Brunhilda av Austrasia

frankisk dronning

Brunhilda[4] (født ca. 543 i det vestgotiske rike, henrettet 613 i Renève) var dronning av det frankiske riket Austrasia ved sitt ekteskap med merovingerkongen Sigibert I.

Brunhilda av Austrasia
Brunhilda.jpg
En framstilling av henrettelsen av Brunhilda.
Død613[1]Rediger på Wikidata
Renève[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Gemal[1]Rediger på Wikidata
Embete Konge av FrankerneRediger på Wikidata
Ektefelle Sigibert I[2], Merovech of Soissons[3]Rediger på Wikidata
Far AtanagildRediger på Wikidata
Mor GoiswintaRediger på Wikidata
Søsken GalswinthaRediger på Wikidata
Barn Ingund, Childebert II av Austrasia, ChlodosindRediger på Wikidata
Nasjonalitet GotereRediger på Wikidata

I sin lange og kompliserte karriere styrte hun det østligste av de frankiske kongerikene Austrasia og Burgund i tre perioder som regent for sin sønn Childebert II fra 575 til 583; sin sønnesønn Teodebert II fra 595 og til 599; og deretter sin sønnesønns sønn Sigibert II fram til 613. Perioden var preget av spenninger mellom kongehuset og adelsmenn som strebet etter makt.

Brunhilda var åpenbart en effektiv hersker, men hennes myndige personlighet og det faktum at hun var kvinne, brakte henne i konflikt med adelen, kirken og andre i merovingerslekten. Hennes bitre strid med Fredegund som myrdet hennes søster Galswintha for selv å bli dronning av det frankiske kongeriket Neustria rundt 568, varte fram til Fredegunds død i 597. Fredegund hadde fått Brunhildas ektemann myrdet, og Brunhilda fengslet for en tid. Striden ble videreført av Fredegunds sønn Klotar II som i 613 beseiret Brunhilda i et slag og fikk henne henrettet ved å binde hennes ene hånd og ene fot til halen på en villhest, som trampet henne i hjel da den stormet av gårde i panikk.[5]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Det vestgotiske kongerike (latin: Regnum Gothorum) var et rike som utgjorde det som i dag er det sørvestlige Frankrike og Den iberiske halvøya (Spania og Portugal). Det var en av de germanske statene som ble opprettet i kjølvannet av Vestromerrikets sammenbrudd på 400-tallet. Det ble opprinnelig opprettet av den vestgotiske bosetningen under kong Wallia i provinsen Aquitaine, og ekspanderte til den omfattet hele Den iberiske halvøya. Brunhildas far Atanagilds rike utgjorde på midten av 500-tallet Hispania og Septimania (i dag den franske middelhavskyst). Hans hovedstad var Toledo, 70 km sør for Madrid.

Brunhilda ble antagelig født en gang rundt 543 i Toledo som den yngste av Atanagilds to døtre som han fikk med sin dronning Goiswintha. Den eldste datteren var Galswintha. Brunhilda var rundt elleve år gammel da hennes far ble konge i 554, og hun vokste opp i Toledo som ariansk kristen.

Første ekteskapRediger

 
Brunhilda blir gift med Sigibert, Grandes Chroniques de France.

Det vestgotiske kongsemnet Atanagild (554-67) ba keiser Justinian om hjelp, og keiseren sendte en liten hær som sikret Atanagilds stilling, men la samtidig den sørvestlige delen av landet under Bysants. Forskanset i Toledo forsøkte Atanagild å bekjempe Bysans' forsøk på ekspansjon. Trusselen fra frankerne søkte han å eliminere ved å gifte sine døtre bort til dem.[6]

I 567 ble Brynhilda gift med kong Sigibert I av Austrasia, sønn av Klotar I, sønnesønn av Klodvig I, som hadde sendt en ambassadør til Toledo med mengder av gaver for å overtale Atanagild. Datteren var da rundt 24 år gammel og reiste nordover for å møte sin kommende ektemann i Metz. Ved sitt ekteskap konverterte hun til katolisismen.[7]

Sigiberts far Klodvig hadde forent de fire frankiske kongerikene, men etter hans død arvet Sigibert og hans brødre hver sin del av riket, i henhold til frankisk lov og skikk. Ifølge historikeren Gregor av Tours var Sigiberts ekteskap med en vestgotisk prinsesse en kritikk av sine brødres valg av hustruer. Istedenfor å gifte seg med en lokal kvinne av lav ætt, valgte Sigibert å gifte seg med en prinsesse med god utdannelse og moral, foruten en stor medgift.

