Hetle-saken

Hetle-saken er en norsk kriminalsak der bonden Mikal Hetle og hans sønn Ole Hetle i 1907 ble uskyldig dømt for å ha tatt livet av naboen Henrik Hetle i Gaular i Sogn og Fjordane i 1906. Saken er blitt betegnet som den mest omstridte og omtalte strafferettssaken i norsk rettsvesens historie før Torgersen-saken i 1958, og Liland-saken i 1970.

Den 19. august 1906 ble gårdbruker Henrik Andreassen Hetle (36 år) funnet død bak et steingjerde på gården som han drev i Viksdalen i Sunnfjord. Naboen Mikal Gjertsson Hetle (53) og hans to sønner Ole Mikalson (18) og Mathæus Robert (16) ble mistenkt, og senere satt under tiltale for å ha forårsaket dødsfallet. I 1907 ble Mikal Hetle dømt til livsvarig fengsel, og sønnen Ole ble dømt til fengsel i 10 år. Mathæus Robert ble frifunnet for anklagene. Grunnlaget for dommene var utelukkende indisier, og de tiltalte hevdet hele tiden sin uskyld.

Saken førte til omfattende presseomtale og en splittelse av lokalsamfunnet. Saken ble først forsøkt gjenopptatt tre ganger, men gjenopptakelse ble nektet hver gang. Først i 1943, etter en omfattende rettssak, som startet med en ny gjenopptakelsesbegjæring i 1931, erkjente rettsvesenet at det var blitt begått justismord, og Ole Hetle ble frifunnet, og Mikal Hetle ble frifunnet «post mortem» av Gulating lagmannsrett den 7. april 1943, etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg den 27. april 1942 hadde besluttet at det var grunnlag for gjenopptakelse.

I 1959, etter flere mislykkede forsøk, fikk Ole Hetle billighetserstatning fra staten.

På gravstøtten over Mikal Hetle ved Viksdalen kirke, står inskripsjonen «Skuldlaust dømt i 1907. Frikjent 7. april 1943. Fred over minne ditt». Mikal Gjertsson Hetle (født 1853) døde i 1930, Ole Mikalson Hetle (født 1887) døde i 1968, og Matheus Robert Hetle (født 1890) døde i 1963.

Historien rediger

Forsvinningen rediger

Historien startet fredag 17. august 1906. Da var den 36-årige Henrik Hetle godt igang med slåtten, og han gav beskjed til sin kone om at han ville overnatte på en løe ved en utslått, og fortsette slåttearbeidet neste morgen. Tidlig neste morgen (18. august), reiste Henriks sønn opp til løa med mat til faren. Han fant ham ikke, men antok at han allerede var i gang med arbeidet, og satte fra seg maten. Senere på dagen ble det slått alarm. Henrik hadde ikke rørt maten, og var ikke å se noen steder.

Datteren til Henrik Hetle løp til nabogården (Mikal Hetle) for å be om hjelp. Mikal gikk i gang med å lete, men fant ham ikke, og gav sin 16-årige sønn Mathæus beskjed om å melde fra i bygden.

Manngarden og funnet rediger

Rekonstruksjon (1906) av funnet av den døde. Kilde:Statsarkivet i Bergen.

Søndag morgen 19. august gikk 60-70 mann fra bygden manngard oppover liene. Om formiddagen ble Henrik Hetle funnet død ved et steingjerde i nærheten av utslåtten. Han lå med bena sammenkrøket, og bryst og ansikt ned i en bløt og sandete myrjord. Hendene var sammenknyttet mot brystet. Han hadde noen mindre skader i venstre siden av ansiktet.

Letemannskapet syntes funnet virket mistenkelig, og sendte bud på lensmannen på Sande, mens de lot den døde ligge slik de fant ham.

Grensekrangel og nabotvist rediger

Mellom de to nabogårdene hadde det i årevis vært en nabotvist (grensetvist). Tvisten hadde nylig blitt avgjort rettslig i Henrik Hetles favør, og det var nå første året han skulle hevde bruksretten til slåtteteigen. Krangelen om teigen hadde vært bitter, men likevel ikke verre enn at naboene hadde hjulpet hverandre i nødsfall.

Striden var godt kjent i lokaldistriktet, og nesten umiddelbart etter funnet gikk det spekulasjoner om at det var blitt begått et drap, ved at Mikal skulle ha tatt livet av Henrik.

Likskue og obduksjon rediger

Likskue av Henrik Hetle 23.8.1906. Kilde:Statsarkivet i Bergen. - Fotografi v/Rasmus Bergh.

Det ble holdt et provisorisk likskue med likåpning i en uteløe i nærheten av åstedet den 23. august ved distriktslege Rasmus Bergh. Den sakkyndige fant at det ikke var de ytre skadene som hadde forårsaket døden, og konkluderte med at Henrik Hetle «er kvalt i mudder, som han fantes at have indaandet».

