Åpne hovedmenyen

Andregradsligning

Matematisk ligning hvor den ukjente er opphøyet i annen potens.
Grafen til en parabel, annengradspolynomet
Figure 1. Plots of the quadratic function, y = eh x squared plus b x plus c, varying each coefficient separately while the other coefficients are fixed at values eh = 1, b = 0, c = 0. The left plot illustrates varying c. When c equals 0, the vertex of the parabola representing the quadratic function is centered on the origin, and the parabola rises on both sides of the origin, opening to the top. When c is greater than zero, the parabola does not change in shape, but its vertex is raised above the origin. When c is less than zero, the vertex of the parabola is lowered below the origin. The center plot illustrates varying b. When b is less than zero, the parabola representing the quadratic function is unchanged in shape, but its vertex is shifted to the right of and below the origin. When b is greater than zero, its vertex is shifted to the left of and below the origin. The vertices of the family of curves created by varying b follow along a parabolic curve. The right plot illustrates varying eh. When eh is positive, the quadratic function is a parabola opening to the top. When eh is zero, the quadratic function is a horizontal straight line. When eh is negative, the quadratic function is a parabola opening to the bottom.
Grafer av annengradsfunksjonen hvor én koeffisient varierer mens de to andre står fast (med verdiene , og (grå)).

En andregradsligning, annengradsligning eller kvadratisk ligning, er en matematisk ligning på formen

Ligningen har tre koeffisienter , og samt en ukjent , som alle representerer reelle eller komplekse tall. Generelt har ligningen to løsninger, også kalt røtter.

Venstre side i ligningen er polynomfunksjonen , som i det reelle tilfellet grafisk fremstiller en parabel. Røttene i andregrads­ligningen er lik nullpunktene til andregradspolynomet, det vil si de verdiene av som gir . Ligningen kan ha to, én eller ingen reelle røtter, avhengig av om funksjonen skjærer, tangerer eller ligger helt over eller under -aksen.

Røttene i andregradsligningen kan uttrykkes ved hjelp av den såkalte ABC-formelen.

Innhold

ABC-formelenRediger

De to røttene til andregradsligningen kan skrives på formen

 

hvor symbolet «±» indikerer at det eksisterer to løsninger:

  og  

Uttrykket under kvadratroten,  , kalles diskriminanten  . En ligning med reelle koeffisienter vil få to reelle røtter når diskriminanten er positiv  , to reelle sammenfallende røtter når diskriminanten er null   og to kompleks konjungerte røtter når diskriminanten er negativ  :

  og  
 
  og  

ABC-formelen kan også skrives som:

 

som videre kan forenkles til:

 

Denne formen passer godt når komplekse røtter kan godtaes. Da vil uttrykket utenfor kvadratroten være den reelle delen og kvadratrot-uttrykket være den imaginære delen. Uttrykket under kvadratroten er en diskriminant. Formen over egner seg også godt når man vil bruke en kalkulator med minne for å finne røttene til andregradsligninger.

Ved hjelp av ligningens røtter kan andregrads­polynomet faktoriseres på formen

 

Alternativ formel for løsningenRediger

Hvis koeffisienten  , så kan løsningene av andregradsligningen skrives på den alternative formen

 

Merk at hvis  , så gir denne formen den ene korrekte løsningen,  , men ikke den andre løsningen,  

Viètes formlerRediger

Viètes formler gir en enkel sammenheng mellom røttene til en polynomligning og koeffisientene i ligningen. For andregrads­ligningen har formlene formen

 

Når koeffisientene og røttene i andregrads­ligningen er relle, kan Vietes formler brukes for å beregne ekstremalverdien for polynom­funksjonen  , det vil si maksimal- eller minimalverdien til funksjonen. Fra grafen til andregrads­polynomet kan man i dette tilfellet se at ekstremalverdien   gitt for et argument   ligger midtveis mellom de to røttene. Fra Vietes første formel finner man

 

Ekstremalverdien finner man da ved innsetting i funksjonen

 

EksemplerRediger

Andregradsligninger Diskriminanter     Røtter
    To reelle røtter  
 
    To reelle sammen-
fallende røtter
 
    To kompleks
konjungerte røtter
 
 

Anvendelse på ligninger av høyere gradRediger

I enkelte tilfeller kan en høyere grads ligning løses ved å innføre en variabel­substitusjon som reduserer problemet til en andregradsligning. Et eksempel er ligningen

 

som ved hjelp av substitusjonen   reduseres til

 

Denne ligningen lar seg lett løse for   ved hjelp av ABC-formelen (gir to kompleks konjungerte røtter).

Utledning av ABC-formelenRediger

Multipliserer man den opprinnelige andre­grads­ligningen med koeffisienten  , får den denne formen

 

Ligningen blir lettere å arbeide med ved å innføre en ny variabel  ,

 

Leddene som inneholder   kan gjøres om til et fullstendig kvadrat ved å legge til et ledd   på begge sider av likhetstegnet, samtidig som man flytter leddet   over på høyre side av ligningen:

 

Ved hjelp av første kvadratsetning kan venstre side nå skrives som et fullstendig kvadrat:

 

Denne enkle andregradsligningen har to røtter, gitt ved

 

En liten omforming gir

 

Siden   gir dette ABC-formelen.

HistorieRediger

Andregradsligninger opptrer i mange praktiske problemer relatert til arealberegninger, og det er derfor ikke uventet at slike ligninger har en lang historie i matematikken. Problemer der andregrads­ligningen opptrer har vært viktig for forståelsen av tall og begreper som rasjonale, irrasjonale og komplekse tall.

babylonske leirtavler, datert mellom 1800 og 1600 f.Kr., finner man mange referanser til slike problemer, f.eks: Finn lengden til et kvadrat der areal minus sidelengde er lik 870. Både problemstilling og løsningsmetode er beskrevet med ord, men i dagens symbolform er dette ekvivalent til løsningen av ligningen

 

Den beskrevne løsningsmetoden svarer også til bruk av den positive roten i ABC-formelen, og den korrekte løsningen:   er oppgitt.

Det skulle gå svært lang tid før det ble akseptert at andregradsligningen også kunne ha negative røtter. Helt frem til middelalderen konsentrerte studiet av andregradsligninger seg om de tre formene som kan ha en positiv rot:

 

der   og   er ikke-negative tall. Man finner eksempler på alle disse tre typene i de babylonske tekstene.

Problemer der koeffisienten   løste babylonerne ved å innføre en substitusjonen   som overførte det opprinnelige problemet til et ekvivalent problem for   med første koeffisienten lik  . Med kjennskap til moderne symbolform for ligningen er dette i dag enkelt, men det vitner om betydelig matematisk innsikt når babylonerne kunne gjøre dette basert på en tekstbeskrivelse av ligning og løsning. Babylonerne løste også høyeregradsligninger ved å bruke substitusjon for å redusere problemet til en andregrads­ligning.

Egyptisk matematikk nådde ikke like høyt som den babylonske, og løsning av andre­grads­ligninger med tre koeffisienter var ukjent for de gamle egypterne.

I den tiende delen av læreverket Elementene ga den greske matematikeren Evklid som levde omtrent 300 år f.Kr. en geometrisk metode for løsning av andregradsligningen på formen iii). Han drøftet også vilkårene for at koeffisienten   skal være kommensurabel med rotdelen av løsningen, dvs. at brøken

    er et rasjonalt tall.

Den greske matematikeren Diofant levde omtrent 500 år senere, og i verket Arithmetica var han den første til å innføre en synkopert algebra med en slags symbolnotasjon for ligninger. Ved hjelp av symboler for den ukjente, for ulike potenser av denne og for koeffisientene, skrev han både andre­grads­ligninger og høyeregrads ligninger på kompakt form. For andregrads­ligninger ga Diofant bare den største roten, negative røtter ble ikke akseptert.

Den første matematikeren som oppga negative røtter til andregradsligningen var Brahmagupta, som levde i det sentrale India i det 7. århundre. På samme måte som Diofantes brukte Brahmagupta en slags symbolnotasjon for ligninger.

Vel 150 år senere, i det 9. århundre, skrev araberen Muhammad ibn Musa al-Khwârizmî verket Al-jabr wa’l muqabalah som inneholdt en oversikt over løsning av alle typer andre­gradsligninger med positive røtter. I tilfeller med to positive røtter er begge oppgitt. Også betydningen av fortegnet til diskriminanten er omtalt. Navnet algebra er en omforming av første ordet al-jabr i tittelen på dette viktige verket, som innførte en ny systematikk i studiet av ligninger.

Et manuskript etter den tyrkiske matematikeren abd-al Hamid ibn-Turk inneholder mye av det samme materiale som i Al-jabr. Manuskriptet er skrevet omtrent samtidig med det arabiske manuskriptet, og det har derfor vært reist spørsmål om hvilket verk som kom først og om det ene bygger på det andre.

En rekke manuskripter fra det 11. og det 12. århundre viser at kinesiske matematikere brukte metoder tilsvarende det som i dag kalles Horners regel for å finne approksi­mative røtter til polynomligninger av helt opp til fjortende grad.

Franskmannen François Viète (1540 – 1603) videreutviklet notasjonen for ligninger og innførte bruk av symboler også for koeffisientene. Symbolene +/- for addisjon og subtraksjon var allerede i bruk, men Viète tok i bruk en vokal A som symbol for den ukjente og konsonanter B, C, … for koeffisientene. Symbolbruken var likevel ikke helt gjennom­ført, da   ble betegnet A quadratus, multiplikasjon ble markert med det latinske ordet in og likhetsrelasjonen ble markert med ordet aequalis. Den generelle formen for andregrads­ligningen kunne dermed skrives

B in A quadratus + C in A aequalis D.

Viete utviklet også relasjoner mellom de ukjente og koeffisientene for de tilfeller der alle størrelsene er positive tall.

René Descartes' arbeid La geometrie er en av de tidligste matematiske tekstene som omhandler algebra som er mulig å følge i dag, uten å ha vansker med notasjonen. Dette ble publisert i 1637, som et appendiks til det større verket Om metoden. Det første bindet i appendikset inneholder en drøfting av løsning av andregradsligninger ved hjelp av en geometrisk konstruksjon. Som så mange før ham, neglisjerte Descartes i dette bindet negative løsninger. I det tredje bindet av La geometrie finnes en mer generell drøfting av løsning av algebraiske ligninger.

Først med teorien for komplekse tall, utviklet av blant andre Abraham de Moivre, Leonhard Euler og Carl Friedrich Gauss, fikk løsningen av andregradsligningen en komplett beskrivelse.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger