Selvforakt eller selvhat vil si å sterkt mislike, se ned på eller forhåndsdømme seg selv.[1] Begrepet kan også brukes om forakt for ens egen familie, sosiale gruppe eller en stereotyp man tilhører.

I psykologien

rediger

Begrepet "selvhat" brukes regelmessig av psykologer og psykiaterer som ønsker å beskrive de som hater seg selv som "mennesker med lav selvtillitt".[2] Selvhat, selvfølelse og skam er grunnleggende faktorer ved psykisk lidelse, spesielt lidelser som er en opplevd mangel på seg selv (som dysmorfofobi). Selvhat er et av mange symptomer på mange personlighetsforstyrrelser, inkludert borderline personlighetsforstyrrelse[3], og sykdommer som depresjon. Selvhat kan knyttes til skyld på egne handlinger som de tolker som urettsmessige.

Sosiologiteoretikere som Jerry Mander ser på TV-programmer som er bevisst lagt tilrette for å indoktisere et selvhat, negativt kroppsbilde og depresjon. Reklame blir dermed brukt for å foreslå en kur.[4] Et selvhat kan knyttes til et sinne for noe en person har gjort eller ikke gjort, eller være resultat av mobbing.

Forskning

rediger

Et forskningsprosjekt av Cecilie Skule viser at mange som sliter med depresjon og alkoholproblemer samtidig kan slite med selvforakt og negativt syn på fremtiden. Om selvforakten kan reduseres, kan depresjonen bli bedre.[5]

Beslektete konsepter

rediger

Selvskading

rediger

Selvskading er noe der personer føler seg tvunget til å fysisk eller psykisk skade seg selv som utløp for egne følelser, angst eller sinne, hvilket er relatert til en rekke psykiske lidelser. I noen tilfeller kan selvskading føre til selvmord eller andre skader. Imidlertid er ikke selvskading en direkte og øyeblikkelig indikator på at et individ allerede har vurdert selvmord.[6]

Se også

rediger

Referanser

rediger