David Bowie

David Bowie (født David Robert Haywood Jones; 8. januar 1947 i Brixton i London, død 10. januar 2016 på Manhattan i New York City) var en britisk sanger, komponist, multi-instrumentalist, musikkprodusent, arrangør, maler og skuespiller. Han var involvert i musikkbransjen i over fem tiår, og ble betraktet av kritikere og andre musikere som en innovatør, særskilt for sitt arbeid i 1970-årene.

David Bowie
Født		David Robert Jones 8. jan. 1947 Brixton
Død		10. jan. 2016 (69 år) Manhattan
Beskjeftigelse		Kunstmaler sanger og låtskriver gitarist saksofonist komponist filmskuespiller plateprodusent låtskriver skuespiller sanger pianist pantomimekunstner vokalist produsent okkultist musikkvideoregissør filmprodusent kunstsamler
Utdannet ved		Ravensbourne College Ravens Wood School City Literary Institute
Ektefelle		Iman (1992–2016) Angie Bowie (1970–1980)
Barn		Duncan Jones Alexandria Zahra Jones
Nasjonalitet		Storbritannia
Medlem av		Tin Machine (1988–1992) The Arnold Corns
Utmerkelser		13 oppføringer Rock and Roll Hall of Fame (1996) Grammy Lifetime Achievement Award (2006) Webby Lifetime Achievement Award (2007) Grammy Hall of Fame Award (1998) (for: The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars) Saturn Award for Best Actor (1976) (for: The Man Who Fell to Earth) Rolling Stone's 100 Greatest Artists of All Time (2004) 100 Greatest Britons (2002) Kommandør av Order of the British Empire Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2013) Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Stjerne på Hollywood Walk of Fame Æresdoktor ved Berklee College of Music Ordre des Arts et des Lettres
Musikalsk karriere
Pseudonym		David Bowie
Sjanger		Popmusikk, rock, glamrock, psykedelisk rock, eksperimentell rock, kunstrock, hardrock, poprock, psykedelisk pop, alternativ rock, soulmusikk, new wave, ambient, avant-garde jazz, art pop, rapping, elektronisk musikk, blue-eyed soul
Instrument		Saksofon, gitar, piano, vokal, tangentinstrument, ARP 2500, klaviatur, trommesett
Stemmetype		Baryton
Aktive år		1964–
Plateselskap		Iso (record label), Columbia Records, Decca Records, Deram Records, EMI, RCA, Virgin Records, RCA Records, Mercury Records, Bertelsmann Music Group, Parlophone, Rykodisc, Pye, Vocalion
Innflytelse		Pink Floyd
Nettsted		https://www.davidbowie.com/
IMDb		IMDb
Notable verk
All the Young Dudes, Labyrinth
David Bowie på Commons

Bowie ble født og oppvokst i sørlige London, og utviklet tidlig en interesse for musikk. Han studerte kunst, musikk og design, ble dyktig på saksofon, og dannet sitt først band da han var 15 år. Han begynte sin profesjonelle karriere som musiker allerede i 1963, men hans første listeplassering på den britiske hitlisten var singelen «Space Oddity» som ble utgitt 11. juli 1969. Etter en tre-årsperiode på med eksperimentering innen musikksjangere, kunstformer og klesstiler, omskapte han seg selv under glamrocktiden med sitt oppsiktsvekkende og androgyne alter ego Ziggy Stardust. Denne scenefiguren ble presentert med singelen «Starman» og ytterligere utviklet på albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars.

I 1975 fikk Bowie sin første store amerikanske suksess med både singelen «Fame» og albumet Young Americans, i en sjanger Bowie kalte for «plastikk-soul». Både singelen og albumet nådde førsteplassen på hitlistene. Lydbildet markerte et radikalt stilskifte som fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere til å begynne med. Han forvirret og forbløffet forventningene til både plateselskapet og publikum ved å spille inn elektronisk musikk på albumet Low (1977). Samarbeidsprosjektene med Brian Eno ble senere kjent som «Berlin-trilogien» og besto av Low, etterfulgt av "Heroes" (1977) og Lodger (1979), som begge nådde øverst på den britiske hitlistene og ble kritikerrost.

Etter en ujevn kommersiell suksess i slutten av 1970-årene, fikk Bowie igjen en topplassering på den britiske singellisten med singelen «Ashes to Ashes» (1980), og albumet Scary Monsters (and Super Creeps), som var mindre eksperimentelt og mer kommersielt tilgjengelig enn de foregående utgivelsene. I samarbeid med gruppa Queen i 1981 utga han sangen «Under Pressure». Bowie nådde et svært bredt publikum i 1983 med albumet Let's Dance og de to første singlene fra albumet, «Let's Dance» og «China Girl». Gjennom hele 1990- og 2000-årene fortsatte Bowie å eksperimentere med musikalske stiler, inkludert drum & bass («jungelmusikk») og industrimusikk.

Bowie hadde også en sporadisk filmkarriere. Blant hans roller var hovedrollefiguren i The Man Who Fell to Earth (1976), major Celliers i Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983), goblinkongen Jareth i Labyrinth (1986), Pontius Pilatus i The Last Temptation of Christ (1988), og som Nikola Tesla i The Prestige (2006). Han hadde også mindre roller og opptredener i andre spillefilmer og TV-filmer.

Bowies innflytelse, som beskrevet av hans biograf David Buckley, var at han utfordret kjerneverdiene i rockemusikken i sin tid. Musikkanmelderen Brad Filicky skrev at i over fem tiår var Bowie «en musikalsk kameleon, som utfordret og dikterte trendene like mye som han tilpasset seg til dem, påvirket mote og popkulturen.» Gjennom karrieren solgte han rundt 140 millioner plater verden over. I Storbritannia ble han belønnet med ni platina-plater, elleve gull-plater og åtte sølv-plater, og i USA mottok han fem platina og sju gull. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1996. Bowie toppet den norske singellista Topp 20 med singlene «Cat People (Putting Out Fire)» og «Let's Dance», i tillegg til albumlista Topp 40 med albumene Let's Dance i 1983, The Next Day i 2013 og hans siste album Blackstar i 2016.

Han sluttet å turnere og holde konserter fra 2004, og hans siste sceneopptreden fant sted under en veldedighetskonsert i 2006. I 2013 kom albumet The Next Day etter en pause på ti år fra plateinnspilling. Bowie var musikalsk aktiv til det siste; hans siste album, Blackstar, kom fødselsdagen 8. januar 2016, to dager før han døde av leverkreft. Bowie etterlot seg kona Iman, deres datter Alexandria Zara Jones (født 2000), og sønnen Duncan Jones (født 1971) fra hans første ekteskap med Angie Bowie.

Liv og virke

Første år

Street Market, Brixton. Bowie ble født bydelen i 1947.

Bowie ble født i Brixton, en bydel midt i London. Hans mor, Margaret Mary «Peggy» (pikenavn Burns), kom fra Kent fra fattige irske innvandrere som først hadde bosatt seg i Manchester, og jobbet som servitør. Hans far, Haywood Stenton «John» Jones, kom fra Yorkshire, og arbeidet med markedsføring av en veldedighetsforening for barn. Familien bodde i 40 Stansfield Road, i nærheten av grensen for det sørlige Londons områder Brixton og Stockwell. Bowie gikk på barneskole i Stockwell til han var seks år og fikk et omdømme som et begavet og målbevisst barn, og en trassig bråkmaker.

I 1953 flyttet familien til forstaden Bromley, hvor han to år senere begynte på Burnt Ash Junior School, en grunnskole for elever i alderen 7-11 år. Hans stemme ble betraktet som «tilstrekkelig» av skolekoret, og ble ansett som over gjennomsnittlig på blokkfløyte. I en alder av ni år ble hans dans under det nylig introduserte faget for musikk og bevegelse betraktet som påfallende fantasifullt; lærerne kalte hans tolkninger for «livlig kunstnerisk» og hans balanse for «forbausende» for et barn. Det samme året ble hans interesse i musikk ytterligere stimulert da hans far kom hjem med en samling av amerikanske singelplater av musikere som Frankie Lymon & the Teenagers, The Platters, Fats Domino, Elvis Presley og Little Richard. Han hørte sangen «Tutti Frutti», og fortalte senere at: «Jeg hadde hørt Gud!» Elvis Presleys innflytelse på ham var tilsvarende ettertrykkelig: «jeg så en kusine av meg danse til ... «Hound Dog» og jeg hadde aldri sett henne stå opp og bevege så mye til noe annet. Musikkens kraft gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg begynte å skaffe meg plater umiddelbart etter det.» Ved slutten av det påfølgende året han skaffet seg en ukulele og baljebass og begynt å spille skiffle sammen med venner. Han begynte også å øve seg på piano. Hans framtoning på scenen var basert på en blanding av både Presley og Chuck Berry, inkludert bevegelsene til forbildene. Etter avslutningseksamen ved Burnt Ash, begynte han på Bromley Technical High School, nåværende Ravens Wood School.

Det var en uvanlig skole, som biografen Christopher Sandford skrev:

På den tiden da David begynte i 1958 var skolen like rik på hemmelighetsfulle ritualer som hvilken som helst privatskole. Det var skolebygg oppkalt etter statsmenn fra 1700-tallet som Pitt og Wilberforce. Det var egen skoleuniform og et detaljert system med belønning og straff. Det var også en betoning på språk, vitenskap og særlig formgivning, hvor en likeverdig atmosfære blomstret under lederskapet til Owen Frampton. Ifølge David var Frampton leder gjennom sin personlighet, ikke sitt intellekt; hans kollegaer ved Bromley Tech var ikke kjent for noen av delene, og friga de mest begavede elevene til kunstartene, et regime så liberalt at Frampton aktivt oppmuntret sin egen sønn Peter til å forfølge en musikkarrière med David, et kompaniskap kortvarig intakt tretti år senere.

Bowie studerte kunst, musikk og design, inkludert layout og skriftdesign. Etter at hans halvbror Terry Burns introduserte ham til moderne jazz førte hans entusiasme for musikere som Charles Mingus og John Coltrane til at hans mor ga ham en altsaksofon av plast i 1961, og han tok snart musikktimer hos en lokal musiker.

Bowie fikk en alvorlig skade på skolen i 1962 da hans venn George Underwood slo ham i øyet under en slåsskamp om ei jente. Legene fryktet at han ville bli blind på dette øyet. Etter en rekke med operasjoner i løpet av en sykehusperiode på fire måneder, konkluderte legene at skaden kunne ikke bli helt leget, og Bowie fikk varig dårlig dybdesyn og en fast utvidet pupill (anisokori). Til tross for krangelen og skaden, forble Underwood og Bowie gode venner. Underwood lagde senere omslagene til de første albumene fra Bowie.

