Suzi Quatro

amerikansk musiker

Susan Kay «Suzi» Quatro (født 3. juni 1950 i Detroit i USA) er en amerikansk låtskriver, vokalist og bassist. Hun hadde en rekke hit-singler på 1970-tallet som fikk større suksess i Europa enn i sitt hjemland USA. Hun hadde en tilbakevendende rolle i den populære amerikanske sitcomen Happy Days.

Suzi Quatro
Suzi Quatro at AIS Arena 01.jpg
Suzi Quatro under en konsert i Canberra i Australia
FødtSusan Kay Quatro
3. juni 1950[1][2][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Detroit, Michigan, USA
Ektefelle Len Tuckey (1976–1992)
Rainer Haas (1993–)
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Gitarist, sanger, sanger-låtskriver, musiker, skuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller, radioprogramleder, plateartistRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentVokalist og bassgitar
Stemmetypemezzosopran
Aktive år1964 - idag
PlateselskapMercury, RAK, Dreamland, Polydor, EMI og Cherry Red
NettstedOffisiell hjemmeside
IMDbIMDb

Mellom 1973 og 1980 fikk Quatro seks Bravo Otto-statuetter. I 2010 ble hun stemt inn i Michigan Rock and Roll Legends Online Hall of Fame. Hun skal ha solgt over 50 millioner plater verden over,[4] og opptrer fortsatt live. Quatros seneste studioalbum ble sluppet i 2021 og hun er fortsatt aktiv i radiokringkasting.[5]

Oppvekst og familieRediger

Quatro er født og oppvokst i Detroit.[6] Farfaren var italiensk innvandrer til USA. Familienavnet Quattrocchi" ("fire øyne", som betyr "med briller") ble fortkortet til Quatro.[7] Quatros familie bodde i Detroit da hun ble født. Hun har tre søstre, en bror, og en eldre halvsøster. Foreldrene hadde også flere fosterbarn da hun vokste opp. Faren, Art, var halv-profesjonell musiker og jobbbet på General Motors og moren, Helen, var av ungarsk avstamning.

Søsteren Arlene er mor til skuespilleren Sherilyn Fenn.[8] Søsteren Patti ble med i Fanny, et av de tidligste rockebandene kun med jenter som fikk oppmerksomhet i hele USA.[9] Også broren Michael Quatro er musiker.[10]

Å se Elvis Presley opptre på TV som seksåring hadde stor innflytelse på henne. Hun har sagt at hun ikke hadde noen direkte kvinnelige forbilder, men var inspirert av Billie Holiday og likte klesstilen til Mary Weiss fra the Shangri-Las "fordi hun brukte stramme bukser med en frakk over – hun så fet ut".[11]

Som barn tok Suzi Quatro pianotimer og fikk og undervisning i slagverk. Som gitarist og bassgitarist er hun autodidakt.[12] Faren ga henne en 1957 Fender Precision bassgitar i 1964, som hun fremdeles eide i 2007.[11]

KarriereRediger

Tidlig karriere og the Art Quatro TrioRediger

Quatro spilte trommer og perkusjon fra ung alder som del av hennes fars jazzband, The Art Quatro Trio. Kildene varierer med tanke på om hun begynte å spille i bandet som syv- eller åtteåring, og om instrumentet hun spilte var et trommesett eller perkusjon (bongo eller conga).[13][14] Deretter figurerte hun på lokalt fjernsyn (som Go-go danser) i en serie om popmusikk.[13]

The Pleasure Seekers og CradleRediger

 
Quatro, helt til høyre, avbildet med to av sine søstre, Patti og Arlene, samt Eileen Biddlingmeier (i midten), i The Pleasure Seekers i 1966

Etter å ha sett the Beatles på TV i 1964, startet Quatros storesøster Patti et garasjerock-band som het the Pleasure Seekers sammen med to venninner.[14] Quatro ble også med, og tok artistnavnet Suzi Soul mens Patti kalte seg Patti Pleasure. Suzi spilte bass og sang i bandet. Senere fikk bandet også med søsteren Arlene.[13] I begynnelsen var det mer fokus på utseendet enn på musikk. Noen ganger fikk de spillejobber på betingelse av at de stilte i miniskjørt og parykker, noe Suzi Quatro senere omtalte som nødvendige onder i jakten på suksess.[15] Likevel ble de kjente navn i det blomstrende og eksplosive musikkmiljøet i Detroit.[16]

The Pleasure Seekers spilte inn tre singler og ga ut to: Never Thought You'd Leave Me/What a Way to Die (1966) og Light of Love/Good Kind of Hurt (1968). Den andre ble sluppet av Mercury Records, som de hadde en kort kontrakt med før de brøt med dem på grunn av uenighet om bandets retning. Sent i 1969 endret bandet navn til Cradle, og skiftet musikalsk uttrykk. Ikke lenge etter ble enda en Quatrosøster, Nancy, med i bandet mens Arlene sluttet fordi hun hadde fått barn.[17]

Samarbeid med Mickie MostRediger

 
Quatro og bandet sitt i AVROs TopPop, et nederlandsk TV-show, den 7 Desember i 1973 (Fra venstre mot høyre: Len Tuckey, gitar; Suzi Quatro, bassgitar; Alastair MacKenzie, keyboard; Dave Neal, trommer)

Quatro flyttet til England i 1971, etter å ha blitt oppdaget av plateprodusenten Mickie Most, som på denne tiden hadde dannet sitt eget label, Rak Records. Most hadde blitt overtalt til å se Cradle av Michael, Quatrosøstrenes bror, som hadde fått en managerrolle for bandet. Som mange andre i platebransjen på den tiden, så Most etter en kvinnelig rockeartist som kunne fylle tomrommet etter Janis Joplins død. Ifølge Encyclopedia of Popular Music, ble oppmerksomheten hans rettet etter Quatro på grunn av "hennes tiltalende vesen og ferdigheter som bassist, sanger og hovedattraksjon i Cradle."[18]

Hun hadde også tiltrukket seg oppmerksomhet fra Elektra Records og forklarte senere at "I følge sjefen i Elektra, kunne jeg bli den nye Janis Joplin. Mickie Most tilbød å ta meg med til England og gjøre meg til den første Suzi Quatro – Jeg ville ikke være noen andre."[14] Most hadde ingen interesse for de andre bandmedlemmene.[19] og hadde på dette tidspunktet ingen anelse om hvordan han kunne markedsføre Quatro. Hun bodde et år på hotell, forsørget av Most, der hun utviklet sine ferdigheter og ble mere moden. Most sa senere at dette gjenspeilte personligheten hennes.

