Ernst Wollweber
Ernst Wollweber (født 18. oktober 1898 i Hannoversch Münden, død 3. mai 1967 i Øst-Berlin) var en tysk kommunistisk politiker. Han var DDRs «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for Stasi, fra 1953 til 1957.
| Ernst Wollweber | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. okt. 1898[1] Hann. Münden | ||
| Død | 3. mai 1967[1][2][3] (68 år) Øst-Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Lucija Bauer | ||
| Parti | Sozialistische Einheitspartei Deutschlands Kommunistische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Øst-Tyskland | ||
| Gravlagt | Zentralfriedhof Friedrichsfelde | ||
| Medlem av | Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland | ||
| Utmerkelser | Fedrelandets fortjenstorden i gull | ||
Tidlig liv rediger
Ernst Wollweber var sønn av en snekker. Som 15-åring, etter folkeskolen, tok han hyre som jungmann og tømmerfløter på elven Weser, som har sitt utgangspunkt der to andre elver, Werra og Fulda, flyter sammen i hans fødeby. Under første verdenskrig, fra 1916 til 1918, tjenestegjorde han i den keiserlige marines ubåtavdeling.
Under novemberrevolusjonen 1918 deltok han i matrosopprøret i Kiel og ble medlem i et soldatråd.
Politiker i Det tyske rike rediger
I 1919 ble han medlem i KPD (det tyske kommunistiske parti) og deltok i marsopprøret i Sentral-Tyskland 1921. Wollweber steg fort i gradene i partiorganisasjonen og i 1921 ble han medlem av Sentralkomitéen og politisk sekretær for KPD-distriktet Hessen-Waldeck. To år etter ble han en av lederne for de militante avdelinger av KPD i Hessen-Waldeck, Thüringen og Schlesien. Wollwebers virksomhet førte til at han ble arrestert i 1924, og deretter anklaget for høyforræderi. Wollweber ble løslatt i 1926, og i 1928 ble han valgt til representant til det prøyssiske delstatsparlament, og innehadde den posten til 1932. I 1929 ble han valgt til delstatsparlamentet for Niederschlesien, og fra 1932 til 1933 var han medlem av den tyske Reichstag.
I 1932 ble han leder i det tyske kommunistiske sjømannsforbundet («Einheitsverband der Seeleute, Hafenarbeiter und Binnenschiffer») og i 1933 sekretær i sjømannsinternasjonalen ISH («Internationale der Seeleute und Hafenarbeiter»).
Da det tyske kommunistiske parti ble forbudt i Tyskland etter Riksdagsbrannen (februar 1933), måtte Wollweber flykte til København, og senere til Leningrad.
Wollweber-organisasjonen rediger
Han grunnla for den sovjetiske etterretningsorganisasjon NKVD i 1936 den såkalte Organisasjonen mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen, som gjennomførte sabotasjeaksjoner mot land som var fiendtlige mot Sovjetunionen, også de demokratiske landene Finland og Polen. Organisasjonen var hemmelig representert i Tyskland, Nederland, Belgia og Skandinavia. Gruppen utførte først og fremt bombeangrep med tidsinnstilte bomber mot fartøy[4] fra land som støttet opprørersiden i den spanske borgerkrig. Sprengstoffet til angrepene ble i stor grad stjålet fra svensk gruvedrift, fra agenter i Kiruna og Luleå. Wollweberligaen anses å ha sprengt 16 tyske, 3 italienske og 2 japanske fartøy. Wollweber organiserte dessuten våpenleveranser til den republikanske regjering. Fra 1936 var Wollweber antagelig den aller høyest prioriterte ettersøkte av tysk Gestapo.
Hans organisasjons norske seksjon utviklet seg etter hvert til krigstidens mest aktive norske sabotasjeorganisasjon, senere kjent som Osvald-gruppen. Under ledelse av Asbjørn Sunde utførte den over 109 kjente aksjoner mot okkupantene i Norge inntil sommeren 1944, da organisasjonen ble oppløst etter ordre fra Moskva.
Wollweber var gift med norske Ragnhild Wiik og oppholdt seg for det meste i Oslo, som dermed ble hovedbasen for hans arbeid.
Fangenskap i Sverige rediger
I 1940 måtte han rømme til Sverige, hvor han ble arrestert i mai samme år. Han satt i svensk fengsel under størsteparten av krigen – noe som trolig berget hans liv. Tyskerne krevde gjentatte ganger hans utlevering,[5] og den svenske regjering var nær ved å gi etter. Men etter de tyske nederlagene på Østfronten, og etter at han fikk sovjetisk statsborgerskap, gav de etter for sovjetisk press og innvilget hans utreisesøknad til Sovjet i 1944.
Han oppholdt seg der på helsekur i Kislovodsk, og deretter kom han til Moskva.
Stasi-sjef rediger
Etter krigen returnerte Ernst Wollweber til Tyskland og hadde forskjellige stillinger i ledelsen av DDRs skipsfartsadministrasjon. I vest ble det fra omkring 1950 hevdet at han hadde gjenopprettet Wollweber-organisasjonen, men disse ryktene finner ikke støtte i forskning.
