1925: «Italien og vi», sakprosa
• 1926: Mot ballade, novella
• 1926: Foraaret i Mikropolis, noveller
• 1927: Mands hjerte, lyrikk
• 1928: Kunst og kunstnere, essays
• 1929: Torvet i Cirta, noveller
• 1951: Sagaenes ånd og skikkelser, sakprosa

Litteratur (utvalg)

• Hans E. Kinck. Oslo: Aschehoug. 1927. 
• Gierløff, Christian 1923, Kinck, Aschehoug
• Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning
• Beyer, Edvard 1956: Hans E. Kinck: Livsangst og livstro b. I Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling)
• Beyer, Edvard 1965: Hans E. Kinck: livsangst og livstro b. II, Fra Den sidste gjest til Mot ballade : Den ene og de mange (426 s), Aschehoug
• Nettum, Rolf Nyboe 19??. i Norges litteraturhistorie b. kapittelet om Kinck
• Myhren, Dagne Groven 1976: «Diktning og kulturpsykologi» (analyse av «Mot ballade» sett i lys av Balladeavhandlingen fra 1892 og Storhedstid).
• Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i Forfatternes litteraturhistorie
• Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter
• Aarset, Hans Erik (red.) 1995. Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap
• Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36
• Gundersen, Svein 2013: "Om å leve med Kinck og Machiavelli". I Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331

Eksterne lenker

• (en) Hans E. Kinck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hans E. Kinck på Internet Movie Database
• (no) Hans E. Kinck hos Sceneweb
• (no) Publikasjoner av Hans E. Kinck i BIBSYS
• (no) Familien Kinck ved folketellingen 1865
• (no) Familien Kinck ved folketellingen 1900
• (no) Hans E. Kinck i bokselskap.no
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Hans E. Kinck, bøker om Hans E. Kinck, arkiv etter Hans E. Kinck

Hans E. Kinck – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden

Wikiquote: Hans E. Kinck – sitater