Wikipedia

Sigourney Weaver

amerikansk skuespiller

Susan Alexandra «Sigourney» Weaver (født 8. oktober 1949 i New York) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Hun fikk sitt gjennombrudd i Woody Allens dramafilm Annie og jeg i 1977 og sin første hovedrolle i 1979 da hun spilte Ellen Ripley i Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollefiguren i tre oppfølgere: Aliens (1986), Alien 3 (1992) og Alien: Oppstandelsen (1997). For rolletolkningen i Aliens fikk Weaver sin første Oscar-nominasjon. Rollefiguren var sentral i arbeidet med å utfordre kjønnsroller på film, og den har gjentatte ganger blitt kåret til den beste heltinnen i filmhistorien.

Sigourney Weaver
FødtSusan Alexandra Weaver
8. okt. 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Manhattan[5]
BeskjeftigelseSkuespiller, fjernsynsskuespiller, stemmeskuespiller Rediger på Wikidata
Utdannet vedStanford University
Sarah Lawrence College
Yale School of Drama
Ethel Walker School
HB Studio
EktefelleJim Simpson (1984–)
FarSylvester Weaver
MorElizabeth Inglis
NasjonalitetUSA
Medlem avNBC (1950)[6]
Utmerkelser
9 oppføringer
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1988) (for verk: I gorillaens rike)
BAFTA Award for Best Actress in a Supporting Role (1998) (for verk: The Ice Storm)
Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (1988) (for verk: Working Girl)
Saturn Award for Best Actress (1987) (for verk: Aliens)
Rachel Carson Award (2011)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Hasty Pudding Woman of the Year (1998)
Premio Goya InternacionalIng (2024)[7]
Jupiter Awards
Aktive år1977–
IMDbIMDb
Sigourney Weaver på Commons

Weaver er også kjent fra filmer som Ghostbusters – Spøkelsesligaen (1984), Ghostbusters II (1989), Galaxy Quest (1999) og Avatar (2009). Hun har blitt nominert til Golden Globe sju ganger og vunnet to ganger: hun vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for I gorillaens rike og beste kvinnelige birolle for Working Girl, begge under prisutdelingen i 1989. Med dette ble hun den første personen til å vinne to skuespillerpriser på samme Golden Globe-utdeling. Hun vant også en BAFTA-pris for beste kvinnelige birolle for rollen i The Ice Storm (1997). I tillegg til dette har hun blitt nominert tre ganger til Oscar-prisen, tre ganger til Emmy-prisen og seks ganger til Saturn Awards (herav har hun vunnet to).

Hun har også spilt i filmene Brennpunkt Djakarta (1982), Dave (1993), Døden og piken (1994), Copycat (1995), A Map of the World (1999) og A Monster Calls (2016). Sigourney Weaver har også vist seg på TV-skjermen med skrekkfilmen Snow White: A Tale of Terror (1997), dramafilmen Prayers for Bobby (2009) og miniserien Political Animals (2012). Hun har fått tilnavnet «dronningen av science fiction» på grunn av sine mange bidrag til science fiction-historien. Weaver har også hatt mindre biroller i film- og TV-suksesser som Futurama (2002), WALL·E (2008), Paul (2011), The Cabin in the Woods (2012) og The Defenders (2017).

Som teaterskuespiller ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for rollen i musikalen Das Lusitania Songspiel (1980), som hun hadde skrevet sammen med klassekameraten Christopher Durang. Hun ble nominert til en Tony-pris for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i Broadway-stykket Hurlyburly (1984). Weaver vendte tilbake til Broadway for første gang på 15 år i 2013, da hun spilte filmstjernen Masha i komedien Vanya and Sonia and Masha and Spike.

Biografi

rediger
 
Sigourney og «Pat» Weaver i 1989.
Foto: Alan Light

Sigourney Weaver ble født Susan Alexandra Weaver i Manhattan, New York City. Hun er datter av skuespilleren Elizabeth Inglis (døpt Desiree Mary Lucy Hawkins; 1913–2007) og Sylvester «Pat» Weaver (1908–2002), toppsjef i fjernsynsnettverket NBC.[8][9] Også onkelen hennes, Doodles Weaver (1911–1983), jobbet i film- og TV-bransjen. Moren var engelsk, fra Colchester i Essex, og faren, som var amerikansk, hadde forfedre av engelsk, skotsk og ulsterskotsk opphav, samt røtter i New England.[10][11] Weaver har også en storebror; Trajan Weaver. Hun begynte å bruke navnet «Sigourney Weaver» i 1963. Navnet hentet hun fra Sigourney Howard i F. Scott Fitzgeralds roman Den store Gatsby fra 1925.[12][13] Hun har sagt at hun byttet navn fordi hun ikke likte å bli kalt «Susie»,[14] og fordi «Sigourney» virket som et artistnavn.[15]

Hun hadde en god barndom, men sier at hun slet med dårlig selvtillit og kroppsbilde. Hun var generelt høyere enn jenter på samme alder, og da hun var åtte år sa moren at hun så helt «vanlig» ut. «Jeg tenkte; hvis moren min ikke syntes jeg var pen, ville ingen synes det,» har Weaver senere sagt.[13] Andre forbilder var blant andre skuespilleren Jessica Tandy; Weaver beundret pågangsmotet hennes, og hvordan hun takket ja til «hver eneste rolle så lenge det var anstendig».[16]

Weaver gikk på privatskole i Connecticut, og senere på Stanford University i California; her bestemte hun seg for å bli skuespiller.[13] Hun gikk ut fra Stanford i 1971 med en bachelorgrad i litteratur og flyttet deretter tilbake til Connecticut for å studere drama ved Yale University.[17] Hun ble uteksaminert derfra i 1974.[13] Weaver spilte senere i teaterstykker skrevet av vennen og klassekameraten Christopher Durang, deriblant off-Broadway-produksjonen av Durangs komedie Beyond Therapy. 1. oktober 1984 giftet hun seg med teaterregissøren Jim Simpson,[18] og sammen har de datteren Charlotte (født 13. april 1990).[19]

Etter innspillingen av I gorillaens rike i 1986, ble Weaver støttespiller for The Dian Fossey Gorilla Fund, og i dag er hun styreleder i organisasjonen.[20][21] For arbeidet ble hun hedret av Explorers Club. Weaver regnes som miljøaktivist, og fikk internasjonal oppmerksomhet i oktober 2006 da hun deltok på en markering utenfor FNs hovedkvarter i New York City.[22] Her frontet hun kravet om øyeblikkelig stopp i bunntråling.[22] 8. april 2008 var hun vert for gallafesten til Trickle Up, en veldedighetsorganisasjon rettet mot ekstrem fattigdom; særlig blant kvinner.[23] I 2011 ble hun tildelt Rachel Carson Award for sin kamp for natur- og miljøvern.[24] I 2015 skrev hun en artikkel for nettavisen Newsweek hvor hun kommenterte klimakonferansen i Paris og oppfordret hver nasjon til å forplikte seg i en «standhaftig fremgang».[25] Hun har også vunnet en hederspris fra organisasjonen Human Rights Campaign for arbeidet sitt for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT).[26]

Karrière

rediger

1977–1984: Alien – den 8. passasjeren og Ghostbusters

rediger

Weaver hadde spillefilmdebuten sin i en liten birolle i Woody Allens Annie og jeg i 1977.[13][27] To år senere fikk hun sin første hovedrolle da hun spilte i Ridley Scotts sciene fiction-grøsser Alien – den 8. passasjeren. Weaver var ikke så begeistret for manuset, men meldte seg på da hun så H.R. Gigers tegninger av planetene og romvesenet.[27] Hun hadde rollen som Ripley, tredjestyrmannen om bord på romskipet «Nostromo», som blir infiltrert av et romvesen etter at mannskapet sjekker ut et mystisk signal på en ubebodd planet. Rollen ble opprinnelig gitt til Weavers kollega, Veronica Cartwright (som senere spilte Lambert i filmen), men produsentene endret rollelisten rett før innspillingen begynte.[28] Birger Vestmo skrev i en anmeldelse i 2002 at «Sigourney Weaver er den som etter hvert fremstår som overleveren med bein i nesa. Hun er filmens store heltinne og ga en sterk oppvisning i ekte girl power mens Spice Girls brukte bleier.»[29] Weaver ble verdenskjent for rollen, og ble nominert til en Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle og en BAFTA-pris for beste nykommer.[30] I 2010 ble rollefiguren stemt fram som den nest beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene (etter The Bride fra Kill Bill og Kill Bill Vol. 2) av Filmweb, som mente at Ripley ble «mesterlig portrettert av Sigourney Weaver».[31] I den oppdaterte listen fra 2015 lå hun på en tredjeplass.[32]