Etter opprøret i Berlin i 1953, som førte til at sjefen for DDRs sikkerhetspoliti, Wilhelm Zaisser, ble fjernet, ble Wollweber i juli innsatt som Stasis nye leder, med rang som statssekretær. Han gjorde det som hovedanliggende å arbeide mot og svekke vestlige etterretningstjenester, fremfor alt den vesstyske Organisation Gehlen og senere Bundesnachrichtendienst (BND) [6]. I mange taler[7] skrøt han av avsløringer formentlige spioner, antagelig for å utvirke at hans statssekretariat atter skulle bli elevert til ministerium (etter hendelsene i 1953 var tjenesten blitt nedgradert).
I 1954 ble Wollweber dekorert med DDRs da nettopp innstiftede Vaterländischer Verdienstorden. Fra 1954 til 1958 var han dessuten medlem av sentralkomiteen i SED.
Wollwebers ledelse av Stasi og umåtelig skarpe stalinisme førte ham i konflikt med mer moderate politikere som Walter Ulbricht og Erich Honecker. 31. oktober 1957 søkte han om avskjed «av helsegrunner etter eget ønske», og ble etterfulgt som Stasi-sjef av sin stedfortreder Erich Mielke.
I årene etter ble han utsatt for forskjellige disiplinærvedtak fra partiets side. Han ble ekskludert fra sentralkomiteen i SED sammen med Karl Schirdewan på grunn av fraksjonsvirksomhet. Han fikk påpakning av partiet og måtte si fra seg sin plass i Volkskammer. Han levde deretter anonymt i Øst-Berlin, og virket som oversetter til sin død.
Hans død i 1967 gikk upåaktet hen i DDR, allikevel ble urnen hans satt ned i gravanlegget «Pergolenweg» i Gedenkstätte der Sozialisten på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg.
Litteratur rediger
Norsk rediger
- Borgersrud, Lars. NØDVENDIG INNSATS Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo, Universitetsforlaget AS, 1997. ISBN 82-0022529-1. Lenke: http://www.pdf-arkivet.no/borgersrud/nodvendig_innsats.pdf
Engelsk rediger
- Cookridge, E.H. Gehlen: Spy of the Century. New York: Random House, 1972. ISBN 0-394-47313-2
- Flocken, Jan von and Scholz, Michael F. Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson, Berlin: Aufbau-Verlag 1994. ISBN 3-351-02419-3
- Lee, Martin A. The Beast Reawakens. New York: Little, Brown and Company, 1997. ISBN 0-316-51959-6
- Payne, Ronald and Dobson, Christopher. Who's Who in Espionage. New York: St. Martin's Press, 1984. ISBN 0-312-87432-4
- Whitney, Craig R. Spy Trader. New York: Times Books – Random House, 1994. ISBN 0-8129-2461-4
- Wolf, Markus. Man Without a Face: The Autobiography of Communism's Greatest Spymaster. New York: Times Books – Random House, 1997. ISBN 0-8129-6394-6
Tysk rediger
- Anonym, antagelig av Fritz Otto Karl Zietlow: Vom Höllenmaschinisten zum Staatssekretär. Freiheit-Aktion der Jugend, Bonn 1954. Die Freiheit-Aktion der Jugend war eine klandestine Organisation des Gesamtdeutschen Ministeriums.[8]
- Jan v. Flocken, Michael F. Scholz: Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson. Aufbau-Verlag, Berlin 1994. ISBN 3-351-02419-3.
- Jan Valtin: Tagebuch der Hölle. Aus dem Amerikanischen von Werner Krauss. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1957 (heute als Lizenzausgabe in Komet MA-Service und Verlagsgesellschaft mbH, Frechen). Utgitt i USA allerede i 1941 som Out of the Night. '
- Martin A. Lee: The Beast Reawakens. Little, Brown and Company, New York 1997. ISBN 0-316-51959-6.
- Ronald Payne, Christopher Dobson: Who's Who in Espionage. St. Martin's Press, New York1984. ISBN 0-312-87432-4.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005449, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wollweber-ernst, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wilhelm Agrell: Maskerad front: Kalla krigets underrättelsehistoria, Historiska Media, Falun, s. 42, ISBN 978-91-85507-97-9
- ^ Lennart W. Frick med Lars Rosander: Bakom hemligstämpeln, Historiska Media, Lund, 2004, s. 88; ISBN 91-85087-11-8
- ^ . Den mangeårige leder for BND og tidligere Wehrmachtsgeneral Reinhard Gehlen skriver i sine memoarer fra 1971, Der Dienst, om Wollweber: «Als international berüchtigter Berufsrevolutionär und Sabotage-Experte gehörte Wollweber bis zu seinem bitteren Ende zweifellos zu den farbigsten und skrupellosesten Figuren in der Spitze des Ulbricht-Regimes. Weder sein Vorgänger Wilhem Zaisser, der sich auf seinen Einsatz auf rotspanischer Seite berufen konnte, noch sein Nachfolger Erich Mielke vermochten Wollweber diesen Ruf streitig machen. Gegen ihn blieb selbst der heute noch amtierende General Mielke, der sich noch immer rühmt, die Polizeihauptleute Anlauf und Lenk auf dem Berliner Bülowplatz eigenhändig erschossen zu haben, ein Mann der zweiten Garnitur.»
- ^ «Archivradio, Originalton Wollweber über Industriespionage im Osten». Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 15. mars 2014.
- ^ Klaus Körner in seinem Beitrag Broschüren im Kalten Krieg auf den Seiten des Deutschen Historischen Museums Online, lest 6. februar 2012