Irak-krigen

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være feilaktig. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etter hvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

Irak-krigen
Konflikt: Krigen mot terror
Med klokken, fra øverst til venstre: en patrulje i Samarra; rivingen av statuen av Saddam Hussein i Bagdad; en irakisk soldat klargjør sitt våpen før en aksjon;en veibombe eksploderer i det sørlige Bagdad
Dato 20. mars 2003 – 15. desember 2011 Sted Irak Resultat Operasjon Frihet for Irak er over, Operasjon Ny Daggry begynte 1. september 2010 Saddam Husseins regjering styrtet, og Saddam henrettes. Koalisjonsstyrkene okkuperer Irak Omfattende terror Store sivile tap Omfattende ødeleggelse av den irakiske infrastruktur Stort antall irakiske flyktninger Iraks første demokratiske valg Nasjonalforsamling med flertall av sjia-arabere Kurdisk president
Stridende parter
USA Storbritannia Den nye irakiske hær Peshmerga	Saddam Husseins Irak (Post-Saddam konflikt) Ba'athpartiets tilhengere Mahdi-hæren al-Qaida i Irak og andre opprørsgrupper
Kommandanter og ledere
George W. Bush Barack Obama Robert Gates Donald Rumsfeld Tommy Franks George Casey David Petraeus Tony Blair Gordon Brown Brian Burridge Peter Wall Nouri al-Maliki Massoud Barzani Jalal Talabani	Saddam Hussein Abu Musab al-Zarqawi Abu Ayyub al-Masri Muqtada al-Sadr
Styrker
Koalisjonen: ~300 000 (mars 2003) ~177 000 (mars 2007) Private sikkerhetsstyrker: ~182 000 (118 000 irakiske, 21 000 amerikanske, 43 000 andre) Kurdiske tropper: 50 000 (mars 2003) 175 000 (mars 2003) Ny-irakisk hær: 165 000 Irakisk politi: 227 000	Irak under Saddam Hussein: 375 000+ regulære tropper Irak etter Saddam Hussein: Sunni oprørere: Ukjent Mahdi-Hæren: ~60 000 al-Qaida i Irak: 1 300+
Tap
Se listen over døde og sårede

Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991, med en lavintensiv krig 1991–2003 hvor USA og Storbritannia sporadisk angrep Irak.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske peshmergas med luftstøtte fra koalisjonen.

Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011, over samme grenseovergang som de første styrkene benyttet under innmarsjen 20. mars 2003

Etter at amerikanerne trakk seg ut startet iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekosting av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen ISIL. Våren og sommeren 2014 erobret gruppen flere byer i landet, og på høsten måtte USA igjen engasjere seg militært i Irak.

Bakgrunn

Staten Irak ble konstruert av de allierte etter første verdenskrig, og har i hele sin historie vært preget av motsetningene mellom tre komponenter; i nord et området dominert av turkmenere og kurdisk administrert fra Mosul, et sentralt område hovedsakelig befolket av arabiske sunnimuslimer vest for Bagdad og et sørlig område med Basra som hovedstad der de fleste er arabiske sjiamuslimer. Ifølge den anerkjente folketellingen fra 1957 utgjorde turkmenere 9 % av befolkningen i Irak, mens kurdere utgjorde 13 % og resten stort sett var arabere . Tallene har endret seg siden den gang, og særlig turkmenere har etter hvert begynt å utgjøre en mindre gruppe. Størrelsen på minoritetsgrupper som kurdere, turkmenere og andre grupper er omstridt på grunn av arabiseringspolitikken under Saddam Hussein. Kurderne har ført geriljakrig mot skiftende regimene i Baghdad siden staten Irak ble opprettet

Maktbruk har lenge blitt sett på som nødvendig for å holde Irak samlet og Ba'athpartiet som tok over makten ved et kupp i 1968 fortsatte den tradisjonen. Ba'athpartiet er et pan-arabisk sosialistisk-parti som har sin maktbase i sunniområdene vest og nord for Bagdad. I dette området bor om lag 30% av befolkningen. Irak er et klanbasert samfunn, klanmedlemmer og familie til eliten ble favorisert, likeens partimedlemmer og sunnier fra dette området. Andre grupperinger og enhver politisk opposisjon ble brutalt undertrykt.

I 1972 nasjonaliserte Irak oljeindustrien og oljekrisen i 1973 ga rekordhøye oljepriser og store inntekter til regimet. Disse inntektene ble delvis brukt til å modernisere landet. Det ble innført en sekulær velferdsstat etter vestlig modell, men også et sterkt militærvesen og et nettverk av overvåkingsorganisasjoner. I denne perioden var Irak alliert med Sovjetunionen og førte en sterkt antivestlig politikk.