Quatros første singel, "Rolling Stone", ble bare en suksess i Portugal, der den ble nr. 1 på hitlistene.[14] Dette var en solopptreden, selv om den også fikk hjelp av folk som Duncan Browne, Peter Frampton og Alan White. Hun holdt senere audition for et band med Mosts velsignelse for å bli med henne. [20] Det var også etter denne platen [21] at Most introduserte henne for låtskrivingen og prouksjonsteamet til Nicky Chinn og Mike Chapman, som skrev sanger som var skreddersydd til imaget hennes. Hun var enig med Mosts vurdering av imaget sitt, og sa at hans innflytelse, som noen av hans artister – som Jeff Beck og Rod Stewart – var motvillige mot, ikke var påtatt og at "Hvis han prøvde å lage en Lulu av meg, ville jeg ikke ha noe av det. Jeg hadde sagt 'dra til helvete' og gått derfra."[22] Dette var glam rockens høydepunkt på 1970-tallet og Quatro, som hadde på seg lær, portretterte et vilt, androgynt image mens hun spilte musikk som "mest av alt hang fast i hardrocktoner under tekster hvor rytmikk trumfet innhold." [13]

I 1972 reiste Quatro på en turne som supportartist på en UK-turné med Thin Lizzy og headlineren Slade. Rak Records ordnet at hun kunne bruke Thin Lizzy sitt nyanskaffede PA anlegg, som medførte en leie på £300 i uka som gjorde at det irske bandet fikk kjøpt det selv, uten kostnad.[23] I mai 1973, ble hennes andre singel "Can the Can" (1973) – som Philip Auslander beskriver som "tilsynelatende meningsløse og nærmest uforståelige tekster" – en nr. 1 hit i deler av Europa og Australia.[24]

"Can the Can" ble fulgt av tre andre hits: "48 Crash" (1973), "Daytona Demon" (1973) og "Devil Gate Drive" (1974). "Can the Can", "48 Crash" og "Devil Gate Drive" solgte over en million eksemplarer hver og fikk gullplate,[24] selv om de fikk liten suksess i hjemlandet, USA, hvor hun hadde turnert som supportartist for Alice Cooper.[25] Rak Records' artister hadde, grovt sett, ikke hatt suksess i USA med sine første album. Suzi Quatro, ble kritisert av Alan Betrock for mangel på variasjon, for Quatro-skrevne "annenrangs fyllåter" og for stemmen hennes, beksrevet som "ofte for høy og skrikete, med mangel på punch og frasering."[20] Greg Shaw var også misstemt i Rolling Stone,, og sa at albmet "kanskje er en nødvendig begynnelse".[26]

I 1973 spilte Quatro på Cozy Powell sin hit "Dance With the Devil", et spor skrevet av Mickie Most den gang Powell var en del av Rak Records' lineup.

 
Quatro i 1973

Musikeere som var med i backingbandet hennes i denne perioden inkluderte Alastair McKenzie, Dave Neal og Len Tuckey, med Robbie Blunt også nevnt som en kilde.[27] Tuckeys bror, Bill, var turnémanager.

Bortsett fra i Australia gikk det nedover med karrieren hennes etter dette. Hun fikk en hit i 1975 med Your Mamma Won't Like Me, men den ble bare en moderat suksess i Storbritannia. Etterfølgende singler som I Bit off More Than I Could Chew og I May Be Too Young kom ikke en gang inn på UK Top 50-listen. Quatro spilte inn et album i 1976 og slapp en ny singel i 1977 som het Tear Me Apart og som kom inn på UK Top 30, som den første av sangene hennes på tre år. Først året etter fikk hun en ny stor hit, denne gang med en mykere stil,[13] da hun i 1978 ga ut singelen If You Can't Give Me Love. Den ble også svært populær i i Storbritannia. Senere i 1978 ble Stumblin' In, som var en duett med Chris Norman fra Smokie, nr. 4 på listene i USA. Begge sporene var med på If You Knew Suzi...-albumet. Året etter ga Quatro ut albumet Suzi... And Other Four Letter Words, men ingen av hennes andre arbeider hadde noe særlig suksess i USA. Dette albumet inneholdt slagerne She's in Love with You, som havnet på 11. plass på listene i Storibritannia, Mama's Boy (34. plass) og I've Never Been in Love (56. plass).[28]

Mike Chapman og Dreamland RecordsRediger

I 1980, etter at Quatros kontrakt med Mickie Most hadde utløpt, signerte hun med Chapmans plateselskap Dreamland Records.[29]

Samme år ga hun ut Rock Hard; både albumet og tittelsporet solgte til platina i Australia. Rock Hard ble også brukt i kultfilmen Times Square fra 1980, og var med på soundtrack-albumet. Singelen ble nr. 11 i Australia, men bare nr. 68 i Storbritannia på grunn av distribusjonsproblemer. Det var på dette tidspunket tydelig at hennes hitsingelkarriere begynte å dabbe av. En annen singel fra Rock Hard som het "Lipstick", ble sluppet i februar i 1981, men radiokanalene ville ikke spille den fordi den lignet for mye på bandet Thems utgivelse Gloria. Suzi Quatro's Greatest Hits, som ble sluppet i 1980, havnet på en fjerdeplass på hitlistene i Storbritannia, og ble hennes høyest plasserte album der.

UavhengighetRediger

 
Quatro spiller live på AIS Arena, i Canberra i Australia, 2007

Etter at Dreamland Records kastet kortene i 1981 hadde Suzi Quatro ikke lenge kontrakt med et plateselskap.

Etter Heart of Stone sent i 1982 tok det en god stund før hun fikk en ny hit i Storbritannia. I 1983 ga hun ut singelen Main Attraction. Den kom ikke inn på listene, men ble en moderat hit på radio. Hun kommenterte i en artikkel i Kerrang! i 1983, etter å ha spilt et vellykket show på Reading-festivalen den 27. august, at hun ikke brydde seg om å være på listene, men var mer interessert i å gi ut den musikken hun selv valgte. Hun viste til at hun hadde begynt karrieren i 1964 og at det hadde tatt ni år før hun slo igjennom. "Jeg ville aldri akseptere at andre skulle bestemme over min karriere (---) Jeg har jobbet kontinuerlig selv om jeg ikke har vært på listene." På denne tiden spilte Quatro inn et nytt album som ble liggende på is til 1997, da det ble gitt ut som Unreleased Emotion. Like etter gikk hun på nytt i studio for å spille inn to nye singler; den ene var I Go Wild, som ble gitt ut i 1984, og i 1985 ga hun ut singelen Tonight I Could Fall in Love/Good Girl (Looking for a Bad Time), som ble numer 140 på listene i Storbritannia.[30] Quatro samarbeidet også med Bronski Beat og medlemmer av the Kinks, Eddie and the Hot Rods og Dr. Feelgood på en cover-versjon av David Bowies Heroes, som ble gitt ut i 1986, samme år som BBC ga ut singelen Children in Need. Quatro spilte også inn en cover-versjon av bandet The Troggs' Wild Thing i november i 1986, som duett med The Troggs-sangeren Reg Presley. I 1987 ga hun ut en ny versjon av Can the Can/Devil Gate Drive som singel, og fikk en 87. plass på hitlistene i Storbritannia.[30] Hun var også med på Ferry Aid-singelen Let It Be, som ble nummer 1 på hitlistene i Storbritannia, 13 år og 26 dager etter Quatros forrige britiske listetopp.