Som en reaksjon på Sigiberts ekteskap valgte hans bror Kilperik I av Neustria (Soissons) å utligne brorens fordel ved å innlede ekteskapsforhandlinger om Atanagilds andre datter, Galswintha. Ifølge Gregor av Tours skyldtes dette misunnelse over brorens ekteskap med Brunhilda,[8] ettersom Atanagild en betydningsfull konge å inngå dynastisk allianse med. En rikelig medgift veide antagelig også tungt. Imidlertid satte Atanagild som betingelse for ekteskapet at Kilperik sendte fra seg sine andre hustruer og friller. Det lovet han, men etter at han ble gift med Galswintha (som Gregor sarkastisk kommenterte at han elsket høyt, «for hun kom med en stor medgift») viste det seg at han hadde beholdt en av frillene sine, Fredegund. Galswintha ville reise hjem til Toledo, men det nektet han henne, og en morgen ble hun funnet kvalt i sengen sin. Ingen beviser pekte mot Kilperik eller Fredegund, og kort tid etter giftet han seg med frillen. I tillegg nektet han å sende medgiften tilbake.

 
En framstilling hvor Kilperik kveler sin hustru Galswintha i hennes seng. Grandes Chroniques de France.

For Brunhilda var det åpenbart hvem som var skyldig i søsterens død, og hun verken glemte eller tilga. Hun avskydde Fredegund, og det gjensidige hatet mellom de to kvinnene førte til at deres ektemenn gikk til krig mot hverandre.[9] Sigibert overtalte sin andre bror, den eldre Guntram av Burgund, til å megle mellom dronningene. Han besluttet at Galswinthas medgift bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle overføres til Brunhilda som skadeerstatning. Imidlertid var ikke Kilperik villig til å oppgi disse byene. Biskop Germain av Paris klarte å fremforhandle en fredsavtale mellom brødrene, men den varte ikke lenge.

Mellom 567 og 570 fødte Brunhilda tre barn: Ingund, Chlodosind, og Childebert.

Freden mellom brødrene ble brutt i 573 av Kilperik da han invaderte Sigiberts område. I et påfølgende slag ble Kilperik beseiret, og måtte flykte til Tournai. Sigibert tok Poitiers og Touraine i besittelse og underla seg store deler av Kilperiks rike. Folket i Paris hyllet Sigibert som erobrer da han kom til byen i følge med Brunhilda og deres barn. Biskop Germain skrev til Brunhilda og ba henne overtale sin mann til å gjenopprette freden og spare sin bror. Samtidige krøniker hevder at hun ignorerte dette, og Sigibert dro ut for å beleire Tournai. Fredegund gjorde sitt for å hjelpe sin ektemann ved å sende to snikmordere. I 575 klarte morderne å komme seg inn til Sigibert ved Vitry-en-Artois og stakk ham ned med forgiftede dolker. Han rakk akkurat å seire før han ble drept. Det endret hele situasjonen. Brunhilda ble tatt til fange og satt i forvaring i Rouen.[10]

Andre ekteskapRediger

 
Drapet på Sigibert, Grandes Chroniques de France.

I 576 sendte Kilperik sin eldste sønn Merovek, som han hadde fått med sin første hustru Audovera, med en hær til Poitiers, men han marsjerte videre til Tours, hvor han tilbrakte påsken. Deretter dro han til Rouen hvor han besøkte sin mor som var blitt forvist til et kloster av Kilperik på grunn av Fredegunds konspirasjon. Mens han var der besluttet han å gifte seg med Brunhilda, sin onkels enke, og således styrke sine egne sjanser å bli konge. Det gjorde ham til en fiende ikke bare av sin far, men i særdeleshet med Fredegund som var bestemt på at det var hennes barn som skulle arve og etterfølge Kilperik. Hun hadde allerede begynt å eliminere ektemannens andre kvinner og barn, og Meroveks bror Klodvig ble myrdet på Fredegunds ordre i 580. Merovek fikk Brunhilda ut av fengselet og giftet seg med henne. De ble viet av Prætextatus, biskopen i Rouen, i strid med kirkeloven (den kanoniske rett)[11] grunnet deres nære slektskapsforhold ved at hun var hans tante.[12]

