Wikipedia

Isabella I av Castilla

Isabella I (spansk: Isabel I, gammelspansk: Ysabel I; født 22. april 1451, død 26. november 1504) var dronning av kongedømmet Castilla. Hun giftet seg med Ferdinand II av Aragón. Deres ekteskap ble grunnlaget for den politiske foreningen av Spania under deres dattersønn, den tysk-romerske keiser Karl V. Etter å ha kjempet for hennes rett til tronen, omorganiserte hun regjeringssystemet, fikk andelen forbrytelser ned til det laveste det hadde vært på mange år, og fjernet den enorme gjelden etter hennes bror som hadde tynget kongeriket. Hennes reformer og de hun gjorde sammen med sin ektefelle, hadde en innflytelse langt utover grensene til deres forente kongeriker. Isabella og Ferdinand er kjent for å ha fullført Reconquista, beordringen av forvisningen av alle jøder og muslimer i den spanske inkvisisjonen, og for finansielt å støtte Christofer Columbus' sjøreise i 1492 som førte til oppdagelsen av Den nye verden i Amerika, og til etableringen av Spania som den første globale statsmakten som kom til å dominere Europa og det meste av verden i mer enn et århundre. I de fleste tilfeller var hun mer betydningsfull og innflytelsesrik enn sin ektemann. Isabella ble gitt tittelen «tjener av Gud» av den katolske kirke i 1974.

Isabella I av Castilla
Dronning av Castilla
FødtIsabel de Castilla
22. apr. 1451[1][2][3]Rediger på Wikidata
Ávila
Død26. nov. 1504[2]Rediger på Wikidata (53 år)
Medina del Campo
BeskjeftigelseHersker Rediger på Wikidata
Embete
  • Monark av Kastilien og Leon (1474–1504) Rediger på Wikidata
EktefelleFerdinand II av Aragón
FarJohan II av Castilla[4]
MorIsabella av Portugal[4]
SøskenKatarina av Castilla
Eleanor av Castilla
Henrik IV av Castilla
Alfons av Castilla
Infanta Maria of Castile
Barnbl.a.:
Nasjonalitetkronregionen Castilien
GravlagtCapilla Real[5]
Sepulcher of Isabella I of Castile and Ferdinand II of Aragon
UtmerkelserGylne rose (1493)
Annet navnIsabella «den katolske» (la Católica)
Regjeringstid13. desember 1474 – 26. november 1504
Signatur
Isabella I av Castillas signatur
Våpenskjold
Isabella I av Castillas våpenskjold
Isabella I av Castilla på Commons

Liv og virke

rediger

Tidlige liv

rediger
 
Henrik IV av Castilla, Isabellas eldre halvbror.

Isabella ble født i Madrigal de las Altas Torres i Ávila som datter av Johan II av Castilla og Isabella av Portugal den 22. april 1451.[6] På den tiden hun ble født var hun andre i rekken som arving til tronen etter hennes eldre halvbror Henrik IV. Han var 26 år på den tiden og gift, men barnløs. Hennes yngre bror Alfonso ble født to år senere den 17. november 1453, og førte til at hun kom på tredjeplass i rekke.[7] Da hennes far døde i 1454 ble han etterfulgt til tronen av hennes halvbror Henrik. Isabella og Alfonso ble etterlatt i hans omsorg.[8] Sammen med sin mor og sin bror Alfonso flyttet hun deretter til Arévalo.[9]

Dette var forurolige tider for Isabella. Leveforholdene i deres festning i Arévalo var dårlige. Det hadde heller ikke mye penger å rutte med. Selv om hennes far hadde sørget i sitt testamente for at hans barn skulle bli finansielt tatt vare på, oppfylte ikke Henrik sin fars vilje, enten grunnet et behov for at hans halvsøsken ble avgrenset eller fra taktløshet.[8] Selv under vanskelige leveforhold ble Isabella opplært under sin mors omsorg opplært i gudfryktighet og dyp respekt for den katolske tro.[9]

Da kongens hustru, Joanna av Portugal, var i ferd med å føde deres datter Joanna, ble Isabella og Alfonso tilkalt til hoffet i Segovia for å komme direkte under kongens overoppsyn og for å fullføre deres utdannelse. Alfonso ble plassert under oppsyn av en lærer mens Isabella ble en del av dronningens husholdning.[10]

 
Isabella i Rimado de la Conquista de Granada, fra 1482, av Pedro Marcuello

En del av hennes leveforhold bedret seg i Segovia. Hun hadde alltid mat og klær, og levde i et slott som var preget av gull og sølv. Hennes grunnleggende utdannelse besto av lesning, staving, skriving, grammatikk, matematikk, kunst, sjakk, dansing, broderi, musikk, og religiøs undervisning. Levestilen var avslappet, men hun forlot sjelden Segovia da kongen hadde lagt ned forbud. Hennes halvbror holdt henne borte fra de politiske uroligheter som foregikk kongeriket, skjønt Isabella hadde full kunnskap om hva som skjedde og hennes rolle i stridighetene.