I 1989 ga Quatro ut singelen Baby You're a Star i Storbritannia, men den kom ikke inn på hitlistene. På slutten av åttitallet ble det klart at Quatros hitkarriere var over, selv om hun fortsatt spilte inn jevnt og trutt til tross for mangel på listesuksess. På 1990-tallet slapp Quatro fire nye albmum, selv om Unreleased Emotion hadde blitt spilt inn flere år tidligere. What Goes Around - Greatest & Latest ble sluppet i 1995 og bestod for det meste av nyinnspilte gamle hits; dette ble en suksess i Danmark. Bortsett fra Free the Butterfly i 1999, et selvhjelpsalbum, skulle det ta nye 11 år for Quatro til å slippe et nytt album. Back to the Drive i 2006 som viste frem et gjensyn på Quatros hardrockrøtter, i motsetning til de mykere lydene fra hennes foregående album. Back to the Drive fikk også Quatro inn på listene verden over – det første albumet siden 1980-tallet til å gjøre dette, Rock Hard. Back to the Drive hadde også med en kun nedlastbar singel "I'll Walk Through the Fire with You". Quatro slapp In the Spotlight i 2011 med singelen, "Whatever Love Is". Quatro markerte sitt 50-årsjubileum i musikkbransjen med antologien Girl from Detroit, i 2014 med sine to nye spor.[31][32]

Rundt 2005, ble en en dokumentar som viste kronologien i Quatros liv laget, Naked Under Leather, oppkalt etter et bootleg-album fra 1975 og spilt inn i Japan, regissert av et tidligere medlem i the Runaways, Victory Tischler-Blue, men denne har aldri blitt sluppet.[33][34] I februar 2006, slapp Quatro Back to the Drive, produsert av Sweet-gitaristen Andy Scott. Albumets tittelspor ble skrevet av hennes tidligere samarbeidspartner Chapman. [35] I mars 2007, slapp Quatro en coverversjon av Eagles-sangen Desperado, etterfulgt av selvbiografien Unzipped.[36] På dette tidspunktet hadde Quatro solgt 50 millioner plater.[11]

 
Quatro opptrer i 2011

Den 11.juni i 2010 var hun trekkplasteret på 'Girls Night Out' på Isle of Wight-festivalen.[37] Quatro ble også innlemmet i Michigan Rock and Roll Legends online Hall of Fame i 2010, etter en avstemning på nettet.[19]

I august 2011, slapp Quatro sitt femtende studioalbum, In the Spotlight (og singelen, "Spotlight"). Dette albumet er en blanding av nye sanger skrevet Mike Chapman og Quatro selv, med noen coverlåter. En andre singel fra albumet "Whatever Love Is", ble sluppet etterpå.[38][39] Den 16. november i 2011 ble en musikkvideo (av Tischler-Blue) til sporet Strict Machine sluppet på YouTube-kanalen Suzi Quatro Official. Sporet er en cover av Goldfrapps "Strict Machine", men Quatros versjon har med to linjer fra "Can the Can", som en referanse til likheten mellom de to sangene.[39][40]

I april 2013 opptrådte hun i Amerika for første gang på 30 år, på Detroit Music Awards hvor hun mottok sin "Distinguished Lifetime Achievement Award", delt ut av søsteren Patti.

I 2017 ga Quatro ut sitt sekstende studioalbum, med Andy Scott fra Sweet på gitar og Don Powell fra Slade på trommer.[5]

Skuespill og radiovertRediger

Quatro er trolig mest kjent i USA for rollen som bassisten Leather Tuscadero i TV-serien Happy Days. Produsenten, Garry Marshall, tilbød henne en rolle uten audition etter å a stt et bild av henne på veggen i datterens rom. Toby Mamis, som var hennes representant i USA på den tiden, hjalp henne med å lag een avtale og få stor medieoppmerksomhet rundt det, noe som hevet Quatros profil i hjemlandet. Leather var den yngre søsteren til Fonzies tidligere kjøreste, hot-rod-sjåføren Pinky Tuscadero. Leather frontet et rockeband hvor hovedkarakteren Joanie Cunningham ble med. Karakteren kom tilbake i andre gjesteroller, inkludert en gang på en date til en formell anledning med Ralph Malph. Marshall tilbød Quatro en Leather Tuscadero spin-off, men hun avlso, og sa at hun ikke ville bli typekastet [41]

Andre skuespillerroller inkluderer en episode av den britiske TV-serien Minder (kalt "Dead Men Do Tell Tales") fra 1982, som Nancy, den syngende kjæresten til Terry (spilt av Dennis Waterman).[42] I 1985 spilte hun en sinnsforvirret ex-MI5-agent i Dempsey and Makepeace – "Love you to Death".[43] I 1994, gjorde hun en cameo-opptreden som sykepleier i "Hospital"-episode av komedien Absolutely Fabulous.[44] Hun ble også filmet i Clive Barker skrekkfilm fra 1990, Nightbreed, men karakteren hennes ble klippet vekk i regien.[45] I 2006, spilte Quatro stemmen til Rio i Byggmester Bob-filmen Built to Be Wild,[46] og opptrådte i en episode av den andre sesongen av Rock School, in Lowestoft. Hun har også opptrådt i en episode av Midsomer Murders, i rollen som «Mimi Clifton».

Quatro har også opptrådt på teater. I 1986 spilte hun hovedrollen som Annie Oakley i en London-oppsetning av musikalen Annie Get Your Gun[30] og i 1991 spilte hun hovedrollen i en musikal om livet til skuespilleren Tallulah Bankhead. Musikalen ble kalt Tallulah Who?, og ble skrevet av henne selv og Shirlie Roden, med utgangspunkt i en biografi skrevet av Willie Rushton. Musikalen ble spilt fra 14. februar til 9. mars i Hornchurch i England, hvor den ble lansert som "Du vil bli overrasket av hva Tallulah gjorde, med hvem, og hvor ofte!" Stykket fikk gode anmeldelser fra de fleste anmelderne.[47][48]

I den senere tid har Quatro hatt ukentlige rock and roll programmer på BBC Radio 2. Det første ble kalt Rockin' with Suzi Q, og det andre programmet fikk tittelen Wake Up Little Suzi.[49]

LåtskrivingRediger

Hun begynte med å skrive låter alene, og samarbeidet senere med andre låtskrivere (som Len Tuckey, Rhiannon Wolfe og Shirley Roden), og skriver nå for det meste sanger alene igjen.

Quators tidlig innspilte egenskrevne låter var med vilje begrenset til albumspor og B-sidene til til singler. Hun sa i slutten av 1973 at, "...  albumsporene er en ganske annen historie enn singlene. En tominutts, iøynefallende kommersiell singel vil ikke komme ut av min hjerne, men jeg bekymrer meg lite for det."[50]

Hun beskriver å lage en ny sang som følger:

 Fra å sitte ved pianoet i forværelset mitt og skrive en tittel (gjøres først), plukke opp bassen, finne grooven, gå tilbake til pianoet ... jobbe med teksten, spille elgitar ... og til slutt skriver jeg ut teksten. Kun da er det offisielt en sang. Deretter havner det på min lille 8-track, med meg som spiller alt ...dette er metoden alle musikere bruker til å komme inn i tonen ... så inn i studio og så tar vi det derfra. [51]:2 

HoldningerRediger

I et intervju i 2012, ble Quatro spurt om hva hun mente hun hadde oppnådd for kvinnelige rockeartister, generelt. Hun svarte:

 Før jeg gjorde det jeg gjorde, hadde vi ingen plass i rock'n'roll. Ikke egentlig. Du hadde Grace Slick og alt det der, men det er ikke det jeg gjorde. Jeg var den første som ble tatt alvorlig som kvinnelig rockemusiker og sanger. Det hadde ikke blitt gjort før. Jeg lekte med gutta i deres egen lekegrind. For dem som kom etter, var det litt enklere, som er bra. Jeg er stolt av det. Har jeg et ettermæle, så er det det. Det er ikke noe jeg tar lett på. Det kom til å skje før eller senere. I 2014, vil jeg ha gjort denne jobben i 50 år. Det kom til å bli gjort av noen, og jeg tror det falt på meg å gjøre det fordi jeg ikke ser på kjønn. Jeg har aldri gjort det. Det slår meg ikke at om en 183 høy fyr gjør meg forbanna, så skal jeg ikke skvære opp med ham. Sånn er jeg bare. Ville jeg spille en bassolo, slo det meg aldri at jeg ikke kunne gjøre det. Da jeg så Elvis for første gang som femåring, bestemte jeg meg for at jeg ville bli ham, og det slo meg aldri at han var mann. Derfor måtte det falle på en som meg. [52][a] 

I et intervju i 1973, uttrykte Quatro sympati med mange av meningene bragt til torgs av kvinnebevegelsen. selv om hun distanserte seg fra den fordi hun anså medlemmene som:

 ... fullstendig hyklerske. Lederne deres står der og sier, 'Vi er invivider, bla, bla, bla', og likevel følger de alle som en saueflokk. For meg, så går ikke de to tingene ihop  ... Jeg snakker om massene som følger [bevegelsens ledere som får medieoppmerksomhet] og ikke har noe å si i det hele tatt. Det stiller det hele i et falskt lys. Jeg håper de kan finne en måte å anvende det i sine egne liv, fordi at å gå i flokk tar bort hele kvinnefrigjøringens essens. [50] 

Intervjueren, Charles Shaar Murray, vurderte synspunktet hennes som "... noe aparte, fordi om ikke kvinnen det snakes om er kjent, har hun ingen åte å få folk til å høre henne hvisf hun ikke slår seg sammen med andre kvinner som velger en talsperson." Han merket seg også en tilsynelatende motsetning i at Quatro virket stolt av at jenter skrev til henne at de hermet etter hennes look og attitude.[50] I 1974 trodde Quatro at i motsetning til menn, var kvinner belemret med følelsesmessige responser og at det dermed var vanskeligere for kvinner å oppnå suksess i musikkbransjen fordi de er mer eslet for sjalusi, og at et kvinnelig publikum derfor tenderer til ikke å kjøpe innspillingene til kvinnelige artister.[54] Hennes uvanlig friske bruk av banneord i samtaler ble ofte plukket opp av intervjuere på sent 1970-tall ,[54] tillike med hennes spedbygdhet og gutteaktige natur. I 1974 sa Philip Norman:

  Av alle kvinnelige rockesangere, virker hun som den mest frigjorte: en liten jente som leder en gruppe med bare menn der hun selv spiller bass. Imaget er en tomboy, vilt hår, stram rompe, to tatoveringer, en rocker, en grubler, en ensom ulv, en knivbærer, en helveteskatt, en villkatt, et stormbarn, en flyktning fra den forskremte byen Detroit.[15][b] 

Priser og æresbevisningerRediger

Quatro ble i 2011 innlemmet i Michigan Rock and Roll Legends Hall of Fame.[55]

Quatro fikk i oktober i 2016 et æresdoktorat i musikk på Anglia Ruskin University i Cambridge i Storbritannia sammen med Dr. Feelgoods Wilko Johnson.[56]

De 15. august i 2018 hadde en australsk film om Quatros liv permiere i Melbourne i Victoria. "Suzi Q" er den første offisielle dokumentaren publisert om henne. Den ble beskrevet av Quatro som en "med-vorter-og-alt"-kikk på karrieren hennes, med fokus både på suksess og utfordringer langs veien, spesielt da hun forlot sine søstre i Detroit for å søke en solokarriere i London. Quatro slo fast at hun ønsket at den Melbourne-baserte regissøren Liam Firmager skulle lage filmen, "Fordi selv om han likte musikken var han ikke spesifikt 'en fan', som gjorde ham objektiv og ville ikke bruke all tiden sin på å fortelle hvor super jeg var..... jeg liker det, han var rett mann for jobben. ".

Bravo OttoRediger

Bravo er det største tenåringsbladet i det tyskspråklige Europa. Leserne av dette bladet velger Bravo Otto-prisvinnere hvert år.

Quatro har vunnt de følgende Bravo Otto-prisene:[57]

  • 1973 Gull for kvinnelig sanger
  • 1974 Gull for kvinnelig sanger
  • 1975 Bronse for kvinnelig sanger
  • 1978 Bronse for kvinnelig sanger
  • 1979 Bronse for kvinnelig sanger
  • 1980 Sølv for kvinnelig sanger

Queens of British PopRediger

BBC TV utpekte i april 2009 Quatro som en av tolv Queens of British Pop.[58]

Ettermæle og innflytelseRediger

Journalister og kritikeres synRediger

Simon Frith pekte i august 1974 et problem med formelen som fungerte utenfor USA, og sa:

 Suzi møter en liten [kommersiell] krise: Chinn og Chapman, som har demonstrert poenget sitt, har mistet sin interesse . Hun har aldri hatt deres beste materiale (de leker ikke mye med henne) og alle singlene hennes har vært mindre gripende enn de tidligere. Om de ikke forestiller seg noe nytt, står hun i fare for å fisle ut og hun mangler ressursene til å slå tilbake. Ikke noe av hennes eget musikktalent har vært nødvendig, slik at det har blitt oversett (bortsett fra ubetydelige B-sider) og der Sweet og Mud har sine historier og seg selv å veksle på som støtte, har ikke Suzis nåtid noe med fortiden hennes å gjøre, og grupppen hennes ble dannet bare for å spille Chinnichapmusikk. Mud kan ha bli en topp revygruppe og Sweet en respektert rockegruppe, men Suzi vil bare bli et minne. Mickie Mosts ferdigheter på 60-tallet var å lage popmusikk av britisk blues og R&B og folk; Chinn og Chapmans ferdigheter på 70-tallet var å lage popmusikk av et publikum. Når dette publikumet blir endre og forandrer seg, så gjør også musikken det, og Suzi Quatro vil bare ha vært en følelsesladet del av oppveksten.[21] 

Journalisten Tom Hibbert skrev i 1983 at Quatro kan ha overvurdert sin rollel som et ledelys blant kvinnelige rockemusikere. Han sa:

 ... det var i kjølvannet av punkrevolusjonen i 1977 at rocketradisjonene ble snudd opp-ned og kvinnelige musikere virkelelig stod frem. MenSuzi Quatro, med sine tomboy-snerr, sin og sine overbevisnde tenårigsmelodier, hadde ihvertfall utfordret et mannsdominert rockeestablissement. Quatro formidlet fremdeles energi og interesse på scenen på 80-tallet  – og hun manglet fremdeles klasse."[59] 