Kilperik samlet øyeblikkelig hæren og marsjerte mot sin sønn og beleiret ekteparet innenfor murene av Sankt Martin-kirken. Det ble inngått en fredsavtale, men han tok Merovek med seg til Soissons hvor han forsøkte å få opphevet ekteskapet ved å få sønnen kronraket (se tonsur) som munk. Merovingerkongenes verdighetssymbol var det lange håret deres, og ved å klippe sin sønn, hadde han gjort ham uegnet som konge. Deretter ble Merovek sendt til klosteret Anninsola (Saint-Calais) ved Le Mans, men underveis ble han bortført av den opprørske hertug Guntram Boso og ført til Sankt Martin-kirken i Tours, som var Gregor av Tours' egen kirke (Gregor ble dermed øyenvitne til disse hendelsene).[13] En rasende Kilperik fulgte etter i 577 og truet med å brenne ned hele området. Gregor erklærte kirken som ukrenkelig, og Merovek unnslapp til Champagne. Til sist vendte han likevel tilbake til Tours i 578 i et desperat forøk på å gjenvinne sin posisjon, men mislyktes da han ble forrådt av Guntram Boso til Fredegund. Han ba da sin tjener om å drepe seg.[14][15]

Første regentskapRediger

 
Kilperiks død, maleri av Évariste Vital Luminais, 1600-tallet.

Brunhilda klarte å flykte til Austrasia med sine barn. Her forsøkte hun å overta regentskapet i sin sønn Childebert IIs navn, men møtte slik rasende motstand fra adelen i Austrasia at hun rømte til hoffet til Guntram i Burgund for en tid, før hun fikk sin vilje med ryggdekning fra Guntram. Som regent av Austrasia var hun en dyktig administrator med sin vestgotiske utdannelse og bakgrunn. Hun fikk de gamle romerske veiene reparert, fikk reist kirker, klostre og nødvendige festninger og borger, reorganisert de kongelige finanser og restrukturert den kongelige hæren.

Imidlertid var en myndig og handlingskraftig kvinne vanskelig å tåle for den mannlige adelen. For å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, overtalte hun Guntram, som nylig var blitt uten arvinger, til å adoptere Childebert som sin egen sønn og arving. Det gjorde han i 577.[16] I 579 fikk Brunhilda sitt eldste barn, datteren Ingund, da tolv eller tretten år gammel, gift med den vestgotiske prinsen Hermenegild, slik at hennes slekt kom i forbund med kongen i hennes opprinnelige hjemland. Imidlertid nektet Ingund å konvertere til arianismen, og fikk isteden sin ektemann til å konvertere til katolisismen, noe som førte til brudd med hans kongen, og både Ingund og Hermenegild omkom i den påfølgende religiøse krigen som gjorde ende på det vestgotiske kongeriket i Hispania.[17]

Brunhilda styrte Austrasia til Childebert fylte tretten år i 583, og etter frankisk skikk ble betraktet som myndig. Til tross for den frankiske adelens motvilje beholdt sønnen henne ved hoffet som sin rådgiver. Hennes myndige personlighet og den fiendtligheten denne fremkalte, er bevart i det germanske eposet Nibelungenlied, hvor det fortelles om en dronning som kom langveisfra (fra Island i denne versjonen) for å gifte seg med en germansk konge, selv om hans venner advarte ham: «Denne dronningen er redselens ting...»[18]

Forholdet til GuntramRediger

 
Guntram og Childebert II, illustrasjon av Jean Fouquet, ca. 1455.

I september 584 kom Kilperik tilbake fra en jakttur ved sitt kongelige gods ved Chelles og ble myrdet, stukket til døde av en ukjent overfallsmann, muligens på ordre av Fredegund, men Gregor av Tours knyttet henne ikke direkte til dette drapet, og det kan like gjerne ha vært av en annen da det var mange som hadde grunner til å se ham drept.[19] Konflikten med Fredegund flammet opp igjen etter at Kilperik døde. Han hadde ingen sønn og arving, men rett etter at han var gravlagt annonserte Fredegund at hun var gravid med sin avdøde ektemanns arving. Det ble møtt med skepsis. Straks barnet ble født antydet Guntram at barnets far var en frankisk hoffmann framfor hans døde bror. Fredegund sto da i en lignende utsatt posisjon som Brunhilda hadde vært i. Som enke med en sønn på bare noen måneder, søkte Fredegund beskyttelse hos biskop Raynemod i Paris. Hun samlet med rikshovmesteren Landeriks hjelp tre biskoper og tre hundre adelig lekmenn som sverget henne troskap og at Kilperik var barnets far. Guntram ble tvunget til å gi seg; han kunne ikke si imot en biskop og møtte opp til barnets dåp i Paris. Moren døpte barnet Klotar II etter sin mektige (påståtte) bestefar. Hun styrte deretter Neustria som regent for sin sønn.[20] Da Landerik falt i kamp 613 tok hun selv over ledelsen av hæren. Hun var nådeløs i å kvitte seg med de som hun betraktet som sine fiender. Biskop Prætextatus av Rouen var blant de som ble myrdet.[21] Krigen mot Brunhilda ble igjen utløst, men Brunhilda hadde egne interne fiender å ta seg av.

Mange blant adelen var fortsatt motstandere at hun hadde innflytelse over sin sønn Childebert. Tre av dem, Rauching, Ursio, og Berthefrid, konspirerte for å få Childebert drept. Imidlertid ble sammensvergelsen avslørt; Rauching ble drept mens Ursio og Berthefrid flyktet og søkte tilflukt i en borg. Da Guntram fikk høre dette, insisterte han på at Childebert, Brunhilda, og Childeberts to sønner skulle søke tilflukt ved hans hoff. De gikk med på det, og ikke lenge etter ble Ursio og Berthefrid drept. I 587 inngikk Guntram, Childebert, og Brunhilda en avtale, pakten i Andelot,[22] som ble formelt signert i Andelot-Blancheville, som slo fast at Childebert var Guntrams arving og etterfølger til kongerike Burgund, og som sikret en fortsatt allianse mellom Austrasia og Burgund for resten av Guntrams liv.

Det samme året sendte den avdøde Hermenegilds bror, kong Reccared I av det vestgotiske riket i Hispania, ambassadører til både Childebert og Guntram; førstnevnte aksepterte dem og konsoliderte en allianse mens sistnevnte avviste å møte dem. Da Brunhilda og Childebert forhandlet med Reccared om et ekteskap med Childeberts søster Klodosind (født ca. 569), men det ble avvist av Guntram og deretter oppgitt. I 592 døde Guntram og i henhold til avtalen ble Childebert konge av Burgund. Han erklærte øyeblikkelig krig mot Klotar II av Neustria, Fredegunds sønn. Childebert døde brått og uventet i 596, kun 26 år gammel. Brunhilda anklaget Fredegund for å ha forgiftet ham. Childeberts døde hadde likevel en beleilig side da det atter en gang ga Brunhilda direkte tilgang til makten, nå som regent over to kongeriker.[23] Fredegund døde i 597, antagelig av naturlige årsaker i alder av rundt femti år, og ble gravlagt med stor prakt i Paris. Hun fikk derfor ikke gleden av å se Brunhildas tragiske endelikt 16 år senere. Selv om den personlige konflikten mellom Fredegund og Brunhilda tok slutt, raste striden fortsatt videre mellom de to dronningenes etterkommere.

Andre regentskapRediger

Ved Childeberts død forsøkte Brunhilda å styre Austrasia og Burgund som regent for sine to sønnesønner Teodebert II og Teoderik II, henholdsvis ni og åtte år gamle. I henhold til frankisk skikk ble farens rike delt mellom dem: Teodebert ble konge av Austrasia, og Teoderik konge av Burgund.

Allerede mens hun var regent for sin sønn var Brunhilda en nøkkelfigur i Austrasias politikk. Hennes omfattende utenrikspolitikk var en utvidelse av hennes familieforhold, sementert ved hennes datter Ingunds ekteskap med den vestgotiske prins Hermengild. Da Hermengilds opprør mot sin far Liuvigild gikk dårlig, flyktet Ingund og forsøkte å komme seg til Konstantinopel med sin sønn Atanagild, men døde i Kartago i 584 og ble gravlagt der. Hermengild ble henrettet av sin far året etter. Atanagild ble værende hos bysantinerne, og Brunhilda var opptatt av hans skjebne.[24] Hun stod i vennskapelig forbindelse med pave Gregor I den store, en forlengelse av de bånd hun hadde med geistlige i Burgund og Austrasia.[25] Den bevarte brevutvekslingen bevitner om en vennskapelig tone.[26]