I 1980 skrev og spilte hun i teaterstykket Das Lusitania Songspiel sammen med Christopher Durang, og i året som fulgte ble Weaver nominert til en Drama Desk Award for denne rolletolkningen.[33] Hun presenterte prisen for beste kostymedesign med Nastassja Kinski under den 53. Oscar-utdelingen i 1981.[34] Det samme året hadde Weaver også rollen som Tony Sokolow i thrilleren Vitnet som snakket for mye, en jødisk fjernsynsreporter som slår seg sammen med en vaktmester for å løse et mord. I 1982 spilte hun mot Mel Gibson og Linda Hunt i dramafilmen Brennpunkt Djakarta. Filmen handler om en kjærlighetsaffære satt i Indonesia under statskuppet i 1965, og Weaver spilte Jill Bryant, en offiser på den britiske ambassaden i Indonesia som forelsker seg i Gibsons rollefigur Guy Hamilton. Vincent Canby fra The New York Times skrev at hun ga figuren sin en «særegen stil», og at hun «fylte mange av hullene som manusforfatterne etterlot».[35] Weaver hadde en av hovedrollene i komedien Raketter til frokost fra 1983, og spilte en kvinne som blir innblandet i en våpenhandel av en venn. I april 1983 presenterte hun en ny Oscar-pris med Robert Mitchum under den 55. utdelingen.[36]

Sigourney Weaver hadde rollen som Dana Barrett i skrekkomedien Ghostbusters – Spøkelsesligaen fra 1984. Hun spiller en enslig musiker som bor i en bygning som er inngangsport for en sumerisk gud. Senere i filmen blir hun besatt av demonen Zuul, og sammen med einstøingen Louis Tully åpner de en dør for den 8000 år gamle guden «Gozer the Gozerian», og en verden som byr på diverse onde og grufulle fenomener. Filmens regissør, Ivan Reitman, kalte Weaver «filmens Margaret Dumont», og henviste til Dumonts samarbeid med brødrene Marx.[37] Videoklipp fra Alien – den 8. passasjeren ble vist i dokumentarfilmen Terror in the Aisles som også ble utgitt i 1984.[38] I 1984 hadde hun ellers en rolle i Broadway-skuespillet Hurlyburly. Teaterstykket handler om narkotikaavhengige Hollywood-skuespillere på 80-tallet som engasjerer seg i endeløse diskusjoner med kvinnehat. Weaver spilte fotografen Darlene, og ble nominert til en Tony-pris for innsatsen.[39]

1985–1989: Aliens, Working Girl og I gorillaens rike

rediger

I 1985 og 1986 hadde hun hovedroller i komedien En kvinne eller to og thrilleren Half Moon Street, før hun gjentok rollen som Ellen Ripley i James Camerons actionfilm Aliens i 1986. I Aliens opplever rollefiguren å bli møtt med lite sympati for det hun hadde opplevd i Alien – den 8. passasjeren, og til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på den lille planeten hvor de hadde funnet romvesenet 57 år tidligere. Hun blir med en gjeng marinesoldater som konsulent for å undersøke området etter at de mister kontakt med basen. Weaver var fornøyd over hvordan Cameron hadde utviklet rollefiguren hennes; hun mente at han hadde gjort Ripley fargerik, og at han hadde gitt henne dybde og rekkevidde.[40] Hun ble nominert til både Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen.[41][42] Weaver vant i tillegg sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle.[42] Hun spilte inn en parodi på filmen da hun var gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live 11. oktober 1986.[43][44]

 
Weaver under Oscar-utdelingen i 1989. Hun var nominert til beste kvinnelige birolle for Working Girl og beste kvinnelige hovedrolle for I gorillaens rike, men vant ingen av dem.
Foto: Alan Light

Hun fikk mye anerkjennelse for innsatsen i Aliens. Filmkritikeren Roger Ebert skrev at «Weaver, som er i fokus mesteparten av tiden, har en veldig sterk, sympatisk opptreden: Hun er limet som holder alt sammen.»[45] Pauline Kael fra The New Yorker var også fornøyd: «Med sine flotte kinnben, sin fantastiske kroppsbygning, og sin letthet i bevegelsene, ser det ut som om Weaver overtar med naturlig autoritet og med styrken sin som skuespiller. […] Weaver gir filmen en tilstedeværelse; uten henne er det en B-film som mangler underhandlinger og banale rollefigurer som kan gjøre B-filmer morsomme.»[46] I 2003 ble Ellen Ripley, slik hun ble spilt av Weaver i Aliens, stemt fram som den åttende beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet.[47] Det er den nest høyeste kvinnerollen på lista (etter Clarice Starling fra Nattsvermeren).[47]

I 1988 spilte hun i to filmer. Den første var I gorillaens rike, basert på livet til zoologen Dian Fossey (Weaver) og virksomheten hennes i Virunga-fjellene i Rwanda, der hun studerte de sjeldne fjellgorillaene.[48] Weaver tilbragte mye tid i Hawaii, og så på mange videoopptak av Dian Fossey i forkant av innspillingen. Hun studerte stemmen hennes, og tok opp noen av vanene hennes, deriblant kjederøyking.[49] Roger Ebert mente at Weaver passet perfekt for rollen, men han følte at rollefiguren hennes «skapte avstand» til publikum, og at motivene hennes var «uklare».[50] Pauline Kael fra The New Yorker var positiv: «Weavers fysiske styrke er alene en inspirasjon i denne filmen, og det er en ny frihet i skuespillet hennes. Hun er så levende at du umiddelbart føler Dian Fosseys vilje og drivkraft.»[49] For denne rollen ble Weaver nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle,[51] og vant den tilsvarende Golden Globe-prisen i dramakategorien sammen med Jodie Foster og Shirley MacLaine.[49][52]

Den andre filmen i 1988 var Mike Nichols' dramakomedie Working Girl. Hovedpersonen Tess McGill er en ambisiøs sekretær som vil opp og frem. Weaver spilte sjefen hennes, Katharine Parker, en stilfull, men ondsinnet person som stjeler McGills store forretningsidé. Rita Kempley fra Washington Post beskrev Weavers rollefigur som «den ultimate heksa» og som en «ufølsom kjønnsfascist».[53] Om prestasjonen hennes i filmen skrev CINERAMA i 2002 at hun spilte «moderat», men at hun hadde «en lei tendens til å overspille fra tid til annen».[54] Weaver vant en Golden Globe for rolleprestasjonen under utdelingen i 1989, og ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle samme år, men måtte her se seg slått av Geena Davis.[51][55] Rollefigurene hennes i disse to filmene ble i 2003 nominert til Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste heltene og skurkene i filmhistorien, men ingen av dem nådde den endelige listen.[47][56]

Hun gjentok rollen som musikeren Dana Barrett i Ghostbusters II i 1989. Barrett er en alenemor som søker hjelp av spøkelsesligaen når overnaturlige vesener er ute etter den åtte måneder gamle sønnen, Oscar. Washington Post mener at Weavers rollefigur framstår som gruppens «storesøster», og at hun er den perfekte partneren til Bill Murrays figur.[57] Weaver har flere ganger blitt spurt om muligheten for en Ghostbusters III, og har sagt seg villig til å delta.[58]

1990–1995: Alien 3 og Døden og piken

rediger

Weaver fikk datteren Charlotte i 1990, og spilte ikke i så mange filmer de neste årene. I 1992 hadde hun fortellerstemmen i kortfilmen The Snow Queen, og rollen som dronning Isabella I i dramafilmen 1492 - Erobringen av Paradis. Sistnevnte var det andre samarbeidet hennes med regissøren Ridley Scott (etter Alien – den 8. passasjeren), og skildringen fikk blandet kritikk. Variety mente hun hadde fått lite å spille på.[59] I 1992 gjentok hun også rollen som Ellen Ripley i David Finchers Alien 3. Denne gangen kræsjlander Ripleys romskip på en fengselsplanet, og med seg har hun en ubuden gjest. Weaver var selv samprodusent i filmproduksjonen, og hadde sterke meninger om at rollefiguren hennes måtte dø i slutten av filmen.[60] Peter Travers fra Rolling Stone roste rolletolkningen hennes, og skrev at han aldri hadde sett henne så «ressurssterk» før.[61] Magasinet Empire på sin side, mente at Weaver ikke fikk noe nytt å jobbe med.[62]

Hun ga stemmene til fortellerne i kortfilmene Rabbit Ears: Peachboy og The Wild Swans, som ble utgitt i 1993 og 1994. I 1993 spilte hun også mot Kevin Kline og Frank Langella i dramakomedien Dave. Filmen handler om amerikaneren Dave Kovic som blir bedt om å ta over for USAs president Bill Mitchell etter at han får hjerteslag. Sigourney Weaver spilte landets førstedame Ellen Mitchell, en figur som ifølge kritikeren Roger Ebert inneholdt elementer fra både Barbara Bush og Hillary Clinton. Han kalte Weavers rolle «en smart og stolt kvinne med et godt hjerte», og mente hun var «flink til å spille en rollefigur med høy intelligens».[63] Weaver hadde i 1994 også hovedrollen i Roman Polańskis thriller Døden og piken. Hun spilte rollefiguren Paulina Escobar, en politisk aktivist som er overbevist om at naboen hennes er en mann som har vært medlem av et fascistregime som torturerte og voldtok henne. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av Rolling Stone som mente at skildringen hennes var «brutal og uforglemmelig».[64] Hun har kalt filmen «et vendepunkt» i karrièren, og sa at Polański var den første regissøren til å gi henne en slik «dramatisk rolle».[65]

I 1995 spilte hun i to filmer: den psykologiske thrilleren Copycat og den romantiske komedien Jeffrey. Weaver spilte rollen som den agorafobiske psykologen Helen Hudson i Copycat, en dame som spesialiserer seg innenfor seriemordere. Hudson blir truet av en seriemorder på internettet, og slår seg sammen med en kvinnelig detektiv for å identifisere og fange drapsmannen. Weavers rolleskildring fikk god kritikk i The New York Times, som mente at hun spilte rollen med «eleganse og ivrig intelligens», og at rollefiguren hennes «gjør et mektig inntrykk som en åpenbart tøff figur».[66] I komedien Jeffrey hadde Weaver en mindre rolle som Debra Moorehouse, en av tittelrollens støttespillere da han går gjennom en vanskelig periode av livet sitt; han er homofil og forelsket i en mann som er smittet med HIV-viruset.

