Norske uthavner

En uthavn er en mindre havn i den ytre skjærgården som ble brukt da seil var fremdriftsmiddel. Seilskutene kunne ha behov for å søke havn om natten, i uvær, ved ugunstig vindretning og ved skader. Uthavnene oppsto der det var egnede havner fra naturens side, kravene var ly, godt ankerfeste og mulighet til å seile ut og inn under forskjellige vindretninger. Uthavnene fikk jevnlig besøk av skip som var på vei langs kysten.

Over tid vokste det frem en type bebyggelse som hovedsakelig finnes i skjærgården langs Skagerrak- og Nordsjøkysten fra Ytre Oslofjord til Rogaland. Denne type bebyggelse er knyttet til gode havner for seilskuter, og de ligger nær skipsleia i Skagerrak. Nord-Europas viktigste handelsvei gikk fra landene sør og vest for Nordsjøen (Storbritannia, Nederlandene, Frankrike) gjennom Skagerrak, nord for Jylland, gjennom Kattegat og Øresund til Østersjøen. Uthavnene kan karakteriseres som en egen type lokalsamfunn, basert på sjømannskap, losing og ulike serviceytelser overfor skip og sjøfolk på besøk.

Uthavna Svinør i seilskutenes tid. Fotograf: Ukjent

Bebyggelsen i uthavna Brekkestø fungerer i dag som fritidsbebyggelse.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Uthavn - en definisjon

Fiskevær, uthavner og strandsteder er lokalsamfunn med store likheter. De kan alle ta form som tettbebyggelser og tettsteder. I et fiskevær er det de marine ressursene (fiske og fangst) som utnyttes, mens det i en uthavn er den maritime trafikken (skipstrafikken) som ga næringsgrunnlaget. Strandstedene er oftest lokalisert i en dalbunn rundt et elveutløp hvor transport og omlasting gir et mer variert næringsliv. Dag Hundstad, den forskeren som har studert uthavnene mest nærgående, definerer en uthavn som et sted med tettbebyggelse rundt en havn med høy anløpsfrekvens av seilskip. Bebyggelsen har maksimum 50 meters avstand mellom husene og minimum hundre innbyggere, men kunne være spredt på flere lokaliteter. Hundstad henviser til geografen Hallstein Myklebosts begrep tettsted og hevder at et sted med hundre til tohundre innbyggere i et ellers spredtbygd distrikt ble oppfattet som "annerledes" i den perioden uthavnsamfunnene hadde betydning. Uthavner hadde ikke formelle rettigheter som ladesteder eller kjøpsteder. Et krav er også at størstedelen av den yrkesaktive befolkning (minimum 75 %) har sin ene- eller hovednæring utenfor jord- og skogbruk, og at minimum 50 % av yrkesaktiv befolkning livnærer seg av maritime næringer, sjøfart og losing. Etter denne definisjonen kan et tyvetalls uthavnssamfunn på kysten av Agder identifiseres.

Begrepet "uthavn" er innarbeidet på kysten av Agder om denne type maritimt tilpassede lokalsamfunn. I Danmark og Sverige bruker man begreper som sjøfartssamfunn eller skippersamfunn.

Skipsleia

Farvannene innenfor Skagerak-Kattegat-området er preget av to svært ulike typer kyster. Langs kystene i Agder og Bohuslän er landet preget av gneis og granitt, et skjærgårdslandskap med dypt vann. Jylland og øyene i Danmark er et morenelandskap, preget av sand og leire, løsmasser som skråner svakt mot land og mangler naturlige havner. Langs Agders kyst finner en mange naturlige havner med tilstrekkelig dybde og gode bunnforhold og med flere inn- og utseilingsmuligheter. De sjøfarende vurderte detA som tryggere å seile langs Agders kyst enn langs Jylland. Kyststrømmen lot seg også best utnytte nær land fra Risør til Lindesnes om en var på vei vestover. Naturforholdene har altså ført til at seilskip på vei mellom nordsjø- og østersjøområdet alt fra de tidligste tider har holdt seg inntil sørlandskysten.

Historikk

Alle skip i Skagerrak kunne ha behov for å vente på gunstig vindretning for videre seilas, de hadde behov for å søke havn under uvær, og de kunne søke hjelp etter havari, eller for andre tjenester som å ta ombord proviant, vann og ved.

Skiftlige kilder fra før Svartedauen gir sporadiske glimt. Lindesnes er det sentrale punkt for landkjenning, og her lå skipene gjerne i ukevis for å vente på rett vind for videre seilas. Mange havner nevnes i sagaene på en måte som tyder på at de var kjent i samtiden. Sælør i Austad, Hummerdus på Lista, Hillesund, Trægdesund og Skjernøysund i Halse, Ny-Hellesundi Søgne, Homborsund i Eide og Randesund. Men at havnene ble benyttet behøver ikke bety fast bosetning. Det må ha fortonet seg som utsatt og farlig å bo i havnene der fremmede lett kunne gjøre standhogg.

Ei god uthavn skulle helst ha flere muligheter for inn- og utseiling og gjerne sjøbunn som ga godt ankerfeste. Omkring selve havnene kunne det utvikle seg bebyggelse med en rekke offentlige funksjoner. Tollbod, losstasjon, handel, poståpneri, skole, skipsverft etc. Også etablisementer som kroer og vertshus var viktige.

Dampskipene hadde ikke bruk for uthavnene, og etter seilskutetidas slutt ble selve grunnlaget for uthavnfunksjonen borte. Hvordan gikk det så med uthavnene?

Bebyggelsen var der og mange uthavner overlevde med fast bosetning fordi de skaffet seg veiforbindelse til en nærliggende by. Homborsund i Grimstad kommune er ett eksempel. Uthavner på øyer uten mulighet til veiforbindelse ble attraktive steder for fritidsbosetning i sommerhalvåret, og her er Merdø i Arendal kommune et godt eksempel.

Noen eksempler på uthavner:

• Kirkehamn i Flekkefjord
• Rasvåg i Flekkefjord
• Loshavn i Farsund, vest for Lindesnes
• Svinør, øst for Lindesnes
• Kleven ved Mandal
• Ny-Hellesund i Søgne
• Flekkerøy ved Kristiansand
• Gamle Hellesund
• Brekkestø ved Lillesand
• Homborsund ved Grimstad
• Hesnes ved Grimstad
• Merdø ved Arendal
• Sandviga ved Arendal
• Narestø mellom Arendal og Tvedestrand
• Lyngør ved Tvedestrand
• Østerrisør, i dag byen Risør
• Ula mellom Larvik og Sandefjord
• Kjerringvik ytterst i Sandefjordsfjorden
• Tallakshavn innenfor Tønsberg Tønne på Østerøya.

Litteratur

• Dag Hundstad: Sørlandske uthavnssamfunn: fra maritime monokulturer til fritidssamfunn. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2004.
• Dag Hundstad: Sørlandske uthavnssamfunn, rendyrkede sjøfartskulturer. Sjøfartshistorisk årbok Bergen : Stiftelsen Bergens sjøfartsmuseum. 2005. digital utgave
• Dag Hundstad: Klevefolk. Historien om en havn. Mandal 1996.
• Hilde Austarheim: Den gamle uthavna Merdø. I Aust-Agder-Arv 2013.
• Hilde Austarheim: Merdø: den gamle uthavna. Arendal 2015.
• Karl Ragnar Gjertsen: Nord-Europas viktigste handelsvei. En historisk-geografisk skisse. Aust-Agder-Arv 2007. digital versjon
• Ågot Gulbrandsen og Ådne Fardal Klev: Svinør. Ryggen mot Norge - blikket mot havet. 1997.
• Bjarne Sørensen: Uthavn, loshavn og tollstasjon. En studie av uthavnsamfunnet Ny-Hellesund på 1800-tallet. Hovedfagoppgave i historie. Universitetet i Bergen. 1983.
• Johan A. Wikander: Gamle havner ved Grimstad. 1985.

Eksterne lenker

• De Sørlandske uthavner
• Om uthavna Sandvigen i Arendal. Arkivert 25. mars 2007 hos Wayback Machine.