Brunhilda kunne bare forme og prege den kongelig politikken så lenge hun beholdt en dominerende posisjon ved hoffet. Framfor å gi fra seg makt til en yngre kvinne, fikk hun brutt Childeberts forlovelse med Theudolinda, datter av Garibald, hertug av Bayern, og Vuldetrada, en prinsesse fra Lombardia. Derimot aksepterte hun at han giftet seg med sin tidligere frille, den selvutslettende Faileuba. Gregor av Tours nevner kun én handling som involverte Faileuba, da hun oppdaget en sammensvergelse for å erstatte henne selv med en annen kvinne, og fordrive Brunhilda fra hoffet, så kanskje Faileuba stod under Brunhildas beskyttelse.[25] I 606 giftet han seg i Chalon med Ermenberga, datteren av kong Witterik av det vestgotiske riket i Hispania, men Brunhilda advarte ham mot henne, i henhold til Fredegar, hun «forgiftet ham mot hans brud» allerede før hennes ankomst, og allerede året etter ble hun sendt hjem i vanære.[27]

I 599, da Teodebert var blitt myndig, var forholdet mellom ham og hans viljesterke farmor blitt vanskelig, og han forviste henne fra sitt hoff. Hun dro da til Burgund og til Teoderik, som ønsket henne velkommen. I kraft av sin erfaring og autoritet grep hun straks styringen. Ett av målene var å få kontroll over Austrasia igjen. De fornærmelser som Brunhilda mottok fra sin tidligere trellkvinne Bilichild som Teodebert giftet seg med i 668 til tross for motstand fra biskop Leodegar,[28] har antagelig styrket hennes beslutning om å unngå samme situasjon, alternativt risikoen for at Teoderik giftet seg med en kvinne hun ikke kunne kontrollere.[25] Teoderik beholdt et godt forhold til sin farmor hele livet; et brev fra pave Gregor I (epistel 13,9) priste ham for hans støtte til sin farmor.[26] Han giftet seg ikke, men fikk barn med friller, noe som ga Brunhilda større kontroll over kandidatene som kunne etterfølge ham, siden frillers avkom var en kvantitativ sikrere måte å sikre en mannlig arving på, enn et ekteskap med en eneste legitim hustru. En mannlig arving var vesentlig for at Brunhilda skulle beholde makten.[29]

Også i 599 var Teodebert og Teoderik i krig med hverandre. Teodebert ble beseiret ved Sens, men fra motstandere allierte de seg mot sin fetter Klotar II av Neustria. Klotar ble overlegent beseiret ved Dormelles (i nærheten av Montereau i regionen Île-de-France), og mistet et større område av Neustria. I 604 reiste Berthoald, rikshovmester i Burgund, for å inspisere de kongelige gods langs Seinen. Bertoald og tre hundre menn var ved Aréle, da en hær fra Neustria ledet av Landrik overfalt ham. Bertoald flyktet til Orléans, men Landrik fulgte etter og beleiret ham, noe som var et brudd på en fredsavtale med Teoderik. I den påfølgende konfrontasjonen ble Bertoald drept. Adelsmannen Protadius ble innsatt som ny rikshovmester. Samtidens historieskrivning hevdet at Brunhilda, nå i slutten av femtiårene, hadde sammensverget seg med Protadius som ble framstilt som hennes elsker, for å bli kvitt Bertoald, men ingen av disse påstandene lar seg bevise som sanne utover graden av sannsynlighet.

Brunhilda og Protadius overtalte Teoderik til å fortsette krigen, og da hæren ble samlet, var soldatene uvillige til å gå til krig. Hertug Uncelen av Alemannia erklærte at kongen hadde bestemt at Protadius skulle dø. Han ble da drept av sine egne. Kongen ble tvunget til å utsette krigen. Brunhilda ble rasende, fikk Uncelen arrestert, og hans ene fot hogd av. I henhold til Lex Alamannorum måtte en hertug kunne ri en hest, og mistet dermed Uncelen sin posisjon.