Iran-Irak krigen

I september 1980 gikk irakiske styrker til angrep på det revolusjonære islamske regimet i nabolandet Iran, med utgangspunkt i en gammel grensekonflikt. Dette utløste den åtte år lange krigen mot Iran, der Irak fikk støtte fra Sovjetunionen og arabiske naboland som Kuwait og Saudi-Arabia, etter hvert også fra USA. Irak tok i bruk kjemiske våpen mot iranerne, så vel som mot kurdiske opprørere som var alliert med Iran og ikke minst mot den kurdiske sivilbefolkningen på irakisk side. CIA har hevdet at også iranske styrker brukte slike våpen, men dette avvises av uavhengige forskere.

Krigen endte i 1988 uten territorielle endringer. Irak hadde 250 000 falne og dyp gjeld. Blant annet for å lette på den finansielle situasjonen bestemte Saddam seg for å invadere sin største kreditor, den lille rike nabostaten Kuwait.

Gulfkrigen

I august 1990 invaderte Irak Kuwait og i Gulfkrigen ble irakerne drevet ut av Kuwait og invadert av en USA-ledet koalisjon. Angriperne hadde overlegne styrker og brukte blant annet panserbrytende granater som inneholdt det radioaktive stoffet utarmet uran.

Men koalisjonen ønsket ikke å avsette Saddams regime, av frykt for regional destabilisering. USAs president George H.W. Bush (senior) oppfordret riktignok irakerne til å gjøre opprør, men da kurdere og sjiaer, oppmuntret av amerikanske radiosendinger, reiste seg mot undertrykkelsen, ble de slaktet ned av Saddams elitestyrker med støtte fra flyvåpenet, som de ikke hadde noe forsvar mot. USA gjorde intet for å hjelpe opprørerne. Senere ble det etablert flyforbudsoner over kurder- og sjiaområder, sonene ble patruljert av fly fra USA og Storbritannia. Saddams makt var derfor sterkt redusert i de sørlige og nordlige delene av landet, og da Saddam trakk sin administrasjon ut av store kurdiske områder i 1991 opprettet kurderne en egen administrasjon, som siden har utviklet seg til den autonome kurdiske regionen.

Sanksjoner

Et resultat av Gulfkrigen var at FN sanksjonerte en omfattende boikott av Irak, oljeeksporten ble stoppet, det samme gjaldt vareimporten med unntak av livsnødvendige varer. Landet ble også pålagt å stoppe programmene for masseødeleggelsesvåpen og destruere de ferdige våpenene. Resultatet ble en lammelse av økonomien i Irak som allerede var hardt rammet av vanstyre og ti år i krig. Det var ikke mulig å importere deler og materiell for å få landet i gang etter krigen og uten oljeeksport var det heller ikke inntekter til å betale for mat og andre nødvendighetsvarer. Følgene av dette ble en humanitær katastrofe, med mellom en halv og en million døde grunnet sanksjonene, deriblant mange barn.

FN innså etter hvert at sanksjonene ikke førte frem, og i 1996 startet Olje for mat-programmet. Det ga Irak anledning til å selge noe olje for å betale for livsnødvendige varer. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon, hvor bl.a. irakerne solgte olje til underpris for så å få mellomlegget satt i på sine utenlandske konto. Tjenestemenn i FN var også innblandet.

Irak brukte kjemiske våpen i krigen mot Iran og mot kurderne i Nordirak. Som en del av sanksjonene i 1991 opprettet FN en kommisjon som skulle kontrollere at Irak fulgte reglene for masseødeleggelsesvåpen. Våpenkontrollørene fant at irakerne hadde program for utvikling av biologiske våpen og kjernevåpen, men det er usikkert hvor nær landet var å produsere atomvåpen. Utover 1990-tallet ble forsknings- og produksjonsanlegg destruert sammen med lagre av ferdige våpen. I 1998 forlot våpeninspektørene Irak, som grunn oppga de manglende samarbeidsvilje fra myndighetene. USA svarte med å starte med en serie med bombeangrep mot militære mål som fortsatte til 2002. Da ble Saddam Hussein presset til å la FNs våpeninspektører komme tilbake under ledelse av Hans Blix for å foreta inspeksjoner, men de fant ikke annet enn gamle rester fra de tidligere våpenprogrammene. Blix påpekte likevel at over tusen tonn kjemiske våpen ikke var gjort rede for, og at regimet måtte komme med bevis for at disse var ødelagt.

Opptakt til krig

Irakiske soldater på et MT-LB pansret personellkjøretøy 28. februar 2003

Foto: Christiaan Briggs

Krigen mot terror

I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten.

Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.

USA brukte følgende begrunnelser for angrepet på Irak:

• at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram
• at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen
• frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemord-politikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen

Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste, samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen. Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.

Nøytrale norske fag- og forskningsmiljøer gav USA bortimot strykkarakter for den berømte «bevisførselen» i FNs sikkerhetsråd i februar 2003. Vegard Valther Hansen, forsker og militærrådgiver på Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI, uttalte like etter at «Colin Powell ga oss ikke et eneste skikkelig bevis på noe som helst» og at «Mye av materialet som ble presentert hadde lav troverdighet, men samtidig ble det lagt fram som en sannhet». Han mener videre at tegningene av de påstått rullende giftfabrikkene slett ikke er noe bevis på noe som helst. «USA serverte tegninger nettopp fordi de ikke er funnet. Informasjonene kommer fra avhoppere, men vi vet som et faktum at svært mange av disse informasjonene faktisk har vært fri fantasi.». Han uttalte videre «Vi vet at supermaktene, og USA er intet unntak, har manipulert verden før. Og vi vet at CIA har en historie med svært frynsete moral og etikk.» [3]. I 2011 ble det kjent at den irakiske avhopperen og kjemikeren Rafid Ahmed Alwan al-Janabi hadde løyet for amerikanske og tyske myndigheter om Husseins påståtte biologiske våpenprogram. USAs daværende utenriksminister Colin Powell skal ha lagt betydelig vekt på Janabis opplysninger da han talte til FN i februar 2003 om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen.

Spillet i FN

Planene om invasjon av Irak førte til store demonstrasjoner mange steder i verden

Den 8. november vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1441 med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.

I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1441 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og gjøre de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak, det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.

I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1441. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak.

Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen ifølge FN var ulovlig.

I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer. Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.

Invasjon

Utdypende artikkel: Invasjonen av Irak i 2003

Den 20. mars 2003 kl. 0230 GMT startet fly- og rakettangrep mot mål i Irak. Russland, Frankrike og Kina fordømte angrepene. Kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen angrep regjeringsstyrkene fra nord, mens britiske styrker startet landkrigen i sør ved å angripe Faw-halvøya.

De første dagene møtte koalisjonen tildels sterk motstand, særlig i kampen om havnebyen Umm-Qasr, men også i større byer som Basra og Nassiriya. Likevel var koaliasjonsstyrkene så overlegne at i begynnelsen av april stod amerikanske styrker ved «Bagdads porter». Fjerde april opptrådte Saddam Hussein på fjernsyn siste gang som president, men det er usikkert om det var et tidligere opptak. Ellers forsvant det irakiske regimet og forsvar etter hvert som styrkene nærmet seg hovedstaden, og snart så det ut til å være kun informasjonsministeren igjen for å forsvare regimet. Niende april ble den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum revet.

I nord rykket kurdiske styrker raskt fram, ofte flyktet regjeringsstyrkene uten kamp. Den 10. april rykket kurdiske peshmergas inn i Kirkuk og dagen etter tok kurderne makta i Mosul.

Den 13. april inntok amerikanske styrker Saddams hjemby Tikrit. Første mai landet George W. Bush på et hangarskip i området og erklærte at hovdedelen av de militære operasjonene var avsluttet – Mission Accomplished.

I de påfølgende månedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner ble drept i kamper i juli, mens Saddam selv ble tatt til fange 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. Ifølge PRIO endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restende av Saddams regime ut året. Disse forsvant etter hvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004.

Okkupasjon

Saddam Hussein, avbildet etter at han ble fanget av amerikanske styrker 13. desember 2003

Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års regime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet.

Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunni-muslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan.

I Iraks sentralbank ble nesten $1 milliard amerikanske dollar stjålet den 18. mars 2003, bare timer etter at USA begynte bombing av Bagdad. Dette er regnet for det største bankranet i historien.

Amerikansk styre

På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i Coalition Provisional Authority (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baathpartiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet opp for det kaos og anarki som skulle komme.

CPA fikk ansvaret med å forvalte det Irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet.

USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, Det irakiske styringsråd den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et grunnlovsstyre, håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte gå med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget.

Irakisk motstand

Opprørerne brukte ofte bilbomber

Foto: Daniel Lucas / US Army

Den første tiden etter invasjonen var preget mer av kaos og kriminalitet enn motstand. Etter hvert ble det demonstrasjoner som ble slått ned av de amerikanske styrkene. Da de-baathifiseringen ble gjennomført ble det advart mot at det ville føre til økt motstand, særlig fra tidligere politi og militære. I juni 2003 økte den væpnede motstanden mot koalisjonsstyrkene, særlig i sunniområdene vest for Bagdad. De væpnede sunnigruppene tok i bruk bilbomber og selvmordsbombere og deres aksjoner rammet langt flere irakere enn okkupanter. Motstanden hindret effektivt gjenoppbygging av infrastruktur som elektristet, vannforsyning og kloakk. Ved systmatiske angrep på politirekrutter skapte den dessuten en generell lovløshet som banet veien for omfattende kriminalitet, herunder kidnapping, voldtekter og plyndring.

