Stivhaleand
Stivhaleand (Oxyura jamaicensis) er en monotypisk art i gruppen av skarvender (Oxyurinae) og inngår der som én av seks arter i slekten Oxyura. Arten er egentlig endemisk for Nord-Amerika og deler av Karibia, men fugler i fangenskap har også spredt seg til mange land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Dette gjelder blant annet til landene i Skandinavia. Arten regnes som dørstokkart i Norge, der den er oppført med lav risiko i fremmedartslista med bakgrunn i lite invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[3]
| Stivhaleand | |||
|---|---|---|---|
_RWD2.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Oxyura jamaicensis Gmelin, 1789 | |||
| Synonymi | |||
| Anas jamaicensis | |||
| Populærnavn | |||
| stivhaleand[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Andefugler | ||
| Familie | Andefamilien | ||
| Underfamilie | Skarvender | ||
| Slekt | Oxyura | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 LO — Lav risiko 2023 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | våtmarksområder | ||
| Utbredelse: | Nord-Amerika og deler av Karibia | ||
Taksonomi rediger
Stivhaleand blir som oftest regnet som en selvstendig art, som her. Den foreslåtte underarten ssp. andina, som er en intermediat form mellom spp. jamaicensis og spp. ferruginea regnes opprinnelig å være en hybridform. Populasjonen i Nord-Amerika har blitt foreslått skilt ut som en selvstendig underart under navnet ssp. rubida, men er av tvilsom validitet.[4]
Biologi rediger
Stivhaleand er småvokst og plump i formen, med kort nakke og prominent hode. Arten måler cirka 35–43 cm og har et vingespenn på cirka 53–62 cm. Hannen veier cirka 530–795 g, hunnen cirka 310–845 g.[4]
Hodet har sort hette og nakke. Øynene er rødbrune og mørke. Nedenfor øyene er kinnene hvite. kroppen er rødlig kastanjebrun, som går over til mørkere kastanjebrunt på overbrystet og mer sølvhvit på underbrystet og i buken. Undergumpen er hvit, mens stjerten er brunsvart. De korte undere ekstremitetene og føttene er blåaktig grå. Hunnen er mer rødbrun enn andre hunner i denne slekten, med rødbrune skulderdekkere, mørk rødbrun krone og mattgule kinn og nakke med mørkere spetter. Hun har dessuten er mørk stripe som renner på tvers av kinnene fra underkant av nebbet og bakover. Når hekketiden går mot slutten myter hannen og får såkalt eklipsedrakt, som ligner mer på hunnens fjærdrakt, men også hunnen blir mindre fargesterk etter hekketiden. ungfuglene ligner hunnene.[4]
Arten er utbredt i én isolert populasjon som hekker i Alaska i USA, ellers fra Britisk Columbia til Manitoba i Canada og sørover gjennom det vestlige USA til Baja California og det sentrale Mexico; også flekkvis i nordøst fra grensen mellom Canada og USA, fra de store sjøene til Carolinaene i det østre USA. Arten overvintrer fra det sørvestre Britisk Columbia og sørover gjennom det sørligste USA og videre sør til El Salvador. Fugler i fangenskap har også spredt seg til mange land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten.[4]
Stivhaleender er våtmarksfugler som trives i sump, innsjøer, bassenger og myrområder som har rikelig med akvatiske planter og åpne områder i vannet. Arten unngår rennende vann om det ikke er sakteflytende. utenfor hekkesesongen kan arten også oppsøke større innsjøer, brakkvannslaguner, elveos og beskyttede kystområder. I Mexico har arten blitt observert i høyder opp til 2 500 moh.[4]
Arten eter helst akvatiske virvelløse smådyr; hovedsakelig vanninsekter og deres larver, men også små krepsdyr, bløtdyr og ormer, samt frø fra akvatiske planter. Arten dykker mest etter føden og filtrerer bunnslammet, men den beiter også i vannoverflaten ved å skimme vannet. Om vinteren eter den helst om natten, men i hekketiden eter den på dagtid.[4]
I sin nordlige utbredelse tar hekketiden til i april–mai, men dette varierer. I Mexico hekker trolig arten året rundt. Arten er monogam i hekkesesongen, men pardannelsene er kortvarige. Hekkingen foregår som solitære par, men hunnen bygger redet alene, selv om begge velger plassen. Redet er en liten bolle av død eller levende vegetasjon, av og til fôret med litt dun innvendig. Det plasseres på bakken eller på vannet, omgitt av tett vegetasjon. Hunnen legger normalt 6–10 hvite egg som veier omkring 60,5–83,8 g hver. Sammenlignet med fuglens størrelse er eggene enorme (størst blant alle andefugler faktisk). Inkubasjonstiden tar cirka 24–26 dager og hunnen ruger eggene alene. Avkommet får full fjærdrakt etter cirka 50–55 dager, men hunnen tar bare vare på dem de første 21–28 dagene (av og til sammen med én eller to hanner). Arten kan i enkelte tilfeller får to årlige kull. Avkommet blir normalt kjønnsmodent omkring to år gamle, men enkelte hunner kan hekke etter ett år.[4]
Arten er delvis trekkfugl og trekker mot kysten (spesielt den amerikanske Stillehavskysten) og lavere breddegrader når hekketiden er over. Fugler som hekker på høye breddegrader gjør normalt de lengste trekkene. Mange fugler er imidlertid også standfugler, som kun gjør korte trekk i forbindelse med vannstanden og tilgangen på mat.[4]
Inndeling rediger
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018).[5] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[6][7] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
- Anseriformes, andefugler
- Anatidae, andefamilien
- Dendrocygninae, plystreender
- Oxyurinae, skarvender (4 slekter, 9 arter)
- Heteronetta (monotypisk)
- H. atricapilla, gjøkand
- Nomonyx (monotypisk)
- N. dominicus, maskeand
- Oxyura (6 arter)
- O. jamaicensis, stivhaleand
- O. ferruginea, andesand
- O. vittata, trommeand
- O. australis, blånebband
- O. maccoa, kafferand
- O. leucocephala, hvithodeand
- Biziura (monotypisk)
- B. lobata, pungand
- Heteronetta (monotypisk)
- Anserinae, svaner og gjess
- Anatinae, ender
- Anatidae, andefamilien
Referanser rediger
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 13. april 2023. Besøkt 13. april 2023.
- ^ Solvang R, Gjershaug JO og Stokke BG (11. august 2023). «Fugler. Vurdering av økologisk risiko for stivhaleand Oxyura jamaicensis som LO for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 25. september 2023.
- ^ «Stivhaleand Oxyura jamaicensis». Fremmedartsbasen 2018. Besøkt 23. august 2018.
- ^ a b c d e f g h Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2018). Ruddy Duck (Oxyura jamaicensis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52934 on 19 May 2018).
- ^ Carboneras, C. (2018). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
Eksterne lenker rediger
- (en) stivhaleand – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) stivhaleand i Encyclopedia of Life
- (en) stivhaleand i Global Biodiversity Information Facility
- (no) stivhaleand hos Artsdatabanken
- (sv) stivhaleand hos Dyntaxa
- (en) stivhaleand hos Fauna Europaea
- (en) stivhaleand hos Fossilworks
- (en) stivhaleand hos ITIS
- (en) stivhaleand hos NCBI
- (en) Kategori:Oxyura jamaicensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Oxyura jamaicensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