Fortsatte spekulasjoner og rykter rediger

Spekulasjonene om at det var begått et mord fortsatte imidlertid i lokalsamfunnet, og det gikk rykter om at Mikal skulle ha truet Henrik på livet, og det var også noen som hevdet at de hadde hørt et skrik sent på kvelden den 17. august.

Spekulasjonene splittet etter hvert lokalsamfunnet i to fløyer; de som trodde at det var begått et drap, og de som trodde at det var en ulykke eller en naturlig død. Tilhengerne av drapsteorien var i klart flertall.

Tilhengerne av drapsteorien kontaktet en spåkvinne i Bergen, som konkluderte med at Mikal og hans to sønner hadde tatt livet av Henrik. På grunnlag av spåkvinnens beskrivelse av drapet og drapsstedet, saumfarte de området, og fant et sted et godt stykke syd for der offeret ble funnet, der det så ut til å ha foregått en kamp. De mente at Henrik var blitt kvalt der, og så fraktet med hest til funnstedet.

Pågripelse, arrestasjon og siktelse rediger

Tunet på Hetle-gården med portretter av Mikal Hetle og sønnene

Bl.a. på grunn av ryktene ble Mikal Hetle og hans to sønner pågrepet i januar 1907 og siktet for drap av Henrik Hetle.

Etter at statsadvokat Einar Bræin to ganger foreslo saken henlagt «på grunn av bevisets stilling», ba riksadvokat Peder Kjerschow om en ny medisinsk uttalelse fra «Den rettsmedisinske kommisjon».

Den rettsmedisinske kommisjon, ved professor, dr. med. Hagbart Strøm, og professor, dr. med. Francis Harbitz avga en uttalelse som konkluderte med at Henrik Hetle "antagelig" hadde vært offer for et drap. I uttalelsen het det bl.a. : «Døden antager vi maa være indtraadt pludselig, og dødsaarsagen antager vi er voldelig. Læsionerne i ansigtet kan ikke paa tilfredsstillende maade forklare dødens indtræden.» Konklusjonen var at den døde hadde blitt offer for kvelning, med andre personer som overgripere.

Etter riksadvokatens ordre ble det så reist tiltale mot Mikal Hetle og hans to sønner for forsettlig drap «ved at have formentlig ved kvælning forvoldt gaardbruger Henrik Andreassen Hetles død eller medvirket dertil».

I brev til statsadvokaten gav imidlertid riksadvokaten uttrykk for at det var under sterk tvil at han ville reise tiltale. Han mente dog at tiltale burde reises for å fjerne enhver tvil om skyld i det splittede samfunnet, og i håp om at en gjennomgang i retten ville fremskaffe nye bevis eller fakta.

Rettssak og dom rediger

Hovedforhandlingen ble holdt for Gulating lagmannsrett fra den 10. juli til den 26. juli 1907. Det ble avhørt 76 vitner og 3 sakkyndige. Retten foretok åstedsbefaring på Hetlestølen. Statsadvokaten, som tidligere mente at det ikke var tilstrekkelige beviser for en tiltale, syntes nå å være overbevist om at det hadde funnet sted et drap.

Ved lagmannsrettens dom av 26. juli 1907 ble Mikal Hetle dømt til livsvarig fengsel. Sønnen Ole Hetle ble dømt til fengsel i 10 år, mens Mathæus Hetle ble frifunnet for anklagene. Dommen var utelukkende basert på indisier, som i det alt vesentlige gikk på uvennskapet i forbindelse med grensetvisten.

Det ble antatt at avgjørende for lagmannsrettens dom var professor Harbitz vitneforklaring under rettssaken: «Jeg kom således til det resultat, at avdøde måtte være død en voldsom død ved annen hånd, at der med andre ord forelå et drap».

De anklagede hevdet hele tiden at de var uskyldige i anklagene.

Dommens etterspill rediger

Saken hadde stor offentlig interesse, og umiddelbart etter domsavsigelsen ble det reist kritikk i pressen med innlegg av bl.a. overlege Johan Scharffenberg, Hans Seland, Arne Garborg og redaktør Johannes Lavik.

Forgjeves forsøk på gjenopptakelse rediger

Saken ble forsøkt gjenopptatt 1909, 1911 og i 1913, men hver gang ble begjæringene avvist av retten av formelle årsaker. De formelle årsakene var at «det ikke er fremkommet nye bevis i saken».

Samfunnets tvil rediger

Etter domsavsigelsen i 1907 var det mange som tvilte på riktigheten av dommen. Det var den første alvorlige domsavsigelsen som bare var avgitt på grunnlag av indisier, og media satte etterhvert spørsmålstegn ved rettssikkerheten.

Løslatelsen og benådningen rediger

Tvilen om riktig rettsavgjørelse bredde seg også innenfor rettsvesenet, men det norske lovverket gav ikke grunnlag for gjenopptakelse av saken. (Ingen nye bevis var fremskaffet.) Særlig etter henleggelsen av saken i 1913 var media på de domfeltes side. Ole Hetle ble «løslatt på prøve» den 7. januar 1914. Mikal Hetle ble benådet ved kgl. res. av 14. mai 1914. Anledningen for sistnevnte var Norges grunnlovs hundreårsjubileum.