Etter seieren ved Dormelles ble ikke rivaliseringen mellom brødrene mindre. De havnet på nytt i krig mot hverandre i 605, og Teoderik beseiret Teodebert ved Étampes. Da Klotar grep anledningen til å angripe Teodebert, nektet Teoderik å støtte ham. I 610 tok Teodebert området Alsace fra broren, og krigen brøt atter ut. Teodebert ble beseiret først ved Toul og deretter ved Zülpich i 612. Han ble deretter innesperret i et kloster på ordre fra Brunhilda, og siden myrdet sammen med sin lille sønn Merovek. Etter at Austrasia og Burgund var sikret, begynte Teoderik og Brunhilda å forberede et angrep på sin langvarige fiende Klotar, men i slutten av 613 ble Teoderik syk og døde av dysenteri i Metz.[30]

Tredje regentskapRediger

 
Drapet av Brunhilda, fra De Casibus Virorum Illustrium, tilskrevet Maître François, Paris, ca. 1475

Med begge sine sønnesønner døde måtte Brunhilda igjen finne en etterfølger. Hun valgte den eldste av Teoderiks barn utenfor ekteskap, Sigibert II, født 601. Han var tolv år i 613 da hun presenterte ham som den nye kongen, med seg selv som regent av Austrasia og Burgund. Gutten ble ført fram for adelen ved et nasjonalt råd og erklært som konge. Warnakar II, rikshovmesteren av Austrasia siden 612, fryktet den posisjon og myndighet den gamle damen hadde, nå rundt sytti år gammel, og ville få som regent for den unge kongen.

Warnakar og Rado, rikshovmester av Burgund, sammen med de innflytelsesrike adelsmennene Pipin av Landen og Arnulf av Metz, var motstandere av hennes regentskap. De henvendte seg til Klotar II av Neustria for støtte, og ga ham løfte om at de ikke ville slåss for dronningregenten, men isteden anerkjenne Klotar II som den rettmessige regent og verge for den unge kongen.[31] Brunhilda og den unge Sigibert II møtte Klotar IIs hær i Aisne, men hun ble forrådt av sine adelsmenn da patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte fra hæren med sine folk. Sigvald og Sigibert II ble tvunget til å flykte. De rakk så langt som til byen Orbe i dagens Sveits i håp om få støtte fra germanske stammer, men Klotars folk fanget dem ved Neuchatelsjøen. Den unge kongen og hans yngre bror Korbo ble begge drept. Dette var avslutningen på den lange feiden mellom Austrasia og Neustria, og betød en forening av de to kongedømmene under Klotar.

Brunhilda ble anklaget for ti frankiske kongers død. Disse er nevnt i den fjerde boken i Fredegars krønike: Sigibert I, Kilperik I, Teodebert II, Teoderik II, Sigibert II, Merovek, Korbo og Childebert - i tillegg til mange geistlige, blant andre Desiderius. I henhold til Liber Historiae Francorum:

 Deretter kom hærene til frankerne og burgunderne sammen som en, alle ropte at døden var det mest passende for den meget onde Brunhilda. Deretter beordret kong Klotar at hun skulle løftes på en kamel og ledet gjennom hele hæren. Så ble hun bundet til føttene av ville hester og revet fra hverandre lem for lem. Til sist døde hun. Hennes endelige gravsted var ild. Hennes bein ble brent. 
– Liber Historiae Francorum[32][33]

En annen versjon var at hun ble dratt etter en hoppe nedover en romersk vei som siden ble kalt La Chaussée Brunehaut ved Abbeville.[32] Fredegars krønike forteller at Klotar «kokte av raseri over henne». Hun ble angivelig torturert i tre dager før hun ble bundet fast til en hest etter håret, en hånd og en fot til en villhest. Hun ble knust av hestens hover da hun ble dratt etter den.[34]

Klotar var kvitt Brunhilda, og de frankiske rikene ble forent, men det fantes ingen sentral regjering. Isteden fortsatte de enkelte rikshovmestrene å regjere i hvert sitt rike. Klotar hadde på mange måter inngått en pakt med djevelen; rikshovmestrenes dominans av de frankiske rikene hadde begynt. Ikke bare var de relativt uavhengige av monarken, men de kunne heller ikke fjernes fra sin posisjon.[34]

ReligionRediger

 
Sarkofagen til Brunhilda før den ble ødelagt.

Brunhilda vokste opp som en ariansk kristen, men da hun inngikk ekteskap med Sigibert konverterte hun til katolisismen som holdt seg til retningslinjene fra konsilet i Khalkedon. Generelt beskyttet hun kirken og behandlet pave Gregor I med stor respekt. Han skrev en rekke vennlige brev til henne som er bevart. I 597 skrev han til henne om forbud mot hedenske ritualer som dyrkelse av hellige trær og ofring til dyrehoder.[35] Gregorius av Tours var en favorisert geistlig; han var en betrodd rådgiver for henne og hennes sønn fra 587 og til sin død i 594.

Hun hadde også en ivrig interesse for bispedømmer og klostre i områdene hun rådet over. Det fikk henne i konflikt med irske Columbanus, abbed av Luxeuilklosteret i Franche-Comté, som hun til sist forviste til Italia hvor han grunnla klosteret i Bobbio. Brunhilda spilte også en rolle i fortsettelsen av bispedømmet Maurienne som et suffraganbispedømme av erkebispedømmet Wien. I 576 grunnla Brunhildas beskytter, kong Guntram av Burgund, det nye bispedømmet Saint-Jean-de-Maurienne, adskilt av Maurienne-dalen og nabodalen Susa fra bispedømmet Turino. Biskopen i Turino protesterte til Brunhilda i mer en tjue år, men selv da han fikk støtte fra pave Gregor I i 599 avslo hun den.

Brunhilda satte i gang byggeprosjekter av kirker og klosteret St. Vincent ved Laon (grunnlagt i 580). Hun er også kreditert for opprettelsen av festningen Bruniquel og for en romersk vei i nærheten av Alligny-en-Morvan (hvor navnet på en nærliggende ås ved navn Terreau Bruneau er antatt å være avledet fra hennes navn). Den delen av Mauves-sur-Loire som er kjent som la Fontaine Bruneau har navn etter Brunhilda som kan ha forfrisket seg ved kildens vann.

Brunhilda ble gravlagt ved St. Martin-klosteret ved Autun som hun grunnla i 602, på det stedet hvor biskopen av Tours hadde hogd ned et tre som var blitt dyrket som hellig av hedninger. Klosteret ble ødelagt i 1793 og to deler som dekket Brunhildas sarkofag er nå oppbevart i Musée Rolin i Autun.[36]

EttermæleRediger

Biskop Desiderius av Vienne bekjempet simoni og korrupsjon, og fordømte det han anså som umoral ved hoffet. Brunhilda var uenig, og sammen med biskop Aridius av Lyon sørget hun for at et konsil i Chalon-sur-Saône avsatte ham i 602 eller 603.[37] Desiderius måtte dra i eksil til Île Barbe (latin: insula barbara, «barbarøya») i elven Saône. Rykter om hans mirakler gjorde at Brunhilda likevel lot ham vende tilbake etter fire år. Men Desiderius fortsatte uforferdet sin kritikk av kongehuset og toppet det med en preken om kyskhet foran Brunhilda og Theoderik. Guvernøren i Vienne skal deretter ha fengslet tolv prester, men angivelig ble de mirakuløst satt fri, noe som imponerte den unge kongen. Han innkalte biskopen til hoffet og fikk følgende råd: «Fjern de ulykksalige kvinnene fra hoffet og gift deg med en prinsesse som er Burgund verdig!» Theoderik giftet seg derfor med en vestgotisk prinsesse. Det likte ikke Brunhilda som fryktet å miste sin makt og skal ha leid tre leiemordere, Beffan, Galifred og Betton, for å hevne seg på Desiderius. Han var på hjemvei fra Chalon da de angrep ham med stokker og steinkasting til han falt av hesten og døde. Mer trolig har dette vært et rovmord på soldatenes eget initiativ, som ikke hadde noe med kongehuset å gjøre.[38]

Den anonyme Passio Desiderii er den eldste redegjørelse om Brunhilda, særlig hennes konflikter med presteskapet. Den er ekstremt fiendtlig innstilt mot henne, og og han som til sist fikk henne torturert til døde, Klotar II, synes bevisst å ha foreslått hennes motstandere som martyrer som døde på grunn av henne. Demoniseringen av Brunhilda og hennes posisjon som dronning ble således utfordret av moralske grunner.[39][40]