Adelsmennene, ivrig etter makt, konfronterte kongen, og krevde at hans yngre halvbror infante Alfonso ble utropt til hans etterfølger. De gikk så langt som å spørre Alfonso om å ta tronen. Adelen, nå alliert med Alfonso, hevdet at han var den sanne arvingen, og det brøt ut innbyrdeskrig. Adelens hær møtte kongens styrker i det andre slaget ved Olmedo i 1467. Resultatet ble uavgjort, og Henrik gikk med på å anerkjenne Alfonso som tronarving under den forutsetning at han giftet seg med hans datter Joanna.[11] Kort tid etter ble han navngitt som fyrste av Asturias, men Alfonso døde i juli 1468, antagelig av pest. Adelen som hadde støttet ham mistenkte giftmord. Da Isabella hadde blitt nevnt i sin brors testamente som hans etterfølger, ble hun oppsøkt av adelen som ville at hun skulle ta hans plass i opprøret mot kongen. Imidlertid begynte oppslutningen til opprørerne å svinne hen, og Isabella foretrakk å forhandle fram en avtale framfor å fortsette krigen.[12] Hun møtte Henrik og ved Toros de Guisando inngikk de et kompromiss: krigen skulle opphøre, hun skulle navngis som hans tronarving framfor Joanna, og Isabella skulle ikke gifte seg uten hans godkjennelse, men han skulle heller ikke tvinge henne til å gifte seg mot hennes egen vilje.[13] Isabellas side kom ut med det meste av hva de ønsket, skjønt de gikk ikke så langt som offisielt å avsette Henrik. De var ikke mektige nok til et slikt drastisk grep, og hun aktet ikke å sette i fare prinsippet om rettferdig etterfølgelse ettersom det var grunnlaget for hennes krav om å være tronarving.

Ekteskap

rediger

Seks år gammel hadde Isabella allerede gjort sin debut på det ekteskapelige markedet med en forlovelse til Ferdinand, sønn av Johan II av Navarra (hans familie var en yngre gren av Huset Trastámara). På denne tiden var de to kongene Henrik og Johan ivrige etter å vise deres gjensidige tillitt og de var overbevist om at denne doble alliansen ville gjøre deres evige vennskap åpenbar for verden.[14] Denne ordningen var imidlertid ikke lenge.

 
Bryllupsportrett av Ferdinand og Isabella, ca. 1469.

Da Alfonso V av Aragón døde i 1458, ble alle hans spanske besittelser foruten også øyene Sicilia og Sardinia etterlatt til hans bror Johan II. Han hadde da en langt sterkere posisjon enn noen gang og trengte ikke lenger å sikre seg vennskapet med Henrik. Sistnevnte hadde da behov for en ny allianse. Han så sjansen for dette hos Karl av Viana, Johans eldre sønn.[15] Karl var hele tiden på kant med sin far og på grunn av det gikk han i all hemmelighet inn i en allianse med Henrik IV av Castilla. En viktig del av allianse var at et ekteskap skulle bli arrangert mellom Karl og Isabella. Da Johan II fikk vite om dette arrangerte ekteskapet ble han rasende. Isabella var utsett for hans favorittsønn Ferdinand og i hans øyne var den opprinnelige alliansen fortsatt gyldig. Johan II fikk kastet sin sønn Karl i fengsel under anklagen om å konspirere mot sin fars liv. Karl døde i 1461.[16]

I 1465 ble det gjort et forsøk å gifte Isabella bort til Alfonso V av Portugal, Henriks svoger. Via mellomleddet med dronningen og greven Ledesma, ble det inngått en portugisisk allianse.[17] Isabella var imidlertid mistenksom til dette ekteskapet og nektet å gi sin tilslutning.[18]

 
Alfonso V av Portugal

Det brøt ut borgerkrig i Castilla over kong Henriks udugelighet i å fungere som hersker. Han trengte da en rask måte å tilfredsstille opprørerne. Det ble inngått en ny enighet for å gjenopprette freden: Isabella skulle bli trolovet til Pedro Girón Acuña Pacheco, herre av Calatravaordenen og bror av kongens favoritt, Juan Pacheco.[17] Til gjengjeld ville Don Pedro betale til den fattige kongelig skattekisten en enorme sum av penger. Da Henrik ikke hadde noe annet alternativ gikk han med på ordningen. Isabella var forferdet og ba desperat til Gud om at dette ikke måtte skje. Tilsynelatende ble hennes bønner hørt da Don Pedro brått ble syk og døde mens han var på vei for å møte sin trolovede.[17][19]

Da Henrik anerkjente Isabella som sin tronarving den 19. september 1468 lovte han også sin søster at hun ikke skulle bli gift mot sin vilje.[13] Det synes som om årene med mislykkede forsøk på politiske ekteskap var over. Det var snakk om et ekteskap til Edvard IV av England, eller til en av hans brødre, antagelig Richard, hertugen av Gloucester,[20] men denne alliansen ble aldri seriøst vurdert.[13] Enda en gang i 1468 kom det et ekteskapsforslag fra Alfonso V av Portugal. Igjen gikk Henrik imot sine løfter og forsøkte å få dette gjennomført. Om Isabella giftet seg med Alfonso, skulle Henriks datter Joanna gifte seg med Alfonsos sønn Johan II og således, etter at den gamle kongen var død, skulle Johan og Joanna arve både Portugal og Castilla.[21] Isabella nektet og inngikk et hemmelig løfte om å gifte seg med sin fetter og første trolovelse, Ferdinand av Aragón.

Etter dette mislykkede forsøket, brøt Henrik enda gang sine løfter og forsøkte å gifte Isabella bort til bror av kong Ludvig XI av Frankrike, Karl, hertug av Berry.[22] I Henriks øyne kunne denne alliansen ha sementert vennskapet mellom Castilla og Frankrike foruten også ha fjernet Isabellas plagsomme tilstedeværelse i Castillas affærer. Igjen nektet Isabella. I mellomtiden forhandlet Johan II av Aragón i hemmelighet en fortsettelse på planen om et ekteskap med sin sønn Ferdinand.[23]

Den 18. oktober 1469 ble en formell forlovelse inngått.[24] Ettersom Isabella og Ferdinand var tremenninger sto de innenfor den forbudte graden av blodsslektskap[25] og ekteskapet kunne ikke bli lovlig uten en dispensasjon fra paven.[26] Ved hjelp av kardinal Rodrigo Borgia (den senere pave Alexander VI) fra Valenciana ble Isabella og Ferdinand presentert med en foreslått pavelig bulle av pave Pius II (som hadde dødd i 1464), og autoriserte Ferdinand til å kunne gifte seg innenfor tredje grad av blodsslektskap, noe som gjorde deres ekteskap lovlig.[24] Redd for opposisjonen rømte Isabella fra Henriks hoff under unnskyldningen at hun skulle besøke Alfonsos grav i Ávila. Ferdinand på sin side krysset Castilla i hemmelighet, forkledd som en tjener. De giftet seg straks de møttes, første gangen de også så hverandre, den 19. oktober 1469 i Palacio de los Vivero i byen Valladolid.[27]

Krig med Portugal

rediger
 
Ferdinand og Isabella

Isabellas styre fikk en vanskelig begynnelse. Ettersom hennes bror hadde navngitt henne som sin etterfølger, og da hun overtok tronen i 1474, var det allerede flere konspirasjoner mot henne. Diego Pacheco, markien av Villena, og hans tilhengere hevdet av Joanna, datter av Henrik IV, var den rettmessige dronning.[28] Kort tid etter at markien hadde kommet med sitt krav, forlot en livslang tilhenger av Isabella, Alfonso Carillo de Acuña, erkebiskopen av Toledo, hoffet for å sammensverge med sin grandnevø markien. Erkebiskopen og markien planla å få infanta Joanna til å gifte seg med sin onkel, Alfonso V av Portugal og deretter invadere Castilla for å kreve tronen for seg selv.[29]