I august 2003 ble FNs hovedkontor for gjenoppbygging av Irak sprengt i lufta av en selvmordsbomber. Minst 22 personer ble drept, heriblant FNs høykommissær for menneskerettigheter Sérgio Vieira de Mello. FN og mange humanitære organisasjoner trakk seg deretter ut av Irak, andre beholdt bare sin representasjon i Kurdistan.

Sjiamuslimer organiserte store demonstrasjoner mot okkupasjonen under ledelse av Muqtada al-Sadr, som var i gang med å bygge opp sin milits, Mahdi-hæreni direkte konflikt med det mere moderate sjiapartiet SCIRI. Situasjonen ble likevel dempet av at sjiamuslimenes øverste religiøse leder, Storayatollah Sayyid Ali Husaini al-Sistani oppfordret til ro.

2004

Amerikanske marineinfanterister skyter mot opprørere i Fallujah i november 2004

Våropprøret

Fallujah er en by som ligger i sunnitriangelet syv mil vest for Bagdad, i begynnelsen av 2004 var Fallujah under kontroll av baathist- og salafist-grupper. Den 4. april startet amerikanerne en offensiv – Operation Vigilant Resolve – for å gjenvinne kontroll over byen. De møtte sterk motstand som etter seks uker endte i en våpenhvile som ga kontroll over byen til en styrke – «Fallujah-brigaden» – som var ledet av tidligere Baath-offiserer. Denne styrken brøt snart sammen og kontrollen gikk over til opprørerne.

I april 2004 ble amerikanske styrkers og kontraktørers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet avslørt. I november 2004 returnerte amerikanerne til Fallujah sammen med irakiske sikkerhetsstyrker i Operasjon Phantom Fury. Etter meget harde kamper hevdet de å ha kontroll over byen ved utgangen av året.

Sjiaopprøret

Sjiaene i Irak har nære forbindelser med sine trosfeller i Iran. En av deres viktigste ledere er den iranskættede ayatollahen Ali al-Sistani. Han tilhører en tradisjon som tilsier at de religiøse lederne har en viss avstand til den daglige politikken. Samtidig finnes det arabiske/irakiske nasjonalister blant sjiaene som er i opposisjon til denne praksisen og den meste kontroversielle av disse er den unge religiøse lederen Muqtada al-Sadr.

Etter invasjonen startet Sadr og hans tilhengere det såkalte Sadr-byrået, som skulle hjelpe innbyggerne i Sadr-byen, det store (slum)området nordøst i Bagdad. De hadde også sin egen milits – Mahdi-hæren.

I slutten av mars 2004, stoppet de amerikanske myndighetene utgivelsen av Sadr-byråets avis al-Hawza, og det som opprinnelig var protester mot dette utviklet seg til regelrette kamper i Sadr-byen og flere byer sør om Bagdad. Mahdi-hæren tok over flere byer, men etter meget harde kamper tok koalisjonsstyrkene kontroll over alle byene, unntatt deler av Najaf, 16 mil sør for Bagdad. Den 6. juni beordret Mahdi-hærens leder Muqtada al-Sadr opphør i kampene og inngikk fredsavtale med amerikanerne.

Avtalen varte til i august da amerikanerne angrep Najaf igjen og tilslutt beleiret Iman-ali-moskeen hvor al-Sadr befant seg. På dette tidspunktet var Sadrs posisjon svekket og gikk med på å samarbeide med Ali al-Sistani som forhandlet fram en våpenhvile med amerikanerne. Likevel fortsatte et begrenset sjiaopprør, blant annet i Sadr-byen, fram til slutten av året da al-Sadr gikk inn i politikken og Mehdi-hæren i den nasjonale sikkerhetsstyrken.

Irakisk styre

Den 28. juni 2004 ble den nye irakiske regjeringen innsatt

Foto: D. Myles Cullen / US Air Force

Den 8. juni 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd at en provisorisk irakisk regjering skulle være på plass innen 30. juni, og at det markerte slutten på okkupasjonen. Sikkerhetsrådet la også fram krav om at valg skulle være gjennomført innen utgangen av 2005.

Den 28. juni ble Det irakiske styringsrådet lagt ned, og en provisorisk irakisk regjering ledet av eksilirakeren Iyad Allawi fikk en begrenset myndighet. Regjeringens viktigste oppgave var å lede prosessen gjennom flere valg til en permanent irakisk regjering, og dens første vedtak var å starte rettslig forfølgelse av Saddam Hussein og andre ledere for det avsatte regimet.

2005

Det var lange køer da irakerne i januar 2005 for første gang i sin historie kunne delta i frie valg

Foto: Dave Ahlschwede / US Air Force

Mange nasjoner har bidratt med styrker i Irak. Her er to estiske soldater i 2005

Foto: David Foley / US Department of Defense

Valg på foreløpig nasjonalforsamling

30. januar 2005 ble det gjennomført valg på foreløpig nasjonalforsamling. Dette var det første frie valg i Iraks historie. I sjiittiske og kurdiske områder strømmet store folkemengder til valglokalene, men i sunnitriangelet var det få som møtte fram, siden sunnittiske opprøre hadde beordret boikott og truet med angrep mot valglokalene. Den grunnlovgivende forsamling som ble valgt i januar fikk derfor nesten bare representanter fra sjiittiske og kurdiske partier.

Overgangsregjering

3. mai utnevnte parlamentet en ny overgangsregjering, ledet av Ibrahim Jaafari.

Konstitusjon

Et utkast til ny grunnlov ble, etter langvarige forhandlinger, lagt ut til folkeavstemning i 15. oktober, og vedtatt med overveldende flertall. Grunnloven forutsetter desentralisering av makta i landet, og åpner for at provinser kan slå seg sammen i regioner med utstrakt selvstyre. Pr. februar 2007 er det bare blitt opprettet en region, den kurdiske.

Valg på nasjonalforsamling

15. desember 2005 var det valg på den andre demokratiske nasjonalforsamlingen i Irak. Viktige oppgaver for den nye nasjonalforsamlingen var forhandlinger om den nye grunnloven, herunder spørsmålet om føderativ inndeling av landet og om fordeling av oljeinntekter mellom regionene. Valgdeltakelsen var over 70%, og flere sunniarabiske partier deltok også, mens de væpnede opprørgruppene holdt seg i ro.

Resultatet ble som ventet framgang for den sunniarabiske alliansen som fikk 55 av 275 representanter, sjiaalliansen SCIRI fikk 128 representanter og mistet det absolutte flertallet mens kurder-alliansen fikk 53 plasser og de kurdiske islamistene 5.

2006

En amerikansk soldat hjelper ofre for et terrorangrep mot et sykehus

Foto: Alayne Conway / US Department of Defense

Året 2006 var preget av økt vold mellom grupper innen det irakiske samfunnet. Store deler av landet var utenfor sentralregjeringens direkte kontroll, og særlig i Bagdad foregikk det omfattende «sekterisk rensing». I mange områder ble sivilbefolkningen utsatt for brutal vold, og hundretusener flyktet internt eller ut av landet.

Den irakiske samlingsregjeringen som kom igang etter flere måneders forsinkelser var svak. Gjenoppbyggingen av landet gikk svært tregt, og enorme summer forsvant gjennom korrupsjon, kriminalitet og udugelighet.

Landene som var militært engasjert i Irak møtte et betydelig press for å trekke de militære styrkene styrkene ut, og etter at rebublikanerne i USA tapte kongressen ved valget høsten 2006, forventet mange at president Bush ville måtte vike fra en «stø kurs» i Irak.

I august startet den såkalte «Anbar-oppvåkningen» der lokale stammeledere gikk sammen for å bekjempe al-Qaida som kontrollerte og terroriserte store deler av provinsen.

Slutten av 2006 ble preget av at Saddam Hussein ble henrettet ved hengning den 30. desember.

Regjeringsdannelse

Nouri al-Maliki og George W. Bush i Amman, Jordan, 30. november 2006

Foto: Paul Morse / Det hvite hus

I overgangsregjeringen hadde sjia-alliansen absolutt flertall i tillegg til at den hadde støtte fra kurderne. Alliansen ønsket å la statsminister Ibrahim Jaafari fortsette som leder for en ny koaliasjonsregjering, men hans kandidatur ble avvist av kurdere, sunniarabere og sekulære sjiitter. Jaafari fikk støtte først og fremst fra SCIRI-partiet og Muqtada al-Sadr. Sunniaraberne avviste Jaafaris kandidatur av flere grunner, bl.a. ble han beskyldt for å la sjia-milits operere som en del av sikkerhetsstyrkene. Kurderne mistenkte Jaafari for å konspirere med Tyrkia om å motarbeide kravet om en folkeavstemning i Kirkuk. USA og sekulære grupper mistrodde Jaafari blant annet fordi han regnes for å være en fundamentalistisk islamitt.

