Kjøpstadsrettigheter

Kjøpstadsrettigheter var privilegier som ble gitt tettsteder og havner som var sentrale for handelen, innenlands og med utlandet og som fikk status som kjøpstad.

Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet selvstyre, rettslig og forvaltningsmessig, i forhold til landområdene omkring. Bare borgere av en kjøpstad hadde rett (og enerett) til å drive næringsvirksomhet innen handel og håndverk, med visse unntak.

For å drive lovlig måtte alle handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap (løse borgerbrev) i den kjøpstad distriktet var underlagt selv om de bodde et annet sted. Opplandet eller området rundt byen der byens kjøpstadsprivilegiene gjaldt ble kalt cirkumferens. Forholdet mellom by og land, og mellom de enkelte byers cirkumferens, ble nøye fastsatt ved lov på 1600-tallet. For eksempel fikk Christiania opprinnelig tildelt Romerike, Hedmark, Gudbrandsdalen og hele Drammensvassdraget. Skien fikk Telemark og kysten fra Sandefjord til Risør, og Kristiansand fikk kysten fra Risør til Flekkefjord. Tønsberg fikk et område på tre mil rundt byen. Bergen fikk Bergen stift samt Finnmark, mens den viktige handelen på Nordland ble delt mellom Bergen og Trondheim.[1][2][3][4][5]

Handelsborgere kunne drive «direkte handel» – dvs. inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innenlands og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet». Virksomheten kunne utøves fra et ladested såfremt driveren hadde løst borgerbrev i den kjøpstad ladestedet var underlagt (eller i en stiftstad). Et ladested var et bylignende anlegg som hadde rett til å utskipe varer og drive en viss handel. På 1600-1700-tallet var det tautrekking mellom byer med fulle retter og ladesteder der ladestedene ønsket større frihet. Ladestedene sto i et visst underordnings- og avhengighetsforhold til nærmeste kjøpstad. Blant annet måtte handelsmenn i ladestedene løse handelsborgerskap i kjøpstaden. Både kjøpsteder og ladesteder tilsvarer det moderne ordet by.[3][6]

Molde og Kristiansund, opprinnelig en del av Trondheims cirkumferens, ble kjøpsteder i 1742.[7] Da Ålesund (med rundt 200 innbyggere) fikk ladestedsretter i 1793 til protestert fra kjøpmenn i Bergen, Molde og Kristiansund.[6] Bragernes og Strømsø fikk kjøpstadsrettet i 1662 og ble i 1811 av kong Frederik VI forenet under navnet Drammen. Borgerne i Christiania var på 1600-tallet motstandere av at Bragernes/Strømsø skulle bli kjøpstad. Bragernes og Strømsø fikk først felles kjøpstadsretter, denne ble delt noen år senere av Ulrik Frederik Gyldenløve (Strømsø under Laurvig og Bragernes under Christiania).[8] Skien fikk rettigheter i 1358.[9] Sandefjord fikk kjøpstadsretter i 1845 og Porsgrunn (tidligere ladested under Skien) i 1807.[10] Stavanger ble kjøpstad med handelsprivilegier i 1425. Stavanger mistet kjøpstadsrettene etter brannen i 1684 (rettighetene overført til Kristiansand) og ble da redusert til ladested, byen hadde da 205 skatteytere, Stavanger fikk tilbake kjøpstadsrettene i 1690.[11] Kristiansand ble i 1641 anlagt etter kongens befaling og fikk kjøpstadsretter samme år. Brevik fikk kjøpstadsretter i 1845.[8] Risør ble tollsted i 1630 og kjøpstad i 1723 samtidig med Arendal.[12] Ladestedet Kopervik i Ryfylke fikk tildelt rettigheter av Odelstinget i 1839.[13]

Levanger, som var en gammel markedsplass, var lenge underlagt Trondheims kjøpstadsrettigheter og fikk egne rettigheter i 1836.[14] Hammerfest og Vardø fikk rettigheter i 1789, mens Tromsø fikk samme retter i 1794 og dessuten flere gunstige ordninger som tollfrihet i 20 år og fritt tømmer til husbygging. I Bergen var det motvilje mot kjøpsteder i nord (Finnmark var opprinnelig del av Bergens cirkumferens) og Johan Nordahl Bruns «Udsigter fra Ulrikken» skrevet i 1790 inneholder en strofe med kritikk av at Hammerfest og Vardø hadde fått handelsprivilegier: «Da mellem Biergene syv skal du staae, Naar nybaget Kiøbsted i Luften maae gaae.»[8]

De første innskrenkningene i kjøpstedenes handelsprivilegier kom med handelsloven i 1842 da ble ladestedene likestilt med kjøpstedene handelsrettslig, men ble fortsatt administrativt regnet til landdistriktene. Ålesund var for eksempel kirkelig underordnet Borgund prestegjeld.[6] I 1857 kom ytterligere nye lovbestemmelser som i realiteten innebar at lade- og kjøpstedenes monopol var opphevet. Fra 1952 fikk både ladesteder og kjøpsteder status som bykommuner. Skillet mellom kjøpstedene og landdistriktene ved stortingsvalg ble samtidig opphevet.[15]

ReferanserRediger

  1. ^ Gisle, Jon (5. april 2019). «cirkumferens». Store norske leksikon. Besøkt 5. juni 2020. 
  2. ^ Blom, Grethe Authén (1967). Kongemakt og privilegier i Norge inntil 1387. Oslo: Universitetsforlaget. 
  3. ^ a b Stemshaug, Ola (1936-2013) (1976). Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking. Oslo: Samlaget. ISBN 8252105289. 
  4. ^ Handbok i Norges historie: redaksjon: Knut Mykland ... [et al.]. Bergen: Universitetsforl. 1975. ISBN 8200014940. 
  5. ^ Midtre og indre Hordaland. no. 1975. 
  6. ^ a b c Thorson, Odd (1948). Ålesund 1848-1948: økonomisk og kommunal historie. Oslo: [s.n]. 
  7. ^ Dyrvik, Ståle (1995). Den lange fredstiden: 1720-1784. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202153336. 
  8. ^ a b c Norge vårt land. Stabekk: Den norske bokklubben. 1991. ISBN 8252519679. 
  9. ^ Thuesen, Nils Petter (2000). Norges historie i årstall: fra steinalderen til i dag. Oslo: Orion. ISBN 8245801305. 
  10. ^ Nystad, Jens Fredrik (1993). Landet rundt Oslofjorden - sett fra luften. Oslo: Hjemmets bokforl. ISBN 8259012588. 
  11. ^ Molaug, Ingvar (1962). Stavanger - en gammel by fuld af nyt. Stavanger. 
  12. ^ Eynden, Jo van der (1996). Våre vakre hus: Sørlandet. Oslo: Orfeus. ISBN 82-467-0007-3. 
  13. ^ Svendsen, Lars (1966). Kopervik som strandsted og ladested. Haugesund: Eriksen. 
  14. ^ Festskrift til Levangers 100-årsjubileum 18. mai 1936. Levanger: Levanger kommune. 1936. 
  15. ^ https://snl.no/kj%C3%B8pstad