I mai 1475 invaderte Alfonso med sin hær inn i Spania og fortsatte videre til Plasencia. Her giftet han seg med den unge Joanna.[30] En lang og blodig krig for tronen til Castilla fulgte. Krigen gikk fram og tilbake i rundt et år inntil de to hærene møttes den 1. mars 1476 i slaget ved Toro. Det kom ikke til et avgjørende resultat, men begge parter hevdet de hadde seiret. Soldatene til Alfonso ble beseiret av venstre og midtflankene til Castilla ledet av hertugen av Alba og kardinal Mendoza. Samtidig hadde Afonsos sønn Johan vært seierrik på sin side og beseiret Castillas høyreflanke. Slaget hadde vært voldsomt og samtidig usikkert, og begge sider krevde seieren. Prins Johan sendte brev til de portugisiske byene med erklæring om seier. Ferdinand av Aragón gjorde det samme. Begge ønsket å dra fordel av seierens propaganda.[31][32]

Til tross for at det militære resultatet av slaget var uavgjort, representerte slaget en stor politisk seier for Castilla og for de katolske monarkene Isabella og Ferdinand.[33][34] Propagandaseieren sikret dem tronen ettersom tilhengerne av Joanna la Beltraneja gikk fra hverandre, Ferdinand sendte brev til europeiske herskere om at Portugals hær var blitt knust. I møte med disse omstendighetene sto den portugisiske hæren uten allierte, og trakk seg ut av Castilla.[35] I en stor politisk visjon grep Isabella øyeblikket og sammenkalte hoffene ved Madrigal-Segovia i tiden april-oktober 1476[36] hvor hennes datter ble tatt i ed som arving til Castillas krone. Det var likeverdig med å legitimere hennes egen trone.

I august det samme året bevise Isabella sin dyktighet som en mektig hersker på egen hånd. Et opprør brøt ut i Segovia og hun red selv ut for å slå det ned da hennes ektefelle var ute i krig et annet sted. På tross av rådene til sine mannlige rådgivere red hun selv inn i byen for å forhandle med opprørerne. Hun fikk gjennomslag og opprøret ble oppløst.[37] To år senere sikret hun på nytt sin posisjon som hersker ved å føde en mannlig arving, sønnen Johan, prins av Asturias, den 30. juni 1478. For mange var tilstedeværelsen av en mannlig arving en legitimering av hennes posisjon som hersker.

 
Kart fra 1500-tallet som viser de portugisiske besittelsene i vestlige Afrika.

Samtidig utkjempet flåtene til Castilla og Portugal om herredømmet i Atlanterhavet og for rikdommen i form av gull og slaver fra afrikanske Guineabukta. Her ble det avgjørende sjøslaget om Guinea utkjempet 1478.[38] Krigen trakk ut i ytterligere tre år,[39] og endte med en kastiljansk seier på land og en portugisisk seier til havs. Fire adskilte fredsavtaler ble signert ved Alcáçovas den 4. september 1479 i Alcaçovastraktaten. Utkommet fra slaget i Guinea var antagelig avgjørende for at Portugal oppnådde en meget fordelaktig deling av Atlanterhavet og områder bestridt av Castilla i 1479. Alt med unntak av Kanariøyene forble under portugisernes kontroll: Guinea, Kapp Verde, Madeira, Azorene og den eksklusive rett til å erobre kongedømmet Fès (muslimske Marokko). Portugal fikk også eksklusive rettigheter over land som kunne oppdages sør for Kanariøyene.[40] Avtalen reflekterte også at Portugal oppga videre krav på tronen i Castilla til Isabellas fordel. I tillegg fikk Portugal en stor krigserstatning: 106 676 dobler med gull.[41] De katolske monarkene måtte også akseptere at Joanna ble værende i Portugal framfor i Spania[41] og gi benådning til alle opprørske undersåtter som hadde gitt sin støtte til Joanna og Alfonso.[42] Isabella og Ferdinand, som hadde utropt seg selv som herskere av Portugal og donert landområder til adelsmenn i dette landet,[41] måtte oppgi alle krav på den portugisiske kronen.

Ved Alcáçovas sikret Isabella og Ferdinand tronen, men portugisernes eksklusive rett til sjøfart og handel i Atlanterhavet sør for Kanariøyene betydde at spanjolene praktisk talt ble skjøvet ut av Atlanterhavet og mistet muligheten til å skaffe seg gull fra Guinea, noe som skapte raseri i Andalucía. Den spanske historikeren Antonio Rumeu de Armas uttrykte at med Alcaçovastraktaten kjøpte de katolske monarkene seg fred til «en meget kostbar pris».[43][44]

Det ble Christofer Columbus som befridde Castilla fra den vanskelige situasjonen av å ha blitt blokkert til havs. Hans oppdagelse av Den nye verden førte til en ny og langt mer balansert deling av Atlanterhavet i Tordesillastraktaten i 1494. Ved å finansiere Columbus' sjøreise mot Vest forsøkte Isabella og Ferdinand den eneste gjenværende retningen for ekspansjon. Historien forteller at dette ble meget vellykket. Isabella viste seg som en tøff og beslutningsdyktig monark fra begynnelsen. Etter å ha sikret kronen på alle kanter begynte hun med de reformer som kongeriket var i desperat behov av.

