Navigasjonsakten eller mer presist, Lovene om handel og navigasjon (engelsk: Acts of Trade and Navigation), var en lang rekke engelske lover som ble utviklet, fremmet og regulerte engelske skip, skipsfart, handel og handel mellom andre land og med egne kolonier. Lovene regulerte også Englands fiskerier og begrenset utlendingers deltakelse i kolonihandelen.[1] Mens de var basert på tidligere presedenser, ble de først vedtatt i 9. oktober 1651 under det republikanske engelske samveldet.

Loven var rettet mot nederlendernes sterke stilling i den internasjonale skipsfarten, og det bidro til å redusere deres innflytelse kraftig. Den bidrog også til den amerikanske revolusjon da de engelske kolonier i Nord-Amerika kunne bare handle med England, eller via England.

Systemet ble gjeninnført og utvidet med restaureringen (gjeninnføringen av monarkiet) ved loven av 1660, og videreutviklet og strammet inn ved navigasjonslovene av 1663, 1673 og 1696.[2] På dette grunnlaget i løpet av 1700-tallet ble lovene modifisert ved påfølgende utvidelser, endringer og tillegg av mekanismer for håndheving og ansatte. I tillegg førte en stor endring i selve formålet med handlingene på 1760-tallet – det å generere inntekter fra koloniene, i stedet for bare å regulere imperiets handel – til betydelige endringer i gjennomføringen av lovene. seg selv,[3] og til store og betydelige opprør mot lovene.[4]

Lovene forbød generelt bruk av utenlandske skip, krevde ansettelse av engelske og koloniale sjøfolk for 75% av mannskapene, også skip fra Det britiske ostindiske kompani. Lovene forbød kolonier å eksportere spesifikke produkter til andre land enn Storbritannia og disse landenes kolonier, og ga mandat at import kun skulle hentes gjennom Storbritannia.

Samlet sett dannet lovene grunnlaget for engelsk (og senere) britisk oversjøisk handel i nesten 200 år, men med utviklingen og gradvis aksept av frihandel ble lovene til slutt opphevet i 1849.[5] Lovene reflekterte den europeiske økonomiske teorien om merkantilisme som forsøkte å beholde alle fordelene ved handel innenfor sine respektive imperier, og å minimere tapet av gull og sølv, eller fortjeneste, til utlendinger gjennom kjøp og handel. Systemet ville utvikle seg med koloniene som leverer råvarer til britisk industri, og i bytte for dette garanterte markedet at koloniene ville kjøpe produserte varer fra eller gjennom Storbritannia.

Norge rediger

Innføringen av Navigasjonsakten fremmet også utviklingen av skipsfart i Norge, med varer som trelast og fisk.[6]

Denne loven ble opphevet i 1849. Opphevelsen av denne loven ble regnet som en seier for prinsippet om fri handel over landegrenser.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Bevan, V. (1986): The Development of British Immigration Law, London: Croom Helm
  2. ^ Purvis, Thomas L. (1997): A dictionary of American history. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-57718-099-9; s. 278.
  3. ^ Reeves (1792), s. 274–277
  4. ^ Cogliano, Francis D. (1999): Revolutionary America, 1763-1815: A Political History, Psychology Press, s. 23
  5. ^ McCalla, Douglas (7. februar 2006): «Navigation Acts», The Canadian Encyclopedia
  6. ^ «Norsk skipsfart i ly av navigasjonsaktene 1651-1850». kyst-norge.no. Besøkt 3. november 2021. «Den nederlandske dominansen i skipsfarten på Norge ble delvis brutt av de engelske navigasjonsaktene av 1651. Heretter skulle varer til det engelske markedet og de engelske koloniene gå med skip derfra eller skip som hørte hjemme i de land varene kom fra. Hollenderne som hadde vært viktige aktører i den norske trelasteksporten til England, fikk dermed sitt virkeområde redusert. Det ga norske redere nye muligheter i transporten både av gamle eksportvarer som tørrfisk og trelast, og av nye varer fra norske bergverk, på 1700-tallet også fra klippfiskproduksjonen på Nordvestlandet.»