Utarmet uran er uran som i hovedsak består av isotopen 238U, og inneholder forholdsvis mindre av isotopene 235U og 234U enn naturlig forekommende uran. 238U er ikke spaltbart – i motsetning til 235U, og i anriking av uran økes andelen av 235U på bekostning av 238U. Utarmet uran er et restprodukt fra anrikingsprosessen av uran, og kan ikke brukes som kjernefysisk brensel.

Ammunisjon med utarmet uran

Egenskaper rediger

Utarmet uran er forholdsvis lite radioaktivt, og avgir svak alfastråling. Det har en giftighetsgrad som bly eller kadmium. (Innholdet av plutonium er gjerne ca. 10 ppb (milliarddeler). Det har høy tetthet (egenvekt) og selvantenner i luft hvis det er finfordelt.

Anvendelse rediger

Utarmet uran har både sivile og militære bruksområder, men begge er forbundet med en viss kontrovers. Det kan brukes til å fremstille den spaltbare plutoniumisotopen 239Pu, og er effektivt som panserbrytende ammunisjon.

Den viktigste egenskapen utarmet uran har i ammunisjon, er egenvekten (19 160 kg/), som er høyere enn blys (11 340 kg/m³). Et prosjektil av uran har dermed større kinetisk energi (bevegelsesenergi) enn tilsvarende blyprosjektiler. Dette gir økt gjennomtrengnings- og ødeleggelseskraft. Det er også meget hardt, så det vil kunne trenge gjennom stålpanser.

Sivile bruksområder for utarmet uran utnytter stoffets høye egenvekt og evnen til å stoppe gammastråler. Siden utarmet uran har høy tetthet, brukes en mindre mengde i enden av vingene på større fly. Dette reduserer vingens egensvingefrekvens slik at ikke vingen går fort opp og ned. Det ble brukt som ballast i seilbåt-kjøler på 70-tallet, men er nå forbudt. I radiografiske apparater som bruker gammastråler, anvendes utarmet uran som strålingsskjerming. Utbredt sivil anvendelse begrenses av at uran korroderer lett.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger