Gårdsnavn

Gårdsnavn er navnet på en gård. En navnegård kan være delt opp i flere gårdsbruk, som ofte har egne bruksnavn.

En eng som denne - vinnorrønt - ga opphav til rundt tusen norske gårdsnavn.

I Norge kan gårdsnavn deles i to typer; naturnavn og kulturnavn.

Naturnavn er gjerne de eldste gårdsnavnene, og usammensatte naturnavn - som Berg eller Vik - er de eldste.

Kulturnavnene er sammensatte navn, det vil si at de består av to deler, og ofte spiller slike navn på religion og samfunnsorganisering. Det første leddet av navnet kan være et gudenavn, et personnavn, eller en annen type navn. Den første delen av kulturnavnene varierer stort, men den andre delen, etterleddet, varierer som regel bare mellom noen få typer navn. Disse er blitt delt inn i navneklasser, som igjen er blitt forsøkt ordnet kronologisk. Det er likevel vanskelig å datere de ulike navneklassene, fordi yngre gårdsnavn kan være oppkalling etter eldre. De vanligste etterleddene i gårdsnavn er -vin, -heim, -land, -stad, -set, -by/-bø/-bu og -rud/-rød.

Navn som slutter på -heim og -vin regnes for å være de eldste kulturnavnene, og stammer fra før vikingtiden. Navn som -rud og -rød stammer som oftest fra kristen middelalder.[1]

Gårdsnavn som inneholder gudenavn, for eksempel Torshov (guden Tors hov) eller Onsåker (guden Odins åker), tyder på at gården opprinnelig har vært et religiøst sentrum. Disse navnene stammer ofte fra folkevandringstiden.

Gårdsnavn med personnavn antar man peker mot en eier eller bruker av gården, kanskje den første.

Gårdsnavn med endelsen -vinRediger

Stedsnavnforskningen utfyller bildet som dannes av arkeologiske funn fra Norges oldtid. Navnet Sander i Eidsvoll viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av gårdsbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, , Hunn, Kvitne, Måge, Aga, Utne, Lote, Ljone, Rogne, Tasta, Goa, Sola. Slike navn finnes ofte i vestlandske kystbygder med funn tilbake fra keltisk jernalder eller bronsealderen. Det kan være navn så gamle at de var navn på boplasser mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt vin, flertall vinjar, der dyrene gikk på beite. I norrøn tid ses ordet vin (eng, gressgang, beiteland) i sammensetninger som vinjarspann og vinjartoddi om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker Brage Boddason ordet vin-ey (eng-øy) om Sjælland. Ordet gjenkjennes i gammelengelsk wynn med betydningen «lyst og glede».[2] I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte vinjar ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.[3]

De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til Bryn[4]) kan ha kommet til så sent som i vikingetiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-omlyd, og da er de eldre enn 600-tallet.[5]

Gårdene fra eldre jernalder var digre, en fortsettelse av boplassene før disse ble oppdelt i gårdsbruk. Gårdsanlegg i Rogaland og på Lista fra folkevandringstiden svarer til Edda-diktningens salr. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte Bjorðsin (nå Bjølsen i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. Fagr-, Gla-, Leik- (42 eksempler på Leikvin). Glaum- (glaumr = moro), Teit- (teitr = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: Skjald-, Hjalm-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: Þrott-, Veig-. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til kirkesteder enn noen annen gårdsnavn-type.[6]

Særlig tett lå vin-gårdene i Aker og Voss. Landskylden for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.[7]

Gårdsnavn med endelsen -heimRediger

Også gårdsnavn sammensatt med -heimr er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngen av de vel tusen heim-navnene hører til i folkevandringstiden. Typisk for heimr-gårder er at folk ryddet skogvokst grunn og steinlende, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet heimr viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.[8] 

Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne guder bodde på gårder med denne navnetypen: Tor i Trudheim, Frøy i Alvheim.[9]   

Gårdsnavn med endelsen -landRediger

Sørlandet gik det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavn på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først er det bare innhegnet åker; neste steg er at det kommer det opp et bolighus; og til slutt blir det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av hross = hest, som i Roskilde).[10]

Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -land-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet arkeologisk dokumentasjon helt tilbake fra bronsealderen. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -land-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt meðal (= mellom), dvs. gården på den mellomliggende jorden. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jern til fremstilling av redskaper. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i kuldeperioden fra etter 535. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om førkristen kult (Frøysland, Nærland av «Njords land», Totland av «Tors land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -land-navn, men slike finnes på Island (Krossaland, Kirkjuland). På Shetland forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på Orknøyene, begge av norrønt hár (= høy), jfr norsk Høland og Håland.[11]

ReferanserRediger

  1. ^ Schmidt, Tom & Gundersen, Dag. (2016, 31. mars). Gårdsnavn. I Store norske leksikon. Hentet 26. januar 2017.
  2. ^ https://www.etymonline.com/word/wynn
  3. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 17-18), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0
  4. ^ https://oslobyleksikon.no/index.php/Bryn_gård
  5. ^ http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin
  6. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 19)
  7. ^ http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx?grunnordCode=vin
  8. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 20)
  9. ^ https://snl.no/Alvheim osv.
  10. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie, bind 1 (s. 20)
  11. ^ http://www.norskstadnamnleksikon.no/grunnord.aspx

Se ogsåRediger