Political Animals

miniserie

Political Animals er en amerikansk miniserie skrevet og regissert av Greg Berlanti. Serien ble sendt i USA på USA Network fra 15. juli til 19. august 2012. Sigourney Weaver spiller hovedrollen, mens Carla Gugino, Ciarán Hinds, James Wolk, Sebastian Stan og Ellen Burstyn medvirker i biroller.

Political Animals
Generell informasjon
TypeMiniserie
SjangerDrama, politikk
Prod.landAmerikansk
Sesonger1
Episoder6 (liste)
Lengde50 min. (per episode)
SpråkEngelsk
Foran kamera
Medvirkende
Bak kamera
Skaper(e)Greg Berlanti
Prod.lederGreg Berlanti
Laurence Mark
Sarah Caplan
TittelmusikkBlake Neely
MusikkBlake Neely
Prod.selskapBerlanti Productions
Laurence Mark Productions
Warner Horizon Television
Sending
Periode0000-07-1515. juli2012-08-1919. august 2012
TV-kanalUSAs flagg USA Network
Eksterne lenker
IMDb
Offisiell nettside

TV-serien handler om politikeren Elaine Barrish (Weaver), USAs utenriksminister, som forsøker å balansere politikerkarrièren med familieliv. Hun bestemmer seg for å stille i primærvalgene mot den sittende presidenten, noe som påvirker resten av familien. I tillegg til politikk er journalistikk et sentralt tema i serien; særlig forholdet mellom Barrish og journalisten Susan Berg (Gugino), som skal skrive en artikkel om henne.

Det gikk rykter om at serien skulle få en hel sesong, men 2. november 2012 offentliggjorde USA Network at de skulle holde seg til planen om en miniserie. TV-serien består av seks episoder som varer i cirka 50 minutter hver.

Political Animals fikk god kritikk, spesielt for rolleskildringene til skuespillerne. Flere sammenlignet Elaine Barrish med politikeren Hillary Clinton, og Weaver kalte serien en hyllest til politikere som henne, både på godt og vondt. Miniserien ble nominert til fem Primetime Emmy Awards i 2013, blant annet for beste miniserie eller TV-film og beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film for Weaver. Burstyn, som spilte Elaines mor, vant en Emmy-pris for sin rolletolkning. Weaver ble også nominert til en Golden Globe, en Screen Actors Guild Award og en Satellite Award for rolletolkningen, men vant ingen av dem.

Medvirkende rediger

  • Sigourney Weaver som Elaine Barrish, USAs utenriksminister som forsøker å opprettholde en balanse mellom politikerkarrièren og familielivet.
  • Carla Gugino som Susan Berg, en Pulitzer-vinnende journalist som forsøker å stille Elaine i et dårlig lys.
  • Ciarán Hinds som Donald «Bud» Hammond, tidligere president i USA og guvernør i Nord-Carolina. Han er også Elaines eksmann.
  • James Wolk som Douglas «Doug» Hammond, Elaines sønn som er forlovet med Anne Ogami. Han hjelper ofte Elaine med politiske saker.
  • Sebastian Stan som Thomas James «T. J.» Hammond, Elaines homofile sønn som sliter med narkotikaavhengighet.
  • Ellen Burstyn som Margaret Barrish, Elaines mor og tidligere showgirl i Las Vegas. Hun vil ikke at datteren skal stille i primærvalgene.
  • Brittany Ishibashi som Anne Ogami, Douglas' forlovede. Hun sliter med spiseforstyrrelser, men holder det for seg selv.
  • Adrian Pasdar som Paul Garcetti, USAs president som vant over Elaine i primærvalgene. Han utnevnte henne senere til utenriksminister.
  • Dylan Baker som Fred Collier, USAs visepresident som stadig kommer i veien for Elaines planer.
  • Dan Futterman som Alex Davies, redaktøren i The Washington Globe og Susans tidligere kjæreste.
  • Meghann Fahy som Georgia Gibbons, en blogger i The Washington Globe og Susans kollega. Hun ønsker å få et gjennombrudd som journalist.
  • Vanessa Redgrave som dommer Diane Nash, Elaines venn som har en dødssyk kone.

Episoder rediger

Nr. Tittel Manus Regi Sending (i USA)
1 «Pilot» Greg Berlanti Greg Berlanti 15. juli 2012 (2012-07-15)
2 «Second Time Around» Bethany Rooney Greg Berlanti og Molly Newman 22. juli 2012 (2012-07-22)
3 «The Woman Problem» Michael Morris Phil Klemmer, Brian Peterson og Kelly Souders 29. juli 2012 (2012-07-29)
4 «Lost Boys» David Petrarca Speed Weed og Geoffrey Nauffts 5. august 2012 (2012-08-05)
5 «16 Hours» Tucker Gates Phil Klemmer og Nicholas Wootton 12. august 2012 (2012-08-12)
6 «Resignation Day» David Petrarca Molly Newman og Speed Weed 19. august 2012 (2012-08-19)

Episode 1: «Pilot» rediger

 
I episoden «Pilot» blir Elaine utpresset av Susan (Carla Gugino).

Tidligere førstedame Elaine Hammond (Sigourney Weaver) spør mannen Bud (Ciarán Hinds) om skilsmisse etter at hun taper primærvalgene i USA til Paul Garcetti (Adrian Pasdar). To år senere er paret skilt, og Elaine har tatt tilbake sitt pikenavn Barrish og er utenriksminister i Garcettis regjering. En dag blir hun intervjuet av journalisten Susan Berg (Carla Gugino) fra The Washington Globe, som har vunnet Pulitzerprisen for spalten om Buds mange affærer. Siden den gang har Berg vært krass mot Elaine for å ha holdt ut med Bud og så skille seg, for å få noe som kan virke som en politisk gevinst.

Berg truer Elaine med å publisere en artikkel om et selvmordsforsøk sønnen T. J. (Sebastian Stan) har utført, men Elaine får som alternativ at Berg kan følge arbeidet hennes i en uke. Etter hvert glipper informasjonen til Susans redaktørkjæreste (Dan Futterman), som forteller det videre til bloggeren han har en affære med. Historien blir publisert i The Washington Globe, og Hammond-familien stilles i et dårlig lys. Elaine kritiserer Susan for å «bruke [min sønns] smerte og lidelse for å tvinge meg inn i dette intervjuet.» Hun spør henne: «Hvor i artikkelen står det hva slags person du er?». Samtidig blir tre amerikanske journalister tatt til fange i Iran, og Elaine må spørre eksmannen om hjelp. I slutten av episoden forteller hun livvakten at hun nok en gang vil stille til valg som USAs president, og at hun denne gangen skal vinne.

Episode 2: «Second Time Around» rediger

«Second Time Around» er delt opp i nåtidsscener og tilbakeblikk. I tilbakeblikket er Bud fremdeles president og Elaine førstedame. Hun konfronterer Bud med å ha hatt sex med en annen kvinne, men Bud benekter ryktene. Elaine tror på ham, og bestemmer seg for å stille opp til et intervju med kvinnen som påsto dette. Før hun rekker å gjennomføre intervjuet, tilstår imidlertid Bud at ryktene var sanne. Han forsøker å be om unnskyldning, og råder Elaine til å forlate ham, siden han kommer til å være utro igjen. Elaine svarer imidlertid at hun blir, fordi hun har en plikt som førstedame.