1996–1999: The Ice Storm og A Map of the World

rediger

I 1997 hadde Weaver hovedrollen i TV-filmen Snow White: A Tale of Terror, som var løst basert på eventyret om Snøhvit. Filmen handler om adelskvinnen Lady Claudia Hoffman (Weaver), som gifter seg med enkemannen Fredric. Hun forsøker å bli venn med Fredrics datter Lily, men blir avvist. Etter dødfødsel ni år senere, forteller det magiske speilet hennes at dødsfallet er stedatterens skyld. Claudia, som nå er hevngjerrig, ønsker å få Lily drept. Weaver ville ikke spille rollefiguren sin ondsinnet gjennom hele filmen; hun ville spille en person med gode hensikter, men hvor ting ikke løste seg.[67] Hun har kalt figuren «ensom» og «ustabil».[67] Variety mente hun ga den sterkeste prestasjonen blant skuespillerne, og kalte rollefiguren det «mest komplekse elementet i hele historien».[68] Empire beskrev rollefiguren som «en stemor dynket i mørk psykose», og mente at Weaver hadde en «strålende» skildring.[69] Hun ble nominert til både en Primetime Emmy Award og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen.[70][71]

I 1997 spilte hun også i to filmer; Ang Lees dramafilm The Ice Storm og Jean-Pierre Jeunets science fiction-film Alien: Oppstandelsen. Førstnevnte handler om to familier under en Thanksgiving-helg i 1973, og hvordan utroskap og sexnysgjerrige barn ødelegger fasaden de har bygget opp. Alien: Oppstandelsen er den tredje oppfølgeren til Alien – den 8. passasjeren. Weaver gjentok rollen som Ellen Ripley, men denne gangen som en klone. Filmen foregår om bord på romskipet USM «Auriga» hvor man forsker på romvesenene, men etterhvert viser de seg å være for sterke til å bli holdt fanget. Weaver fikk god kritikk for begge filmene, og spesielt for The Ice Storm; for rolleskildringen i denne filmen ble hun nominert til Golden Globe for beste kvinnelige birolle, og vant BAFTA-prisen i den tilsvarende kategorien.[72] For rolletolkningen i Alien: Oppstandelsen ble hun tildelt sin fjerde Saturn Award-nominasjon.[73] Det påfølgende året var hun blant jurymedlemmene til den 51. filmfestivalen i Cannes,[74] og presenterte en Emmy-pris sammen med faren, Pat Weaver, under den 50. Emmy-utdelingen.[75]

 Weaver har spilt sterke, selvsikre kvinner veldig mange ganger før. Men her [i A Map of the World] er hun sårbar, misforstått (selv om hun ikke er gjort til et offer) og smertelig alene. Weavers instinkt for rollen er utrolig – skildringen av Alice er en av de få prestasjonene som vekker et nytt syn på hva som er mulig for en skuespiller å gjøre. 

Peter Stack, San Francisco Chronicle (28. januar 2000)[76]

Weaver spilte mot Julianne Moore og David Strathairn i dramafilmen A Map of the World i 1999. Filmen handler om Weavers rollefigur Alice Goodwin som i et uaktsomt øyeblikk mister barnet til bestevenninnen sin. Alice og mannen hennes opplever at hele samfunnet vender seg mot dem, og i tillegg blir hun beskyldt for barnemishandling. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, og mange mente det var en av hennes beste prestasjoner noensinne. Variety mente hun spilte «perfekt» i «en rolle som tillater henne å vise nye sider ved sitt eget talent»,[77] mens The New York Times kalte tolkningen hennes et «vidunder» og skrev følgende: «Weavers usedvanlige og inntrengende opptreden fanger alle aspektene ved selvforakten, motviljen, skyldfølelsen, forbitrelsen og utålmodigheten som Alice erfarer, og viser oss i tillegg hennes kjærlighet for familien sin.»[78] Weaver ble nominert til en Golden Globe og en Satellite Award for rolletolkningen.[79]

I 1999 hadde hun også den kvinnelige hovedrollen i actionkomedien Galaxy Quest, en parodifilm på klassiske science fiction-filmer. Sigourney Weaver fikk rollen etter mye om og men da filmteamet ikke ønsket en science fiction-skuespiller i produksjonen.[27] Weaver hadde rollen som Gwen DeMarco, en skuespiller som har blitt kjent for rollen sin som Tawny Madison i TV-serien Galaxy Quest, og som sammen med ensemblet sitt plutselig blir involvert i et ekte romeventyr. Hun fikk god kritikk for rollen, og ble nominert til sin femte Saturn Award for innsatsen.[80] Filmen hadde kinopremière 25. desember 1999 i USA, en drøy uke etter at Weaver ble tildelt sin Hollywood Walk of Fame-stjerne i Los Angeles.[81]

2000–2005: Heartbreakers og Holes

rediger
 
Sigourney Weaver under den 25. César-utdelingen i 2000.
Foto: Georges Biard

I 2000 hadde Weaver en liten birolle i komedien Company Man før hun spilte i de romantiske filmene Heartbreakers og Big Bad Love i 2001. Førstnevnte handler om en videregående-lærer på 60-tallet som ved en tilfeldighet blir en internasjonal spion, og innblandet i et komplott som har som mål å styrte Cubas president Fidel Castro. Weaver hadde rollen som Daisy Quimp, lærerens krevende kone. I Heartbreakers hadde hun hovedrollen som Max Conners, en svindler som sammen med datteren sin stjeler mange penger fra rike og naive menn. Skildringen ble stort sett møtt med god omtale; The New York Times mente hun hadde «en lite verdsatt gave for komedie»,[82] mens San Francisco Chronicle mente hun spilte «upåklagelig» sammenlignet med motspilleren Jennifer Love Hewitt.[83] Weaver ble belønnet med en Satellite Award-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen sin det påfølgende året.[84] I Big Bad Love hadde hun stemmen til Betti DeLoreo.

Weaver hadde rollen som Eve Grubman i den romantiske komedien Tadpole fra 2002. Eve er en kardiologist som nettopp har funnet kjærligheten med den skilte forfatteren Stanley Grubman. Filmen handler om Stanleys sønn Oscar, en 15 år gammel gutt som er hemmelig forelsket i Eve. Variety beskrev Weavers rollefigur som «den perfekte drømmestemoren»,[85] mens Rolling Stone mente skuespilleren gjorde en god jobb med Eves håndtering av stesønnens romantiske følelser for henne.[86] I 2002 hadde hun også en rolle i filmatiseringen av teaterstykket The Guys, som var regissert av mannen hennes, Jim Simpson. Handlingen fokuserer på ettervirkningene av terrorangrepet 11. september 2001, og Weaver hadde rollen som avisredaktøren Joan. Hun spilte også den samme rollen i det tilsvarende teaterstykket fra 2001.[87]

I 2003 hadde hun rollen som Warden Walker i dramafilmen Holes. Rollefiguren er den egoistiske bestyreren på en forbedringsanstalt for slemme gutter, og hun beordrer pasientene sine til å grave et hull i en uttørket elv hver dag. Filmen fikk gode kritikker, og flere anmeldere har kalt Weavers rolle «komisk». The New York Times kalte Warden «kald» og «katteaktig»,[88] og ifølge The Seattle Times gir Weaver figuren sin en «Ripley-aktig intensitet».[89] I året som fulgte spilte Weaver i dramafilmen Imaginary Heroes og den psykologiske thrilleren The Village. Til tross for at filmene fikk lunken kritikk, fikk Weaver mye god omtale for prestasjonene sine; spesielt for rollen i førstnevnte film. Både Chicago Tribune og The Boston Globe roste Weavers opptreden i Imaginary Heroes, og mente det var en av de få positive elementene ved filmen.[90]

2006–2008: Snow Cake og mindre biroller

rediger

Weaver spilte mot Alan Rickman og Carrie-Anne Moss i dramafilmen Snow Cake fra 2006. Filmen handler om vennskapet mellom Weavers rollefigur Linda, en kvinne med autisme, og Rickmans figur Alex, som blir traumatisert etter å ha vært i en bilulykke med Lindas datter. Galaxy Quest-kollegaen Rickman skal ha anbefalt Weaver til rollen som Linda.[91] Hun brukte nesten et år på å forberede seg til rollen, og ble trent av Ros Blackburn, en autistisk kvinne som også er forfatter og taler om autisme og Aspergers syndrom.[92][93] Weaver fikk blandet kritikk for skildringen; både Filmpolitiet og Dagbladet mente hun ikke var «troverdig» nok som autist,[94][95] mens Adressa og VG mente hun hadde en god skildring og en sterk innlevelse.[96][97] I forbindelse med utgivelsen av filmen sa Weaver at hun likte å ta på seg ukomfortable kvinneroller; «Jeg har alltid vært tiltrukket av kvinner som ikke er komfortable i verden, og som er ganske isolert på grunn av en stor lidenskap for noe. [...] jeg elsker å sende ut et budskap om at kvinner kan komme i alle forskjellige former, størrelser og følelser, og at det er normalt. Det er normalt å være unormal.»[16]