Akademikeres synRediger

I sitt paper fra 2008 kalt Suzi Quatro: A prototype in the archsheology [sic] of rock, skrev Frank Oglesbee "Rockeopprøret var først og fremst et rockeopprør; kvinenne -ofte tenåringer på 1950 og 1960-tallet— i rock sang vanligvis sanger sunget som personligheter avhengige av sine macho kjærester". Han beskrev Quatro som "en kvinnelig rockepioner, på nnoen måte den kvinnelige rockepioneren ... en hjørnestein i rockens arkeologi." Videre sa han at hun vokste frem som "den første kvinnelige hovedsanger og -bassist, en elektrisk øksekvinne, som sang og spilte likte fritt som mennene, noe som inspirerte andre kvinner."[60]

Philip Auslander sier at "Selv om det var mange kvinner i rocken på sent 1960-tall, så opptrådte de fleste kun som sangere, en tradisjonelt feminin rolle i populærmusikken.". Selv om noen kvinner (som Quatro selv) spilte instrumenter i amerikanske garasjerockeband med bare kvinner, var det ingen av disse som oppnådde mer enn regional suksess. Så de "var ikke solide maler for en kontinuerlig kvinnelig deltakelse i rocken".[61]:2–3 Da Quatro kom i 1973, "var det ingen annen fremtredende kvinnelig musiker virksom i rocken som sanger, instrumentalist, låtskriver og bandleder samtidig".[61]:2 Auslander legger til at i 2000 så Quatro seg selv som å ha "sparket ned den mannlige døren i rock'n'roll og bevist at en kvinnelig musiker ... og dette er et poeng jeg er veldig opptatt av  ... kunne spiille like bra, hvis ikke bedre enn gutta".[61]:3

Artister og band påvirket av QuatroRediger

Quatro har påvirket mange forskjellige kvinnelige musikere. Musikeren Tina Weymouth, som spilte bass i Talking Heads og Tom Tom Club blant andre band, lærte seg å spille bass ved å høre på Quatroplater.[62]

Quatro hadde også innflytelse på the Runaways[63] og Joan Jett,[63] såvel som Girlschool og Chrissie Hynde.[64] Musikeren Kathy Valentine, også mest kjent for sitt arbeid som bassist for The Go-Go's, nevnte Quatro som en stor innflytelse i sin selvbiografi fra 2020 All I Ever Wanted.[65]

Det amerikanske indie rock-bandet Tuscadero fra 1990-tallet var oppkalt etter Quatros Happy Days-karakter Leather Tuscadero, og sangen deres, "Leather Idol", fra albumet The Pink Album fra 1994, var en hyllest både til Quatro og TV-karakteren..[66]

På coveret til den skotske singer-songwriteren KT Tunstall sitt album Drastic Fantastic fra 2007 er Tunstall kledd som Quatro, som en tilsiktet hyllest.[67][c]

Den 24. oktober i 2013, fikk Quatro Woman of Valor-prisen fra organisasjonen Musicians for Equal Opportunities for Women (MEOW) for rollen hun spilte for å inspirere og påvirke flere generasjoner kvinnelige musikere.[69] Prisen ble delt ut av Kathy Valentine på en middag til hennes ære i Austin, Texas, på Renaissance Hotel i Austin. Quatro gjorde fem låter med et lokalt band som inkluderte hennes søster Patti, samt Tony Scalzo fra bandet Fastball på "Stumblin In".

MusikkstilRediger

 
Quatro i 2017

Quatros musikk omfatter flere sjangre. Hennes primærsjangre er hard rock,[70] og glamrock.[71][72] Akademikeren Philip Auslander skrev at "hun har dukket ved noen anledninger opp bare som bassist, ikke som sanger, og viser [også] sine instrumentale evner med lange bassoloer på sine egne konserter."[61]:1–2

Med The Pleasure Seekers, ble musikkstilene og sjangrene power pop,[73] garasjerock[74] og Motown inkludert.[75] Quatro spiller også i musikaler.[76]

PersonligRediger

Quatro giftet seg med sin mangeårige gitarist, Len Tuckey i 1976. De fikk to barn sammen, (Laura i 1982 og Richard Leonard i 1984) og ble skilt i 1992. Til 1993 bodde Quatro med sine to barn i et herskapelig hus i Essex i England som hun kjøpte i 1980.

Hun giftet seg med den tyske impresarioen Rainer Haas i 1993. I 2006 flyttet datteren og barnebarnet i i huset igjen. [53] Mot slutten av 2008 flyttet Quatros barn ut av huset, og hun la det midlertidig ut for salg, og sa at hun hadde tomt rede-syndrom. Quatro bor fortsatt i Essex og Hamburg, og noen ganger i Detroit.[77]

Siden 2011 har hun gitt ut musikk på YouTube.[78] Den 31 mars i 2012 brakk Quatro høyre kne og den venstre vristen da hun gikk ombord på et fly i Kiev i Ukraina, der hun hadde spilt kvelden før. Hun måtte avlyse sin opptrene på Detroit Music Awards, hvor hun skulle innlemmes i Detroit Hall of Fame med sine søstre, etter planen 27. april. Dette hadde vært hennes første opptreden i USA på over 30 år. Quatro måtte også flytte på noen konsertdatoer, samt avlyse andre. [79]

DiskografiRediger

Utdypende artikkel: Suzi Quatros diskografi

StudioalbumRediger

[25][80]

LivealbumRediger

  • Live and Kickin' (1977) – Japan & Australia-eksklusivt livealbum nr.87 i Australia

SamlealbumRediger

  • The Suzi Quatro Story – 12 Golden Hits (1975) – Nr. 33 Sverige,[25] nr. 11 AUS
  • Suzi Quatro's Greatest Hits (1980) – Nr. 4 UK, nr. 38 Sverige[25]
  • 18 Greatest Hits (1980) – Nr. 19 AUS
  • The Best of... (1984) – begrenset til RSO-årene[25]
  • Highs in the Mid-Sixties, Volume 6 (1984), AIP – The Pleasure Seekers
  • The Wild One – the Greatest Hits (1990)[25]
  • At Their Best (with Smokie) (1991) Nr. 66 AUS
  • The Gold Collection (1996)[25]
  • Greatest Hits (1999) Nr. 96 AUS
  • The Best of the 70's (2000)
  • Rough and Tough (2002)
  • A's, B's and Rarities (2004)
  • The Best Of Suzi Quatro (2009)
  • The History (2010), Cradle – distribuert av CD Baby[88]
  • What a Way to Die (2011), The Pleasure Seekers – distribuert av CD Baby[89]
  • The Essential (2011)
  • A Little Taste of Suzi – Greatest Hits EP (2012)
  • The Girl from Detroit City (2014) 4 CD-boks
  • The Very Best Of (DigiPack) (2015)
  • Legend (2017)[5]

SinglerRediger

År Tittel
Låtskriver
B-side
Låtskriver
UK
[90]
AU
 
US
 
PT
 
IE
 
DE
 
SA
[91]
1966 "Never Thought You'd Leave Me" (in The Pleasure Seekers) "What a Way to Die"
1968 "Light of Love" (in The Pleasure Seekers) "Good Kind of Hurt"
1972 "Rolling Stone"
(Phil Dennys, Errol Brown, Suzi Quatro )
"Brain Confusion" 1
1973 "Can the Can"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Ain't Ya Something Honey" / "Don't Mess Around" (US) 1 1 56 5 1
"48 Crash"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Little Bitch Blue" 3 1 2
"Daytona Demon"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Roman Fingers" 14 4 2
1974 "All Shook Up"
(Otis Blackwell, Elvis Presley)
"Glycerine Queen"
(Quatro, Tuckey)
85
"Devil Gate Drive"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"In the Morning" 1 1 1 2
"Too Big"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"I Wanna Be Free" 14 13 12 6
"The Wild One"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Shake My Sugar"