1962–67: Tidlig karriere til debutalbum

David Bowie i 1967

Etter å ha gått over fra plastikksaksofon til et skikkelig instrument i 1962, dannet Bowie sitt første band da han var 15 år. The Konrads spilte gitarbasert rock ved lokale ungdomstreff og bryllup, og hadde en besetning på mellom fire og åtte medlemmer, Underwood var blant dem. Da Bowie forlot skolen det påfølgende året, informerte han foreldrene om sine ambisjoner om å bli popstjerne. Hans mor sørget straks for å få ham ansatt som assistent hos en elektriker. Frustrert over at de andre medlemmene i gruppa ikke var like målbevisste, forlot Bowie The Konrads og ble med i et annet band, The King Bees. Han skrev til den nylig suksessfulle maskinentreprenøren John Bloom og inviterte ham til «å gjøre for oss hva Brian Epstein gjorde for The Beatles — og tjene enda en million.» Bloom svarte ikke på tilbudet, men det var hans henvisning til Dick James' partner Leslie Conn som førte til Bowies første personlige kontrakt.

Conn begynte raskt å promotere Bowie. Debutsingelen, «Liza Jane», kreditert Davie Jones og The King Bees, fikk ingen kommersiell suksess. Bowie var misfornøyd med The King Bees og deres repertoar av bluessanger fra Howlin' Wolf og Willie Dixon og sluttet i denne gruppa mindre enn en måned senere. Han ble så medlem av bluesbandet Manish Boys, som spilte musikk med elementer av folkemusikk og soul. «Jeg drømte om å bli bandets Mick Jagger,» kunne Bowie senere minnes. «I Pity the Fool» ble ingen større suksess enn «Liza Jane» og Bowie fortsatte videre til et annet band, The Lower Third. Dette var en bluestrio sterkt påvirket av The Who. Den neste singelen, «You've Got a Habit of Leaving», gjorde det ikke noe bedre og signaliserte slutten på Conns kontrakt. Bowie erklærte at han ville slutte med popmusikk for heller å «studere pantomime hos Sadler's Wells», men fortsatte uansett i The Lower Third. Hans nye manager, Ralph Horton, ble senere viktig for Bowies overgang til soloartist. Han var straks over i en ny gruppe, The Buzz, og samarbeidet med dette bandet førte til sangerens femte singelutgivelse, «Do Anything You Say», som gjorde det like dårlig som de tidligere utgivelsene. Mens han spilte med The Buzz, ble Bowie også medlem av bandet The Riot Squad. Deres innspillinger, som inkluderte en sang av Bowie og en del sanger fra Velvet Underground, ble ikke utgitt. Ken Pitt, introdusert av Horton, overtok som Bowies manager.

Han var misfornøyd med sitt scenenavn Davy (også stavet Davie) Jones, som i midten av 1960-årene ledet til forvekslinger med Davy Jones fra den populære popgruppa The Monkees. Han bestemte seg for å ta et nytt navn; David Bowie, etter den amerikanske nybyggerpioneren Jim Bowie fra 1800-tallet og den kniven han populariserte. På solosingelen «The Laughing Gnome» fra april 1967, ble stemmen innspilt på høy hastighet, noe som fikk stemmen til å høres ut som den lå i et høyt og skingrende toneleie. Singelen klarte ikke å gjøre seg bemerket på hitlistene. Seks uker senere ble hans debutalbum utgitt, den selvtitulerte David Bowie. Albumet var en blanding av ulike musikalske sjangere; popmusikk, psykedelisk musikk og varietémusikk. Albumet fikk samme skjebne som singelen, og det ble hans siste utgivelse på to år.

1968–71: Space Oddity til Hunky Dory

Bowie arbeidet i begynnelsen av sin karriere med danseren og koreografen Lindsay Kemp, her fotografert i 1969.

Bowie møtte danseren Lindsay Kemp i 1967 og begynte i hans danseklasse i London Dance Centre. Det var da han møtte Kemp at hans interesse for image «virkelig blomstret», fortalte han i 1972. «Han levde på sine følelser, han var en vidunderlig innflytelse. Hans liv dag for dag var de meste teatralske jeg noen gang hadde sett, noensinne. Det var alt jeg tenkte bohemen antagelig var. Jeg ble medlem av et sirkus.» Under studiet av dramatisk kunst under Kemp, fra avantgardeteater og pantomime til commedia dell'arte, ga Bowie tankene om å skape en figur han kunne presentere for verden. Bowie skrev sangen «Over the Wall We Go», en satire over livet i et britisk fengsel. Sangen ble i 1967 utgitt på singel med sangeren Oscar, som senere ble kjent som musikalskuespilleren Paul Nicholas. En annen komposisjon, «Silly Boy Blue», ble utgitt av Billy Fury det påfølgende året. I januar 1968 koreograferte Kemp en dansescene for BBC-dramaet The Pistol Shot i sceneantologien Theatre 625. Han benyttet Bowie sammen med en av de andre danserne, Hermione Farthingale. De to begynte å henge sammen og flytte deretter sammen i en leilighet i London. Farthingale spilte akustisk gitar og dannet en gruppe sammen med Bowie og gitaristen John Hutchinson; mellom september 1968 og tidlig i 1969 ga trioen et lite antall konserter som kombinerte folkemusikk, merseybeat, poesi og pantomime. Bowie og Farthingale gikk fra hverandre tidlig i 1969 da hun dro til Norge for å delta i en film, Song of Norway, Dette gikk sterkt inn på ham og flere sanger, blant annet «Letter to Hermione» og «Life on Mars?», er referanser til henne, og i videoen for sangen «Where Are We Now?» bar han en T-skjorte med ordene «Song for Norway». De ble sist gang sett sammen i januar 1969 for filmingen av Love You till Tuesday, en 30 minutter lang film som først ble vist i 1984 med hensikt å promotere talentet Bowie, og viste framføringer av Bowies sanger, inkludert en den gang ennå ikke utgitt utgave av «Space Oddity».

Etter at Farthingale gikk fra ham, flyttet Bowie inn hos Mary Finnigan som hennes leieboer. I løpet av denne perioden opptrådte han i en reklame for iskrem, og ble vraket for en annen reklame for sjokolademerket Kit Kat. I februar og mars 1969 dro han på en kort turne med Marc Bolans duo Tyrannosaurus Rex, som tredjemann på plakaten med pantomime. 11. juli 1969 ble singelen «Space Oddity» utgitt, fem dager før oppskytningen av Apollo 11. Singelen nådde topp fem på den britiske hitlisten. Bowie fortsatte å bevege seg bort fra rock og blues, som begynte med hans samarbeid med Farthingale, ved at han slo seg sammen med Mary Finnigan, Christina Ostrom og Barrie Jackson for å drive en klubb for folkemusikk på søndagskveldene ved puben Three Tuns i Beckenhams High Street.

Bowie ble inspirert og påvirket av bevegelsen Arts Lab, som utviklet seg til det populære Beckenham Arts Lab. Arts Lab drev en fri konsertfestival i en lokal park, noe som ble emnet for hans sang «Memory of a Free Festival». Bowies andre album utkom i november; opprinnelig utgitt i Storbritannia som David Bowie, noe som skapte forvirring med hans første album som hadde samme tittel, og den tidlige amerikanske utgivelsen ble isteden titulert Man of Words/Man of Music; det ble gjenutgitt internasjonalt i 1972 av plateselskapet RCA som Space Oddity. Albumet hadde filosofiske post-hippie-tekster om fred, kjærlighet og moral, dens akustiske folkrock ble tidvis beleiret av hardere rock, men albumet ble ingen kommersiell suksess ved sin første utgivelse.

Bowie møtte modellen Angela Barnett i april 1969. De giftet seg innen et år. Hennes innflytelse på ham var umiddelbar, og hennes medvirkning i hans karriere var omfattende. Dette førte til at hans manager Ken Pitt fikk begrenset innflytelse, noe Pitt ble frustrert av. Etter å ha etablert seg selv som soloartist med «Space Oddity» begynte Bowie å føle at han manglet «et band på heltid for opptredener og innspillinger — folk han kunne relatere til personlig.» Denne mangelen ble framhevet av hans kunstneriske rivalisering med Marc Bolan som på denne tiden fungerte som hans gitarist på innspillinger. Et band ble satt sammen: John Cambridge, en trommeslager som Bowie møtte ved Arts Lab, sammen med Tony Visconti på bass og Mick Ronson på gitar. Som bandet The Hype skapte gruppas medlemmer karakterer for seg selv og kledte seg i omfattende kostymer. Dette bebudet glamstilen, og The Hype skiftet etter hvert navn til Spiders from Mars. Etter en katastrofal premierekonsert ved London Roundhouse, gikk de bort fra band-konseptet og presenterte Bowie som soloartist. Deres innledende arbeid i studioet ble skjemmet av en opphisset krangel mellom Bowie og Cambridge over sistnevntes trommestil og som endte med at Bowie rasende anklaget ham for å ødelegge albumet. Cambridge sluttet og ble erstattet av Mick Woodmansey. Ikke lenge etter sparket han sin manager Pitt og erstattet ham med Tony Defries, noe som kom til føre til år med rettstvist og hvor Bowie til sist ble tvunget til å betale kompensasjon.

Innspillingen fortsatte og resulterte i Bowies tredje album, The Man Who Sold the World (1970), og som inneholdt referanser til schizofreni, paranoia, og vrangforestillinger. Albumets tunge rockestil og med et nytt backingband ble albumet en markant avskjed fra stilen med akustisk gitar og folkrock som var blitt etablert med Space Oddity. For å promotere albumet i USA, finansierte plateselskapet Mercury Records en reklameturne fra kyst til kyst mellom januar og februar 1971, bestående av intervjuer med radiostasjoner og øvrig media. Bowie utnyttet sin androgyne framtoning til å sjokkere og å skape interesse. På det opprinnelige omslaget på den britiske utgaven av The Man Who Sold the World som kom to måneder senere, var Bowie avbilde i en kjole. Bowie tok kjolen med seg og hadde den på seg under intervjuer, noe som appellerte til kritikerne, inkludert magasinet Rolling Stones John Mendelsohn som beskrev ham som en «henrivende, bortimot forvirrende minnende om Lauren Bacall». Han bar også kjolen på gaten til blandet reaksjon fra folk, fra latter og ved et tilfelle en fotgjenger som trakk en pistol og ba Bowie om å «kysse seg bak». Han møtte også Lou Reed og Iggy Pop:

Vet du hvordan jeg møtte Iggy – og Lou Reed? Jeg var i et RCA-selskap ved Max’s Kansas City i New York og ble introdusert til Lou. Han begynte øyeblikkelig å fortelle meg en slags historie om en fyr som injiserte smack gjennom forhodet – det er typisk for Lou. Uansett, det dukket opp denne merkelig, rufsete, rufsete lille furen med ødelagte tenner og Lou sier: «Ikke snakk til ham, han er en junkie» – det var Iggy. Du kan ikke annet enn å elske ham, han er så sårbar.