Ibrahim al-Jaafari trakk sitt kandidatur 20. april og Nouri al-Maliki, nestleder av Dawa-partiet, ble deretter valgt til ny statsminister.

Regjeringen var preget av indre spenninger, og var ikke i stand til å styre lande effektivt. Voldsbruken økte utover sommeren, og høsten 2006 var antall døde og sårede de største siden krigen startet, og flere offensiver fra amerikanske og irakiske styrker mot opprørerne førte ikke fram til noen løsning. Malikis regjering ble lenge kritisert for å være avhengig av støtte fra al-Sadr, men har siden vendt seg mot ham.

Borgerkrig?

Irakiske regjeringsstyrker under en øvelse

Foto: Suzanne M. Day / U.S. Air Force

Ved inngangen til 2006 var det klart at situasjonen var i ferd med å endre seg i Irak. De væpnede gruppene brukte mindre kraft på å bekjempe okkupantene, og mer på overgrep mot andre irakere. Sunniekstremistenes gjentatte angrep på sjiittiske sivile fikk svar fra Mahdihæren og sjiittiske grupper innen statsadministrasjonen.

Hovedmønsteret så ut til å være at sunniarabiske grupper brukte selvmordsbomber, bilbomber eller andre eksplosiver til å angripe sjiitter eller okkupantene, og de som hadde forbindelse med dem. De ekstreme sjiittene lot til å være organisert i militser som operte mer målrettet som dødsskvadroner som hentet folk om natta og etterlater dem som lik med tydelige tegn etter mishandling. En del av militsene hadde forbindelser med sikkerhetsstyrkene og regjeringen. Til dette kom internasjonal terrorisme, og kriminalitet som følger et samfunn uten lov og orden. Resultatet av all denne volden var at hundretusener av irakere flyktet ut av landet. Andre har blitt interne flyktninger i en «sekterisk rensing» av Irak, og Bagdad er idag delt i to mellom sjiaer og sunnier.

Kurderne er den tredje irakiske parten. De har i praksis fullt selvstyre i sin region som hadde unngått omfattende sekterisk vold, og det var ventet at hvis situasjonen i de arabiske områdene førte til åpen borgerkrig, ville den kurdiske regionen erklære seg selvstendig.

Amerikansk tilbaketrekning

Krigen i Irak ble svært upopulær etter hvert som de amerikanske kostnadene og tapene økte

I løpet av 2006 ble det klart at Bush-administrasjonens mål om å overlate ansvaret for sikkerheten i Irak til den folkevalgte regjeringa fortsatt var langt unna realisering, situasjonen hadde forverret seg i løpet av året og det var små tegn til forbedring. Amerikanerne og andre utenlandske styrker måtte for en stor del holde seg innenfor «Den grønne sonen» i Bagdad og andre befestede områder. I flere av de sjiadominerte provinsene I Sør-Irak var kontrollen overlatt til irakiske regjeringsstyrker, men noen av disse områdene ble i praksis kontrollert av lokale militser som bare formelt sto under regjeringskontroll. Sunnigrupper i opposisjon til regjeringen sloss med hverandre om kontrollen i store områder i de vestlige provinsene.

Det kurdiske området opplevde stort sett rolige forhold, med sterk økonomisk vekst og ubestridt kontroll fra de samarbeidende partiene KDP og PUK som også var viktige deltakere i regjeringa i Bagdad.

I USA var situasjonen i Irak medvirkende til at Det republikanske partiet tapte kontrollen over begge husene i kongressen, og medvirket til at republikanerne tapte presidentvalget i 2008

Irakisk jente.

Foto: Christiaan Briggs

Den 6. desember la den såkalte Bakerkommisjonen frem en rapport med en handlingsplan på 79 punkter som skulle gi USA og dets allierte muligheten til trekke en betydelig del av sine styrker ut innen første kvartal i 2008. Et hovedpunkt i rapporten var at USA burde presse den sjia-/kurdiskdominerte regjeringen/styret i Irak til å komme de sunniarabiske opprørene i møte, reversere de-baathifiseringen av statsapparatet og garantere sunni-dominerte provinser en forholdsmessig andel av de statlige oljeinntektene. En annen anbefaling var å dra tidligere «ondskapens akse»-medlemmer som Syria og Iran inn på den diplomatiske siden, siden disse har innflytelse på henholdsvis sunni- og sjiagrupper i Irak. Rapporten påpekte også at fremgang i arbeidet med å løse den israelsk-arabiske konflikten var kritisk for situasjonen i Irak.