(Aust B Side – "The Wild One (slow)")

7 2 11 15
1975 "Your Mamma Won't Like Me"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Peter, Peter"
(Quatro, Tuckey)
31 14 27
"I Bit Off More Than I Could Chew"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Red Hot Rosie"
(Quatro, Tuckey)

(Aust B Side – "Michael"
(Quatro, Tuckey))

34
"Michael"
(Quatro, Tuckey)
"Savage Silk"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
100
"I May Be Too Young"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Don't Mess Around"
(Quatro, Tuckey)
50
1977 "Tear Me Apart"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Same as I Do (UK – YRAK RAK 248B)"
(Quatro, Tuckey) / "Close Enough to Rock 'n' Roll"
(Quatro, Tuckey)
27 25 17
"Make Me Smile"
(Steve Harley)
"Same as I Do"
(Quatro, Tuckey)
"Roxy Roller"
(Nick Gilder, James McCulloch)
"I'll Grow on You"
(Quatro, Tuckey)
1978 "If You Can't Give Me Love"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Cream Dream" / "Non-Citizen" (US) 4 10 45 2 5 3
"The Race Is On"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Non-Citizen"
(Quatro, Tuckey)
43 28 11 15 8
"Stumblin' In" (with Chris Norman)
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"A Stranger with You"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
41 2 4 13 2 2
1979 "Don't Change My Luck"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Wiser Than You"
(Quatro, Tuckey)
72
"She's in Love with You"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Space Cadets"
(Quatro, Tuckey) / "Starlight Lady"
(Quatro, Tuckey) (US)
11 30 41 5 8 1
1980 "Mama's Boy"
(Quatro, Tuckey)
"Mind Demons"
(Quatro, Tuckey)
34 27 19 12
"I've Never Been in Love"
(Melissa A. Connell)
"Starlight Lady" / "Space Cadets" (US) 56 44 38
"Rock Hard"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"State of Mind"
(Quatro, Tuckey)
68 9 26 12
1981 "Glad All Over"
(Dave Clark, Mike Smith)
"Ego in the Night"
(Quatro, Tuckey)
70
"Lipstick"
(Mike Chapman / Nicky Chinn)
"Woman Cry"
(Quatro, Tuckey)
46 51
1982 "Heart of Stone"
(Chris Andrews, Suzi Quatro)
"Remote Control"
Suzi Quatro and Len Tuckey
60 99
1983 "Down at the Superstore" "Half Day Closing (Down at the Superstore) "
"Main Attraction" "Transparent"
1984 "I Go Wild"
(Nicky Chinn,S. Glen, M. Burns)
"I'm a Rocker"
1985 "Tonight I Could Fall in Love"
(Richard Gower)
"Good Girl (Looking for a Bad Time)"
1986 "Heroes"
(David Bowie / Brian Eno)
"A Long Way to Go"/"The County Line"
"I Got Lost in His Arms"
(Irving Berlin)
"You Can't Get a Man with a Gun"
(Irving Berlin)
"Wild Thing" (with Reg Presley)
(Chip Taylor)
"I Don't Want You"
1988 "We Found Love"
(Rob Bolland, Ferdi Bolland)
"We Found Love" (Instrumental)
1989 "Baby You're a Star"
(Rob Bolland, Ferdi Bolland)
"Baby You're a Star" (Instrumental)
1991 "Kiss Me Goodbye" "Kiss Me Goodbye" (Instrumental)
"The Great Midnight Rock 'n' Roll House Party" "Intimate Strangers"
1992 "Love Touch"
"Love Touch"
(Gene Black, Mike Chapman, Holly Knight
(Single Version)
"We Found Love"
(Rob Bolland, Ferdi Bolland)
"I Need Your Love"
(with Chris Norman)
(Chris Norman, Suzi Quatro) [1]
"The Growing Years"
(with Chris Norman)
(Chris Norman))
"Hey Charly"
1993 "Fear of the Unknown" (Radio Version) "And So to Bed"
1994 "If I Get Lucky" (Radio Version) "If I Get Lucky" (Long version)
"Peace on Earth" (Radio edit)
"Peace on Earth" (Album Version)
"Frosty the Snowman"
1995 "What Goes Round" (Radio Edit)
"What Goes Round" (Album Version)
"Four Letter Words" (Remix version)
1996 "If You Can't Give Me Love (remix)" "Empty Rooms"
2006 "I'll Walk Through the Fire with You"
2010 "Singing with Angels" (with James Burton and The Jordanaires) (Australian September tour limited edition)
2011 "Whatever Love Is"
2014 "The Girl from Detroit City"
2019 "No Soul/No Control"

Litt av informasjonen i denne tabellen er hentet fra The Great Rock Discography.[25]

SanglisteRediger

see: Liste over sanger av Suzi Quatro

FilmografiRediger

FjernsynRediger

Skuespiller
Gjesteopptredener

KinoRediger

  • Suzi Q (som seg selv) 2019 Palstar Entertainment (Regi: Liam Firmager)[97]

I NorgeRediger

BiografierRediger

  • Unzipped (2007)