Disc, 1973

Disse to særegne musikerne, to råe og urpønk-lignende personligheter, inspirerte Bowie til å utvikle et konsept som til sist fant sin form i figuren Ziggy Stardust, bestående av personligheten til Iggy Pop med musikken til Lou Reed. Det frambrakte «det ultimate popidol». En venninne husket at Bowie «skriblet notater på en serviett om en sinnssyk rockestjerne ved navn Iggy eller Ziggy», og da han hadde kommet tilbake til England erklærte han at han ville skape en figur «som så ut som om han kom fra Mars».

Bowies fjerde album, Hunky Dory ble innspilt sommeren 1971 og utgitt av RCA Records i desember samme år. Bandet besto nå av Bowie, Mick Ronson, Mick Woodmansey og den nye bassisten Trevor Bolder. Denne besetningen skulle etter hvert bli kjent som The Spiders from Mars. På albumet medvirker også tangent-virtuosen Rick Wakeman. Hunky Dory var Bowies første utgivelse på RCA, som ble hans plateselskap det neste tiåret. Albumet inneholdt blant annet singlen «Changes» og sangen «Life on Mars?» og var en delvis tilbakevending til den visjonære popsangeren på «Space Oddity». Sangen «Kooks» ble skrevet til den nyfødte sønnen Duncan Zowie Haywood Jones, født den 30. mai 1971. Foreldrene David og Angie Bowie ga sønnen et «kooky (= sprø) navn», og han brukte navnet Zowie, etter det greske ordet zoe, «liv», til han ble tolv år og foretrakk i tenårene å bli kalt Joey eller Joe. Han er nå best kjent som Duncan Jones. I andre sanger på albumet utforsket Bowie mer alvorlige temaer, og ga en uvanlig direkte hyllest til de som hadde inspirert ham med «Song for Bob Dylan», «Andy Warhol» og «Queen Bitch», en Velvet Underground-pastisj.

Albumet ble kun en måtelig kommersiell suksess da den ble utgitt, men i ettertid har albumet solgt til platina og regnes som et av Bowies og rockens beste og viktigste album. Det har blitt beskrevet som «en kaleidoskopisk oppstilling av popstiler, knyttet sammen bare av Bowies følelse av visjon: en feiende, filmatisk blanding av høy- og lavkultur, tvetydig seksualitet, kitsch og klasse.» Albumet ble godt mottatt av anmelderne og magasinet Time hadde albumet med på deres liste over de «100 beste album gjennom alle tider» i januar 2010.

1972–73: Ziggy Stardust

Bowie under Ziggy Stardust-turnen.

Bowie sjokkerte med iøynefallende kostymer og med håret farget rødbrunt da han første gang presenterte Ziggy Stardust-figuren og backingbandet Spiders from Mars (Ronson, Bolder og Woodmansey) i puben Toby Jug i Tolworth den 10. februar 1972. Showet ble enormt populært, og sendte ham opp til stjernestatus etter hvert som han turnerte over hele Storbritannia de neste seks månedene. Det ble skapt, som biografen David Buckley kalte det, en «Bowie-kult» som var «unik — dens innflytelse varte lengre og har vært mer kreativ enn kanskje bortimot alle andre krefter innenfor popens fandom». Albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972) kombinerte hardrock-elementene fra The Man Who Sold the World med den lettere, eksperimentelle musikken fra Hunky Dory. Albumets første singel, «Starman», ble utgitt i april 1972 og kom til å befeste Bowies gjennombrudd i Storbritannia: både singelen og albumet som ble utgitt i juni 1972 klatret raskt som følge av hans opptreden med sangen på TV-programmet Top of the Pops i juli. Albumet, som ble værende på hitlistene i to år, dro også med seg det seks måneder gamle albumet Honky Dory oppover på albumlistene. På samme tid ble en annen sang som ikke var på albumet, «John, I'm Only Dancing», og «All the Young Dudes», en sang han skrev og produserte for gruppa Mott the Hoople også suksessfull i Storbritannia. Ziggy Stardust-turnen fortsatte i USA.

Bowie bidro med backingvokaler og som produsent sammen med Mick Ronson på Lou Reeds gjennombruddsalbum som soloartist, Transformer i 1972. Bowies sjette album, Aladdin Sane (1973) gikk til topps på de britiske hitlistene, hans første album som erobret førsteplassen. Bowie beskrev albumet som «Ziggy drar til Amerika», og inneholdt sanger han skrev mens han reiste rundt i USA under den tidlige delen av Ziggy-turnen, en turne som fortsatte til Japan. Fra Aladdin Sane' ble det utgitt to singler som gikk øverst på hitlistene: «The Jean Genie» og «Drive-In Saturday».

Bowies dragning til skuespill førte til at han fordypet seg i figurene han skapte for sin musikk. «Utenfor scenen er jeg en robot. På scenen oppnår jeg følelser. Det er antagelig derfor jeg foretrekker å kle meg opp som Ziggy framfor å være David.» Men med tilfredsstillelsen ved rollespillet fulgte alvorlige vanskeligheter: å spille den samme rollen over en lengre periode gjorde det stadig vanskeligere for ham å adskille Ziggy Stardust — og senere Thin White Duke (Den Tynne Hvite Hertugen) — fra hans egen personlighet utenfor scenen. «Ziggy ville ikke la meg være i fred i årevis,» uttalte Bowie. «Det var da det hele begynte å gå galt ... Hele min personlighet ble påvirket. Det ble meget farlig. Jeg tvilte virkelig på min egen tilregnelighet.» Hans senere Ziggy-show, som omfattet sanger fra både Ziggy Stardust og Aladdin Sane, var ultra-teatralske affærer fylt med sjokkerende sceneøyeblikk, som da Bowie strippet ned til kun lendekledet til en sumobryter, eller som da han simulerte oralsex med Ronsons gitar. Bowie turnerte og ga pressekonferanser som Ziggy, før han på dramatisk vis fra scenen på Londons Hammersmith Odeon den 3. juli 1973 annonserte at dette ikke bare var turneens siste konsert, men hans aller siste konsert noensinne. Opptak fra det siste showet ble utgitt det samme året i filmen Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, en dokumentar og konsertfilm. Men Bowie hadde ikke tenkt å gi seg, han ville bare avslutte Ziggy-perioden.

Etter å ha oppløst Spiders from Mars, forsøkte Bowie å bevege seg unna Ziggy-personligheten. Hans tidligere album var det nok stor etterspørsel etter: The Man Who Sold the World hadde blitt utgitt på nytt i 1972 sammen med Space Oddity. «Life on Mars?» fra Hunky Dory ble utgitt som singel i juni 1973 og klatret til nummer tre på den britiske singelhitlisten. Bowies sære sang fra 1967, «The Laughing Gnome», ble gjenutgitt og nådde sjetteplass. Pin Ups fulgte i oktober og besto av coverversjoner av hans favorittsanger fra 1960-årene, og nådde en tredjeplass på albumlisten, mens «Sorrow» nådde førsteplassen på singellisten. Dette gjorde David Bowie til den mestselgende musikeren i Storbritannia i 1973 og førte til at han hadde seks album på albumlisten samtidig.

1974–76: Soul, funk og den tynne hvite hertugen

Bowie filmet en video for sangen «Rebel Rebel» i 1974.

Bowie flyttet til USA i 1974, først til New York City før han bosatte seg i Los Angeles. Albumet Diamond Dogs (1974), som delvis viste en dreining mot soul og funk, var produktet av to separate ideer: en musikal basert på en vill framtid i en etter-apokalyptisk by, samt låter som var ment for en musikal om George Orwells dystre framtidsroman 1984. Albumet gikk til topps i Storbritannia, og til femteplass i USA, og sangene «Rebel Rebel» og «Diamond Dogs» ble sluppet som singler. For å promotere albumet lanserte Bowie Diamond Dogs Tour og besøkte nordamerikanske byer mellom juni og desember 1974. Teatralske innslag ble koreografert av Toni Basil, og en det ble presentert en høybudsjettert sceneproduksjon. Alan Yentob filmet det hele, som resulterte i dokumentaren Cracked Actor. Filmen viser en sliten og utmagret Bowie: turnen sammenfalt med at han var blitt avhengig av kokain. Han ble fysisk svekket, ble paranoid og utviklet følelsesmessige problemer. Han kommenterte at det påfølgende konsertalbumet David Live burde ha hatt tittelen «David Bowie Is Alive and Well and Living Only in Theory». Konsertalbumet befestet uansett Bowies status som en superstjerne og gikk rett til andreplass i Storbritannia og på åttendeplass i USA. Den ga også tiendeplass på singellisten for Bowies versjon av «Knock on Wood». Etter et avbrudd i Philadelphia, hvor Bowie spilte inn nytt materiale, fortsatte konsertturnen med en større vektlegging på soul.

Bowie opptrer sammen med Cher på hennes TV-show, 1975

Resultatet av innspilningene i Philadelphia var albumet Young Americans (1975). Biografen Christopher Sandford skrev at «I årenes løp hadde de fleste britiske rockere forsøkt, på den ene eller den andre måten, å bli black-by-extension («svart-ved-forlengelse»). Få hadde lyktes som Bowie gjorde nå». Albumets lydbilde, som Bowie selv karakteriserte som «plastikk-soul», var et radikalt skifte i stil som innledningsvis igjen fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere. Fra Young Americans kom Bowies første topplasserte singel i USA, sangen «Fame», skrevet sammen med Carlos Alomar og John Lennon, som også bidro på låten med koring. På sitt eget vis kalte Lennon verket for «flott, det er jo rock'n'roll bare med leppestift på.» Etter å ha fått distinksjonen av være den første hvite musikeren som opptrådte på det amerikanske TV-showet Soul Train, mimet Bowie «Fame» samt «Golden Years», som ble utgitt som singel i november, og som ble først tilbudt til Elvis Presley, men som avslo. Young Americans ble en kommersiell suksess i både USA og Storbritannia, og en nyutgivelse av «Space Oddity», singelen fra 1969, ble Bowies første nummer en-hit i Storbritannia noen få måneder etter at «Fame» oppnådde det samme i USA. Til tross for at han nå var blitt etablert som stjerne, levde Bowie, slik Sandford formulerte det, «til tross for hans platesalg (over en million solgte kopier av Ziggy Stardust alene), i all vesentlighet på småpenger.» I 1975 sparket Bowie sin manager, en beslutning som var et ekko av Ken Pitts bitre oppsigelse fem år tidligere. Ved avslutningen av den påfølgende rettstvisten, som varte i flere måneder, kunne han se, som Sandford beskrev det, «millioner av dollar av hans framtidige inntjening bli overdratt» i hva som var «enestående sjenerøse betingelser for Defries», og deretter «stengte seg inne i West 20th Street hvor hans hyl kunne i over en uke bli hørt gjennom den stengte loftsdøra.» Michael Lippman, Bowies advokat under forhandlingene, ble hans nye manager; Lippmann ble deretter belønnet med en betydelig kompensasjon da Bowie sparket ham året etter.