I nåtiden får Elaine overbevist presidenten om å sende Bud til Oman for å forhandle om gislene som blir holdt i Iran, men visepresident Fred Collier (Dylan Baker) er ikke enig. Han sier i nyhetene at noe vil skje i Oman i forbindelse med gisselkrisen, som vil forårsake at forhandlingene blir avsluttet. Elaine rekker imidlertid å megle en avtale med den tyrkiske ambassadøren om en ny forhandling i Istanbul. Bud får hjelp av journalisten Susan med forhandlingene, og redder gislene. Samtidig oppdager Elaines sønn Douglas (James Wolk) at T. J. har begynt med narkotika igjen, men han lover å ikke si det til noen. T. J. stjeler penger fra bestemor Margaret (Ellen Burstyn) for å kunne starte sin egen nattklubb; noe han tror kan være løsningen på problemene sine. Han får imidlertid for dårlig samvittighet til å bruke pengene han har stjålet, og etter hvert får han penger av Douglas. Episoden slutter med at Douglas forteller Susan om Elaines valgdeltakelse. Han er redd valget vil ødelegge familien.

Episode 3: «The Woman Problem» rediger

I tilbakeblikk er Bud på TV for å promotere Elaines første valgdeltakelse. Elaine skremmes av mannens språkbruk, og spør Douglas om å få Bud «tilbake i form». En viktig kveld i Elaines presidentkampanje får Douglas ecstasy av T. J., og spør Anne (Brittany Ishibashi) impulsivt om å gifte seg med ham. Samtidig mislykkes Bud nok en gang med å fremme Elaines kandidatur i pressen. Etter hvert får T. J. og Douglas vite at Bud iscenesatte de dårlige TV-intervjuene så pressen ville klandre Bud for Elaines kommende valgtap, slik at hun kunne stille og eventuelt vinne primærvalgene en annen gang.

I nåtid vil ikke Garcetti at Elaine skal stille til valg i mot ham, og ber derfor Elaines tidligere lærer, dommer Diane Nash (Vanessa Redgrave), om å pensjonere seg fra høyesterett for å kunne gi plassen til Elaine. Nash vurderer å takke ja for å kunne tilbringe mer tid med sin dødssyke kone. En kilde i Det hvite hus tipser The Washington Globe om det som skjer, og Susan får ansvaret for å skrive artikkelen. Hun forteller det videre til Elaine, som får overbevist Nash om å takke nei til Garcettis forslag. Elaine forteller familien at hun skal stille som presidentkandidat. Margaret synes ikke det er en god idé, men vet at datteren vil bli ulykkelig om hun ikke gjennomfører det. Bud, Douglas og T. J. drar på fisketur, og får bo hos Buds gamle venn. Vennen tror Elaine vil vinne primærvalgene så lenge Bud ikke blander seg inn. Douglas ber Susan vente med artikkelen om morens kandidatur; i bytte vil Susan høre om Elaines planer for å vinne valget.

Episode 4: «Lost Boys» rediger

 
I «Lost Boys» besvimer T. J. (Sebastian Stan) av overdose.

I tilbakeblikk blir det avslørt at T. J. hadde et forhold med Sean Reeves (David Monahan), et republikansk kongressmedlem som ikke hadde fortalt at han var homofil. Elaine konfronterer T. J. om forholdet, men han sverger på at han elsker Sean. Visepresident Collier bruker forholdet til å tvinge Sean til å stemme for et av regjeringens lovforslag. Senere nekter Sean for kjærlighetsryktene, og T. J. forsøker å ta sitt eget liv ved eksosforgiftning. Elaine finner ham før det er for sent.

I nåtid får Elaine problemer når en kinesisk ubåt synker utenfor California-kysten. I ubåten er et innesperret mannskap som blir forgiftet av radioaktiv stråling. Collier fraråder presidenten å hjelpe mannskapet, så Elaine henvender seg til Kina for hjelp. De vil ikke fremstå svake, og heller ikke de hjelper til. Hun forteller Garcetti at hun vil offentliggjøre kandidaturet sitt med mindre han redder det kinesiske mannskapet.