President Bush hadde stått for en «stø kurs» i Irak, men på pressekonferansen i forbindelse med fremleggingen av Baker-kommisjonens rapport innrømmet han at det «er problemer». Han avviste å innlede dialog med Iran og Syria, mens Iran og Syria skulle være villig til å hjelpe USA med «å trekke seg ut med æren i behold».

Presidenten i Irak, PUK-lederen Jalal Talabani, og presidenten i den kurdiske regionen, KDP-lederen Massoud Barzani, avviste begge hovedpunktene i Bakerkommisjonens forslag. De avviste at utenforstående skulle kunne endre den grunnloven som var vedtatt gjennom en omfattende politisk prosess som munnet ut i en folkeavstemning.

2007

I januar 2007 la president Bush fram en ny strategi for Irak som innebar en økning i de amerikanske styrkene og endring i bruken av disse. For å gjennomføre den nye strategien ble general David Petraeus ny leder for koalisjonsstyrkene.

En sentral del av den nye strategien var å beskytte befolkningen i stedet for å drepe opprørere. Det medførte at troppene måtte bevege seg ut blant befolkningen og holde seg der for å bygge opp tillit. En annen del av strategien var å søke samarbeide med lokalbefolkningen som ble ansatt som sikkerhetsstyrker, og andre som måtte ha felles interesse med amerikanerne.

I 2007 fortsatte den sekteriske krigen mellom sjaer og sunnier med januar som den blodigste måneden i krigen med over 100 sivile døde hver dag. Selv ikke sykehusene var trygge der vakter fra visehelseministerens militsia kidnappet eller drepte sunnimuslimske pasienter.

Etter hvert ble Bagdad hvor sjiae- og sunnimuslimer hadde levd i lag delt opp i sjia- og sunnibydeler. De amerikanske styrkene som var utplassert i bydelene sammen med irakiske styrker ble møtt med selvmordsangrep og veibomber fra Al-Queda. I mai hjalp amerikanske styrker sunnimuslimske innbyggere i bydelen Almeria som hadde gjort opprør mot Al-Quedas hardstyre og fikke der en åpning til samarbeide med sunnier. Amerikanerne hadde nå støtte på begge sider og kunne nå gå hardere inn på Al-Queda noe som førte til at voldssituasjonen hadde bedret seg betraktelig i september 2007.

The Surge

Den 10. januar 2007 la president Bush frem USAs nye strategi for Irak som innebærer en økning av de amerikanske styrkene med 21 500 soldater, økte krav til de irakiske myndighetene, samt satsing på gjenoppbygging. Tyngden i den økte amerikanske innsatsen vil bli satt inn i Bagdad.

Den nye strategien bryter med mange av anbefalingene fra Bakerkommisjonen, og sies å være påvirket av en rapport fra en nykonservativ tankesmie.

I mars 2007 var 2 av de 5 brigadene i innsatstyrken på plass under ledelse av den nye kommandanten av de amerikanske styrkene - general David Petraeus. Så langt ser det ut til at innsatsen har hatt liten virkning på aktiviteten fra sunniarabisk hold mens sjiamuslimene holder en lavere profil. Dette gjelder særlig Mahdi-hæren som ryktes å ha gått delvis i oppløsning, og blir styrt fra Iran etter at Muqtada al-Sadr ser ut til å forsvunnet fra bildet for en tid. I Bagdad er sikkerhetsstyrkene spredt mer utover og i kontakt med befolkningen, noe som ifølge tidsskriftet Time har bedret situasjonen.

Krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter

Bilder av irakiske innsatte som ble ydmyket og torturert gikk verden rundt i 2004

Ifølge professor Richard Overy kan det argumenteres for at krigen var et brudd på internasjonal lov, da den ikke var sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og slik sett et brudd på Briand-Kellogg-pakten.

I løpet av krigen i Irak har det vært gjentatte grove brudd på menneskerettighetene fra alle sidene i konflikten. Det mest kjente er amerikanske styrkers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet, men det er også flere andre tilfeller som er under etterforskning. Blant annet Hamandiya-drapet, Ramadi-drapet, Ishaqi-massakren, Mahmudiya-massakren og Haditha-massakren.

Den såkalte «væpnede motstanden» har gjennomført systematiske overgrep, spesielt mot sjiittiske sivile, men også mot ikkemuslismke minoriteter som kristne, yezidier, mandeere m. fl.. Dette har ført til tusenvis av dødsfall (over 400 000 ifølge The Lancet), samt store antall lemlestede og en utbredt utrygghet. Blant overgrepene fra «motstandsbevegelsen» er kidnapping, mishandling og brutale henrettelser på journalister, helsepersonell, politirekrutter, og andre ikke-stridende. Mange slike overgrep er filmet og lagt ut på internett.