På albumet Station to Station (1976) introduserte Bowie en ny personlighet, The Thin White Duke («Den tynne hvite hertugen»). Visuelt var figuren en videreutvikling av Thomas Jerome Newton, det utenomjordiske vesenet som han spilte i filmen The Man Who Fell to Earth som kom det samme året. Stilen med funk og soul fra Young Americans ble utviklet videre, men albumet varslet også om den Krautrock- og synthesizerbaserte musikken som skulle prege hans neste tre utgivelser. Misbruket og avhengigheten av narkotika påvirket Bowie og ble gjort offentlig da Russell Harty intervjuet sangeren for talkshowet London Weekend Television før Isolar-turneen. Kort før det satellittoverførte intervjuet ble oppsatt for sending ble nyheten om at den spanske diktatoren general Franco var død. Bowie ble bedt om å frafalle bestillingen av satellittoverføringen for gi plass til den spanske regjeringens direkteoverføring. Han nektet å gjøre det og intervjuet med ham fortsatte som planlagt. I den påfølgende samtalen med Harty, ble det beskrevet av biografen David Buckley at sangeren knapt ga noe fornuftig fra seg i hva som var et ganske omfattende intervju: «Bowie virket fullstendig usammenhengende og greide knapt å ytre en logisk setning.» Hans mentale helse, slik han selv innrømmet senere, hadde blitt fullstendig forvridd av kokain; han tok flere overdoser det samme året, og forvitret fysisk i en alarmerende grad. I en annen sammenheng førte kommentarer fra Bowie og andre i 1976 til etableringen av Rock Against Racism.

Bowie som Thin White Duke ved Maple Leaf Gardens i Toronto, 1976

Station to Station ble fulgt opp i februar 1976 med en tre og en halv måned lang turne i Europa og Nord-Amerika. Isolar – 1976 Tour fremhevet sangene fra albumet, inkludert den dramatiske og over ti minutter lange tittelsangen samt balladene «Wild Is the Wind» og «Word on a Wing», foruten de mer funkpregede «TVC 15» og «Stay». Kjernen i bandet for albumet og konsertene var satt sammen rundt rytmegitaristen Alomar, bassisten George Murray, og trommeslageren Dennis Davis. De fortsatte som en stabil enhet resten av 1970-årene. Turnen var meget vellykket, men ble smusset til i en politisk kontrovers da Bowie ble sitert i Sverige på at «Storbritannia kunne dra fordel av en fascistisk leder», og ble holdt igjen ved grensen mellom Russland og Polen for å være i besittelse av nazi-gjenstander.

Det ble tilspisset i London i mai i hva som ble kjent som «Victoria Station-hendelsen»: Bowie ankom i en Mercedes uten tak og vinket til publikum i noe som kunne se ut som en nazihilsen, noe som ble fanget opp av et kamera og publisert i musikkavisen NME. Bowie unnskyldte seg med at fotografen bare hadde fanget ham midtveis mens han vinket. Han ga senere stoffavhengigheten og figuren Thin White Duke, som nå hadde «overtatt» hans personlighet, skylden for hans pro-fascistiske kommentarer og oppførsel. «Jeg var fullstendig hodeløs, absolutt sprø. Hovedsakelig var det tankene rundt mytologi ... hele den greia med Hitler og høyreekstremisme ... jeg hadde oppdaget kong Arthur.» I henhold til dramatikeren Alan Franks, senere skrev i The Times, var han «virkelig sinnsforvirret. Han hadde fått erfare en del av de skikkelige dårlige virkningene av hard narkotika.»

1976–79: Berlin-tiden

Bowie på scenen i Oslo den 5. juni 1978.

Bowie flyttet til Sveits i 1976 hvor han kjøpte et seterhus i fjellene nord for Genfersjøen. I det nye miljøet minsket han sitt inntak av kokain og han fant tid til andre sysler utenfor musikkarrièren. Han benyttet mer tid på sine malerier, og framstilte en rekke postmodernistiske stykker. Under turneer begynte han å skisse tegninger i en notatbok, og fotograferte scener for senere referanser. Han besøkte billedgallerier i Genève og Brücke-Museum i Berlin og ble, som biografen Christopher Sandford uttrykte det, «en profilert produsent og samler av samtidskunst. ... Ikke bare ble han en velkjent patrón av ekspresjonistisk kunst: innestengt i Clos des Mésanges [i Belgia] begynte han en omfattende selvforbedringskurs i klassisk musikk og litteratur, og begynte å arbeide på en selvbiografi.»

Før 1976 ebbet ut hadde Bowies interesse for det spirende tyske musikkmiljøet, foruten også hans narkotikaavhengighet, fått ham til å flytte til Vest-Berlin i et forsøk på å bli kvitt narkotikaproblemene og å revitalisere sin karriere. Han ble ofte sett mens han syklet mellom sin leilighet på Hauptstraße i Schöneberg og Hansa Tonstudio, innspillingsstudioet som han benyttet. Studioet var lokalisert på Köthener Straße i Kreuzberg, ikke langt fra Berlinmuren. Mens han arbeidet sammen med Brian Eno og delte leilighet med Iggy Pop, begynte han å fokusere på minimalistisk og luftig musikk til det første, av det som kom til å bli tre album produsert sammen med Tony Visconti. Albumene ble siden kjent som hans «Berlin-trilogi». I løpet av samme periode fullførte Iggy Pop, med Bowie som medkomponist og som musiker, sitt første soloalbum, The Idiot, og dets oppfølger Lust for Life og turnerte i Storbritannia, Europa og USA i mars og april 1977.

Bowies eget album, Low (1977), var delvis påvirket av krautrocklyden til Kraftwerk og Neu!. Dette var et steg vekk fra beretterstilen i Bowies låtskrivning til en mer abstrakt musikalsk form hvor sangteksten var sporadisk og mer tilfeldig. Selv om han fullførte albumet i november 1976, tok det hans urolige plateselskap ytterligere tre måneder å utgi det. Det fikk betydelig negativ kritikk ved utgivelsen, en utgivelse som RCA ikke ønsket velkommen. Plateselskapet ønsket å videreføre den allerede etablerte kommersielle kraften i hans navn, som Bowies tidligere manager Tony Defries, som fortsatt hadde en betydelig finansiell interesse i sangerens affærer, forsøkte å forhindre. Til tross for disse motkreftene, gikk en singel fra albumet, «Sound and Vision» inn på tredjeplass på den britiske singellisten. Albumet selv gikk forbi Station to Station på den britiske albumlisten hvor den nådde andreplassen. Den ledende samtidskomponisten Philip Glass beskrev Low som «et verk av et geni» i 1992 da han benyttet som grunnlag for sin Symphony No. 1 "Low"; deretter benyttet Glass i 1996 Bowies neste album som grunnlag for hans Symphony No. 4 "Heroes". Glass har siden rost Bowies evner til å skape «rimelig komplekse musikkstykker, forkledd som enkle stykker».

Blokken på Hauptstraße 155 i Berlin Schöneberg hvor Bowie bodde fra 1976 til 1978.

I et ekko av Lows minimalistiske og instrumentale tilnærming, inkorporerte det neste albumet i trilogien, "Heroes" (1977), pop og rock i større grad. Bowie fikk med seg gitaristen Robert Fripp, kjent fra King Crimson. Som med det første albumet i trilogien, var dette albumet preget av den kalde krigens zeitgeist, tidsånd, symbolisert ved delingen av Berlin. Ved å benytte seg av luftige lyder fra et mangfold av kilder, inkludert maskiner som genererte hvit støy, synthesizere og det tradisjonelle japanske musikkinstrumentet koto, ble albumet enda en suksess. Det nådde tredjeplassen på den britiske hitlisten. Albumets tittelspor kom ikke lengre opp en på 24.-plass på singellisten, men ble snart en Bowie-«klassiker» og i løpet av noen måneder hadde det blitt utgitt på både fransk og tysk. Mot slutten av året framførte Bowie sangen under Marc Bolans TV-show Marc, og på nytt ved Bing Crosbys siste julespesial for CBS. Han sang «Peace on Earth/Little Drummer Boy» i duett med Crosby, en annen versjon av «The Little Drummer Boy» med et nytt kontrapunktisk vers. Fem år senere ble denne duetten en julehit verden over, og havnet på tredjeplass i Storbritannia på første juledag i 1982.

Etter å ha fullført Low og "Heroes" tilbrakte Bowie det meste 1978 på verdensturnéen Isolar II, hvor han framførte musikken fra de to første albumene i Berlin-trilogien til rundt en million mennesker i løpet av 70 konserter i 12 land. Ved dette tidspunktet hadde han brutt med sin stoffavhengighet. Biografen David Buckley skrev om Isolar II at «Bowies første turne på fem år hvor han antagelig ikke hadde bedøvd seg selv med rike kvanta med kokain før han gikk på scenen. ... Uten den glemselen som stoff hadde ført med seg, var han nå i frisk nok mental tilstand til å skaffe seg venner.» Innspillinger fra turneen utgjorde materialet for konsertalbumet Stage som ble sluppet det samme året.

Det siste stykket i hva Bowie kalte for sin «triptyk», Lodger (1979), unngikk den minimalistiske, luftige preget til de andre to albumene, og vendte delvis tilbake til trommer- og gitar-basert rock og pop fra hans tid før Berlin. Resultatet var en kompleks blanding av new wave og verdensmusikk som tidvis inkorporerte Hijaz ikke-vestlige skalaer. En del spor var komponert ved å benytte Brian Enos og Peter Schmidts skråstilte strategikort: «Boys Keep Swinging» ble gjennomført ved at hele bandet byttet instrumenter, «Move On» benyttet skalaene fra Bowies tidligere komposisjon «All the Young Dudes», men spilt baklengs, og «Red Money» tok backingsporene fra «Sister Midnight», et stykke han hadde komponert sammen med Iggy Pop. Albumet ble innspilt i Sveits. I forkant av utgivelsen hadde Mel Ilberman fra plateselskapet RCA uttalt: «Det vil være rimelig å kalle det for Bowies Sergeant Pepper ... et konseptalbum som portretter leieboeren som en hjemløs vandrer, uglesett og gjort til offer for livets press og teknologi.» Christopher Sandford mente at «Albumet skapte slike høye forventninger med tvilsomme valg, og produksjonen som stavet slutten — for femten år — av Bowies samarbeid med Eno.» Lodger nådde fjerdeplass i Storbritannia og nummer 20 i USA med singlene «Boys Keep Swinging» og «DJ», som ble sluppet fra albumet. Mot slutten av året hadde Bowie og Angela begynt forhandlinger om skilsmisse, og etter måneder med strid i rettsvesenet ble ekteskapet avsluttet tidlig i 1980.