Samtidig lurer Susans journalistkollega Georgia Gibbons (Meghann Fahy) Anne til å bekrefte Elaines valgdeltakelse. Susan får avverget publisering ved å love Gibbons en byline i artikkelen hennes om Elaine. Etter hvert åpner T. J. den nye nattklubben. Ingen av foreldrene kan imidlertid komme på åpningen; Bud kommer ikke fordi han tror klubben vil forårsake et tilbakefall, og Elaine fordi hun har hørt at Sean skal være der. T. J. sier at han klarer seg fint på egen hånd, men tar imot kokain fra en narkolanger på nattklubben. Han besvimer etter hvert av overdose. Episoden slutter med at Bud finner ham.

Episode 5: «16 Hours» rediger

I tilbakeblikk avsløres det at Susan arbeidet hardt for å bli den anerkjente journalisten hun har blitt. Hun ble kritisert for sin harde behandling av Elaine i spalten sin, og hadde et dårlig forhold til moren (Blair Brown). I nåtiden ber Elaine Susan om å dikte opp en falsk historie for å redusere fokuset på sønnens overdose. Susan takker ja når Elaine tilbyr henne eksklusiv dekning av ubåtredningen som betaling. Hun blir sendt på et fly til San Diego med Douglas for å skrive artikkelen. De forteller hverandre om oppvekst og kjærlighetsliv, og har etter hvert sex.

Margaret forteller Anne at hun vet om spiseforstyrrelsen hennes, og oppfordrer henne til å fortelle det til Douglas. På sykehuset våkner T. J. med Elaine sittende ved siden av seg; han beklager før han sovner igjen. Bud får høre om Colliers utpressing av Sean, og slår ham ned i Det ovale kontor foran presidenten. Elaine konfronterer Garcetti og får vite at Kinas planer om å bore i senk ubåten vil forårsake en radioaktiv sky over San Diego. Elaine overbeviser Garcetti om å ignorere de kinesiske truslene, og får omsider reddet ut det kinesiske mannskapet, som takker USA for hjelpen. Det blir en moralsk seier for presidenten, som kan koste Elaine kandidaturet. Episodetittelen viser til tiden mellom sykehusbesøket og redningen av ubåtmannskapet, 16 timer.[1]

Episode 6: «Resignation Day» rediger

 
I «Resignation Day» sier Elaine (Sigourney Weaver) opp ministerposten.

Elaine sier opp stillingen som Garcettis utenriksminister, men han avslår oppsigelsen. Han ber henne om å stille til valg som visepresidenten hans, i stedet for å stille imot ham. Elaine takker ja til tilbudet for å kunne tilbringe mer tid med familien.

Douglas tar en kopi av oppsigelsesbrevet og gir det til Susan som et siste bidrag til artikkelen hennes. Susan forteller det videre til Georgia, som ivrer etter å publisere brevet. Susan nekter henne imidlertid å gjøre det, og mener det ikke er moralsk riktig. Georgia forteller det videre til sjefen, som sier til Susan at brevet publiseres. Susan sier det til Elaine, men får vite at hun ikke lenger skal stille som presidentkandidat.

Presidentflyet kræsjlander i Frankrike, president Garcetti og et titalls andre mennesker dør. Collier bestemmer seg for å stille som presidentkandidat i Garcettis sted. Douglas føler seg skyldig for å ha vært utro med Susan, og rømmer vekk for å gifte seg med Anne. T. J. vet imidlertid hvor de dro, og forteller det til resten av familien som ankommer bryllupet i tide. På festen etterpå forsøker Bud å overtale Elaine om å stille til valg mot Collier. Han sier at folket «trenger en sterk, robust, kompetent leder for å få dem gjennom [det som har skjedd]. Fred Collier er ikke den mannen. Men du er den kvinnen. (...) Si at du skal stille.» Elaine smiler inn i kameraet før bildeutsnittet går i sort.

