Volsungesaga er en norrøn fornaldarsaga fra siste del av 1200-tallet hvor sagnene om den legendariske frankerkongen Volsungs etterkommere blir knyttet sammen med en rekke andre sagn, blant annet bygger sagaen på heltediktene i Den eldre Edda.[1] Hovedpersonen i sagaen er helten Sigurd Fåvnesbane, som vi følger i sagaens midtre tredel. Den første tredelen handler om Sigurds forfedre, mens den siste tredjedelen skildrer Sigurds enke Gudrun Gjukesdatter og hennes slektninger.

Sigurd Fåvnesbane; detalj fra «Hylestad I-portalen».
På samme måte som de norske ynglingene og de danske skjoldungene nedstammer volsungene fra Odin. Men Odin er ikke bare stamfar, han griper også inn i sagaen: hjelper sine, gir råd og bringer sverdet Gram og Sigurds hest Grane inn i fortellingen. Her Gram, illustrert av Emil Doepler (1905).
Sigurd Fåvnesbane spidder dragen Fåvnes hjerte, illustrasjon av Arthur Rackham, 1901
Den svenske Ramsundhelleristningen fra 1000-tallet viser flere episoder fra Sigurds liv.

Bakgrunn rediger

Forfatteren eller skriveren av Volsungesaga er en ukjent islending som har komponert sagaen ved å støtte seg på tidligere sykluser av heltekvad og lagt inn i prosaen et antall poetiske vers og et nær fullstendig dikt som også er nedtegnet i Den eldre Edda. Sagaen har blitt beskrevet som «i alt væsentlig en omskrift til prosa av Eddadigtningen om Sigurd Fåvnesbane, om Gjukungerne, Atle og Jormunrekk»[2] og «hovedsakelig med grunnlag i heltedikt som er overlevert i Den eldre Edda.»[1]

Men sagnkretsen er langt eldre enn som så. I sagnene blir han satt i forbindelsen med fyrstene i Burgunderriket som levde på 400-tallet. Sagnene om Sigurd Fåvnesbane har vært kjent i hele den germanske kulturkretsen, inkludert det norrøne området i vikingtiden, Norden, Island, og vesterhavsøyene. Særlig kjent er det tyske Nibelungenlied. Om det skjuler seg en historisk skikkelse bak sagnene er uvisst, men noen av hendelsene som omtales er historiske nok. I tysk tradisjon heter han Siegfried [uttales 'Siigfriid']. I Eddadiktene er det skikkelser fra denne tradisjonen, det samme i det angelsaksiske heltediktet Beowulf.

Et anslag er at 75 % av Volsungesagaen bygger på Eddadikt, og at prosateksten følger diktene nøye, noen ganger slik at også ordlyden skinner gjennom.[3] Noen steder er det tydelig at prosaforfatteren har basert sin fortelling på en sammenredigering av opplysninger fra flere heltedikt. Forfatteren har valgt en skrivestil som minner om islendingesagaer fra 1200-tallet, «det virker som forfatteren ønsker å skrive historie.»[3]

De delene av sagaen som ikke har grunnlag i Eddadiktene er kapittel 1-7 om volsungenes eldste generasjoner, kapittel 11-13 om Sigmunds siste kamp og Sigurds fødsel, kapittel 15 («Regin lager Gram»), kapittel 17, 23-31 og 42. Kapittel 23 er trolig et lån fra Didrikssagaen, og Didrikssagaen har ellers både mye fellesstoff med Volsungesaga og noen avsnitt hvor fremstillingen avviker.[4] Sigurdmyten gjengis også i Tåtten om Norne-Gjest.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det har eksistert en eldre prosafortelling, en Sigurds saga, som både Eddakvadene og Volsungesagaen bygger på. Finnur Jónsson mente at «foruden eddadigte er også uden tvivl en saga om Sigurd fafnisbane benyttet»[5], og han viser også til andre sagatekster som synes å bekrefte eksistensen av en slik saga. Halvorsen, i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, er avvisende.[3]

Innhold rediger

Sagaen begynner med en sønn av Odin som het Sigi/Sige, men handler hovedsakelig om to ætter, volsungene og gjukungene, kong Gjukes sønner (niflungene eller germansk Nibelungene). En tredje ætt er Budlungene. Volsungesaga kan bli delt i to eller helst tre deler:

  1. Den første delen er om Volsunge-ætten, forfedrene til Sigurd Fåvnesbane.
  2. Den andre delen handler om Sigurd Fåvnesbane, Volsungesagaens viktigste figur.
  3. Etter Sigurds død handler fortellingen om Sigurds hustru Gudrun og hans svogre, ætten i Burgunderriket, gjukungene.

Det er flere gjennomgående tema i sagaen: hamskifte, magiske drikker, spådommer og skjebnefatalisme.

