Wikipedia

Walter von Reichenau

tysk general og krigsforbryter
(Omdirigert fra «Walter von Reichenau (død 17. januar 1942)»)

Walter von Reichenau (1884–1942) var en tysk general som deltok i første og andre verdenskrig og som ble utnevnt til feltmarskalk under sistnevnte krig. Han var sønn av en prøyssisk general.

Walter von Reichenau
Født8. okt. 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Karlsruhe[5]
Død17. jan. 1942[1][6][2][3]Rediger på Wikidata (57 år)
Lviv[7]
Hjerneblødning
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetKongeriket Preussen
Weimarrepublikken
GravlagtInvalidenfriedhof
Medlem avDen internasjonale olympiske komité
Utmerkelser
12 oppføringer
Jernkorsets ridderkors
Kroneordenen
Hausorden von Hohenzollern
Fredriksorden
Hansakorset
Militærfortjenstkorset
Sudetenlandmedaljen
Æreskorset
Wehrmacht tjenestemedalje
Jernkorset av 1. klasse
Jernkorset av 2. klasse
Jernkorset
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartHær
Militær gradGeneral
KommandoerWehrkreis VII, 10. Armee, Sjette armé, Armégruppe Syd
Dømt forKrigsforbrytelse
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig
Signatur
Walter von Reichenaus signatur
Walter von Reichenau på Commons
Walter von Reichenau, 1933
Fra venstre: Gerd von Rundstedt, Johannes Blaskowitz og Walter von Reichenau. Polen, 1939

Han stod bak flere massakrer på sivile under Tysklands felttog i Sovjetunionen.

Liv og virke

rediger

Første verdenskrig

rediger

Under første verdenskrig mottok han Jernkorset for sin innsats på Vestfronten, og var i 1918 steget til kapteins grad.[8]

Mellomkrigstiden

rediger

Hans farbror Friedrich von Reichenau introduserte ham for Adolf Hitler i 1932. Krigsminister Werner von Blomberg samarbeidet med Reichenau om å presse anti-nazisten Kurt von Hammerstein-Equord til å fratre stillingen som hærens øverstkommanderende. Blomberg fikk overtalt Hitler til å utnevne Reichenau i stedet, men etter klage fra en gruppe eldre offiserer, nektet Paul von Hindenburg å godkjenne utnevnelsen. Blomberg og Reichenau fikk deretter Ernst Röhm å bekymre seg for. I oktober 1933 sendte Röhm et brev til Reichenau der han hevdet at for fremtiden skulle krigføring og mobilisering være Sturmabteilungs sak. Hærens offiserer reagerte på SAs voksende makt, og Reichenau begynte å frykte at de kunne planlegge et kupp for å avsette Hitler. Det ville bety slutten på hans egen karriere, men han lyktes i å overbevise Hermann Göring og Heinrich Himmler om nødvendigheten av å redusere SAs makt. Himmler fikk Reinhard Heydrich til å fabrikkere «beviser» for at Röhm hadde mottatt 12 millioner Reichsmark fra Frankrike for å frata Hitler makten. Først festet ikke Hitler noen lit til Heydrichs rapport, men innså snart at det kunne være en fordel å bli kvitt Röhm, for næringslivet som hadde støttet Hitlers vei til makten, mislikte Röhms ønske om en sosialistisk revolusjon. Mange mislikte også at Röhm selv og mange SA-medlemmer var homofile.[9]

Slik var Reichenau en pådriver for de lange knivers natt i 1934, da Röhm og flere hundre andre ble drept.

Tidlig i februar 1938 uttrykte flere Paris-aviser uro over at von Reichenau ble nevnt som mulig avløser da det ble klart at Blomberg måtte trekke seg fra hærledelsen. Reichenau ble ansett som mer pågående enn Blomberg, og noen venstreaviser hevdet at han i sin tid hadde utarbeidet en plan for angrep på Østerrike ved hjelp av Sturmabteilung.[10] (Dette var før Anschluss.) Reichenau viste seg da også å være Hitlers førstevalg ved Blombergs avgang, men eldre militære ledere som Franz Halder og Gerd von Rundstedt nektet å tjenestegjøre under ham.

Andre verdenskrig

rediger

I andre verdenskrig ledet Reichenau 10. armé under den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939, og ble tildelt Jernkorsets ridderkors. Året etter ledet han 6. armé da den invaderte Belgia og Frankrike. I juli 1940 ble han utnevnt til feltmarskalk, og han var øverstkommanderende for 6. armé da den invaderte Russland og inntok Kyiv og Kharkov, en militær operasjon han selv var sterkt imot.

I november 1941 ba Rundstedt om Hitlers tillatelse til å trekke hæren tilbake til befestningene ved Mius-elven. Dette var den tyske hærs første tilbaketrekning i andre verdenskrig, og Hitler med sin tro på viljens makt nektet. Ikke desto mindre beordret Rundstedt tilbaketrekning, og ble umiddelbart avsatt. Reichenau ble utnevnt i stedet, men ved ankomst gjentok han ordren om tilbaketrekning.[11] Hitler nektet å tro feltmarskalk Rundstedt på hans ord da han forklarte at mangel på tropper og forsyninger tvang ham til å godkjenne general Kleists tilbaketrekning; mange av soldatene hadde alvorlige forfrysninger. Rundstedt erklærte at uten tillit ville han heller fratre. Hitler fløy selv til Ukraina, men også Sepp Dietrich støttet beslutningen om tilbaketrekning. Rundstedt og Reichenau hadde valgt Poltava som hovedkvarter, og her forårsaket Reichenau nok en katastrofe for Tyskland: Ettersom han ikke ville klare å ha ansvaret for armégruppe sør i tillegg til ansvaret for 6. armé, foreslo han sin stabssjef general Paulus som ny øverstkommanderende for 6. armé. Hitler samtykket.[12]

Reichenau var kjent som en av den tyske hærens mest uttalte antisemitter. 10. oktober 1941 utsendte han følgende direktiv, som Hitler omtalte som «strålende», som Wilhelm Keitel sørget for å distribuere til alle generalene, og som startet slik:

«Med hensyn til troppenes oppførsel overfor bolsjevik-systemet, hersker det fremdeles en del uklarhet. Felttogets viktigste mål er å knuse det jødisk-bolsjevikiske systems makt fullstendig, og å utslette den asiatiske innflytelsen over det européiske område. Dette pålegger troppene oppgaver hinsides konvensjonell krigføring. I det østlige området er soldaten ikke bare en stridsmann etter krigskunstens regler, men også bæreren av en nasjonal idé og hevner av alle grusomheter utført mot det tyske folk og beslektede raser. Derfor må soldaten ha full forståelse for nødvendigheten av en streng, men rettferdig soning mot det jødiske undermenneske. [Her brukes ordet Sühne (= soning) nærmest som om det skulle bety «hevn».] I tillegg oppnår man å stanse begynnende opprør i hærens kjølvann, som, slik erfaringen viser, alltid har vært påbegynt av jøder.»[13]

Bjelaja Tsjerkov er en småby 70 km sør for Kyiv. Dit kom 295. infanteridivisjon i august 1941 i håp om hvile og rekreasjon. I stedet havnet de oppi en massehenrettelse. På forespørsel fikk de opplyst at henrettelsene gjaldt jøder fra fjortenårsalderen og opp: «Vi har ikke noe med barna å gjøre.» En uke senere kom lastebiler og hentet de jødiske barna for å skyte dem. Infanterisoldatene informerte feltprestene, som protesterte og fikk aksjonen utsatt. De nitti barna ble sperret inne i skolehuset, der de satt alene uten mat og drikke i påvente av en avgjørelse. På tross av protestene fra infanteristyrken og feltprestene gjentok Reichenau sin ordre: «Jeg har tatt den prinsipielle avgjørelse at den påbegynte aksjonen skal fullføres på hensiktsmessig måte.» Nå gjaldt det å finne menn til å skyte barna. Verken Sonderkommando 4a eller Waffen-SS stilte opp. Til sist ble henrettelsene utført av ukrainsk milits.[14]

Reichenaus tette samarbeid med Paul Blobel (1894–1951),[15] lederen av Sonderkommando 4a (en Sonderkommando fulgte hakk i hæl på en fremrykkende hær, mens en Einsatzkommando «rensket» et område) førte til at Wehrmacht ble involvert i Sonderkommandoens massakre av over 33 000 jøder i kløften Babij Jar i Kyiv 29.-30. september 1941.

Det kan ha vært 25. september 1941 at Blobels gruppe og folk fra hæren ble enige om å drepe alle Kyivs jøder under ett, for den kvelden møtte generalene Reichenau og Hans von Obstfelder (1886–1976)[16] lederne med ansvar for byens sikkerhet. Men noe bevis for denne påstanden, i form av en forespørsel eller ordre fra Reichenau, er aldri funnet.[17]

Siste tid

rediger

31. desember 1941 overtok Friedrich Paulus som øverstkommanderende for sjette armé. 12. januar tok Reichenau sin daglige løpetur i en temperatur under 20 minusgrader. Han følte seg uvel da han kom tilbake, og fikk deretter et massivt hjerteinfarkt. Hitler ga ordre om å hente feltmarskalken til et tysk sykehus. Den bevisstløse Reichenau ble surret til en lenestol og båret inn i et fly, ledsaget av sjefslegen for 6. armé, dr Flade. Flygeren insisterte på å lande i Lvov, men bommet på rullebanen og krasjlandet. Symbolsk nok knakk Reichenaus feltmarskalkstav i styrten, og dr Flade som brakk ene beinet, måtte sende opp nødraketter for å tilkalle hjelp. Ved ankomst til sykehuset i Leipzig var Reichenau død. Hitler ga ordre om statsbegravelse, men deltok ikke selv. I stedet ba han Gerd von Rundstedt om å representere seg.[18] 

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Walther von Reichenau, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Walther-von-Reichenau, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004345, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11230116x[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 31534979, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Walter von Reichenau : Nazi Germany». Spartacus Educational. Besøkt 27. april 2024. 
  9. ^ «Walter von Reichenau : Nazi Germany». Spartacus Educational. Besøkt 27. april 2024. 
  10. ^ Norges Handels- og Sjøfartstidende, 4. februar 1938
  11. ^ «Mius-Linie | Operations & Codenames of WWII». codenames.info. Besøkt 27. april 2024. 
  12. ^ Antony Beevor: Stalingrad (s. 60), Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-430-0401-6
  13. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-1945, Penguin books, 1975
  14. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
  15. ^ «Blobel, Paul» (PDF). Yad Vashem. Besøkt 27. april 2024. 
  16. ^ «Obstfelder, von, Hans - TracesOfWar.com». www.tracesofwar.com. Besøkt 27. april 2024. 
  17. ^ «Babi Yar | Sciences Po Mass Violence and Resistance - Research Network». www.sciencespo.fr (på engelsk). 31. mai 2016. Besøkt 27. april 2024. 
  18. ^ Timothy Snyder: Svart jord (s. 61), Gyldendal 2015, ISBN 978-82-05-41843-1

Litteratur

rediger
  • Bernd Boll: «Generalfeldmarschall Walter von Reichenau.» I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. Band 1. Primus, Darmstadt 1998, ISBN 3-89678-083-2, s. 195–202.
  • Johannes Hürter: Hitlers Heerführer. Die deutschen Oberbefehlshaber im Krieg gegen die Sowjetunion 1941/42. Verlag Oldenbourg, München 2007, ISBN 978-3-486-57982-6, s. 652f. (Kurzbiographie)
  • (de) Sönke Neitzel: «Reichenau, Walter Karl Gustav August Ernst von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 301 f. (digitalisering).
  • Brendan Simms: «Walter von Reichenau. Der Politische General.»' I: Ronald Smelser, Enrico Syring (Hrsg.): Die Militärelite des Dritten Reiches. 27 biographische Skizzen. Ullstein, Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-548-33220-X, s. 423–445.
  • Thilo Vogelsang: «Hitlers Brief an Reichenau vom 4. Dezember 1932», i: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, Jg. 7 (1959), s. 449–457. (ifz-muenchen.de)
  • Robert Wistrich: «Reichenau, Walter von (1884–1942).» I: Robert Wistrich: Wer war wer im Dritten Reich? Ein biographisches Lexikon. Anhänger, Mitläufer, Gegner aus Politik, Wirtschaft und Militär, Kunst und Wissenschaft. Fischer-Verlag, Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-596-24373-4, S. 275–277.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Walter_von_Reichenau&oldid=24421112»