Den irakiske befolkningen har vært utsatt for massive brudd på menneskerettene fra de forskjellige fraksjonene siden den borgerkrigslignende tilstanden startet for alvor i 2006. I perioden januar-juni ble det registrert over 12 000 drap på irakiske sivile, et antall som økte med 6 600 i juli/august. Over 5 000 av disse ble funnet i Bagdad, de fleste ofre for bilbomber, mange også med klare merker etter tortur og misbruk.

Under dekke av motstand mot den amerikanske okkupasjonen har irakiske opprørsgrupper gjennomført en lang rekke angrep mot militære og sivile mål. I henhold til tall fra det amerikanske militæret, gjennomførte irakiske opprørsgrupper 34 131 angrep i 2005.

Avtaleutkast 2008

Irak og USA skal ha blitt enige om en 27-punkts plan om tilbaketrekning av USAs styrker, om mulig innen utgangen av 2011. Det er per 24. august 2008 om lag 147.000 amerikanske soldater i Irak.

Detaljene i planen er fremdeles gjenstand for forhandlinger. For eksempel er en ikke enige om i hvilken grad amerikanere skal være unndratt fra irakisk lovgivning.

Intern strid mellom arabiske sjiamuslimer, arabiske sunnimuslimer og kurdere kan hindre at planen blir godkjent og resultere i at kampene i Irak blusser opp igjen og gjør rettretten vanskeligere.

Avslutning av krigen 2010

19. august 2010 trakk de siste 50 000 amerikanske stridene soldatene seg ut av landet. I Washington understrekes det imidlertid at USA fortsatt vil ha 50 000 soldater i Irak. Soldatene skal i hovedsak trene opp irakiske sikkerhetsstyrker og bistå i såkalt terrorbekjempelse. 31. august erklærte president Barack Obama at krigen var over.

Døde og sårede

Anslag på antall døde og skadede i irakkrigen siden mars 2003

Irakere 102,946 – 112,497 sivile fra nettsiden Iraq Body Qount som baserer tallene på dødsfall rapportert i media. 109 000, hvorav 63% sivile (2003–09) – basert på Wikileaks. 100 000-150 000 – basert på tall fra det irakiske helsedepartementet og likhuset i Bagdad. 650 000 - undersøkelse [4] publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet i oktober 2006. Undersøkelsen er basert på intervjuer og omdiskutert [5] [6]. [7] Arkivert 31. mars 2007 hos Wayback Machine.. Militære fra USA pr 31. august 2010 4 421 døde, 31 994 skadet i kamp. [8] Militære fra andre koaliasjonsland pr 26. desember 2008 Døde: 178 britiske, 33 italienske, 18 ukrainske, 22 polske, 13 bulgarske, 11 spanske, 7 dansker, 5 fra Salvador, 5 georgiere, 4 slovaker, 3 latvier, 2 nederlendere, 2 australiere, 2 estlendere, 3 rumenere, 2 thailendere, 1 ungarer, 1 aserbajdsjaner. 1 tsjekker, 1 koreaner, 1 fra Kasakhstan, og 1 fra Fiji [9] Ikke-irakiske sivile Ukjent, men minst 647 kontraktører, 87 journalister, 37 andre ansatte i mediaselskap og 78 nødhjelpsarbeidere. [10], [11] Antall døde irakiske militære drept i selve invasjonen, eller motstandere drept i militære aksjoner etter april 2003 er ikke kjent.

Kostnader

Kongressens granskingsorgan, Congressional Research Service (CRS) har kommet til at krigføringen i Irak pr desember 2008 har kostet USA 4.500 milliarder kroner. De reelle kostnadene knyttet til krigføringen er enda høyere, da renteutgiftene på lån, støtte til allierte og framtidige utgifter til krigsveteraner og utstyr som må erstattes, er ikke med i regnestykket. En rapport fra USAs generalinspektør for gjenoppbygging av Irak, sier at det er brukt over 800 milliarder kroner på å gjenreise Irak frem til desember 2008. Krigen i Irak har dermed kostet mer en Vietnamkrigen som kostet rundt 4.700 milliarder kroner i dagens dollarverdi. Utgiftene fortsetter å løpe ut i 2009.

Se også

• De irakiske opprørerne
• Operasjon Phantom Fury

Eksterne lenker

• (en) Iraq War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Iraq War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Iraq Coalition Casualty Count (oversikt over drepte soldater – og sivile)
• The Iraqi Transitional Government – overgangsregjeringen
• Multi-National Force – Iraq – koalisjonsstyrkene
• Den Kurdiske regionale regjering
• Iraq Body Count – sivile tap