Volsungene rediger

Ættens stamfar Volsung, som neppe har levd, var angivelig oldebarn av Odin, sønnesønn av Sige og farfar til Sigurd. I motsetning til fortellingene om gjukungene, som muligens er inspiret av faktiske hendelser i en burgundisk kongeslekt på 400-tallet, har Volsung og hans forfedre ingen historiske motstykker. «Dei høyrer då òg heims i den delen av soga som har flest eventyrlege og overnaturlege innslag, kap. 1-8»[4]

Særlig fortelles det om Sigurds foreldre, moren Hjørdis og faren Sigmund som igjen var sønn av Volsung, i henhold til sagaen konge av Hunaland, et fiktivt land, eller et mytologisk land et sted i frankernes land, deler av Tyskland og Frankrike, og således sammensatt av flere inntrykk. Også de andre etterkommerne til Volsung omtales.

Helten Sigurd Fåvnesbane rediger

Sagaens hovedhandling er den kjente fortellingen om helteskikkelsen Sigurd Fåvnesbane som dreper dragen Fåvne og tar gullskatten som dragen har voktet. Sigurd blir født i sagaens 13. kapittel, og brent på likbål i det 33. av 44 kapitler.

«I den norrøne Sigurd-diktninga er fleire segner knytte saman: Ei segn om Sigurd som drep ormen, ei om Sigurd som vinn gullskatten, og ei om undergangen til gjukungane i kamp mot hunane.»[4] En gammel mann, Odin i forkledning, gir Sigurd råd om hvordan han skal overvinne dragen.

Sigurd møter Brynhild, en skjoldmø, men i sagaen er det ikke klart om hun er valkyrie eller på noe vis overnaturlig. Når han møter Gudrun glemmer han Brynhild, og gifter seg med henne. Senere anklager Brynhild Sigurd for at han har hatt seksuell omgang med henne, og Gudruns bror Guttorm gir Sigurd banesår mens han ligger i sengen, men Sigurd klarer å drepe Guttorm før han selv dør: «Og nå er det hendt, som lenge var spådd, og som vi nektet å tro, men ingen kan overvinne sin skjebne.» Brynhild dreper siden Sigurds tre år gamle sønn og dør så selv av egen vilje. Et stort likbål reises.

Etter Sigurd: Gjukungene rediger

Etter Sigurds død sørger Gudrun i «sju halvår», før hun aksepterer et frieri fra Kong Atle (som antagelig henspiller på hunerkongen Attila[4]). Dette forholdet ender i strid og blod, og hun gifter seg på nytt med kong Jonaker.

Teksthistorie og etterliv rediger

   
Sigurds liv og gjerninger er skildret på stavkirkeportalene fra Hylestad stavkirke, 1200-tallet.

Sagaen dateres til 1260[4], 1200-tallet[1], «annen halvdel av 1200-tallet»[2]. Rangeringen som den eldste av fornaldersagaene har imidlertid også blitt problematisert: «there is nothing in its content to attest such a great age, while the style and diction indicate a later period, and the trreatment links it with later stories of other kinds.»[6]

Det eneste gjenværende manuskriptet av sagaen (Ny kgl. Saml. 1824 b 4to) er nedskrevet en gang rundt 1400. I dette manuskriptet leder sagaen direkte over i Ragnar Lodbroks saga (Ragnars saga loðbrókar); Ragnar Lodbrok ble gift med Sigurd Fåvnesbanes datter Åslaug Sigurdsdatter. I middelalderen ble disse to sagaene ansett som én sammenhengende saga.[4] Et «mellomkapittel» om Heime og Aslaug blir i noen utgaver tatt med i Volsungesaga og i noen utgaver i Ragnars saga.

En av tidligste kjente visuelle representasjonene av Sigurdtradisjonen er i Ramsundhelleristningen i Sverige, fra ca. år 1000. Helten Sigurd overlevde religionskiftet og ble videreført i middelalderens ikonografi. Utskjæringene i tre på portalen på den nå nedrevne Hylestad stavkirke i Setesdal fra 1200-tallet er i dag på Historisk museum i Oslo.

Det middelhøytyske eposet Nibelungenlied er basert i stor grad på eldre fortellinger som var kjent av alle i de germanske landene i tidlig middelalder, men omarbeidet inn i en høvisk middelaldersetting. Richard Wagners operaverk Nibelungenringen (1854–74). bygger på en kombinasjon av Nibelungenlied og Volsungesagaen. Også den engelske kunstneren William Morris var inspirert av verket, var selv med på å lage en engelsk oversettelse og skrev selv det episke diktet «Sigurd the Volsung».

Sagaen er flere ganger oversatt til norsk; først av Sophus Bugge i 1865 og senere som Oldsagn om Vølsunger og Gjukunger i 1872.[7] En moderne oversettelse finnes bare til nynorsk: Soga om volsungane, 1974, ved Magnus Rindal[8], som avløste en eldre oversettelse ved Torleiv Hannaas fra 1907.

Referanser rediger

  1. ^ a b c (no) «Volsungesaga» i Store norske leksikon
  2. ^ a b Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Kapitlet «Foraldersagaen» s 461ff
  3. ^ a b c E.F. Halvorsen. «Volsunga saga» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  4. ^ a b c d e f Magnus Rindal i innledningen til 1974-utgaven.
  5. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  6. ^ Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  7. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  8. ^ Soga om volsungane. Omsett av Magnus Rindal. Samlaget, 1974. (Norrøne bokverk ; 1). ISBN 82-521-0300-6. Gjenutgitt 1984 i bd 4 av Sagalitteraturen. ISBN 82-521-2425-9

Eksterne lenker rediger