Produksjon rediger

30. januar 2012 offentliggjorde USA Network at en miniserie på seks timer om en førstefamilie var under produksjon.[2] 2. mai 2012 begynte innspillingen av Political Animals i Philadelphia i Pennsylvania.[3] Noen utendørsscener ble spilt inn i Washington, D.C.[4] Settet for Det ovale kontor er det samme settet fra dramaserien Presidenten.[4] Temalåten i TV-serien heter «Future Starts Slow» fra rockeduoen The Kills. Blake Neely komponerte det øvrige lydsporet. Neely har samarbeidet med Berlanti flere ganger tidligere, blant annet med Everwood, No Ordinary Heroes og Brothers & Sisters.[5]

Tema rediger

 
Sigourney Weaver sammenlignet Elaine med politikeren Hillary Clinton.

Sigourney Weaver spilte hovedrollen som Elaine Barrish. Hun kalte Political Animals en hyllest til politikere som Hillary Clinton, «både på godt og vondt». Weaver har sagt at figuren er inspirert av Clinton (som i likhet med Elaine var USAs utenriksminister da serien gikk på TV), og har kalt rollefiguren «en begavet politiker». Hun beskrev Elaine som «matriarken» i en «svært levende» og «dysfunksjonell» familie».[6] «Jeg føler at Elaine virkelig er venstreorientert på best mulig måte. I en tid da liberale blir kastet ut, er hun den liberale.»[7] Flere kritikere sammenlignet forholdet mellom Elaine og eksmannen Bud med Hillarys forhold med Bill Clinton.[8] Ifølge The Guardian tilbyr Political Animals «en mulighet for [Hillary] Clintons tilhengere å tilpasse historien til sin egen smak».[8]

Carla Gugino spilte journalisten som skal skrive en artikkel om Elaine. Gugino har sammenlignet rollefiguren med journalisten Bob Woodward, som skrev en rekke artikler om Richard Nixon. Hun har sagt at Woodward ville vært Susans rollemodell.[9] Gugino har også sammenlignet Susan med forfatteren Maureen Dowd fra The New York Times, som skrev mye om Clinton-familien i 1990-årene.[8] Ciarán Hinds spilte Elaines eksmann Bud, og Berlanti sammenlignet karakteren med Bill Clinton, «på grunn av figurens atferd», og Lyndon B. Johnson, «på grunn av måten [Johnson] snakket på».[10]

I tillegg til politikk er journalistikk et sentralt tema i serien. Serieskaperen Greg Berlanti «likte dynamikken mellom Elaine og en som hadde skrevet om henne og familien i flere år. (...) Jeg tror også journalistikkens verden går gjennom en evolusjon, et skifte, for tiden, og det er ikke så ulikt skiftet som skjer på den politiske arenaen. Institusjonen er i endring. (...) så det skapte en god parallell til det som skjedde i den andre delen av serien.»[4]

Utgivelse rediger

Political Animals gikk på TV-kanalen USA Network fra 15. juli til 19. august 2012. Den ble markedsført med taglinen «Makt går i familien.» (Power runs in the family.) TV-serien fikk lave seertall sammenlignet med kanalens andre TV-programmer.[11] «Pilot» ble sett av 2, 62 millioner amerikanske seere, mens «Resignation Day» ble sett av 2, 34 millioner.[12][13] Skuespillerne i miniserien skrev under en kontrakt for eventuelle flere sesonger.[14] Berlanti planla en sesong 2 om Elaines presidentkampanje. I den ville Collier, som skulle stille som presidentkandidat i Garcettis sted, gi plassen sin til Bud, slik at Elaine og Bud stiller i mot hverandre. Dette ville tære på familien ytterligere.[15] 2. november 2012 ble det offentliggjort at det ikke vil komme flere episoder av Political Animals.[16] TV-serien ble utgitt på DVD i USA 6. august 2013.[17]

