Erik Eiegod
Erik Eiegod (født ca. 1055, død 10. juli 1103) var Danmarks konge i tidsrommet 1095–1103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige.
| Erik I Eiegod Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 Plakett til minne om Erik Eiegod i Páfos på Kypros | |||
| Født | ca. 1055 Slangerup på Sjælland | ||
| Død | 10. juli 1103 (ca. 48 år) Kypros | ||
| Beskjeftigelse | Monark |
||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Bodil Thrugotsdatter |
||
| Far | Svein Estridsson | ||
| Søsken | 9 oppføringer
|
||
| Barn | Med Bodil:
Utenfor ekteskap:
|
||
| Nasjonalitet | Danmark |
||
| Gravlagt | Páfos |
||
| Regjeringstid | 1095–1103 | ||
Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Hans mor var Gunhild Sveinsdatter og han giftet seg selv med Bodil Thrugotsdatter.
Erik ble født i byen Slangerup i nordlige Sjælland. Erik Eiegod sto ved sin halvbror Knuts side da denne ble drept i Odense, men i opprøret mot kong Knut ble han selv spart og han måtte dra i eksil. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død.
Krig med venderneRediger
I begynnelsen av sin regjeringstid hadde han nok å gjøre med å bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble trengt av tyskerne som på denne tiden var i ferd med å bosette seg i den østlige delen av Tyskland. Venderne begynte atter å dra på plyndringstokt i den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn Henrik som vendernes fyrste.
ErkebispedømmeRediger
Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig danske bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olov Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden. Ved samme anledning klarte kong Erik å få broren Knut til å bli helgenkåret som Knut den hellige.
Til Det hellige landRediger
Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, ettersom byen var blitt gjenerobret fra muslimsk okkupasjon under det første korstoget i 1099. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland, og besøkte keiseren av Det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem, men døde på Kypros, visstnok ved Páfos hvor han ble begravd.[1] Hans dronning Bodil som var med på reisen, fortsatte til Det hellige land hvor hun angivelig døde av sykdom på Oljeberget.
Middelalderkronikører som Saxo Grammaticus og myter har portrettert Erik Eiegod som en sterk person som ble godt likt av folk flest, en høyrøstet mann som likte store selskaper, og selv om han var en tilhenger av en sterk kongemakt i samvirke med kirken, opptrådte han diplomatisk overfor bøndene og unngikk konflikter. Tilnavnet Ejegod er antagelig en forvanskning av en eldre form, egod fra norrønt ægóðr, «eviggod» eller «den alltid gode», med samme forstavelse som emune.[2]
BarnRediger
De etterlot seg sønnene Knud Lavard og Harald Kesja. Knud Lavard ble den 7. januar 1131 myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en rival til tronen. Knud Lavard ble drept bare noen dager før hans sønn Valdemar ble født. Gutten vokste opp beskyttet av den mektige Hvide-slekten[3] og ble senere konge av Danmark.
ReferanserRediger
- ^ Reuters: Denmark and Cyprus pay tribute to 12th century king, lest 10. april 2009
- ^ Svensk Uppslagsbok 1952, lest 10. april 2009
- ^ Hvide- og Valdemarslekten
| Forgjenger: Olav Hunger |
Konge av Danmark |
Etterfølger: Nils av Danmark |