 
Sigourney Weaver under premièren av Baby Mama på Tribeca Film Festival i New York City i april 2008. Weaver spilte Chaffee Bicknell i komedien.
Foto: David Shankbone

I 2006 hadde hun også en av hovedrollene i komedien The TV Set, samt en mindre birolle i dramafilmen Beryktet. Hun spilte mot David Duchovny og Ioan Gruffudd i førstnevnte, og hadde rollen som Lenny, presidenten hos det oppdiktede fjernsynsnettverket PDN. Filmen handler om Duchovnys figur Mike, som forsøker å slå gjennom med en komedieserie han selv har skrevet. Weaver fikk god kritikk for rollen, blant annet av San Francisco Chronicle som mente det var hennes «saftigste» rolle siden hun spilte Katharine Parker i Working Girl i 1988.[98] Hun spilte stilikonet Babe Paley i den biografiske filmen Beryktet, som handler om forfatteren Truman Capote, og perioden hvor han skrev bestselgeren Med kaldt blod. Det samme året medvirket hun også i to dokumentarer; hun var fortelleren i den amerikanske versjonen av TV-serien Planeten vår,[99] og dro tilbake til Rwanda og fjellgorillaene (etter I gorillaens rike) i forbindelse med BBC-filmen Gorillas Revisited with Sigourney Weaver.[21][100]

Sigourney Weaver hadde en stemmerolle i barnefilmen Kaos i Eventyrland fra 2007. Hun spilte Frieda, Askepotts onde stemor og filmens antagonist. Til tross for at filmen fikk dårlig omtale av kritikere,[101] kom det en oppfølger i 2009, uten Weaver på rollelisten. I 2007 hadde hun også hovedrollen som Julia Sanburg i dramathrilleren The Girl in the Park. Weaver spilte en tobarnsmor som blir traumatisert etter at datteren hennes blir sporløst forsvunnet. Handlingen foregår 15 år senere, da Julia møter på en ung kvinne på gaten, som er fortvilende lik datteren hennes. Weaver fikk blandet kritikk for rolletolkningen; hovedsakelig fordi flere mente hun overspilte. Daily Mail kalte prestasjonen «overdrevet» og «usympatisk», mens The Guardian mente hun spilte «overbevisende».[102][103]

I 2008 hadde hun cameoroller eller mindre biroller i fem ulike filmer. Hun spilte blant annet i actionthrilleren Vantage Point, som forteller historien om et attentat av USAs president fra åtte ulike perspektiver; Weaver, i rollen som TV-produsenten Rex Brooks, står for ett av perspektivene. Filmpolitiet kalte prestasjonen hennes «overbevisende», mens The New York Times mente hun var for stor til å spille en så liten rolle.[104][105] I Be Kind Rewind hadde hun en liten rolle som rettsbetjenten Ms. Lawson, og i animasjonsfilmen Historien om Despereaux hadde hun stemmen til fortelleren.

Det samme året spilte hun også i Andrew Stantons animasjonsfilm WALL·E, som finner sted flere århundrer inn i fremtiden. Filmen handler om roboten WALL·E som bor alene på den ødelagte og forlatte jordkloden. Han forelsker seg etter en stund i roboten EVE, og følger henne ut i verdensrommet på en reise som kan forandre menneskehetens skjebne. Weaver ga stemmen til datamaskinen i romskipet som menneskene lever i. I komedien Baby Mama spilte hun mot Tina Fey og Amy Poehler; hun hadde rollen som Chaffee Bicknell, lederen i et surrogatfirma. Entertainment Weekly kalte rolleskildringen hennes «fryktelig morsom», og Adressa mente hun gjorde «en herlig karikatur som surrogatmorformidler».[106][107]

2009–2011: Prayers for Bobby og Avatar

rediger
 
Sigourney Weaver sammen med Zoë Saldaña i Moskva i forbindelse med den russiske premièren av Avatar i desember 2009.
Foto: Mika Stetsovski

I 2009 hadde hun hovedrollen i TV-filmen Prayers for Bobby, som var basert på boken Prayers for Bobby: A Mother's Coming to Terms with the Suicide of Her Gay Son, som igjen var basert på virkelige hendelser. Hun spilte Mary Griffith, en kristen kvinne som oppdrar barna sine i den evangelikalske tro. Hun benekter at sønnen sin er homofil, og ber han om å gå til en psykolog for å bli «kurert». Imidlertid blir han mer deprimert, og ender opp med å flytte til Portland hvor han blir forelsket i en gutt. Etterhvert begår han selvmord, og Marys verden snus opp ned. Weaver tilbrakte en dag med den virkelige Mary Griffith i forkant av innspillingen; «Kvinnen jeg møtte var så sjenerøs; så ærlig om hvem hun var, hvilke beslutninger de hadde tatt og hvor nedverdigende de var ovenfor Bobby.»[108]

Sigourney Weaver fikk god kritikk for rollen i Prayers for Bobby; blant annet av Variety og San Francisco Chronicle som mente det var «en rolle som var verdt talentene hennes» og som fungerte som «drahjelp» for resten av TV-filmen.[109][110] Ray Richmond fra The Hollywood Reporter roste Weavers rolletolkning; han mente Weaver ga figuren sin en «rå intensitet og lidenskap», og at manusforfatteren Katie Ford var heldig i å få Weaver med på laget.[111] Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award, en Golden Globe, en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for skildringen, men vant ingen av dem.[70][112]

Hun hadde en større birolle i James Camerons science fiction-film Avatar fra 2009. Filmen foregår i 2154 på «Pandora», en fiktiv måne i stjernesystemet Alfa Centauri, der menneskene driver gruvedrift for å utvinne et verdifullt mineral. Kolonistenes ekspansjon truer tilværelsen til na'viene, de innfødte på månen, og resten av økosystemet på Pandora. Weaver hadde rollen som Dr. Grace Augustine, en botaniker og lederen for Avatar-programmet som gjør det mulig for menneskene å samhandle med de innfødte. Avatar fikk gode kritikker, og ble i januar 2010 den mest innbringende filmen noensinne produsert.[113] The Boston Globe sammenlignet rollefiguren med Weavers tidligere rollefigurer Ellen Ripley og Dian Fossey, mens New York Post kalte Grace «Pandoras Margaret Mead».[114][115] Weaver selv har beskrevet figuren som «åpenhjertig, utålmodig og intens», og har sagt at hun er et eksempel på «en kvinne som har viet livet sitt til na'viene».[116] Hun ble nominert til en Scream Award for beste kvinnelige birolle, og vant i den tilsvarende Saturn Award-kategorien.[117][118]

I 2010 hadde hun en hovedrolle i Tim Allens regidebut Crazy on the Outside. Allen spilte også hovedpersonen i filmen, mens Weaver hadde rollen som den eksentriske storesøsteren.[119] Entertainment Weekly ga filmen en negativ omtale, og mente Weaver ga sin «uformelige» rollefigur en «dyster profesjonalitet».[120] I januar 2010 var hun gjestende vert for Saturday Night Live for andre gang i karrièren. I episoden spilte hun blant annet Dr. Grace Augustine i en Avatar-parodi, og en prostituert kvinne som forklarer ulike sexposisjoner. Weaver spilte også seg selv i en sketsj hvor hun blir besatt av hva anonyme internettbrukere mener om henne.[121][122] 16. oktober 2010 ble hun tildelt Scream Awards' ærespris «Heroine Award» av regissør James Cameron for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer.[123] Under den 82. Oscar-utdelingen presenterte hun prisen for beste scenografi.[124]

 
Sigourney Weaver under den 82. Oscar-utdelingen i mars 2010.
Foto: Michael Connors

Det samme året spilte hun også rollen som Ramona Clark i komedien You Again. Hun spilte mot Kristen Bell og Jamie Lee Curtis. Filmen handler om Bells figur Marni, som oppdager at broren skal gifte seg med rivalen hennes fra videregående. Ramona Clark er rivalens tante, og samtidig også rivalen til Marnis mor, Gail Byer (Curtis). Weavers prestasjon fikk blandet kritikk, men de fleste mente at dette skyldtes manuset.[125] Filmkritiker Roger Ebert skrev at Weaver spilte rollen med «skjult energi»,[126] mens både The Seattle Times og The New York Times mente at rollefiguren hennes var en av de få positive elementene ved filmen.[127][128] Sistnevnte sammenlignet rollefiguren med Weavers rolle Katharine Parker i Working Girl fra 1988.[128]

Weaver hadde mindre biroller og gjesteopptredener i fire forskjellige filmer i 2011. Komedien Firmaturen handler om den mislykkede forsikringselgeren Tim Lippe, som i en alder av 34 fortsatt har samme jobb og samme dame – sin gamle barneskolelærer fra 7. klasse (Weaver). Filmen tar for seg hva som skjer da Tim får sitt livs sjanse til å vise hva han er god for på den årlige firmafesten. Selv om rollen var nokså liten, fikk Weaver mye ros for rolletolkningen.[129][130] Hun hadde en liten rolle som «The Big Guy» i science fiction-komedien Paul. I et intervju med talkshow-verten Graham Norton beskrev hun filmen som «et kjærlighetsbrev til science fiction-fansen», og sa at hun tok rollen med en gang hun ble spurt. «Å finne en komedie som også er en hyllest til science fiction er en drøm som går i oppfyllelse».[131]

I 2011 hadde hun også roller i actionthrilleren Abduction og dramafilmen Rampart. I Abduction spilte hun mot Taylor Lautner og Lily Collins, og hadde rollen som Dr. Geraldine «Geri» Bennett, psykologen til Lautners figur Nathan. Filmen handler om Nathan som får verdenen snudd på hodet da han innser at hele livet hans er en løgn. Filmen ble regnet som en av filmårets verste, og ifølge Rotten Tomatoes er den sammen med Kaos i Eventyrland den dårligst mottatte filmen Weaver har spilt i.[132] Hun hadde rollen som den assisterende statsadvokaten Joan Confrey i Rampart, en film om politimannen Dave Brown som blir tatt på fersken i å banke opp en mistenkt. Weaver fikk god kritikk for rolleskildringen, blant annet av The New York Times og Variety.[133][134]

Til tross for at rollefiguren døde i den første filmen, ble det i 2011 offentliggjort at Weaver skulle spille i oppfølgeren til Avatar. Ifølge Weaver selv har regissør James Cameron sagt at «ingen dør egentlig i science fiction-filmer».[135] I 2014 takket hun også ja til å spille i alle tre oppfølgere, men Cameron har sagt at hun skal spille en helt ny figur.[136] Cameron har sagt: «Sigourney og jeg deler en lang kreativ historie som går tilbake til 1985 da vi laget Aliens. Vi er gode venner og vi har alltid jobbet bra sammen, så det føles helt riktig at hun returnerer for Avatar-oppfølgerne.»[136] I januar 2015 sa han at oppfølgeren blir ett år forsinket, men at manuset til de tre nye filmene skulle være ferdig innen den måneden.[137] Innspillingen av Avatar 2 begynte i september 2017.[138]

2012–2013: Political Animals og Broadway

rediger

Sigourney Weaver hadde hovedrollen som politikeren Elaine Barrish i miniserien Political Animals fra 2012; Barrish er USAs utenriksminister, og tidligere førstedame og guvernør i Illinois. Weaver har sagt at figuren er inspirert av Hillary Clinton, og har kalt Elaine «en begavet politiker». Hun beskriver rollefiguren som «matriarken» i en «svært levende» og «dysfunksjonell» familie.[139] Miniserien hadde premiere 15. juli på den amerikanske TV-kanalen USA Network.[140] Flere kritikere har sett likheter mellom Weavers rollefigur og Clinton; Washington Post skrev at figuren er «Hilary med en sterk dose av Lt. Ellen Ripley; sårbar, men hard, og antagelig smartere enn de forsvarsløse mennene rundt henne».[141] Weaver fikk god kritikk for rolletolkningen; Maureen Ryan fra The Huffington Post kalte skildringen «fantastisk» og skrev at «Weavers karisma dominerer».[142] Hun ble nominert til bransjepriser som Golden Globe, Primetime Emmy Award og Screen Actors Guild Award for rolleskildringen.[143]

I 2012 hadde hun også en liten birolle i skrekkfilmen The Cabin in the Woods, der hun spilte lederen av et underjordisk laboratorium som årlig ofrer fem ungdommer for å kunne gjennomføre et hellig ritual. Hun hadde også de kvinnelige hovedrollene i thrillerne Red Lights og The Cold Light of Day. I førstnevnte spilte hun mot Cillian Murphy og Robert De Niro, og hadde rollen som Margaret Matheson, en akademiker som engasjerer seg i overnaturlig aktivitet. Weaver hadde rollen som Jean Carrack i The Cold Light of Day, en «tydelig upålitelig» CIA-agent, ifølge The Telegraph.[144] Weaver fikk gode kritikker for skildringene sine. Roger Ebert og New York Post roste Weavers rolle i Red Lights,[145][146] mens The Telegraph mente hun gjorde en god jobb i The Cold Light of Day.[144] Variety mente imidlertid at skildringen i sistnevnte film var en av Weavers mindre overbevisende og engasjerende roller.[147] I 2012 spilte hun også vampyrdronningen Ciccerus i komedien Vamps.[148]

Hun vendte tilbake til Broadway med skuespillet Vanya and Sonia and Masha and Spike i 2012. Teaterstykket handler om et søskenpar som bor sammen, og besøket til den tredje i søskenflokken; Weavers rollefigur Masha. Besøket fører til krangel og diskusjon innad i familien, og Masha truer med å selge huset søsknene bor i. Stykket hadde première 7. september 2012 i McCarter Theatre i Princeton, New Jersey, og ble en off-Broadway-produksjon kort tid senere.[149][150] I 2013 ble skuespillet overført til Broadway. New York Post mente Weaver ytet en svak prestasjon i de første oppsetningene, men at hun ble betydelig bedre i overføringen til Broadway.[151] Charles Isherwood fra The New York Times var også negativ ovenfor Weavers rolletolkning, og mente at «det atletiske forsøket hennes på fysisk humor er litt pinlig».[152] I januar 2013 presenterte hun prisen for beste dramaensemble sammen med Alfred Molina under den 19. Screen Actors Guild Award-utdelingen.[153]

2014–i dag: Kommende prosjekter

rediger

I 2014 gjentok Weaver rollen som Ellen Ripley for videospillet Alien: Isolation.[154] I 2014 og 2015 var flere anmeldere kritiske til skuespillerens små biroller. Hun spilte dronning Tuya i Ridley Scotts bibelepos Exodus: Gods and Kings fra 2014. Filmen er basert på den bibelske fortellingen om Moses, og tar for seg forholdet hans til den hensynsløse faraoen Ramses II. NATT&DAG skrev at «Sigourney Weavers trereplikkers gjesterolle nesten [er] en fornærmelse mot skuespilleren, som dessuten faller i gruppen av småroller med germanske trekk, der en kan sette spørsmålstegn ved castingen.»[155] I 2015 hadde Weaver en rolle i Neill Blomkamps science fiction-film Chappie, som handler om en robot som får muligheten til å være som et ekte menneske. Hun hadde rollen som Michelle Bradley, en forretningskvinne som tror roboten vil være en fare for samfunnet. Flere kritikere mente at Weavers rolle var «underutnyttet», mens Adressa mente hun fikk «overraskende lite å spille på».[156][157]

 
Weaver under San Diego Comic-Con i juli 2016.
Foto: Gage Skidmore

I juni 2015 hadde hun en gjesterolle i TV-serien Penn Zero: Part-Time Hero som den onde tittelrollen i episoden «Lady Starblaster».[158] Samme år dukket hun også opp sammen med Liv Ullmann i dokumentarfilmen Jeg er Ingrid, om livet til den svenske skuespilleren Ingrid Bergman.[159] Hun hadde en gjesterolle som turisten Beth Traywick i episodene «Facta Non Verba» og «All My Trials» for den britiske dramaserien Doc Martin.[160] I 2016 hadde Weaver en stemmerolle i animasjonsfilmen Oppdrag Dory, oppfølgeren til Oppdrag Nemo, og en gjesterolle i nyinnspillingen av Ghostbusters – Spøkelsesligaen.[161] Hun deltok også i dokumentarfilmen The Beatles: Eight Days a Week og i en episode av TV-serien Years of Living Dangerously, om global oppvarming.[162]

I actionfilmen The Assignment fra 2016 spilte Weaver en kirurg som opererer hovedfiguren om til en kvinne.[163] Det året hadde hun også en rolle i filmatiseringen av Patrick Ness' barnebok Monsteret kommer.[164] Filmen handler om en gutt som må lære seg å takle «monsteret», som er frykten for morens dødelige sykdom. Weaver spilte mot Liam Neeson og Felicity Jones og hadde rollen som guttens krevende bestemor.[164] Hun fikk blandet kritikk for rollen, og Sigurd Vik fra Filmpolitiet skrev at hun «havner mellom to stoler i rollen som bestemor. Hun blir ikke kjølig nok til å treffe den stive britiske matriarken, og mestrer heller ikke lunheten når den kreves».[165]

I 2017 hadde Weaver en liten gjesterolle i dramakomedien The Meyerowitz Stories, og hun deltok også i Neill Blomkamps kortfilm Rakka.[166][167] Hun spilte hovedskurken Alexandra i Marvels superheltserie The Defenders, som er en fortsettelse av TV-seriene Iron Fist, Luke Cage, Jessica Jones og Daredevil.[168] Serien ble gjort tilgjengelig på Netflix 18. august 2017. Maureen Ryan fra Variety kalte Weavers rolleskildring «elegant og heftig» og skrev: «Weaver har en nesten overnaturlig evne til å få scenene sine til å knitre med elektrisitet, uansett hvor forutsigbare rollefigurens feige planer er.»[169] Marte Hedenstad fra Filmpolitiet var også fornøyd og mente at «Sigourney Weaver hever opplevelsen». «[Alexandra] er en antagonist med flere lag, med både styrker og svakheter. Weaver er også god nok til å gjøre et haltende manus spiselig.»[170]

Utmerkelser

rediger

Utdypende artikkel: Liste over filmpriser og prisnominasjoner tildelt Sigourney Weaver

Weaver har mottatt tre Oscar-nominasjoner for prestasjonene i Aliens, I gorillaens rike og Working Girl. Hun har også fått sju Golden Globe-nominasjoner, i tillegg til å ha vunnet to for skildringene i I gorillaens rike og Working Girl. Weaver innehar en BAFTA-pris for rolletolkningen som Janey Carvey i The Ice Storm, en Saturn Award for innsatsen som Ellen Ripley i Aliens, og æresprisen «Heroine Award» fra Scream Awards for innsatsen i science fiction, grøssere og fantasyfilmer. Ellers han hun mottatt tre Primetime Emmy Award-nominasjoner og tre Screen Actors Guild Award-nominasjoner for arbeidet sitt innen fjernsyn, og én Tony-nominasjon for skildringen i teaterstykket Hurlyburly. I 1999 ble hun tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame i Los Angeles. The Telegraph kåret Weaver til en av de 34 mest innflytelsesrike kvinnene på film, og skrev at hun «startet en trend for tøffe, kvinnelige actionhelter som vedvarer den dag i dag».[171]

Filmografi (utvalg)

rediger

Utdypende artikkel: Sigourney Weavers filmografi

Weaver har også fått rollen i tre Avatar-oppfølgere.[136]

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118916955, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=susan+alexandra;n=weaver, oppført som Susan Alexandra Weaver[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID weavers[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Sigourney (Susan Alexandra) Weaver, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id weaver-sigourney-susan-alexandra[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Notable Names Database, NNDB 792/000022726[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Sigourney Weaver recibe el Goya Internacional 2024 » Premios Goya 2024», besøkt 22. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Chicago: its history and its ... 14. januar 2008. Besøkt 29. januar 2015. 
  9. ^ Reitwiesner, William Addams (2007). «Ancestry of George W. Bush». Besøkt 29. januar 2015. 
  10. ^ Intervju med Sigourney Weaver, The Late Late Show with Craig Ferguson, 25. august 2008.
  11. ^ «Sigourney Weaver – Weaver's Scottish Ancestry Mix-Up». Contactmusic.com. Besøkt 29. januar 2015. 
  12. ^ «Sigourney Weaver – Biography». imdb.com. Besøkt 29. januar 2015. 
  13. ^ a b c d e «Sigourney Weaver Biography». Biography.com. Besøkt 30. januar 2015. 
  14. ^ «Sigourney Weaver: My family values». The Guardian. 1. mai 2010. Besøkt 13. februar 2015. 
  15. ^ Holmlund, Chris (2010). Acting for America: Movie Stars of the 1980s. Rutgers University Press. s. 143. ISBN 82-573-0948-6. 
  16. ^ a b Barbara Ellen (20. august 2006). «A woman of substance». The Guardian. Besøkt 22. februar 2015. 
  17. ^ «Training Great Actors: A Scene from Shakespeare». Yale University Tercentennial (April Weekend Videos). Yale University. 2001. Arkivert fra originalen 17. april 2009. Besøkt 30. januar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. oktober 2012. Besøkt 30. januar 2015. 
  18. ^ «Sigourney Weaver- Together they co-founded the Flea Theater in New York City. Biography». Yahoo! Movies. Besøkt 11. februar 2015. 
  19. ^ «Charlotte Simpson Bio». imdb.com. Besøkt 11. november 2015. 
  20. ^ «About Dian Fossey – Info about the Life of Dian Fossey – DFGFI». Gorillafund.org. Arkivert fra originalen 12. juni 2010. Besøkt 11. februar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. juli 2016. Besøkt 15. juli 2017. 
  21. ^ a b Twagilimana, Aimable (2007). Historical Dictionary of Rwanda. Scarecrow Press. s. 172. ISBN 9780810864269. 
  22. ^ a b «Skuespilleren Sigourney Weaver fronter miljøorganisasjoner og ambassadører i kravet om et øyeblikkelig moratorium på bunntråling». Greenpeace.org. 3. oktober 2006. Besøkt 11. februar 2015. 
  23. ^ «Sigourney Weaver's Charity Work, Events and Causes at Look To The Stars». Looktothestars.org. Besøkt 11. februar 2015. 
  24. ^ Grady, Emma (26. mai 2011). «Audubon Honors Sigourney Weaver and Women Driving Gulf Coast Relief Efforts». Tree Hugger. Besøkt 17. februar 2015. 
  25. ^ Weaver, Sigourney (9. desember 2015). «SIGOURNEY WEAVER: FOR OUR CHILDREN'S SAKE, WE MUST ACT ON CLIMATE CHANGE». Newsweek. Besøkt 6. januar 2016. 
  26. ^ Lindsay, Benjamin (8. februar 2016). «Sigourney Weaver and Bill T. Jones Honored for LGBT Activism». Backstage. Besøkt 9. februar 2016. 
  27. ^ a b c «Sigourney Weaver: Career In Four Minutes». Gamesradar. 4. mars 2015. Besøkt 5. mars 2015. 
  28. ^ Charles de Lauzirika (regissør) (2003). The Beast Within: The Making of Alien. Los Angeles: 20th Century Fox.  Dokumentarfilm; 3 timer. The Beast Within på Internet Movie Database.
  29. ^ Birger Vestmo (1. juli 2002). «Alien – Director’s Cut». Filmpolitiet. Besøkt 30. januar 2015. 
  30. ^ «Alien (1979) - Awards». Internet Movie Database. Besøkt 30. januar 2015. 
  31. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 16. november 2010. Arkivert fra originalen 16. februar 2015. Besøkt 7. mars 2015. 
  32. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 6. mars 2015. Besøkt 7. mars 2015. 
  33. ^ «Acting Work: Theatre». christopherdurang.com. Arkivert fra originalen 26. februar 2015. Besøkt 26. februar 2015. 
  34. ^ «The Opening of the Academy Awards in 1981». YouTube (Oscars). Besøkt 28. februar 2015. 
  35. ^ Vincent Canby (21. januar 1983). «The Year of Living Dangerously (1982)». The New York Times. Besøkt 30. januar 2015. 
  36. ^ Peter Bradshaw (16. februar 2009). «And the award for the weirdest Oscar presentation speech goes to ...». The Guardian. Besøkt 16. februar 2015. 
  37. ^ Lesley Blume (4. juni 2014). «The Making of Ghostbusters: How Dan Aykroyd, Harold Ramis, and “The Murricane” Built “The Perfect Comedy”». Vanity Fair. Besøkt 31. januar 2015. 
  38. ^ Vincent Canby (26. oktober 1984). «Terror in the Aisles (1984)». The New York Times. Besøkt 31. januar 2015. 
  39. ^ Nolan Feeney (29. juli 2012). «Sigourney Weaver and David Hyde Pierce will return to the stage this fall». Entertainment Weekly. Besøkt 23. februar 2015. 
  40. ^ «Part One: Sigourney Weaver On The Alien Saga & Ellen Ripley». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  41. ^ «Career of living dangerously: Sigourney Weaver ready for next risk». New York Daily News, Knight Ridder/Tribune News Service. 21. mars 2001.
  42. ^ a b «Aliens Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  43. ^ «Sigourney Weaver/Buster Poindexter». IMDb.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  44. ^ «8 vintage "SNL" episodes NBC should air this year». Salon.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  45. ^ Ebert, Roger 18. juli 1986 Sun Times «Aliens Arkivert 22. februar 2013 hos Wayback Machine.» Besøkt 31. januar 2015.
  46. ^ «Slobs, Blobs, and Aliens». The New Yorker. 8. juni 2012. Besøkt 11. februar 2015. 
  47. ^ a b c «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 13. februar 2015. 
  48. ^ «Dian og gorillaene». NRK. 2005. Besøkt 31. januar 2015. 
  49. ^ a b c Holmlund, Chris (2010). Acting for America: Movie Stars of the 1980s. Rutgers University Press. s. 155-157. ISBN 82-573-0948-6. 
  50. ^ Ebert, Roger (23. september 1988). «Gorillas in the Mist». Gorillas In The Mist film reviews. Roger Ebert. Arkivert fra originalen 12. oktober 2012. Besøkt 31. januar 2015. 
  51. ^ a b «The 61st Academy Awards (1989) Nominees and Winners». oscars.org. Archived from the original on 18. januar 2014. Besøkt 31. januar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. juli 2011. Besøkt 31. januar 2015. 
  52. ^ «I gorillaens rike Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  53. ^ Kempley, Rita (21. desember 1988). «Working Girl». Washington Post. Besøkt 31. januar 2015. 
  54. ^ DF (24. februar 2002). «Working Girl». CINERAMA. Arkivert fra originalen . Besøkt 31. januar 2015. 
  55. ^ «Working Girl Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 31. januar 2015. 
  56. ^ «The 50 greatest heroes and the 50 greatest villains of all time: 400 Nominated Characters» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 4. november 2013. Besøkt 13. februar 2015. 
  57. ^ Hinson, Hal (16. juni 1989). «Ghostbusters II». Washington Post. Besøkt 31. januar 2015. 
  58. ^ Radish, Christina (17. september 2011). «Sigourney Weaver Talks AVATAR Sequels and GHOSTBUSTERS 3». Collider.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  59. ^ «Review: ‘1492 – Conquest of Paradise’». Variety. 31. desember 1991. Besøkt 1. februar 2015. 
  60. ^ Wreckage and Rage: The Making of Alien 3 (Blu-ray). Alien Anthology Disk 5: Twentieth Century Fox Home Entertainment. 2010. 
  61. ^ Peter Travers (9. september 1992). «Alien 3». Rolling Stone. Besøkt 1. februar 2015. 
  62. ^ Kim Newman. «Alien 3». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  63. ^ Roger Ebert (7. mai 1993). «Dave». rogerebert.com. Besøkt 1. februar 2015. 
  64. ^ Peter Travers (23. desember 1994). «Death and the Maiden». Rolling Stone. Besøkt 1. februar 2015. 
  65. ^ Christine Haas (13. mars 2015). «RETOUR VERS LE FUTUR» (på fransk). Paris Match. Besøkt 13. mars 2015. 
  66. ^ Janet Maslin. «Copycat (1995)». The New York Times. Besøkt 2. februar 2015. 
  67. ^ a b «Showtime Film Gives New Meaning To `Snow White'». The Seattle Times. 24. juli 1997. Besøkt 5. februar 2014. 
  68. ^ Sheri Linden (25. august 1997). «Review: ‘Snow White: A Tale of Terror’». Variety. Besøkt 3. februar 2014. 
  69. ^ «Snow White: A Tale Of Terror». Empire. Besøkt 3. februar 2014. 
  70. ^ a b «Sigourney Weaver». Emmy-prisen. Besøkt 3. februar 2014. 
  71. ^ «The 4th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Awards. Besøkt 3. februar 2014. 
  72. ^ «The Ice Storms Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 6. februar 2015. 
  73. ^ «Alien: Resurrection Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  74. ^ «Juries 1998 : Feature Films». Filmfestivalen i Cannes. Besøkt 12. februar 2014. 
  75. ^ «Pat and Sigourney Weaver / Tom Hanks / Emmys 1998». YouTube. Besøkt 17. februar 2014. 
  76. ^ Peter Stack (28. januar 2000). «Weaver's Magnificent `Map' / She's full of truth as ill-fated woman». San Francisco Chronicle. Besøkt 18. februar 2014. 
  77. ^ Emanuel Levy (17. september 1999). «Review: ‘A Map of the World’». Variety. Besøkt 7. februar 2014. 
  78. ^ Stephen Holden (21. januar 2000). «A Map of the World (1999)». The New York Times. Besøkt 7. februar 2014. 
  79. ^ «A Map of the World Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  80. ^ «Galaxy Quest Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 7. februar 2015. 
  81. ^ «Sigourney's Hollywood star». BBC. 17. desember 1999. Besøkt 7. februar 2014. 
  82. ^ A. O. Scott (23. mars 2001). «Heartbreakers (2001)». The New York Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  83. ^ David Wiegand (23. mars 2001). «Cardiac Arrest / 'Heartbreakers' needs surgery». San Francisco Chronicle. Besøkt 8. februar 2014. 
  84. ^ «Heartbreakers Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 8. februar 2015. 
  85. ^ Todd McCarthy (13. januar 2002). «Review: ‘Tadpole’». Variety. Besøkt 8. februar 2014. 
  86. ^ Peter Travers (2. august 2002). «Tadpole». Rolling Stone. Besøkt 8. februar 2014. 
  87. ^ Jo Kadlecek (13. desember 2001). «The WTC Tragedy Turned Journalism Professor Anne Nelson into a Playwright». Columbia News. Besøkt 8. februar 2014. 
  88. ^ A. O. Scott (18. april 2003). «Holes (2003)». The New York Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  89. ^ Moira Macdonald (18. april 2003). «Delicious darkness of 'Holes' brought to the screen». The Seattle Times. Besøkt 8. februar 2014. 
  90. ^ «IMAGINARY HEROES REVIEWS». Rotten Tomatoes. Besøkt 8. februar 2014. 
  91. ^ Alan Rickman (2006). Making of Snow Cake (DVD). BBC. 
  92. ^ Neil Smith (16. august 2006). «Weaver, still standing tall at 56». BBC. Besøkt 10. februar 2015. 
  93. ^ «Movies Featuring ASD». autism.com. Arkivert fra originalen 10. februar 2015. Besøkt 10. februar 2015. 
  94. ^ Birger Vestmo og Lars Andersen (5. oktober 2006). «Snow Cake (4)». Filmpolitiet. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. februar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. februar 2015. Besøkt 10. februar 2015. 
  95. ^ Vegard Larsen (5. oktober 2006). «Lite troverdig om autisme». Dagbladet. Besøkt 10. februar 2015. 
  96. ^ Martin Nordvik (5. oktober 2006). «Fin fornemmelse for sne». Adressa. Arkivert fra originalen 10. februar 2015. Besøkt 10. februar 2015. 
  97. ^ Jon Selås (5. oktober 2006). «Vart og voksent». VG. Besøkt 10. februar 2015. 
  98. ^ Ruthe Stein (20. april 2007). «FILM CLIPS». San Francisco Chronicle. Besøkt 13. februar 2015. 
  99. ^ Hunter Skipworth (9. juni 2010). «Attenborough victorious in the battle of narrators». The Daily Telegraph. Besøkt 13. februar 2015. 
  100. ^ Siobhan Duck (5. mars 2008). «Sigourney Weaver returns to scene of Gorillas in the Mist». Herald Sun. Besøkt 13. februar 2015. 
  101. ^ «HAPPILY N'EVER AFTER (2006)». Rotten Tomatoes. Besøkt 14. februar 2015. 
  102. ^ Chris Tookey (5. desember 2008). «A parent's worst nightmare? No, it's mine!». Daily Mail. Besøkt 14. februar 2015. 
  103. ^ Jason Solomons (7. desember 2008). «Every mother's worst nightmare starts here». The Guardian. Besøkt 13. februar 2015. 
  104. ^ Birger Vestmo (27. mars 2008). «Vantage Point». Filmpolitiet. Besøkt 14. februar 2015. 
  105. ^ Manohla Dargis (22. februar 2008). «Vantage Point (2008)». The New York Times. Besøkt 14. februar 2015. 
  106. ^ K. C. Bailey (25. april 2008). «Baby Mama». Entertainment Weekly. Besøkt 14. februar 2015. 
  107. ^ Terje Eidsvåg (6. november 2008). «Komisk karrierekvinne blues». Adressa. Arkivert fra originalen 14. februar 2015. Besøkt 14. februar 2015. 
  108. ^ Christian Blauvelt (22. desember 2010). «Sigourney Weaver talks 'Prayers for Bobby,' 'Avatar 2,' 'Ghostbusters 3,' and Ridley Scott's 'Alien' prequel». Entertainment Weekly. Besøkt 7. februar 2014. 
  109. ^ Brian Lowry (15. januar 2009). «Review: ‘Prayers for Bobby’». Variety. Besøkt 7. februar 2014. 
  110. ^ David Wiegand (22. januar 2009). «TV review: 'Prayers for Bobby' - and cheers». San Francisco Chronicle. Besøkt 7. februar 2014. 
  111. ^ Ray Richmond (22. januar 2009). «Prayers for Bobby -- TV Review». The Hollywood Reporter. Besøkt 18. juni 2016. 
  112. ^ «Awards». prayersforbobby.com. Arkivert fra originalen 24. februar 2013. Besøkt 7. februar 2015. 
  113. ^ «Cameron overgår seg selv». Bergens Tidende. 27. januar 2010. Besøkt 14. februar 2014. 
  114. ^ Ty Burr (16. desember 2009). «Avatar». The Boston Globe. Besøkt 14. februar 2014. 
  115. ^ Lou Lumenick (16. desember 2009). «Out of this world!». New York Post. Besøkt 14. februar 2014. 
  116. ^ James Dyer. «Avatar In-Depth: Sigourney Weaver». Empire. Besøkt 14. februar 2014. 
  117. ^ «Live Blogging the Scream 2010 Awards Tonight!». CraveOnline. 16. oktober 2010. Besøkt 14. februar 2015. 
  118. ^ Cohen, David S. (24. juni 2010). «Saturn Awards open Pandora's box». Variety. Besøkt 14. februar 2015. 
  119. ^ Gregg Goldstein (24. mars 2008). «Tripplehorn, Weaver, Simmons going 'Crazy'». The Hollywood Reporter. Besøkt 15. februar 2015. 
  120. ^ Lisa Schwarzbaum (15. januar 2010). «Crazy on the Outside». Entertainment Weekly. Besøkt 15. februar 2015. 
  121. ^ Nathan Rabin (17. januar 2010). «Saturday Night Live: "Sigourney Weaver/The Ting Tings"». The A. V. Club. Besøkt 15. februar 2015. 
  122. ^ Ken Tucker (17. januar 2010). «'Saturday Night Live' recap: Sigourney Weaver and the Laser Cats, doing their best». Entertainment Weekly. Besøkt 9. mars 2015. 
  123. ^ Joyce Chen (20. oktober 2010). «Scream Awards 2010: Spike TV honors '80s sci-fi greats Sigourney Weaver, Bill Murray and 'Future'». Daily News. Besøkt 16. februar 2015. 
  124. ^ «Avatar Wins Art Direction: 2010 Oscars». YouTube (Oscars). Besøkt 17. februar 2014. 
  125. ^ Kirk Honeycutt (14. oktober 2010). «You Again: Film Review». The Hollywood Reporter. Besøkt 6. februar 2015. 
  126. ^ Roger Ebert (22. september 2010). «YOU AGAIN». rogerebert.com. Besøkt 6. februar 2015. 
  127. ^ Moira Macdonald (23. september 2010). «'You Again': a lousy romantic comedy you feel you've met before». The Seattle Times. Arkivert fra originalen 6. februar 2015. Besøkt 6. februar 2015. 
  128. ^ a b Stephen Holden (23. september 2010). «It’s a Mean-Girl World: Are You Bully or Victim?». The New York Times. Besøkt 6. februar 2015. 
  129. ^ Anthony Lane (2013). «CEDAR RAPIDS». The New Yorker. Arkivert fra originalen 28. juli 2011. Besøkt 15. februar 2015. 
  130. ^ Manohla Dargis (10. februar 2011). «An Innocent Abroad, at a Convention in Iowa». The New York Times. Besøkt 15. februar 2015. 
  131. ^ «Sigourney Weaver: Paul role is dream come true». Metro. 11. februar 2011. Besøkt 15. februar 2015. 
  132. ^ «Sigourney Weaver». Rotten Tomatoes. Besøkt 15. februar 2015. 
  133. ^ Manohla Dargis (22. november 2011). «The Mysterious Mind of a Cop Who Goes Bad». The New York Times. Besøkt 15. februar 2015. 
  134. ^ Justin Chang (11. september 2011). «Review: ‘Rampart’». Variety. Besøkt 15. februar 2015. 
  135. ^ «Weaver med i "Avatar"-oppfølger». Filmweb. 19. september 2011. Besøkt 14. februar 2015. 
  136. ^ a b c «Sigourney signert til Avatar». Filmweb. 10. juni 2014. Besøkt 14. februar 2015. 
  137. ^ «– Avatar forsinket». Filmweb. 21. januar 2015. Besøkt 14. februar 2015. 
  138. ^ «Kate Winslet om bord på James Camerons Avatar-skute». Montages. 4. oktober 2017. Besøkt 7. oktober 2017. 
  139. ^ «Is 'Political Animals' Inspired By Hillary Clinton? Sigourney Weaver Comments (VIDEO)». The Huffington Post. 7. oktober 2012. Besøkt 16. februar 2015. 
  140. ^ Ng, Philiana (2. mai 2012). «'Heroes' Star Adrian Pasdar Joins USA's 'Political Animals'». The Hollywood Reporter. Besøkt 16. februar 2015. 
  141. ^ Hank Stuever (12. juli 2012). «‘Political Animals’: A Hillary-ish madam secretary, with even more bite». Washington Post. Besøkt 16. februar 2015. 
  142. ^ Maureen Ryan (12. juli 2012). «'Political Animals' Review: Sigourney Weaver Owns This Delish Washington Soap». The Huffington Post. Besøkt 4. mars 2015. 
  143. ^ «Political Animals Award Wins and Nominations». IMDb.com. Besøkt 16. februar 2015. 
  144. ^ a b Tim Robey (7. april 2012). «The Cold Light of Day, review». The Daily Telegraph. Besøkt 16. februar 2015. 
  145. ^ Roger Ebert (25. juli 2012). «RED LIGHTS». rogerebert.com. Besøkt 16. februar 2015. 
  146. ^ Lou Lumenick (13. juli 2012). «Fast becoming Robert De Zero». New York Post. Besøkt 16. februar 2015. 
  147. ^ Charles Gant (8. april 2012). «Review: ‘The Cold Light of Day’». Variety. Besøkt 16. februar 2015. 
  148. ^ «Sigourney Weaver Queen of the Vamps! Where Do We Sign Up to be Bitten?». Dreadcentral.com. 17. mars 2010. Besøkt 16. februar 2015. 
  149. ^ Pogrebin, Robin (29. juni 2012). «A Theatrical Reunion for Sigourney Weaver and Christopher Durang». The New York Times. Besøkt 22. februar 2015. 
  150. ^ Brantley, Ben (12. november 2012). «Insecure Namesakes With a Gloomy Worldview: 'Vanya and Sonia and Masha and Spike' at Lincoln Center». The New York Times. Besøkt 22. februar 2015. 
  151. ^ Elisabeth Vincentelli (15. mars 2013). «‘Vanya and Sonia and Masha and Spike’ is funnier than ever on Broadway». New York Post. Besøkt 22. februar 2015. 
  152. ^ Charles Isherwood (14. mars 2013). «Underneath Pajamas, Naked Depression» . The New York Times. Besøkt 22. februar 2015. 
  153. ^ «SAG Awards 2013: Downton Abbey wins best drama ensemble». The Daily Telegraph. 28. januar 2013. Arkivert fra originalen 18. april 2015. Besøkt 18. april 2015. 
  154. ^ Lily Rothman (7. oktober 2014). «Sigourney Weaver: Why I Signed On for Alien: Isolation». Time. Besøkt 17. februar 2015. 
  155. ^ Ida Madsen Hestman (17. desember 2014). «Stort og flatt om guder og menn». NATT&DAG. Arkivert fra originalen 17. februar 2015. Besøkt 17. februar 2015. 
  156. ^ Robbie Collin (5. mars 2015). «Chappie: 'a brawny, inventive action romp'». The Daily Telegraph. Besøkt 5. mars 2015. 
  157. ^ Terje Eidsvåg (5. mars 2015). «Robotbråk i Afrika». Adressa. Arkivert fra originalen 16. mars 2015. Besøkt 5. mars 2015. 
  158. ^ Jevon Phillips (4. juni 2015). «Exclusive clip: Sigourney Weaver reveals stellar maniacal laugh in 'Penn Zero'». Los Angeles Times. Besøkt 5. juni 2015. 
  159. ^ Sigurd Vik (27. august 2015). «Jeg er Ingrid». Filmpolitiet. NRK. Besøkt 1. september 2015. 
  160. ^ Maureen Paton-Maguire (24. oktober 2015). «Doc Martin meets Ripley: Alien star Sigourney Weaver rocks up in Cornwall». The Daily Telegraph. Besøkt 24. oktober 2015. 
  161. ^ Khatchatourian, Maane (25. september 2015). «Sigourney Weaver Joins ‘Ghostbusters’ Reboot». Variety. Besøkt 25. september 2015. 
  162. ^ «Season Two of the Emmy Award-Winning and Critically Acclaimed Series Years of Living Dangerously Set to Premiere Sunday, Oct. 30, 8/7c Exclusively on National Geographic Channel». National Geographic Channel og The Years Project. 8. august 2016. Besøkt 9. oktober 2016. 
  163. ^ William Hughes (28. oktober 2015). «Sigourney Weaver to make Michelle Rodriguez into a woman in Tomboy». A. V. Club. Besøkt 1. november 2015. 
  164. ^ a b «Sigourney Weaver Joins High-Profile 'A Monster Calls'». The Hollywood Reporter. 18. august 2014. Besøkt 17. februar 2015. 
  165. ^ Sigurd Vik (1. desember 2016). «A Monster Calls». Filmpolitiet. Besøkt 8. desember 2016. 
  166. ^ Chris Gardner (7. juni 2017). «Sigourney Weaver Turns Tables, Lands Her Agent a Role in Netflix Film». The Hollywood Reporter. Besøkt 16. juni 2017. 
  167. ^ Sam Barsanti (15. juni 2017). «Sigourney Weaver fights off an alien invasion in Neill Blomkamp’s new short film». The A.V. Club. Besøkt 16. juni 2017. 
  168. ^ Sam Thielman (9. oktober 2016). «Sigourney Weaver joins cast of The Defenders during Iron Fist preview». The Guardian. Besøkt 9. oktober 2016. 
  169. ^ Maureen Ryan (15. august 2017). «TV Review: ‘Marvel’s The Defenders’ on Netflix». Variety. Besøkt 17. august 2017. 
  170. ^ Marte Hedenstad (17. august 2017). «The Defenders E01 – E04». Filmpolitiet. Besøkt 17. august 2017. 
  171. ^ O'Hara, Hellen (8. mars 2016). «34 women who changed cinema». The Telegraph. Besøkt 13. mars 2016. 

Litteratur

rediger
  • Sellers, Robert (1992). Sigourney Weaver (på engelsk). Hale. ISBN 9780709044543. 
  • Smith, Emily (2011). The Sigourney Weaver Handbook (på engelsk). Lightning Source Inc. ISBN 9781743335093. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sigourney_Weaver&oldid=24722450»