Anmeldelser rediger

TV-serien fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes anslo at 63 % av totalt 31 anmeldelser var positive. Ifølge siden er kritikernes konsensus som følgende: «Political Animals utspiller seg ofte mer som en høynivå-såpeopera enn et politisk drama, men den tilbyr likevel litt bitende, såpete moro takket være et formidabelt cast.»[18] Entertainment Weekly kalte serien en «velspilt, underholdende dramasåpe» som «som tilbyr en morsom og troverdig titt på den kompliserte krysningen mellom kjærlighet, kjønn og politikk».[19] San Francisco Chronicle skrev: «Til tross for den overfylte handlingen og den undertenkte dialogen, er Weaver overbevisende og til og med tiltalende i rollen. Hun er faktisk god nok til å få deg til å tenke på hvor mye potensial Greg Berlanti har sløst bort».[20]

 
Ellen Burstyn vant en Primetime Emmy Award for rollen i serien.

Molly Eichel fra The A.V. Club anmeldte de seks episodene hver for seg. Etter første episode skrev hun at «spissfindighet ikke er seriens styrke», men roste kvinnefigurene, henholdsvis Sigourney Weaver, Carla Gugino og Ellen Burstyn.[21] Hun skrev: «Disse kvinnene er ikke bare papirtynne ballbusters. De har lov til å være sårbare, men de har også lov til å ta seg sammen igjen. Sjeldent har feminin kraft vært såpass feiret og synliggjort».[21] Eichel skrev at Weaver spilte dårligere i tilbakeblikkscenene i «Second Time Around», og mente at Elaines naivitet gjør henne til en helt annen figur.[22] Hun skrev at tonen i episoden var «deflatert», men roste serien for skildringen av «subtil kjønnsdiskriminering».[22]

I forbindelse med episoden «The Woman Problem» skrev hun at seriens dårligste egenskap var «karikatur uten et budskap eller en overbevisende rollefigur».[23] Eichel skrev imidlertid at en av seriens styrker var «å uformelt ta for seg politikkens skitne spill».[23] Eichel mente at «Lost Boys» «endelig treffer den perfekte balansen mellom seriens alvorlige ytre, og dens deilige, melodramatiske senter». Hun roste også utviklingen av Sebastian Stans figur.[14] Eichel skrev at Susans tilbakeblikk i «16 Hours» ikke passet inn i episodens tema, men roste seriens evne til å være tvetydig.[1]

Molly Eichel mente at «Resignation Day» var seriens beste episode, «fullført med en jevn tone, en sjokkerende vri til å sparke i gang i andre halvdel, og en åpen slutt som rydder vei for en potensiell andre sesong».[24] Hun kommenterte at tilbakeblikkene i de fire midtepisodene gjorde serien treg.[24] Eichel roste James Wolks figur Douglas: «Du ønsker å heie på ham og han vil godt, men han begår menneskelige feil og skaper andre bisarre handlingsforløp. Han er ekte uten å bli kjedelig, komplisert uten å være for dramatisk.» Hun var misfornøyd med Stans figur, og skrev at «T. J. forblir en tapt mulighet; i stedet for å se på årsakene for T. J.s problemer, slutter serien nok en gang med å se på utslagene.» Til slutt roste hun Weavers arbeid: «Alt i alt er «Resignation Day» Sigourney Weavers episode: åpningsscenen når hun våkner og gjør seg klar for dagen (...), den hjerteskjærende samtalen med den franske presidenten, sammenbruddet foran Susan.»[24]

Utmerkelser rediger

I juni 2012 ble Political Animals, blant fire andre TV-serier, kåret til årets mest spennende nye serie av Broadcast Television Journalists Association (BTJA).[25] Sigourney Weaver ble nominert til en Satellite Award, en Screen Actors Guild Award, en Golden Globe, en Critics' Choice Television Award og en Primetime Emmy Award for rolleskildringen i TV-serien, men vant ingen av prisene. Serien ble nominert til en Golden Globe, Primetime Emmy Awards og Critics' Choice Television Award for beste miniserie eller TV-film, men prisene gikk til henholdsvis Game Change, Mitt liv med Liberace og Sherlock i stedet. Ellen Burstyn vant en Emmy-pris for rolletolkningen sin. Miniserien ble også nominert til to andre Emmy-priser for hårstyling og rollebesetning.[26]