Mikal Hetles erklæring på dødsleiet rediger

Mikal Hetle døde i 1930. På dødsleiet sendte han bud på sogneprest Leif Dahle og lensmann Johan Askevold. Der ga han følgende erklæring: «Jeg erklærer på mitt sykeleie og med døden for øye og den levende Gud til vitne at jeg og min sønn Ole er uskyldig dømt. Jeg har ikke drept Henrik Hetle. Heller ikke har jeg medvirket dertil og heller ikke har jeg kjennskap eller mistanke til at noen annen har drept eller medvirket til hans død».

Gjenopptakelsesbegjæringen i 1931 rediger

Først ved en ny begjæring om gjenopptakelse i 1931 ble det satt fokus på om de medisinske vurderingene foretatt av rettsmedisinerne i 1907 kunne være feilaktige. Grunnlaget for denne gjenopptakelsen var derfor at de medisinske bevisene som var grunnlag for dommene var feil. Som sakkyndige ble det nå oppnevnt:

Rasmus Bergh (som foretok den første obduksjonen, og som konkluderte med at døden ikke var forvoldt av andre.).
Professor Francis Harbitz (medlem av den rettsmedisinske kommisjonen som konkluderte med at døden skyldtes ytre vold.)
Prosektor, dr. med. C. Berner.
Professor, dr. med. Peter F. Holst.
Professor, dr. med. Olav Hanssen.

Uttalelser fra disse ble så forelagt en "forsterket rettsmedisinsk kommisjon", som den 23. august 1937, etter å ha foretatt åstedsbefaring, uttalte enstemmig : «at der fra rettsmedisinsk synspunkt ikke foreligger tilstrekkelig grunn for den oppfatning at Henrik Hetles død er forårsaket av noen annen person tilføyet ytre vold, men at det heller ikke kan utelukkes at sådan vold kan ha medvirket herved». Den rettsmedisinske kommisjonen avga imidlertid også særuttalelser:

Professor Peter Nicolay Bull fant det godtgjort at dødsårsaken var kvelning.
Overlege E. H. Hansteen uttalte: «Det må med sannsynlighet antas at hans død skyldes kvelning som umiddelbar dødsårsak».
Overlege Kristen Andersen uttalte: «Henrik Hetles dødsårsak kan ikke med sikkerhet fastslås».
De svenske professorene John Forsman og Einar Sjövall avga en fellesuttalelse. Uttalelsen konkluderte med at dødsfallet kunne skyldes en ulykke, svimmelhet eller hjertestans, men ikke overgrep fra noen annen person.
Prosektor Jørgen H. Berner uttalte at det er rimeligst å anta at Henrik Hetles død skyldtes hjertestans.
Dr. med. Gustaf Hultkvist mente også at døden mest sannsynlig skyldtes akutt hjertestans.

Lagmannsrettens avgjørelse rediger

Først i 1939 kom saken opp for Gulating lagmannsrett til avgjørelse. Lagmannsretten avslo imidlertid gjenopptakelse med den begrunnelse at det ikke var tilført nye bevis i saken som ikke også var kjent i 1907 (samme formelle avvisninger som tidligere).

Anken til Høyesterett rediger

Lagmannsrettens avgjørelse ble anket til Høyesterett. Før saken ble behandlet der, inntraff imidlertid embedsmannsnedleggelsene i desember 1940.

Avgjørelsen i "Den kommissariske Høyesteretts kjæremålsutvalg" rediger

Etter omfattende gjennomgåelse av saken, besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg den 27. april 1942 at saken skulle gjenopptas.

Frikjennelsene rediger

På grunnlag av avgjørelsen i Høyesteretts kjæremålsutvalg, avsa Gulating lagmannsrett ved kjennelse den 7. april 1943 frifinnelsesdom uten hovedforhandling. Den samme rett avsa den 26. juli 1944 kjennelse om at dødsboet etter Mikal Hetle skulle tilkjennes kr. 58 330 (tilsvarende kr. 1 014 810,- i 2007), og Ole Hetle skulle tilkjennes kr. 4 869,- (tilsvarende kr. 84 350,- i 2007) med renter i oppreisning.

Bekreftelse av frikjennelsene rediger

På grunn av at frikjenningene ble foretatt av en nazistisk domstol under krigen, ble avgjørelsene etterprøvet av Høyesterett i 1947. Retten kom frem til samme konklusjoner som rettsavgjørelsen i 1942.

Statens erkjennelse og billighetserstatningen rediger

Etter omfattende saksbehandling, ble det den 3. mars 1959 fattet stortingsvedtak om at Ole Hetle skulle tilkjennes en billighetserstatning på kr. 50 000,-(tilsvarende kr. 507 750,- i 2007) , samt et årlig beløp på kr. 5 000,- (tilsvarende kr. 50 775,- i 2007) så lenge han levde.