1980–88: New Wave- og pop-perioden

Boveie på Serious Moonlight Tour, 1983.

Den første singelen fra albumet Scary Monsters (and Super Creeps) (1980), «Ashes to Ashes» gikk til topps på hitlistene. Sangen bar preg av det tekstuelle arbeidet fra gitarsynthesizeren til Chuck Hammer og vendte tematisk tilbake til major Tom fra «Space Oddity». Sangen ga en internasjonal eksponering av den britiske undergrunnsbevegelsen New Romantic da Bowie besøkte Londonklubben «Blitz», det fremste tilholdsstedet for bevegelsen. Han ville rekruttere flere av de faste gjestene der, inkludert Steve Strange fra synthpopbandet Visage) til å delta i låtens musikkvideo. Videoen ble berømmet som en av de mest innovative gjennom alle tider. Mens Scary Monsters benyttet seg av de samme prinsippene som ble etablert av Berlin-albumene, ble det betraktet av kritikerne som musikalsk og tekstmessig langt mer direkte i uttrykksformen. Albumets hardrock-innpakning inkluderte de iøynefallende gitarbidragene til Robert Fripp, Pete Townshend og Chuck Hammer. Da «Ashes to Ashes» tok førsteplassen på de britiske hitlistene, hadde Bowie den 24. september et tre måneders opphold som skuespiller på Broadway i Bernard Pomerances drama Elefantmannen.

Bowie gikk sammen med Queen i 1981 for en enkel singelutgvielse, «Under Pressure», sunget i duett med Freddie Mercury. Dette ble Bowies tredje singel som gikk øverste på den britiske singellisten. Bowie fikk i 1982 hovedrollen i BBCs fjernsynsutgave av Bertolt Brechts drama Baal. Sammenfallende med stykket ble det utgitt en EP med fem sanger fra dramaet, innspilt tidligere i Berlin, utgitt som David Bowie in Bertolt Brecht's play Baal. I mars 1982, måneden før Paul Schraders film Cat People kom ut, ble Bowies tittelsang, «Cat People (Putting Out Fire)», utgitt på singel og ble en mindre hit i USA og kom inn på topp 30 i den britiske hitlisten.

Bowie nådde en ny topp i popularitet og kommersiell suksess i 1983 med Let's Dance som var samprodusert av Nile Rodgers fra Chic. Albumet solgte til platina i både Storbritannia og USA. Albumets tre singler ble topp 20 hiter i begge land, og tittelsangen nådde førsteplassen. «Modern Love» og «China Girl» havnet på andreplass i Storbritannia, fulgt av et par kritikerroste musikkvideoer: «Let's Dance», med dens fortelling om det unge aboriginerparet, og «China Girl», med dens nakenscene (og senere delvis sensurerte) med elskov på standen, en referanse og hyllest til filmen Herfra til evigheten fra 1953. Dette var tilstrekkelig seksuelt provoserende til å være garantert gjentatt rotasjon på MTV. Stevie Ray Vaughan var gjestegitarist og spilte gitarsolo på «Let's Dance», skjønt videoen viser Bowie som mimer denne delen. I 1983 hadde Bowie framstått som en av de aller viktigste videoartistene i sin tid. Let's Dance ble fulgt opp med Serious Moonlight Tour, hvor Bowie ble akkompagnert av gitaristen Earl Slick og backupvokalistene Frank og George Simms fra Simms Brothers Band. Verdensturneen varte i seks måneder og ble meget vellykket.

Bowie i opptrenden på Glass Spider Tour, 1987.

På albumet Tonight (1984) samarbeidet Bowie med Tina Turner og på nytt med Iggy Pop. Dette var i likhet med Let's Dance et dansevennlig album. Det hadde et antall coversanger, blant dem The Beach Boys' hit fra 1966, «God Only Knows». Albumet ga den transatlantiske hiten «Blue Jean», som var inspirasjonen for kortfilmen Jazzin' for Blue Jean, som vant Grammy for beste musikkvideo. Bowie opptrådte på Wembley i 1985 under veldedighetskonserten Live Aid til støtte for sultende i Etiopia. Under begivenheten ble en innsamlingsvideo lansert hvor Bowie sang duett med Mick Jagger. Denne sangen, «Dancing in the Street», gikk raskt til nummer en kort tid etter utgivelsen. Det samme året samarbeidet Bowie med jazzgitaristen Pat Metheny med innspillingen av «This Is Not America» for lydsporet til filmen Kodenavn: Falken. Singelen ble en topp 40 hit i både Storbritannia og USA.

Bowie spilte hovedrollen i filmen og rockemusikalen Absolute Beginners i 1986. Filmen ble dårlig mottatt av kritikerne, men Bowies temasang havnet likevel på andreplass på den britiske hitlisten. Han spilte også Jareth, nissekongen i Jim Hensons film Labyrinth fra samme år. Han skrev fem sanger til den. Hans siste album i 1980-årene var Never Let Me Down (1987) hvor pop-lydbildet fra hans to tidligere album var borte og Bowie satset nå på en hardere rockelyd med et hint av industri-techno. Albumet nådde sjetteplassen i Storbritannia og tre sanger fra albumet, «Day-In, Day-Out» (hans singel nummer 60), «Time Will Crawl», og «Never Let Me Down», ble utgitt som singler. Bowie beskrev det senere som hans «nadir», og kalte det for «et forferdelig album». Til støtte for albumet ga han ni promoterende presseshow, og konsertturneen Glass Spider Tour begynte den 30. mai med et backupband med Peter Frampton som gitarist. Pressen var ikke like imponert og mente turneen var overprodusert og at den hang seg på samtidens stadion-rock med spesialeffekter og dansing.

1989–91: Tin Machine

Bowie i Chile under turneen Sound+Vision 1990.

Bowie la solokarrieren på hylla i 1989 og trakk seg tilbake til relativ anonymitet som bandmedlem for første gang siden tidlig i 1970-årene. Den hardrockende kvartetten Tin Machine kom i gang etter at Bowie begynte å jobbe eksperimentelt med gitaristen Reeves Gabrels. Bandet ble komplettert med Tony og Hunt Sales som Bowie hadde kjent siden slutten av 1970-årene. De bidro, henholdsvis på bass og trommer, på Iggy Pops album Lust for Life fra 1977.

Selv om Bowie hadde til hensikt at Tin Machine skulle fungere som et demokratisk band, ble det likevel han som dominerte både låtskrivingen og beslutningene. Bandets debutalbum, Tin Machine (1989), ble innledningsvis populært, skjønt dets politiske tekster fikk ikke allmenn aksept: Bowie beskrev en av sangene som «enkel, naiv, radikal og rett fram om framveksten av nynazisme»; noe biografen Christopher Sandford beskrev som «Det var dristig å fordømme narkotika, fascisme og TV ... i begreper som nådde det litterære nivået til en tegneserie.» Plateselskapet EMI klagde på «misjonerende sangtekster» samt «repetetive sanger» og «minimalistisk eller ingen produksjon». Albumet nådde uansett tredjeplass i Storbritannia.

Tin Machines første verdensturne ble en kommersiell suksess, men det syntes vanskelig for tilhengerne og kritikerne å akseptere Bowie som kun et gruppemedlem. En rekke singler fra albumet greide ikke å markere seg på hitlistene og etter en uenighet med EMI, forlot Bowie plateselskapet. Som sitt publikum og kritikere, ble Bowie selv i økende grad misfornøyd med sin rolle som kun et bandmedlem. Tin Machine begynte å jobbe med et nytt album, men Bowie la opplegget på vent og vendte tilbake til å arbeide solo. Han framførte sin tidlige sanger under en sju måneder land turne kalt Sound+Vision Tour hvor han atter fikk suksess og god omtale fra kritikerne.

I oktober 1990, ti år etter hans skilsmisse fra Angela, ble han introdusert for den somaliskfødte supermodellen Iman via en felles venn. Bowie minnet at «Jeg ga navn til barna den kvelden vi møttes ... det var absolutt umiddelbart.» De ble gift i 1992. Tin Machine fortsatte arbeidet med deres andre album, men deres publikum og kritikerne som viste seg misfornøyd med det første albumetm, viste liten interesse. Neste album, Tin Machine II, ble kritisert for platecoveret: etter at produksjonen hadde begynt, hevdet det nye plateselskapet Victory at de fire antikke og nakne kouroistatuene var «forkjærte, obskøne bilder». Bowie selv mente de var «utsøkt smakfulle». Plateselskapet krevde at coveret skulle retusjeres. Tin Machine dro på turne igjen, men etter at konsertalbumet Tin Machine Live: Oy Vey, Baby ikke gjorde det kommersielt bra, gikk bandet i oppløsning. Bowie gjenopptok sin solokarriere, men fortsatte å samarbeide med Gabrels.

1992–98: Den elektroniske perioden

Bowie på scenen i Åbo, Finland, i 1997.

Den 20. april 1992 opptrådte Bowie på hyllestkonserten for Freddie Mercury etter at sangeren fra Queen døde året før. Foruten å framføre «Heroes» og «All the Young Dudes», sang han «Under Pressure» sammen med Annie Lennox, som tok Mercurys andel av vokalen. Under sin framføring på Wembley knelte Bowie og resiterte Fader vår. Fire dager senere giftet han seg med Iman i Sveits. De ønsket å flytte sammen til Los Angeles, og fløy dit for å finne en egnet eiendom. Det brøt ut opptøyer i byen den samme dagen de ankom, og de holdt seg innendørs i hotellet. De bosatte seg etter hvert i New York City.

I 1993 utga Bowie sitt første soloalbum siden oppløsningen av Tin Machine. Det var Black Tie White Noise (1993), preget av soul, jazz og hiphop, og av elektroniske instrumenter. Albumet gjenforente Bowie med produsent Nile Rodgers fra samarbeidet med Let's Dance, og bekreftet at Bowie vendte tilbake den musikkstilen som hadde gjort ham populær. Dette ble bekreftet med en førsteplass på de britiske hitlistene og en tredjeplass på Topp 40, inkludert topp 10-sangen «Jump They Say». Bowie utforsket nye stilretninger med The Buddha of Suburbia (1993). Albumet inneholder musikk til TV-serien med samme navn, en BBC-filmatisering av romanen av Hanif Kureishi fra 1990 med samme tittel. Albumet inneholdt en del nye elementer som ble introdusert på Black Tie White Noise, og signaliserte også en tilnærming til alternativ rock. Albumet ble godt omtalt, men en lavmælt utgivelse ga kun 87.-plass på de britiske salgslistene.