Brunhilda regnes som inspirasjon for Brynhild Budlesdatter og Kriemhild (Gudrun), to rivaliserende kvinnefigurer i det germanske eposet Nibelungenlied.[18] Kriemhild giftet seg med Siegfried, som i Den eldre Edda kalles Sigurd Fåvnesbane, og som vi også hører om i Volsungesaga, en islandsk fornaldersaga basert på heltediktene i Den eldre Edda. Navnene «Siegfried» og «Sigurd» minner om «Sigibert», Brunhildas ektemann. Det er paralleller mellom de tallrike figurer og hendelser i Nibelungenlied, Edda og Volsungesagaen, og slutten av 500-tallet i det frankiske Gallia. Og som Orfeus i Orfeus og Eurydike dro Brynhild Budlesdatter på helferd til underverdenen for å gjenfinne Sigurd.[41]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 78-79[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 78-81[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 90[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hennes navn har mange former. Brunhilda er den tyske formen og er også den vanligste på engelsk. På fransk er hun Brunehaut. Hun blir også kalt Brunilda, Brunichildis, Brunechildis, Brunichild, Brunechilde, Brunichilda, Brunhild, Brunhilde, Brünnhilde, Brünhild, Brynhild eller Brynhildr.
  5. ^ Heikki Kirkinen: Europa blir til (s. 62), J.W. Cappelens forlag A/S, 1984, ISBN 82-02-04960
  6. ^ Heikki Kirkinen: Europa blir til (s. 54-56)
  7. ^ Gregor av Tours, IV.27.
  8. ^ Gregor av Tours, IV.28.
  9. ^ Gregor av Tours, IV.47
  10. ^ Thatcher, Oliver Joseph; Schevill, Ferdinand (1896): Europe in the Middle Age, C. Scribner's Sons
  11. ^ Hansen, Fredrik (2007): «Kirkerett - en innføring», Katolsk.no
  12. ^ Gregor av Tours, V.2
  13. ^ Gregor av Tours, V.14
  14. ^ Gregor av Tours, V.18
  15. ^ Dailey, E.T. (2015): Queens, Consorts, Concubines: Gregory of Tours and Women of the Merovingian Elite, BRILL, s. 149
  16. ^ Gregor av Tours, VI.1
  17. ^ «Den hellige Hermenegild (~550-585)», Katolsk.no
  18. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 428
  19. ^ Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, University of Pennsylvania Press, s. 64
  20. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 429
  21. ^ Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, s. 65
  22. ^ Gregor av Tours, IX.20
  23. ^ Tsjeng, Zing (2018): Forgotten Women: The Leaders, Hachette UK
  24. ^ Atanagild ble værende i Østromerriket, og som voksen giftet han seg der med en Juliana Flavia, og fikk etterkommere med henne, jf. «Athanagild (II) of the Visigoths»
  25. ^ a b c Wemple, Suzanne Fonay (1985): Women in Frankish Society: Marriage and the Cloister, 500 to 900, s. 66
  26. ^ a b «A letter from Gregory I, pope (November 602)», Epistolæ
  27. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 450
  28. ^ Bilichilds ekteskap med Teodebert
  29. ^ «Brunhild, queen of Austrasia and Burgundy», Epistolæ
  30. ^ Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 58
  31. ^ Sewell, Elizabeth Missing (1876): Popular history of France, to the death of Louis xiv, s. 24-25
  32. ^ a b «Gregory of Tours: Brunhilda and Fredegund», The Latin reading blog, 14. mai 2013
  33. ^ Green, Caitlin R. (28. mai 2016): Camels in early medieval western Europe: beasts of burden & tools of ritual humiliation
  34. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 451
  35. ^ Evans, G.R.; Evans, Gillian Rosemary (1988): The Thought of Gregory the Great, Cambridge University Press, s. 46
  36. ^ Pinette, Matthieu, red. (1985): Autun, AVGVSTODVNVM, Capitale des Éduens, Autun, s. 380.
  37. ^ McNamara, Jo Ann; Halborg, John E.; Whatley, E. Gordon (1992): Sainted Women of the Dark Ages, s. 121.
  38. ^ https://www.katolsk.no/biografier/historisk/dvienne
  39. ^ Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 133
  40. ^ Fear, A.T. (1997): Lives of the Visigothic Fathers, Liverpool University Press, s. 3, fotnote 9
  41. ^ «Brynhilds helferd», Oldkvad fra vikingetiden (s. 219)

LitteraturRediger