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=susan;n=quatro, oppført som Susan Quatro
  3. ^ FemBio, FemBio-ID 22601, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Pukas, Anna (25. juli 2013). «Suzi Quatro: the original rock chick». Daily Express. 
  5. ^ a b c d Everett True (6. september 2017). «Suzi Quatro – Legend album review». Louder Sound. Besøkt 11. februar 2019. 
  6. ^ Jack Lloyd. "Image is Tough for Suzi Quatro." Lexington (KY) Herald, April 25, 1974, p. 20.
  7. ^ Quatro, Suzi (2008). Unzipped. London: Hodder & Stoughton. s. 10. ISBN 978-0-340-93751-8. 
  8. ^ «Sherilyn Fenn». Filmreference.com. Besøkt 20. juli 2011. 
  9. ^ Anderman, Joan (20. april 2007). «Rocking the Boat». Boston Globe. 
  10. ^ «Michael Quatro | Biography & History». AllMusic (engelsk). Besøkt 29. januar 2021. 
  11. ^ a b c Jeffries, Stuart (2. august 2007). «'I'm kinda different'». The Guardian. London. 
  12. ^ «Glycerine queen, forever!». metrotimes.com. Besøkt 28. januar 2013.  Arkivert 26. januar 2013 hos Wayback Machine.
  13. ^ a b c d e «Quatro, Suzi». Encyclopedia of Popular Music. Oxford Music Online.  (Abonnement påkrevet)
  14. ^ a b c d «Quatro, Suzi». Gale Musician Profiles. Besøkt 1. januar 2011. 
  15. ^ a b Norman, Philip (1974). «Suzi Quatro: The Girl in the Gang». The Sunday Times.  (Abonnement påkrevet)
  16. ^ Moser, Margaret (29. juli 2011). «The Pleasure Seekers». www.austinchronicle.com (engelsk). Besøkt 29. januar 2021. 
  17. ^ «SUZI QUATRO - Michigan Rock and Roll Legends». michiganrockandrolllegends.com. Besøkt 29. januar 2021. 
  18. ^ «Mickie Most». www.soundonsound.com. Besøkt 29. januar 2021. «I was recording an album — that never got finished — with Jeff Beck at Motown in Detroit when I first saw Suzi Quatro," he recalled. "The manager of a group called Cradle invited us to see them in our spare time, and they were pretty good, but it was the bass player who caught my attention. She was not singing at the time, she was just standing at the back, but she played very well and I thought that she had something. So I told the manager that I was not interested, but that if the group didn't make it, and it should break up, then give her my number in London, and I'd like to talk to her. Some time later she phoned and said that the group had broken up, so I sent her some money, a contract and a plane ticket, and that's how it happened.» 
  19. ^ a b «SUZI QUATRO». Michigan, United States: Michigan Rock and Roll Legends. Besøkt 6. desember 2011. 
  20. ^ a b Betrock, Alan (1974). «Suzi Quatro: Suzi Quatro». Phonograph Record.  (Abonnement påkrevet)
  21. ^ a b c Frith, Simon (August 1974). «Suzi Quatro in England». Phonograph Record.  (Abonnement påkrevet)
  22. ^ Stewart, Tony (2. juni 1973). «This Is Suzi Quatro. She's Heavy». NME.  (Abonnement påkrevet)
  23. ^ Byrne, Alan (2006). Thin Lizzy. SAF Publishing. s. 48, 51. ISBN 978-0-946719-81-5. 
  24. ^ a b Murrells, Joseph (1978). The Book of Golden Discs (2nd utg.). London: Barrie and Jenkins Ltd. s. 334–335, 349. ISBN 978-0-214-20512-5. 
  25. ^ a b c d e f g h Strong, Martin C. (2000). The Great Rock Discography (5th utg.). Edinburgh: Mojo Books. s. 785–786. ISBN 978-1-84195-017-4. 
  26. ^ Shaw, Greg (6. juni 1974). «Suzi Quatro: Suzi Quatro». Rolling Stone. 
  27. ^ Plummer, Mark (9. juni 1973). «Silverhead Savage». Melody Maker.  (Abonnement påkrevet)
  28. ^ «Suzi Quattro». officialcharts.com. Besøkt 28. januar 2013. 
  29. ^ Hendriks, Phil. Albumnotater for Rock Hard. London, United Kingdom: 7T's Records.
  30. ^ a b c «Suzi Quatro Timeline, Gunta Anderson, via Wayback». 20. januar 2008. Besøkt 25. februar 2012. 
  31. ^ McAllister, Emery. «No. 1 facts and feats from ukcharts.20m.com, Longest Gap Between Number One Hits». Scottsdale, Arizona, United States: ukcharts.20m.com. Besøkt 25. juni 2012. 
  32. ^ Selvin, Joel (7. mars 2004). «All-Star Charity Albums: From Good Cause to the Bargain Bin». San Francisco Chronicle. San Francisco, United States. 
  33. ^ Dwyer, Michael (21. mars 2005). «Eternity in Black». The Sunday Herald. Melbourne. 
  34. ^ «Naked Under Leather (2004)». Internet Movie Database. Besøkt 11. april 2014. 
  35. ^ «Back to the Drive - Suzi Quatro | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (engelsk). Besøkt 29. januar 2021. 
  36. ^ «Suzi Quatro Official website: News». Suziquatro.com. Besøkt 20. juli 2011.  Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine.
  37. ^ «Music interview – Suzi Quatro: 'I will retire when I go onstage in my leather suit, turn my back to the audience, shake my ass, and there's silence'» (engelsk). 
  38. ^ Patrick Doonan. «Suzi Quatro News». Suziquatro.com. Besøkt 18. september 2011.  Arkivert 20. juli 2011 hos Wayback Machine.
  39. ^ a b O'Brien, Jon. «AllMusic review, Overview». Ann Arbor, USA: AllMusic. Besøkt 18. september 2011. 
  40. ^ Victory Tischler-Blue (video producer), Suzi Quatro (actress, lead vocals, bass guitar), Mike Chapman (record producer) (16. november 2011). Suzi Quatro Strict Machine Official Video.mp4 (Trailer). «From the studios of the brilliant Victory Tischler Blue – here is the official video for Suzi Quatro's "Strict Machine". It includes live footage from Quatro's recent Rocks the Spotlight Tour (Sept/Oct 2011) of Australia. Quatro's cover version of the Goldfrapp song is on her new album In the Spotlight 
  41. ^ «Suzi Quatro Rocks On!». abc-mallorca.com. 6. mars 2008. Besøkt 25. januar 2009. 
  42. ^ «Minder (1979) – Season 3, Episode 1: Dead Men Do Tell Tales». San Francisco, USA: tv.com. Besøkt 24. mai 2012. 
  43. ^ «Dempsey and Makepeace – Season 2, Episode 3: Love You to Death». San Francisco, USA: tv.com. Besøkt 22. mai 2012. 
  44. ^ «Absolutely Fabulous». BBC America. Besøkt 26. juli 2013.  Arkivert 11. mai 2014 hos Wayback Machine.
  45. ^ «NIGHTBREED (1990)». Besøkt 11. november 2020. 
  46. ^ «Bob the Builder: Built to be Wild». Toonhound.com. 8. juli 2006. Besøkt 20. juli 2011. 
  47. ^ «The Queen's Theatre listing of Quatro's performance in Tallulah Who? (via Wayback)». Hornchurch, UK: The Queen's Theatre, Hornchurch. 2003. Besøkt 16. desember 2004. 
  48. ^ «Tallulah Who?». Accrington, UK: The Guide to Musical Theatre. 2012. Besøkt 22. januar 2012. 
  49. ^ «Suzi Quatro homepage». BBC. Besøkt 20. juli 2011. 
  50. ^ a b c Murray, Charles Shaar (1973-10-13}). «Suzi Quatro: Quatro Lib». NME.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp) (Abonnement påkrevet)