Bowie ble gjenforent med Eno med albumet Outside. Det bar preg av kvasi-industrimusikk, og var opprinnelig tenkt som første del i en ikke-lineær fortelling om kunst og mord, og inneholdt figurer fra en novelle skrevet av Bowie. Albumet fikk suksess på salgslistene på begge sider av Atlanterhavet, og det ble sluppet tre singler. Deretter valgte Bowie gruppa Nine Inch Nails som backingband på sin neste turne, noe som fikk blandet mottakelse hos både fans og kritikere, men han hadde også med Gabrels på gitar. Han besøkte byer i Nord-Amerika og Europa mellom september 1995 og februar 1997. Han feiret sin karriere med en 50-års fødselsdagkonsert på Madison Square Garden i New York City den 7. januar 1997. På scenen var gjestemusikere som Lou Reed, Dave Grohl og Foo Fighters, Robert Smith fra The Cure, Billy Corgan fra Smashing Pumpkins, Frank Black fra The Pixies og Sonic Youth.

Bowie ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame den 17. januar 1996. Året etter var Bowie ute med et nytt album, Earthling, som slo godt an hos både fansen og hos kritikerne i USA og Storbritannia. To singler fra albumet ble hits på britiske topp 40. Bowies sang «I'm Afraid of Americans» fra Paul Verhoevens film Showgirls (1995) ble innspilt for albumet og mikset på nytt av Trent Reznor for utgivelse som singel. Den tunge rotasjonen av den medfølgende videoen, som også hadde bidrag fra Reznor, bidro til at sangen ble værende i 16 uker på amerikanske Billboard Hot 100. Turneen for albumet, Earthling Tour, dekket Nord-Amerika og Europa mellom juni og november 1997. I november 1997 framførte Bowie «Perfect Day», en veldedighetssingel for BBCs Children in Need, og som nådde førsteplassen på de britiske singellistene. Bowie ble gjenforent med Visconti da de spilte inn sangen «(Safe in This) Sky Life» med tanke på inklusjon i animasjonsfilmen Rugratsfilmen (1998), men sangen ble ikke tatt med i den ferdige filmen. Bowie spilte den senere inn på nytt og utga den som «Safe» og benyttet den på B-siden av singelen «Everyone Says 'Hi'» i 2002. Samarbeidet med Visconti førte også til en singel utgitt i begrenset opplag, en versjon av gruppa Placebos sang «Without You I'm Nothing», produsert sammen med Visconti og med Bowies harmonivokal lagt på den opprinnelige innspillingen.

1999–2012: Nyklassisistisk Bowie

Bowie på scenen med Sterling Campbell under Heathen Tour i 2002

Bowie komponerte lydsporet for Omikron: The Nomad Soul (1999), et videospill hvor han selv og Iman også opptrådte som figurer. Hans album Hours ble utgitt samme år og inneholdt nyinnspillinger av sanger fra Omikron. Albumet inneholdt også en sang med tekst av Alex Grant, vinneren av Bowies sang-konkurranse «Cyber Song Contest». Med omfattende bruk av ordinære musikkinstrumenter, vendte Bowie nå ryggen til tung elektronisk musikk. Sesjoner for det planlagte albumet Toy skulle inneholde nye versjoner av noen av Bowies eldre sanger samt tre nye. Hensikten var først å utgi albumet i 2001, men det skjedde ikke. En versjon lekket senere ut på Internett i 2011, Toy har aldri blitt offisielt utgitt. Bowie og Visconti fortsatte samarbeidet og produserte et nytt album med fullstendig nye sanger. Resultatet var Heathen i 2002.

Den 25. juni 2000 gjorde Bowie sin andre opptreden på Glastonburyfestivalen i England, tretti år etter forrige gang. Den 27. juni framførte han en konsert for BBCs Radioteater i London som ble spilt inn og utgitt på et samlealbum, Bowie at the Beeb. Det hadde også sanger fra innspillinger gjort av BBC fra 1968 til 1972. Bowie og Imans datter ble født den 15. august samme år.

I oktober 2001 åpnet Bowie Konsert for New York City, en veldedighetskonsert for ofrene i terrorangrepet 11. september 2001, med en minimalistiske framføring av Simon & Garfunkels sang «America», deretter fulgt av «Heroes» med fullt band. I 2002 ble albumet Heathen utgitt, fulgt av en turne det neste halv året i Europa og Nord-Amerika. Turneen åpnet ved Londons årlige Meltdownfestival, hvor Bowie var blitt utnevnt til kunstnerisk direktør for dette året. Blant artistene han valgte for festivalen var Philip Glass, Television og Dandy Warhols. Foruten sanger fra det nye albumet, framførte han også sanger fra tiden rundt Low. Deretter fulgte albumet Reality (2003) som også ble fulgt av en konsertturne, og med et beregnet totalt antall publikummere på rundt 722 000, langt mer enn noen annen i 2004. En hendelse utenom det vanlige var under Norwegian Wood-konserten i Oslo den 18. juni da en kjærlighet på pinne fløy gjennom luften og ulykkeligvis rammet Bowie i øyet. En sjokkert Bowie ble stående og vri seg i smerte mens han ropte ukvemsord: «Jeg har bare ett øye, din jævla idiot. Heldigvis traff du det riktige!» Det var en kvinne i 30-åra som ved et uhell var årsaken: «Det er som en sakte film, som går om igjen og om igjen. Jeg ser kjærligheten fly ut av handa mi og fremover, rett mot David Bowie. Sakte, sakte, men i virkeligheten veldig fort. Akkurat like før prosjektilet treffer, vrir Bowie litt på hodet. Det er maksimal uflaks. Jeg ser kjærligheten slå inn i øyet på ham.» Det gikk bra for Bowie, men en uke senere da han spilte på en festival i Scheeßel i nordlige Tyskland fikk han brått smerter i brystet. Smerten ble senere diagnostisert til å være en akutt blokkert åre i koronarkretsløpet, noe som krevde en rask angioplastikk i Hamburg. De gjenværende 14 konsertene av turneen ble avvlyst. Det samme året førte hans interesse i buddhisme til at han ga sin støtte til tibetanernes sak til at han holdt en konsert til støtte for Tibet House i New York.

Bowie i 2009 sammen med sin sønn Duncan Jones ved premieren av Jones' regidebut Moon.

I de neste årene som følge rekonvalesensen etter hjerteanfallet, reduserte Bowie sin musikalske aktivitet. Han gjorde kun en opptreden på scenen og et i platestudioet. Bowie sang inn en duett av sin sang fra 1972, «Changes», med Butterfly Boucher for animasjonsfilmen Shrek 2 (2004). I løpet av det som for ham ble et relativt stille 2005 spilte han inn vokalene for sangen «(She Can) Do That», som han hadde skrevet i samarbeid med Brian Transeau for filmen Stealth. Han vendte tilbake til scenen den 8. september 2005 med å opptre sammen med Arcade Fire på fjernsynsbegivenheten Fashion Rocks, og opptrådte med det canadiske bandet for andre gang den samme uken under CMJ Music Marathon. Han bidro også med koring på gruppa TV on the Radios sang «Province» på deres album Return to Cookie Mountain, gjorde en reklame med Snoop Dogg for XM Satellite Radio og deltok sammen med Lou Reed på det danske alternativrockebandet Kashmirs album Balance Palace (2005).

Bowie ble belønnet med en Grammy for livslang tjeneste den 8. februar 2006. I april annonserte han at «Jeg tar et år fri, ingen konsertturne, intet album.» Han gjorde en overraskende gjesteopptreden under David Gilmours konsert den 29. mai i Royal Albert Hall i London. Hendelsen ble spilt inn og et utvalg av sanger som han hadde bidratt med vokal på ble deretter utgitt. Han opptrådte på nytt i november sammen med Alicia Keys under Black Ball, en veldedighetskonsert i New York for Keep a Child Alive, en framføring som skulle bli den siste gangen han sang på scene.

Bowie var kurator for High Line-festivalen i 2007 hvor han valgte musikere og artister for evenementet i Manhattan, og deltok på Scarlett Johanssons album Anywhere I Lay My Head (2008) hvor hun gjorde sine versjoner av Tom Waits' sanger. På førtiårsjubileet for månelandingen i juli 1969, som Bowie hadde ledsaget med sitt kommersielle i form av «Space Oddity», utga EMI de enkelte sporene fra den opprinnelige 8-sporsinnspilningen av sangen. Det var i forbindelse med en konkurranse i 2009 hvor medlemmer av offentligheten ble invitert til å gjøre sin egen remiks. Et dobbeltalbum med opptak fra konsertturneen i 2003 ble utgitt i januar 2010.

I slutten av mars 2011 lekket det ikke utgitte albumet Toy fra 2001 ut på Internett. Det inneholdt materiale som Bowie benyttet på Heathen, sanger som dukket opp som B-sider på singlene, samt en del ikke tidligere hørte nye utgaver av hans eldre sanger.

2013–16: Siste år

Bowie, 2006.

Den 8. januar 2013, på Bowies 66. fødselsdag, annonserte hans nettsted et nytt album med tittelen The Next Day med utgivelse i midten av mars. Det var Bowies første albumutgivelse på et tiår, og inneholdt 14 sanger foruten tre bonusspor. Hans nettsted erkjente lengden på hans pause. Albumets produsent, Tony Visconti, fortalte at 29 sanger var innspilt for albumet, og en del av disse ville komme på neste album, et arbeid som ville begynne senere i 2013. Uttalelsen ble fulgt av en utgivelse av en singel, «Where Are We Now?», skrevet og innspilt av Bowie i New York og produsert av hans langvarige samarbeidspartner Visconti.

En musikkvideo for «Where Are We Now?» ble utgitt på Vimeo den samme dagen, regissert av New York-kunstneren Tony Oursler. Singelen toppet iTunes-listen i Storbritannia innen få timer av utgivelsen, og debuterte på den britiske singellisten på sjetteplass, hans første singel på topp ti på to tiår (siden «Jump They Say» i 1993). En annen video, «The Stars (Are Out Tonight)», ble utgitt den 25. februar, og regissert av Floria Sigismondi. Den framstilte Bowie og skuespilleren Tilda Swinton som et ektepar. Den 1. mars ble albumet gjort tilgjengelig fra fri strømming via iTunes. Albumet The Next Day debuterte på førsteplassen på den britiske albumlisten, hans første siden Black Tie White Noise (1993), og ble det albumet som på denne tiden solgte raskest i 2013. Musikkvideoen for «The Next Day» skapte en del kontrovers med sin religiøse tematikk, og ble innledningsvis fjernet fra YouTube etter at den tilsynelatende hadde brutt nettstedets betingelser, men ble gjenopprettet med en advarsel om at den bare kunne bli sett av de over 18 år.

