Ferdinand Schörner
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Ferdinand Schörner (født 5. desember 1892 i München i Bayern, død 7. februar 1973 samme sted) var tysk general og senere generalfeltmarskalk i andre verdenskrig. Han deltok også i første verdenskrig.
| Ferdinand Schörner | |||
|---|---|---|---|
 Ferdinand Schörner på Akropolis i 1941 | |||
| Født | 12. juni 1892[1][2] München[3] | ||
| Død | 2. juli 1973[1][2][4] (81 år) München[5] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Bayern | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite Jernkorsets ridderkors | ||
| Kallenavn | Blodige Ferdinand eller Blodige Schörner | ||
| Troskap |  Tyske keiserriket Weimarrepublikken Tyskland | ||
| Våpenart | Infanteri | ||
| Tjenestetid | 1911–1945 | ||
| Militær grad | Generalfeltmarskalk (5. april 1945), Generaloberst (1. mars 1944 – 5. april 1945), General der Gebirgstruppe (1. juni 1942 – 1. mars 1944), generalløytnant (15. januar 1942 – 1. juni 1942), generalmajor (1. august 1940 – 15. januar 1942), oberst (1. februar 1940 – 1. august 1940) | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht | ||
| Kommandoer | Armégruppe Sør Armégruppe Nord Armégruppe Senter Oberkommando des Heeres | ||
| Dømt for | Krigsforbrytelse | ||
| Deltok i | Første verdenskrig Andre verdenskrig | ||
| Signatur | |||
 | |||
Etter andre verdenskrig dømte sovjetiske myndigheter ham til 25 års fengsel for krigsforbrytelser. I Vest-Tyskland ble han dømt til 4,5 års fengsel for å ha beordret henrettelse av egne soldater under krigen.
«Blodige Ferdinand» ble regnet som «den mest brutale av Hitlers feltmarskalker».[6] Han ble gravlagt i Mittenwald. Soldater fra Bundeswehr fikk forbud mot å delta i uniform, og deltakelse i sivilt antrekk var erklært uønsket av Bundeswehr.[7]
Første verdenskrig
redigerSchörner startet sin militære løpebane da han meldte seg som ett-årig frivillig til et bayersk infanteriregiment etter at han hadde avlagt abitur. Deretter forlot han hæren og studerte blant annet filosofi og språk ved universitetene i Lausanne og Grenoble.
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 vendte han tilbake til det militære som Unterfeldwebel og reserveoffisersaspirant ved sitt tidligere bayerske infanteriregiment. I november 1914 ble han utnevnt til løytnant og kompanisjef. Han tjenestegjorde deretter med sin enhet i Frankrike, Tirol, Serbia, Romania og ved den italienske fronten.
Ved sistnevnte deltok han i likhet med Erwin Rommel i Caporetto-offensiven i 1917, også kjent som slaget ved Karfreit. Begge ble tildelt Pour le Mérite for sin innsats.[8] Schörner ble under krigen alvorlig såret tre ganger, og i 1918 forlot han aktiv militærtjeneste til fordel for reserven hvor han fikk graden Oberleutnant.
Mellomkrigstiden
redigerEtter våpenhvileavtalen som avsluttet første verdenskrig, var han en periode aktiv i frikorpset under kommando av Franz Ritter von Epp. I 1920 gikk han inn i Reichswehr som kompanisjef og tjenestegjorde etter hvert som instruktør ved befalsutdanningen, annen instruktørvirksomhet og i stabstjeneste. Han var blant annet i staben til sjefen for landstridskreftene i Bayern, generalløytnant Otto von Lossow da denne slo ned ølkjellerkuppet.
1. juli 1926 ble han utnevnt til hauptmann etter å ha gjennomført en generalstabsutdannelse. Han hadde deretter to kompanikommandoer og arbeidet deretter som tolk hos det italienske alpejegerenheten alpini. Fra 1931 var Schörner lærer i taktikk ved krigsskolen i Dresden.
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 ble han forfremmet til major og tjenestegjorde ved den tyske generalstabens avdeling for kontakt med utenlandske hærer. Som instruktør var han med på å omdanne Waffen-SS fra en paramilitær styrke til militære eliteenheter som var i stand til å kjempe på lik linje med Wehrmacht.
Han ble sjef for 98. Bergregiment i oktober 1937 og utnevnt til oberstløytnant og deltok her i innmarsjen i Østerrike i 1938. Umiddelbart før utbruddet av andre verdenskrig ble han 27. august 1939 utnevnt til oberst.
Andre verdenskrig
rediger
Schörner var svært fremgangsrik som kommandant under det tyske angrepet på Polen og senere angrepet på Balkan. Han kommanderte det 98. Bergregiment og senere det XIX Bergkorps i Finland. Senere kommanderte han det XXXX Panzerkorps på østfronten fra 16. november 1943 til 31. januar 1944.
I mars 1944 ble han øverstkommanderende for armégruppe A og i mai for styrkene i Sør-Ukraina. Han fikk overtalt Hitler til å tillate en retrett fra svartehavshavnen Sevastopol for å stabilisere frontlinjen en stund. I juli ble han kommandant for armégruppe nord og ble der til januar 1945, da han ble kommandant for armégruppe sentrum. Til slutt, den 30. april 1945, ble Schörner utnevnt til sjef for Oberkommando des Heeres (øverstkommanderende for den tyske hær) i Hitlers testamente, en uke før han overga seg til amerikanerne.
Det ble sagt at han var misunnelig på Rommels suksess og popularitet. Selv var Schörner beryktet for sin Fliegende Standgericht («flygende standrett»). Hitler hadde forbudt alt som kunne tolkes som defaitisme, ordrenekt eller slurv. Dette skulle straffes med dødsdom uten ankemulighet. Spesielt utpekte dommere reiste rundt med en eksekusjonspelotong, så dommen kunne eksekveres uten en gang å orientere den tiltaltes sjef eller undersøkelser av hva som faktisk var hendt. Pansersjefen Hans von Luck sendte en av sine dyktigste og høyt dekorerte sersjanter for å hente pansrede trekkvogner fra et verksted. Bare sjåføren kom tilbake og forklarte skjelvende og gråtende at verkstedet hadde forsikret at reparasjon ville bli foretatt utover natten. I ventetiden satte de seg på et vertshus for å få mat. Plutselig kom militærpoliti stormende inn. Siden sersjanten ikke hadde fått med seg noen skriftlig ordre fra Luck, ble han dradd utenfor i hagen bak vertshuset og skutt. Skrekkslagne mennesker måtte begrave ham på stedet; de fikk ikke engang lov å markere graven fordi han var skutt som «desertør». Luck som da stod midt i en militær operasjon, dro likevel til divisjonens hovedkvarter for å informere om galskapen og innlevere klage. Offiserene forklarte at det neppe nyttet, siden Schörner ble støttet av general Werner Marcks. Luck informerte den dreptes foreldre om at deres sønn falt «mens han utførte sine soldatplikter».[9]
Schörner var kjent for å slite ordenstegn av offiserer som trakk sine menn tilbake. I mars 1945 ville han henrette sin kollega generalmajor Hanns von Rohr (1895-1988) fordi denne nektet å skyte soldater som flyktet for sovjetiske stridsvogner. I stedet ble von Rohr etter førerforordning degradert til oberst. 26. mars 1945 ble von Rohr avskjediget fra den tyske hær, men innkalt igjen samme dag og sendt tilbake til østfronten.[10]
Etter å ha henrettet 22 unge soldater som «desertører» under kampene i Tsjekkoslovakia helt mot slutten av krigen, deserterte Schörner selv, etter å ha stjålet det han kunne fra sin enhets pengeskrin[11] da han i mai 1945 stakk av fra troppene sine, og dermed lot i stikken både dem og alle tyskere som befant seg på tsjekkisk område.[12]
Etter andre verdenskrig
redigerSchörner sørget for å ødelegge uniformen sin før han overga seg til amerikanerne i Østerrike den 8. mai 1945 i sivile klær. I august 1951 ble han arrestert av sovjetmyndighetene, anklaget for krigsforbrytelser. I februar 1952 ble han dømt til 25 år i fengsel, to måneder senere halvert til 12,5 år. I desember 1954 ble han utlevert til DDR. Da østtyskerne slapp ham ut, dro han til Vest-Tyskland, der pressen opplevde ham som en «massemorder» og «blodhund», og den vesttyske forsvarsministeren Franz Josef Strauß kalte ham et «et uhyre i uniform». Berliner Telegraf oppfordret 2. februar 1955 til innsamling av materiale mot ham.[13]
Schörner felte 22. mars 1945 dødsdom over kommandanten over Neiße-festningen, oberst Georg Sparre, og dennes stedfortreder, major Jüngling, fordi de oppga festningen til den røde hær nesten uten kamp. Det var kjent at Sparre lå på sykehus med et alvorlig hjerteinfarkt. Schörner stod likevel på sitt, men generalene Sigfried Henrici (1889-1964) og Friedrich Schulz (1897-1976) unnlot å utføre ordre.[14] 24. mars 1945 ble Obergefreiter Walter Arndt henrettet uten lov og dom da han ble funnet beruset bak rattet på en bil.[15] 15. oktober 1957 ble Schörner idømt 4,5 års fengselsstraff; men alt i 1960 slapp han ut av helsemessige årsaker. I 1963 innvilget forbundspresidenten Heinrich Lübke ham deler av hans opptjente alderstrygd. Han bosatte seg i hjembyen München som historiens siste tyske feltmarskalk.[16]
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001113, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шёрнер Фердинанд, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mark Mazower: Militärische Gewalt und nationalsozialistische Werte – Die Wehrmacht in Griechenland 1941 bis 1944. Hannes Heer, Klaus Naumann: Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944. Hamburg 1995 (s. 172)
- ^ Rainer Blasius: Großvater grüßt Großadmiral, faz.net, 17. februar 2016
- ^ Peter Lieb: «Ørkenreven og Blodhunden i Alpene», »Wüstenfuchs« und »Bluthund« in den Alpen. Erwin Rommel und Ferdinand Schörner in der Schlacht von Karfreit 1917
- ^ Hans von Luck: Rommels pansersjef (s. 267), Vega forlag, Oslo 2008, ISBN 978-82-8211-027-3
- ^ Hanns von Rohr
- ^ Helene Munson: Boy Soldiers, januar 2022
- ^ Ljubljanka-dossieret om generalfeltmarskalk Schörner
- ^ Nikolaus Lobkowicz: Der Abschied vom Sowjetimperium (s. 203)
- ^ Foto av generalene Henrici og Schulz som vitner i rettssaken mot Schörner i 1957
- ^ «Ferdinand Schörner»
- ^ Nikolaus Lobkowicz: Der Abschied vom Sowjetimperium (s. 203)
Eksterne lenker
rediger- (en) Ferdinand Schörner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Omtale i Lexikon der WehrmachtArkivert 6. oktober 2012 hos Wayback Machine. (de)