Pris Priskategori Mottakere Resultat[27]
Directors Guild of America Awards[28] Beste regi i en miniserie eller TV-film Greg Berlanti (for «Pilot») Nominert
Critics' Choice Television Awards[29] Mest spennende nye serie (fem utvalgte TV-serier, 2012)[25] Political Animals Spesialpris
Beste miniserie eller TV-film Political Animals Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film Sigourney Weaver Nominert
Beste mannlige birolle i en miniserie eller TV-film Sebastian Stan Nominert
Beste kvinnelige birolle i en miniserie eller TV-film Ellen Burstyn Nominert
Golden Globe Awards (den 70.)[30] Beste miniserie eller TV-film Political Animals Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film Sigourney Weaver Nominert
GLAAD Media Awards[31] Beste miniserie eller TV-film Political Animals Nominert
Primetime Emmy Awards[26] Beste miniserie eller TV-film Greg Berlanti, Laurence Mark, Sarah Caplan og Melissa Kellner Berman Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film Sigourney Weaver Nominert
Beste kvinnelige birolle i en miniserie eller TV-film Ellen Burstyn Vant
Beste rollebesetning for en miniserie, TV-film eller TV-spesial David Rubin og Diane Heery Nominert
Beste hårstyling for en miniserie eller TV-film Mary Ann Valdes, Nancy Stimac og Qodi Armstrong Nominert
Satellite Awards[32] Beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film Sigourney Weaver Nominert
Screen Actors Guild Awards[33] Beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film Sigourney Weaver Nominert
Writers Guild of America Awards[34] Beste originale langmanus for fjernsyn Greg Berlanti (for «Pilot») Nominert

Referanser rediger

  1. ^ a b «Political Animals: “16 Hours”». The A.V. Club. 13. august 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  2. ^ Ausiello, Michael (30. januar 2012). «Scoop: USA Network Greenlights Political Miniseries From Brothers & Sisters' Greg Berlanti». TV Line. Arkivert fra originalen 16. august 2012. Besøkt 27. april 2015. 
  3. ^ Ng, Philiana (2. mai 2012). «'Heroes' Star Adrian Pasdar Joins USA's 'Political Animals'». The Hollywood Reporter. Besøkt 11. august 2016. 
  4. ^ a b c «Q & A with the Creative Team Behind Political Animals». USA Network. Arkivert fra originalen 15. august 2016. Besøkt 11. august 2016.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. august 2016. Besøkt 11. august 2016. 
  5. ^ «Blake Neely to Score USA’s ‘Political Animals’». Film Music Reporter. Besøkt 11. august 2016. 
  6. ^ «Is 'Political Animals' Inspired By Hillary Clinton? Sigourney Weaver Comments (VIDEO)». The Huffington Post. 7. oktober 2012. Besøkt 16. februar 2015. 
  7. ^ «'Political Animals' Star Sigourney Weaver on Channeling Hillary Clinton (Video)». The Hollywood Reporter. 12. juli 2012. Besøkt 1. mars 2015. 
  8. ^ a b c Harris, Paul (28. juli 2012). «Hillary Clinton gets her revenge on husband Bill in hit TV drama series». The Guardian. Besøkt 1. mars 2015. 
  9. ^ «'Political Animals' Star Carla Gugino on the USA Series' Sex Scenes: 'It Should Push Those Limits' (Video)». The Hollywood Reporter. 13. juli 2012. Besøkt 1. mars 2015. 
  10. ^ Sneed, Tierney (11. juli 2012). «Animal Instincts: Ciarán Hinds Channels Clinton, LBJ for Political Animals». US News. Besøkt 11. august 2016. 
  11. ^ Daatland, Vidar (17. juli 2012). «Rekordtall for ‘Breaking Bad’, skuffende start for ‘Political Animals’». Serienytt. Besøkt 12. august 2016. 
  12. ^ Kondolojy, Amanda (17. juli 2012). «Sunday Cable Ratings: 'True Blood' Beats 'Breaking Bad' Premiere, + 'Keeping Up With the Kardashians', 'Very Funny News', 'Real Housewives of New Jersey', 'Falling Skies' & More». TV by the Numbers. Arkivert fra originalen 20. august 2012. Besøkt 12. august 2016. 
  13. ^ Bibel, Sara (21. august 2012). «Sunday Cable Ratings: 'True Blood' Wins Night, 'Fallling Skies', 'Breaking Bad', 'Army Wives', 'The Newsroom','Leverage' & More». TV by the Numbers. Arkivert fra originalen 5. juni 2013. Besøkt 12. august 2016. 
  14. ^ a b «Political Animals: “Lost Boys”». The A.V. Club. 6. august 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  15. ^ Rose, Lacey (12. mai 2016). «TV Producer of the Year Greg Berlanti: "I Still Fight About Everything"». The Hollywood Reporter. Besøkt 12. august 2016. 
  16. ^ Chris, Harnick (2. november 2012). «‘Political Animals’ Canceled: USA Not Pursuing More Episodes». Huffington Post. Besøkt 12. august 2016. 
  17. ^ «Political Animals: Season 1». Amazon.com. Besøkt 12. august 2016. 
  18. ^ «POLITICAL ANIMALS: SEASON 1 (2012)». Rotten Tomatoes. Besøkt 10. august 2016. 
  19. ^ Brunner, Rob (11. juli 2012). «TV Review - Political Animals». Entertainment Weekly. Arkivert fra originalen 22. oktober 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  20. ^ David, Wiegand (20. juli 2012). «'Political Animals' review: Miniseries, mini-plot». San Francisco Chronicle. Besøkt 10. august 2016. 
  21. ^ a b «Political Animals: Political Animals». The A.V. Club. 15. juli 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  22. ^ a b «Political Animals: “Second Time Around”». The A.V. Club. 23. juli 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  23. ^ a b «Political Animals: “The Woman Problem”». The A.V. Club. 30. juli 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  24. ^ a b c «Political Animals: “Resignation Day”». The A.V. Club. 19. august 2012. Besøkt 10. august 2016. 
  25. ^ a b O'Connell, Sean (12. juni 2012). BTJA Announces Most Exciting New Series Honorees to be Celebrated at the Critics' Choice Television Awards Arkivert 29. mai 2016 hos Wayback Machine., criticschoice.com. Besøkt 11. august 2016.
  26. ^ a b «Political Animals». Emmy-prisen. Besøkt 1. mars 2015. 
  27. ^ «Political Animals (2012 TV Mini-Series) Awards». Internet Movie Database. Besøkt 1. mars 2015. 
  28. ^ Couch, Aaron (2. februar 2013). «DGA Awards: Ben Affleck Named Best Director for 'Argo'». The Hollywood Reporter. Besøkt 12. august 2016. 
  29. ^ «Big Bang, Horror Story, Parks & Rec, Good Wife, The Americans Lead Critics Choice Nominations». TVLine. 22. mai 2013. Besøkt 12. august 2016. 
  30. ^ «Golden Globes 2013: full list of winners». The Guardian. 14. januar 2013. Besøkt 1. mars 2015. 
  31. ^ «Ryan Murphy Shows Land 3 GLAAD Award Nominations». The Hollywood Reporter. 16. januar 2013. Besøkt 8. desember 2016. 
  32. ^ «2012». Satellite Awards. Besøkt 12. august 2016. 
  33. ^ «The 19th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Award. Besøkt 12. august 2016. 
  34. ^ «WGA Announces TV Nominations». The Hollywood Reporter. 6. desember 2012. Besøkt 8. desember 2016. 

Eksterne lenker rediger