Ifølge avisen The Times hadde Bowie utelukket å gi intervju noen gang igjen. En utstilling av ulike gjenstander som har tilhørt Bowie, kalt for «David Bowie Is», ble vist på Victoria and Albert Museum i London i 2013. Senere det samme året ble utstillingen sendt på en verdensturne, begynnende i Toronto i Canada, og siden i Chicago, Paris, Melbourne, og Groningen i Nederland. Bowie deltok for øvrig på vokalen til indierockebandet Arcade Fires sang «Reflektor», som ble utgitt i begynnelsen av september 2003 ettersom han likte den så godt da han overhørte gruppens innspillinger i studio. En avstemning som ble utført av BBC History Magazine i oktober slo fast at Bowie ble ansett som den beste kledde briten i historien.

Ved BRIT Awards 2014 den 19. februar ble Bowie den eldste mottaker av prisen i seremoniens historie da han vant prisen for beste britisk mannlige utøver. Prisen ble tatt imot på hans vegne av modellen Kate Moss som leste opp hans tale: «Jeg er fullstendig begeistret for å ha fått en BRIT som beste mannlige utøver, men jeg er, er jeg ikke, Kate? Ja, jeg tror det er en flott måte å avslutte dagen. Mange, mange takk og Skottland, bli værende hos oss.» Bowies referanse til den kommende avstemningen i september 2014 om skotsk uavhengighet fikk betydelig oppmerksomhet i sosiale media over hele Storbritannia.

Den 18. juli indikerte Bowie at han ville komme med framtidig musikk, men han ville ikke nevne detaljer. Ny informasjon kom dog i september 2014 om neste album, Nothing Has Changed, som ble et samlealbum. Det inneholdt eldre og sjeldne sanger, men også en ny sang kalt «Sue (Or in a Season of Crime)». I mai 2015 ble det annonsert at «Let's Dance» ville bli utgitt på nytt i en spesialutgivelse i begrenset opplag på gul vinylsingel den 16. juli 2015 i forbindelse med utstillingen «David Bowie is» ved et kunstsenter i Melbourne, Australia.

I august 2015 ble det annonsert at Bowie skrev på sanger for en musikal på Broadway basert på den animerte TV-serien Svampebob Firkant. Bowie skrev og spilte inn åpningssangen for TV-serien The Last Panthers, en dramaserie som ble sendt i november 2015. Temaet for denne serien ble også tittelsporet på hans album Blackstar som ble utgitt i januar 2015. Det ble sagt at dette albumet hadde stikkord og hentydninger fra hans tidligere krautrock-inspirerte verk. I henhold til The Times ville Blackstar bli «... det merkeligste verket hittil fra Bowie.».

Blackstar ble utgitt den 8. januar 2016, Bowies 69. fødselsdag, og det ble møtt med positiv omtale. To dager senere, den 10. januar, kom meldingen om at David Bowie var død. Produsent Tony Visconti avslørte at Bowie hadde planlagt at albumet ville bli hans svanesang, og en «avskjedsgave» til hans fans før hans død. Flere journalister og musikkritikere merket seg deretter at de fleste sangtekstene på albumet synes å hentyde og omhandle hans kommende død, særlig sangen og videoen «Lazarus», og CNN merket seg at albumet «avslører en mann som tilsynelatende var forankret i sin egen dødelighet.» Visconti uttalte senere at Bowie hadde planlagt et post-Blackstar-album, og hadde skrevet og innspilt demoversjoner av fem sanger i sine siste uker, noe som antyder at Bowie trodde at han ennå hadde noen få måneder igjen å leve. Dagen etter at han var død gikk interessen på Bowies musikk online rett til værs, og brøt Vevos mest sette musiker på en enkelt dag. Den 15. januar debuterte Blackstar på førsteplass på den britiske albumlisten, nitten av hans album var på den britiske topp 100 albumlisten, og tretten av hans singler var den britiske topp 100 singellisten. Blackstar debuterte også på førsteplass på albumlistene i andre land i verden, blant annet Australia, Frankrike, Tyskland, Italia, New Zealand og på amerikanske Billboard 200.

Skuespillerkarriere

Bowies karriere som skuespiller begynte før hans kommersielle gjennombrudd som musiker. Mens han studerte avantgarde-teater og pantomime under Lindsay Kemp, spilte han Cloud i Kemps teaterproduksjon Pierrot in Turquoise i 1967 (senere gjort til TV-filmen Looking Glass Murders i 1970). I kortfilmen i svarthvit, The Image (1969), spilte han en spøkelsegutt som framsto fra en plaget kunstners maleri for å hjemsøke ham. Det samme året hadde Bowie en kort opptreden i filmatiseringen av Leslie Thomas' humoristiske roman The Virgin Soldiers (1966). I 1976 ble han kritikerrost for sin første hovedrolle da han framstilte Thomas Jerome Newton, en utenomjordisk figur fra en dødende planet, i The Man Who Fell to Earth, regissert av Nicolas Roeg. Just a Gigolo (1979) var en engelsk-tysk samproduksjon regissert av David Hemmings hvor Bowie hadde hovedrollen som den prøyssiske offiseren Paul von Przygodski. Etter å ha kommet tilbake fra den første verdenskrigen ble offiseren oppdaget av en baronesse, spilt av Marlene Dietrich og ble dratt inn i hennes rekke av gigoloer.

Bowie spilte Joseph Merrick i The Elephant Man på Broadway hvor han ikke benyttet teatersminke og fikk ros for sin ekspressive framtoning. Han spilte denne rollen 157 ganger mellom 1980 and 1981. Bowie medvirket som seg selv i filmen Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1981), en dramatisering av den bestselgende tyske biografiske romanen Å være ung er for jævlig. Historien fokuserer på en ung pikes narkomani og barneprostitusjon. Den virkelige Christiane F. hadde vært til stede ved en konsert han holdt i Berlin. Disse scenene med David Bowie ble gjenskapt spesielt for filmen. Soundtracket fra filmen, Christiane F. (1981), inneholder mye av musikken fra hans «Berlin-trilogi». Bowie spilte også i den erotiske skrekkfilmen The Hunger (1983), med Catherine Deneuve og Susan Sarandon. I Nagisa Oshimas film det samme året, Merry Christmas, Mr. Lawrence, basert på den amerikanske forfatteren Laurens van der Posts roman Sæden og såmannen fra 1963. Bowie spilte major Jack Celliers, krigsfange i en japansk interneringsleir. Bowie spilte seg selv i Yellowbeard (1983), en piratkomedie gjort av medlemmer fra Monty Python, og hadde også en liten rolle som Colin, en leiemorder i filmen Into the Night (1985). Han fikk tilbud om å spille skurken Max Zorin i James Bond-filmen Med døden i sikte (1985), men avslo.

Absolute Beginners (1986), en rockemusikal basert på Colin MacInnes' roman fra 1959 om utelivet i London, benyttet Bowies musikk, og han medvirket selv i en mindre rolle. Det samme året hadde han en rolle i Jim Hensons mørke fantasifilm Labyrinth som Jareth, konge av goblinene (smånisser). To år senere spilte han Pontius Pilatus i Martin Scorseses dramafilm The Last Temptation of Christ (Jesu siste fristelse, 1988), basert på en roman av Nikos Kazantzakis.

Bowie framstilte deretter en misfornøyd ansatt med Rosanna Arquette som medskuespiller i komedien The Linguini Incident (1991), og som den mystiske FBI-agenten Phillip Jeffries i David Lynchs Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992), en oppfølger til TV-serien Twin Peaks. Han spilte Andy Warhol i den biografiske dramafilmen Basquiat (1996). Han hadde en rolle som en fryktinngytende revolvermann i Giovanni Veronesis spaghetti-western Il Mio West (1998; utgitt som Gunslinger's Revenge i USA i 2005). Han spilte den aldrende gangsteren Bernie i Andrew Goths Everybody Loves Sunshine (1999), og dukket opp TV-serie-utgaven av spillefilmen The Hunger med samme tittel. I Mr. Rice's Secret (2000) framstilte han tittelrollen som naboen til en uhelbredelige syk tolvåring, og året etter opptrådte han som seg selv i komedien Zoolander.

Bowie portretterte fysikeren Nikola Tesla i Christopher Nolans film The Prestige (2006), som handlet om den bitre rivaliseringen mellom to tryllekunstnere på slutten av 1800-tallet. Det samme året var han stemmeskuespiller i den franskproduserte, men engelskspråklige animasjonsfilmen Arthur og Minimoyene (2006) i rollen som den mektige skurken Maltazard. Han spilte seg selv i en episode av Ricky Gervais' TV-serie Extras. I 2007 lånte han sin stemme til figuren «Lord Royal Highness» i TV-filmen med tegneseriefiguren Svampebob Firkant. I filmen August (2008), regissert av Austin Chick, hadde han en mindre rolle som Ogilvie, sammen med Josh Hartnett og Rip Torn, som han hadde arbeidet sammen med i 1976 i tidligere omtalte The Man Who Fell to Earth.

Ettermæle og innflytelse

David Bowies stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Bowies sanger og sceneteknikk brakte en ny dimensjon til populærmusikken i begynnelsen av 1970-årene og hadde både en umiddelbar og mer langsiktig påvirkning på den. Ifølge musikkhistorikere som Schinder og Schwartz er pionerer som Bowie og Marc Bolan skapere av glam-rock sjangeren. Samtidig var Bowie en inspirator for punkrock-bevegelsen. Mens punk-musikerne forkastet popstjerne-konvensjonene, fortsatte Bowie med en mer abstrakt musikkstil som fikk innflytelse på sjangeren. Hans biograf David Buckley skriver: «I ei tid da punkrocken vendte tilbake til tre-minutters popsanger, forlot Bowie den tradisjonelle rock-instrumenteringen nesten fullstendig. Bowies plateselskap søkte å formidle hans unike status innen populærmusikken med slagordet: «Det er gammel bølge, det er ny bølge, og det er Bowie.» Musikkviter James Perone berømmer ham for å ha «brakt raffinement til rockemusikken», og musikkritikere anerkjenner gjerne den intellektuelle dybden av hans arbeid og innflytelse.

Buckley skriver at pop-musikken i tidlig 1970-årene var «Oppblåst, selvhøytidelig, skinnkledt, selvtilfreds,... Bowie utfordret selve kjernen i troen på sin tids rockmusikk.» Som John Peel beskriver: «Et særtrekk ved det tidlige 1970-årenes progressive rock var at den ikke hadde fremgang. Før Bowie kom, ønsket ikke folk noen særlig endring.» Buckley sier at Bowie undergravde hele oppfatningen av hva det ville si å være en rockstjerne,» med det resultatet at

Etter Bowie har det ikke vært noen andre popikon av et slikt kaliber, fordi popverden som produserer disse rockegudene ikke eksisterer lenger. ... Den voldsomme dyrkingen av Bowie var også unik - innflytelsen varte lenger og var mer kreativ enn kanskje noen annen kraft blant tilhengerskarene.