  51. ^ Quatro, Suzi (2012). Albumnotater for In the Dark. London, United Kingdom: Cherry Red Records.
  52. ^ a b Callwood, Brett. «Glycerine queen, forever! – Music – Detroit Metro Times, page 3». Metro Times. Scranton, Pennsylvania, United States. Besøkt 22. februar 2013. 
  53. ^ a b Quatro, Suzi (2008). Unzipped. London: Hodder & Stoughton. s. 334–335. ISBN 978-0-340-93751-8. 
  54. ^ a b Coon, Caroline (20. juli 1974). «Suzi Quatro & Olivia Newton-John: Dolly Mixture». Melody Maker.  (Abonnement påkrevet)
  55. ^ «Suzi Quatro». Michigan Rock and Roll Legends. Besøkt 4. januar 2017. 
  56. ^ «Rockelegendene Wilko Johnson og Suzi Quatro får æresdoktorater Cambridge». Cambridge News. 19. oktober 2016. 
  57. ^ Müller, Christian. «BRAVO OTTO Sieger». bravo-archiv.de. Rosdorf, Germany. Besøkt 17. februar 2012. 
  58. ^ «BBC Queens of British Pop, Episode 1 2009». BBC News. London, UK. Besøkt 25. februar 2012. 
  59. ^ Hibbert, Tom (1983). «The History of Rock: Oh, Suzi Q!!».  (Abonnement påkrevet)
  60. ^ Oglesbee, Frank W. (24. juli 2008). «Suzi Quatro: A prototype in the archsheology of rock». Popular Music and Society. 23 (2): 29. doi:10.1080/03007769908591731. 
  61. ^ a b c d Auslander, Philip (28. januar 2004). «I Wanna Be Your Man: Suzi Quatro's musical androgyny» (PDF). Popular Music. 23 (1): 1–16. doi:10.1017/S0261143004000030.  Arkivert 24. mai 2013 hos Wayback Machine.
  62. ^ Isola, Gregory. «Tina Talks Heads, Tom Toms, and How to Succeed at Bass Without Really Trying (via Wayback)». San Bruno, CA, USA: bassplayer.com. Besøkt 6. desember 2008. 
  63. ^ a b Unterberger, Richie. «Suzi Quatro». AllMusic. Besøkt 20. juli 2011. 
  64. ^ «Girlschool interview». photogroupie.com. Besøkt 24. mai 2016. 
  65. ^ https://www.houstonpress.com/music/things-to-do-read-all-i-ever-wanted-by-kathy-valentine-11459833
  66. ^ «Tuscadero – Leather Idol Lyrics». Besøkt 4. januar 2017. 
  67. ^ «andPOP Interviews KT Tunstall». Thornhill, Ontario, Canada: andPOP. Besøkt 12. august 2012. 
  68. ^ Walker, Tim (2. mars 2011). «Suzi Quatro: 'What a show my life could make'». The Daily Telegraph. London. 
  69. ^ Moser, Margaret (10. august 2013). «Suzi Quatro Coming to Austin: As keynote speaker for October's female-focused MEOW Con – Music». The Austin Chronicle. 
  70. ^ Unterberger, Richie. «Suzi Quatro: Music Biography, Credits and Discography: AllMusic». San Francisco, California, USA: AllMusic. Besøkt 6. januar 2014.  Unterberger describes Quatro as: "An iconic, leather-clad hard rocker who gained fame for her glam-inspired songs and her stint on TV's Happy Days as Pinky Tuscadero."
  71. ^ McCormick, Neil (27. juli 2013). «Suzi Quatro interview: 'When I zip up, it just feels like me.'». The Daily Telegraph. London. 
  72. ^ Auslander, Philip (2006). Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music. University of Michigan Press. s. 195. ISBN 978-0-472-06868-5. 
  73. ^ Shake Some Action – The Ultimate Guide To Power Pop. Shake Some Action – PowerPop. 2007. s. 26. ISBN 978-0-9797714-0-8. 
  74. ^ Angela Smith (10. april 2014). Women Drummers: A History from Rock and Jazz to Blues and Country. Scarecrow Press. s. 75. ISBN 978-0-8108-8835-7. 
  75. ^ Lucy O'Brien (16. oktober 2003). She Bop II: The Definitive History of Women in Rock, Pop and Soul. A&C Black. s. 120. ISBN 978-0-8264-3529-3. 
  76. ^ Giulio D'Agostino (1. januar 2001). Glam Musik: British Glam Music '70 History. iUniverse. s. 129. ISBN 978-0-595-16563-6. 
  77. ^ Sabine Engel (10. desember 2018). «Suzi Quatro: Die Wahl-Hamburgerin bei 90,3». Hamburg Journal (video) (tysk). NDR. Besøkt 12. desember 2018. 
  78. ^ Suzi Quatro (21. januar, 2011). Suzi QuatroYouTube.
  79. ^ Lynn & Skip of the Suzi Quatro Official Fan Club (video producer), Suzi Quatro (presenter). (8. april 2012). Suzi Quatro accident - broken wrist & leg.wmv. «Suzi Quatro filmet i dag (8. april i 2012) hjemme i Essex. En melding til fansen om ulykken hennes den 31. mars i Kiev da hun skulle hjem fra en gig den 30. mars i 2012.» 
  80. ^ Kent, David (1993). Australian Chart Book 1970–1992 (illustrated utg.). St Ives, N.S.W.: Australian Chart Book. s. 243. ISBN 0-646-11917-6. 
  81. ^ a b c d e f Unterberger, Richie. «Suzi Quatro – Awards : AllMusic». Ann Arbor, USA: AllMusic. Besøkt 25. august 2012. 
  82. ^ a b «Suzi Quatro – Suzi ... and Other Four Letter Words». Dietikon, Sveits: norwegiancharts.com. Besøkt 25. august 2012. 
  83. ^ «Annie Get Your Gun – 1986 London Cast». London, United Kingdom: First Night Records. Besøkt 20. september 2011. 
  84. ^ Ruhlmann, William. «AllMusic review, Annie Get Your Gun (Original London Cast Recording), Suzi Quatro». Ann Arbor, USA: AllMusic. Besøkt 20. september 2011. 
  85. ^ «WJO Distribution, Suzi Quatro – Spotlight». NSW, Australia: WJO Distribution. Besøkt 1. november 2011.  Arkivert 25. august 2011 hos Wayback Machine.
  86. ^ O'Brien, Jon. «AllMusic review, Overview». Ann Arbor, USA: AllMusic. Besøkt 1. november 2011. 
  87. ^ «SUZI QUATRO: 'No Control' Album Due In March». Blabbermouth.net. 16. januar 2019. 
  88. ^ «Cradle, The History, CD Baby». Portland, Oregon, United States: CD Baby. Besøkt 1. november 2011. 
  89. ^ «The Pleasure Seekers, What a Way to Die, CD Baby». Portland, Oregon, United States: CD Baby. Besøkt 1. november 2011. 
  90. ^ «SUZI QUATRO | full Official Chart History | Official Charts Company». Besøkt 12. februar 2019. 
  91. ^ «SA Charts 1965 – March 1989». Besøkt 5. september 2018. 
  92. ^ «Suzi Quatro». Countdownwiki.com. Besøkt 20. juli 2011. 
  93. ^ List of Never Mind the Buzzcocks episodes
  94. ^ Suzi Quatro (interviewee) (2011). Suzi Quatro Interview on 4BC Brisbane's News Talks 1116AM (wmv) (Radio broadcast). Brisbane, Australia: Fairfax Radio. Hendelsen inntreffer 4:09. 
  95. ^ «RocKwiz Episode 123 Chris Cheney and Suzi Quatro». sbs.com.au. Australia: Special Broadcasting Service Corporation. 1. oktober 2011. Besøkt 2. oktober 2011. 
  96. ^ «Spicks and Specks Series 8 Episode 2». www.abc.net.au. Australia: Australian Broadcasting Corporation. 12. februar 2014. 
  97. ^ «Suzi Q». www.suziqmovie.com. Australia: Palstar Entertainment. 15. august 2019. 

Eksterne lenkerRediger



Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «lower-alpha», men ingen <references group="lower-alpha"/>-merking ble funnet