Trelasthandel
Trelasthandel er handel med trelast, og var spesielt viktig i Europa på 1500-tallet, grunnet befolkningsvekst, bygging av skip, kolonisering, utenrikshandel og krig. Nederland og England hadde hugget ned det meste av skogene sine, og behovet for trelast var akutt. Man hadde to muligheter for å hente trelast, Baltikum og Norge. Baltikum var lengre borte, og man måtte også igjennom Øresundstollen til den dansk-norske kongen for å hente trelast der. Norge ble dermed det naturlige valget.
Trelasthandelen i Norge rediger
Oppgangssagene kom i bruk i Norge på midten av 1500-tallet, og dette førte til at bøndene kunne produsere plank selv. Sagene var raske å bruke, utnyttet tømmeret godt, og nøyaktige. Dette gjorde at en fikk mer penger for tømmeret, da man slapp å betale et større sagbruk for å kappe tømmeret til plank. Dette førte til bedre økonomiske tider for bøndene. Tømmeret og plank ble fløtet ned elvene til havet, hvor de ble lastet på skip og seilt avgårde. Bøndene betalte skatten sagtiende for tømmeret, og de kunne selv handle direkte med utenlandske handelsmenn.
Kjøpstadsrettigheter ble innført i 1662, som besto i at kun borgere i byer med disse rettighetene kunne drive med handel av blant annet tømmer og plank. Dette førte til at det kom flere ledd imellom bonden og sluttbrukeren av tømmeret, og bøndene led økonomisk av dette, mens borgerskapet i kjøpestadene tjente mer penger, og det vokste frem et handelspatrisiat i flere norske byer. Sagbrukeierne ønsket selv å behandle tømmeret, og argumenterte mot kongen at skogene begynte å bli nedhugget, så han innførte Sagbruksregulativet i 1688 hvor det sattes krav til en viss mengde behandling av tømmer for å kunne drive sag. Dette førte til at i Sør-Norge måtte det legges ned 550 sager, og det var de private småsagbrukene til bøndene som ble rammet. Dette førte til at tømmeret igjen måtte innom de store sagene som borgerskapet eide, og den økonomiske gevinsten på dette falt dem til gode, og bøndene fikk totalt mindre igjen for tømmeret. De rike ble rikere og de fattige ble fattigere. Økt aktivitet ved de store sagene gjorde allikevel noe godt for de dårligst økonomisk stilte i landet, da det trengtes arbeidskraft, og mange ble ansatt ved sagbrukene. Kongen tok også inn gode penger i eksporttoll.
Den økte eksporten av tømmer førte til et økt behov for skipsfart for frakt av tømmer og plank, og etter at England innførte Navigasjonsakten i 1651, ble det enda større behov for skipstransport, og en gyllen mulighet for norske redere å gjøre det økonomisk bra. Navigasjonsakten gjorde at kun engelskmenn og de engelskmennene handlet med, kunne stå for transporten til England. Kongen senket eksportollen i tillegg, og det ble en gullalder for norsk skipsfart fra 1690-tallet. Handelsmenn og redere gjorde gode penger, som igjen kom byene til gode da mye gikk til utbygginger og investeringer i lokale forhold.
Trelasthandlerne rediger
Det var mange trelasthandlere som ble meget rike. Ved alle vassdragene var det familier som slo seg opp på trelasthandel. Ved Drammensvassdraget var blant annet Svend Haug en av disse, han bygget seg blant annet et feriehus, Villa Fridheim.