Buckley konkluderer med at «Bowie er både stjerne og ikon. Den enorme produksjonen hans ... har kanskje skapt den største kulten i populærkulturen. ... Hans innflytelse har vært unik i populærkulturen - han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenliknbar figur.»

På grunn av en stadig nyorientering, har han erfart at innflytelsen hans har fortsatt å utvide seg. Biografen Thomas Forges legger til: «Fordi han har lykkes i så mange ulike musikkstiler, er det nesten umulig å finne en popartist i dag som ikke har blitt påvirket av David Bowie.» I 2000 kåret NME Bowie som «den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider.»

Bowie var hovedinspirasjonskilden for den biseksuelle glam-rockeren Brian Slade i filmen Velvet Goldmine fra 1998. I 2015 ble han kåret som en av magasinet GQs 50 mest velkledde britiske menn. Hans alter ego, Ziggy Stardust, var hovedinspirasjonskilden for Tilda Svindons rollefigur i filmen A Bigger Splash, rocksangeren Marianne Lane.

Priser og utmerkelser

Et utvalg av Bowies kostymer utstilt ved Rock and Roll Hall of Fame.

Bowie fikk sitt kommersielle gjennombrudd i 1969 med sangen «Space Oddity». For denne vant han Ivor Novellos «Special Award For Originality».

For sin opptreden i science fiction-filmen The Man Who Fell to Earth fra 1976 vant han «Saturn Award» for beste skuespiller. I de påfølgende tiårene har han blitt beæret med talløse priser for sin musikk og videoene som fulgte den, og han har mottatt to «Grammy Awards», tre «Brit Awards» - der han blant annet har vunnet pris for beste britiske mannlige artist to ganger, og i 1996 prisen for «Outstanding Contribution to Music» (Fremragende bidrag til musikk).

i 1999 ble Bowie utnevnt til «Commander of the Ordre des Arts et des Lettres» av den franske regjeringen. Samme år mottok han et æresdoktorat fra Berklee College of Music. Han avslo den kongelige æresbevisningen «Commander of the Order of the British Empire» (CBE) i 2000, og ønsket heller ikke å slås til ridder i 2003. Bowie uttalte senere «Jeg har aldri hatt en intensjon om å akseptere noe sånt. Jeg skjønner ikke hva som er hensikten med det. Det er ikke det jeg har arbeidet for i livet mitt.»

Gjennom sin karriere har han solgt om lag 140 millioner album. I Storbritannia ble han tildelt 9 platina-, 11 gull- og 8 sølv-album, og i USA 5 album i platina og 7 i gull.

I BBCs meningsmåling fra 2002, der de 100 mest fremstående briter skulle kåres, ble han nummer 29. I 2004 rangerte Rolling Stones magazine ham som nr. 39 på sin liste over de 100 største rockartister gjennom tidene. 17. januar 1996 ble Bowie inkludert i Rock and Roll Hall of Fame og også utpekt som medlem av Science Fiction and Fantasy Hall of Fame i juni 2013. Edderkoppen Heteropoda davidbowie er oppkalt etter ham.

Diskografi

Soloalbum – med høyeste listeplassering på engelske, amerikanske og norske albumlister.

Studioalbum

1. David Bowie (1967)
2. Space Oddity (1969, 1972-nyutgivelsen nådde UK #17, US #16)
3. The Man Who Sold the World (1970, 1972-nyutgivelsen nådde UK #26)
4. Hunky Dory (1971, US #93, 1972-nyutgivelsen nådde UK #3)
5. The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972, UK #5, US #75)
6. Aladdin Sane (1973, UK #1, US #17, N #11)
7. Pin Ups (1973, UK #1, US #23, N #8)
8. Diamond Dogs (1974, UK #1, US #5, N #8)
9. Young Americans (1975, UK #2, US #9, N #13)
10. Station to Station (1976, UK #5, US #3, N #8)
11. Low (1977, UK #2, US #11, N #10)
12. "Heroes" (1977, UK #3, US #35, N #13)
13. Lodger (1979, UK #4, US #20, N #11)
14. Scary Monsters (and Super Creeps) (1980, UK #1 US #12, N #3)
15. Let’s Dance (1983, UK #1, US #1, N #1)
16. Tonight (1984, UK #1, US #11, N #3)
17. Never Let Me Down (1987, UK #6, US #34, N #3)
18. Black Tie White Noise (1993, UK #1, US #39, N #8)
19. The Buddha of Suburbia (1993, UK #87)
20. Outside (1995, UK #8, US #21, N #15)
21. Earthling (1997, UK #6, US #39, N #13)
22. 'hours...' (1999, UK #5, US #47, N #4)
23. Heathen (2002, UK #5, US #14, N #2)
24. Reality (2003, UK #3, US #29, N #2)
25. The Next Day (2013, UK #1, US #2, N #1)
26. Blackstar (2016, UK #1, US #1, N #1)

Konsertalbum

• David Live (1974)
• Stage (1978)
• Ziggy Stardust - The Motion Picture (1983)
• Serious Moonlight Tour (1983)
• Glass Spider Tour (1987)
• Tin Machine Live: Oy Vey Baby (1992)
• Santa Monica '72 (1994)
• LiveAndWell.com (1999)
• Bowie at the Beeb (2000)
• A Reality Tour (2010)

Samlealbum

• The World of David Bowie (1970)
• Images 1966–1967 (1973)
• ChangesOneBowie (1976)
• The Best of Bowie (1980)
• ChangesTwoBowie (1981)
• Golden Years (1983)
• Fame and Fashion (1984)
• David Bowie's All Time Greatest Hits (1984)
• Sound + Vision (1989)
• Changesbowie (1990)
• Early On (1964–1966) (1991)
• The Singles Collection (1993)
• The Deram Anthology 1966–1968 (1997)
• The Best of 1969/1974 (1997)
• The Best of 1974/1979 (1998)
• All Saints (2001)
• Best of Bowie (2002)
• Club Bowie (2003)
• The Collection (2005)
• The Platinum Collection (2005)
• The Best of David Bowie (2007)
• Bowie Box Set (Outside, Earthling, 'hours...', Heathen, Reality- 10CD) (2007)

Filmografi (utvalg)

• 1976 - The Man Who Fell to Earth
• 1978 - Just a Gigolo
• 1983 - The Hunger
• 1983 - Merry Christmas, Mr Lawrence
• 1986 - Labyrinth
• 1988 - The Last Temptation of Christ
• 1992 – Twin Peaks – Fire Walk with Me
• 2008 - The Prestige

Konserter i Norge

• The Stage Tour: Ekeberghallen Oslo – Ekeberghallen – 5. juni 1978
• Sound and Vision World Tour: Jordal Amfi Oslo – Jordal Stadion – 22. august 1990
• The Tin Machine «It's My Life» Tour: Oslo Konserthus Oslo – Oslo Konserthus – 22. oktober 1991
• The Outside Tour: Oslo Spektrum Oslo – Oslo Spektrum – 22. januar 1996
• The Earthling World Tour: Kalvøyafestivalen Oslo – Kalvøyafestivalen – 28. juni 1997
• The Searching for Jackolopes Tour: Quartfestivalen Kristiansand – Quartfestivalen – 3. juli 2002
• A Reality Tour: Oslo Spektrum Oslo – Oslo Spektrum – 12. oktober 2003
• A Reality Tour: Koengen Bergen – Koengen – 17. juni 2004
• A Reality Tour: Norwegian Wood Oslo – Norwegian Wood – 18. juni 2004

Litteratur

• Buckley, David ([1999] 2000): Strange Fascination — David Bowie: The Definitive Story. London: Virgin. ISBN 0-7535-0457-X.
• Buckley, David (2004): David Bowie: The Complete Guide To His Music. Omnibus Press. ISBN 978-1-84449-423-1.
• Campbell, Michael (2008): Popular Music in America: And The Beat Goes On. Schirmer. ISBN 978-0-495-50530-3.
• Carr, Roy; Murray, Charles Shaar (1981): Bowie: An Illustrated Record. New York: Avon. ISBN 0-380-77966-8.
• Cole, Shaun (2000): «Don We now our Gay Apparel»: Gay Men's Dress in the Twentieth Century. London: Berg. ISBN 1-85973-415-4.
• Ditmore, Melissa Hope (2006): Encyclopedia of Prostitution and Sex Work, Volume 2. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-32970-2.
• Doggett, Peter (2011): The Man Who Sold the World: David Bowie and the 1970s. The Bodley Head. ISBN 978-1-84792-145-1.
• Gillman, Peter; Gillman, Leni ([1986] 1987): Alias David Bowie. New English Library. ISBN 0-450-41346-2.
• Pegg, Nicholas ([2000] 2004): The Complete David Bowie. London: Reynolds & Hearn. ISBN 1-903111-73-0.
• Perone, James E. (2007): The Words and Music of David Bowie. Praeger. ISBN 978-0-275-99245-3.
• Sandford, Christopher ([1996] 1997): Bowie: Loving the Alien. Time Warner. ISBN 0-306-80854-4.
• Schinder, Scott; Schwartz, Andy (2007): Icons of Rock: An Encyclopedia of the Legends Who Changed Music Forever. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-33845-8.
• Thomson, Elizabeth (1993): The Bowie Companion. Macmillan. ISBN 0-283-06262-2.
• Thompson, Dave (2006): Hallo Spaceboy: The Rebirth of David Bowie. Ecw Press. ISBN 978-1-55022-733-8.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) David Bowie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) David Bowie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) David Bowie på Internet Movie Database
• (sv) David Bowie i Svensk Filmdatabas
• (da) David Bowie på Filmdatabasen
• (da) David Bowie på Scope
• (fr) David Bowie på Allociné
• (en) David Bowie på AllMovie
• (en) David Bowie hos Turner Classic Movies
• (en) David Bowie hos Rotten Tomatoes
• (en) David Bowie hos TV Guide
• (en) David Bowie hos The Movie Database
• (en) David Bowie på Apple Music
• (en) David Bowie på Discogs
• (en) David Bowie på Discogs
• (en) David Bowie på MusicBrainz
• (en) David Bowie på SoundCloud
• (en) David Bowie på Spotify
• (en) David Bowie på Songkick
• (en) David Bowie på Last.fm
• (en) David Bowie på Genius — sangtekster
• (en) David Bowie på AllMusic
• (en) David Bowie på Twitter
• (en) David Bowie på Facebook
• (en) David Bowie på Instagram
• (en) David Bowie på YouTube
• (en) David Bowie på Myspace
• (en) David Bowie på TikTok
• (en) David Bowies på Vimeo
• (en) David Bowie: Sound and Vision, dokumentarfilm
• (en) Verk av eller om David Bowie i bibliotekene i (WorldCatkatalog)