Glamrock

musikksjanger

Glamrock (også omtalt som glitterrock) er en undersjanger av rock som var populær på begynnelsen av 1970-årene. Musikkstilen var et britisk fenomen hvor sangerne og musikerne var kledd i ytterliggående, prangende eller «smakløse» kostymer, sminke og hårfrisyrer, i særdeleshet sprikende farger, glitter og store platåsko.[1] De prangende, fargesprakende kostymene og den visuelle stilen til glam-musikerne var ofte overdrevent feminin eller androgyn, og har blitt knyttet til nye oppfatninger av kjønnsroller.[2][3]

Glamrock
Opprinnelse:Garasjerock - Poprock - Protopunk - Hardrock - Tyggegummipop- Rock'n'roll - Kunstrock - Kabaret
Sted og tid:ca. 1970 i Storbritannia
Vanlige instrumenter:Bassgitar - Trommesett - Gitar - Keyboard
Popularitet:1971-1976
Sjangerslektninger
Glam metal - Protopunk
Undersjangere
Glam punk

Glamrock oppstod rundt 1970-1971 i Storbritannia, eksempelvis ved at David Bowie utga albumet The Man Who Sold the World i 1970, som hadde et albumomslag med bilde av Bowie i kvinneklær (og annet omslagsbilde i den amerikanske utgaven). Glamrock fikk også en begynnelse med T.Rexs opptreden med sangen «Hot Love» på Top of the Pops i 1971, hvor vokalist Marc Bolan var iført glitter og sminke.

Retningen hadde sitt høydepunkt på midten av 1970-tallet med musikere og utøvere som Marc Bolan & T. Rex, David Bowie, Sweet, Slade, Roxy Music, Gary Glitter, Alice Cooper, New York Dolls, Lou Reed, Iggy Pop og Jobriath. Tilbakegangen skjedde etter midten av 1970-tallet, men fikk en betydelig innflytelse på andre sjangre, inkludert punkrock, glam metal, nyromantikerne, og gothrock, og har tidvis dukket opp igjen siden 1990-årene.

KaraktertrekkRediger

 
David Bowie, 1974.
 
Bay City Rollers, 1976.

Musikalsk var glamrock meget mangfoldig, og kunne variere fra teatralske figurer som Alvin Stardust på den ene siden til den komplekse kunstrocken til Roxy Music på den andre siden. Glamrock kan bli vurdert like mye som en mote som en musikalsk undersjanger.[4] Visuelt var det en rekke ulike stiler, fra 1930-tallets Hollywood-glamour, via 1950-tallets seksuelle pinup, førkrigtidens teatralske kabaret, viktorianske litterære og symbolistiske stiler, science-fiction, okkult mystisisme, og uttalt og indirekte homoerotiske hentydninger, manifestert i sminke, prangende farger, strittende hår, glitter og platåsko.[5] Glam er mest kjent for sine tvetydige kjønnsroller og sin seksualitet, representasjon av androgyne trekk, foruten omfattende bruk av teatralske virkemidler.[6] Det hele ble bebudet av amerikanske musikere som The Cockettes og Alice Cooper som manipulerte PR og kjønnsidentitet (engelsk: gender bender). Alice Cooper kombinerte glam med sjokkerende effekter, gjerne kalt sjokk rock.[7]

 
Slade i Norge, 1977.
 
Elton John, 1974.
 
New York Dolls, 1973

Glamrock var preget av glitter, sprakende kostymer og glamour. Musikken var fengende med enkle tekster som eksempelvis Sweets «Wig Wam Bam» og T. Rexs «Children of the Revolution». Musikalsk var musikken vanligvis preget av hardrock og poprock. Glamrock-bandenes individuelle stil var derimot ofte svært forskjellig. Både popband som ABBA og heavyband som Alice Coopers band var inspirert av glamrocken, og har blitt beskrevet som glam.

Fall i popularitetRediger

Etter pønkrock gjorde sitt inntog i 1976, ble mange rockesjangre rammet av dette, samtidig døde lederskikkelsen Marc Bolan fra T.Rex i en bilulykke i 1977. David Bowie gikk fra glam til R&B i 1975, og prøvde siden ut en lang rekke forskjellige stilarter. De fleste bandene bevegde seg helt eller gradvis bort i fra glamrock i de kommende årene.

Tross glamrocks fallende popularitet, hendte det derimot utover slutten av 1970-tallet og starten av 1980-tallet at glamrock-bandene slo an med enkelte singler. Sweet fikk enkelte hits etter 1976. Slade, som fortsatt bar sine kostymer utover 1980-tallet, hadde siden 1977 hatt lite suksess, men i 1983 kom bandet tilbake i rampelyset med singlene «My Oh My» og «Run Runaway», og slo også gjennom i Amerika, hvor bandet hadde hatt lite suksess før. Det finske glambandet Hanoi Rocks ble grunnlagt i 1979, og klarte å få enkelte hits på starten av 1980-tallet.

På 1980-tallet utviklet mange metalband en mykere stil, inspirert av pop og rock. Disse bandene var inspirert av glamrock, og mange brukte glamrock-inspirert bekledning, og sjangeren fikk navnet glam metal (også kjent som hair metal eller pop-metal). Berømte band innen sjangeren var Poison, Mötley Crüe, Quiet Riot, Bon Jovi, Europe, Cinderella og Whitesnake.

I tillegg har også den ordentlige glamrocken blitt mer populær siden 1990-tallet. Et eksempel var da glamrockbandet Wig Wam deltok for Norge i Eurovision Song Contest i 2005. The Darkness har hatt suksess med visse glamrock-sanger. En rekke artister og band innenfor rock, pop og metal har også hevdet seg inspirert av glamrock, deriblant Guns N' Roses, Mötley Crüe, Lady Gaga, Poison, Blondie og Def Leppard, selv om disse likevel ikke regnes som rene glamrock-band.

Glamrockband fra 1970-åreneRediger

Dette er noen av de mest kjente glamrockerne fra 1970-tallet:

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Arkivert 28. august 2009 hos Wayback Machine.. Encarta. Arkivert fra originalen den 31. oktober 2009.
  2. ^ Reynolds, Simon (1995): The Sex Revolts: Gender, Rebellion, and Rock 'N' Roll. London: Serpents Tail. s. xiii.
  3. ^ Sex mellom menn ble først lovlig i England og Wales i 1967, i Skottland i 1981, og Nord-Irland i 1982, mens det har aldri vært juridiske begrensninger for kvinner.
  4. ^ Shuker, R. (2005): Popular Music: the Key Concepts, Abingdon: Routledge, 2. utg., ISBN 0-415-34770-X, s. 124-125.
  5. ^ Auslander, P. (2006): Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music, Ann Arbor, MI: University of Michigan Press, ISBN 0-472-06868-7, s. 57, 63, 87 & 141.
  6. ^ «Glam rock», AllMusic.
  7. ^ Auslander, P. (2006): Performing Glam Rock, s. 34.

LitteraturRediger

  • Auslander, Philip (2006): Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music, Ann Arbor, University of Michigan Press, ISBN 0-472-06868-7
  • Rock, Mick (2005): Glam! An Eyewitness Account, Omnibus Press, ISBN 1-84609-149-7

Eksterne lenkerRediger