Reformer

rediger

Regulering av kriminalitet

rediger
 
Isabellas signatur.

Da Isabella kom på tronen i 1474 var Castilla i en tilstand av fortvilelse grunnet broren Henriks styre. Det var ikke ukjent at Henrik sløste med rikets økonomi og gjorde lite for å håndheve loven i riket. Det ble sagt at på en tid kunne hvem som helst myrde, voldta og begå tyveri uten straff.[45] Det var derfor stort behov for endringer. Grunnet de midler som ble tatt i bruk har de lærde i hennes egen tid mer sett på henne som gjennomførte rettferdighet enn nåde, og langt mer streng og utilgivelig enn hennes ektemann Ferdinand.[46]

La Santa Hermandad

rediger

Isabellas første betydelig reform kom i løpet av cortes (statsråd) i Madrigal i 1476 i form av en politistyrke, La Santa Hermandad («det hellige broderskap»). Mens 1476 ikke var første gang hvor Castilla opplevde Hermandad var det imidlertid første gangen at politistyrken ble benyttet av kronen.[47] I løpet av senmiddelalderen hadde uttrykket hermandad blitt benyttet for å beskrive grupper av menn som kom sammen på egen hånd for å regulere lov og orden ved å patruljere veier og på bygdene og straffe lovovertredere.[48] Disse broderskapene hadde midlertidig blitt undertrykt av monarken og før 1476 var dette lovsystemet i de fleste tilfeller oftest under kontroll av opposisjonelle medlemmer av adelen enn av kongelige myndighetspersoner.[49] For å endre denne situasjonen ble et generelt Hermandad etablert i Castilla, León og Asturias. Politistyrken ble sammensatt av lokale som slo ned på lovovertredelser i riket. Det ble betalt for med en skatt på 1800 mavedus for hver hundrede husholdning.[50] I 1477 besøkte Isabella Extremadura og Andalucía for å innføre dette langt mer effektive politisystemet også der.[51]

For å opprettholde lovreguleringen innsatte Isabella i 1481 to myndighetspersoner i Galicia med oppgaven å opprettholde freden. Denne urolige provinsen hadde vært underlagt tyranniske adelsmenn siden tiden under hennes far Johan II. Veiene utrygge for reisende grunnet røverbander og de undertrykte også mindre byer og landsbyer. De to myndighetspersonene var suksessfulle i den vanskelige oppgaven. Etter sigende skal over 1 500 banditter ha blitt fordrevet fra Galicia.[52]

Finanser

rediger
 
Ferdinand og Isabella med deres undersåtter.

Helt fra begynnelsen av hennes regjeringstid hadde Isabella fullt fokus på å gjenopprette kronens finanser. Styret til Henrik IV hadde etterlatt riket i stor gjelde. Ved undersøkelse ble det avdekket at hovedårsaken til nasjonens fattigdom var håndteringen av de kongelige eiendommer under Henriks styre.[53] For å skaffe seg penger hadde Henrik solgt kongelige eiendommer til priser langt under deres verdi. Cortes i Toledo kom i 1480 til den konklusjon at det eneste håpet for en varig finansiell reform lå i ta tilbake disse eiendommene. Det ble besluttet at kardinalen av Spania skulle gjøre en undersøkelse i forpaktningen av eiendommene som ble skaffet under Henriks styre. De som ikke hadde blitt gitt som belønning for tjenester skulle bli overdratt uten kompensasjon og de som var blitt solgt for en pris under dens virkelige verdi skulle bli solgt tilbake for samme sum. Mens mange adelige ble tvunget til å betale store summer for sine eiendommer, ble den kongelige skattekiste langt rikere. Hennes eneste krav var at eiendommer gitt til kirken, sykehus eller fattige ikke skulle røres.[54]

En annen finansiell sak var overproduksjonen av mynt og det store antall myntprodusenter. Under Henriks styre var et antall myntprodusenter økt fra kun fem til opptil hundre og femti.[53] Mange av myntene som ble produsert av disse var nær verdiløse. I løpet av det første året av sitt styre etablerte Isabella monopol på kongelig myntproduksjon og fastsatte en lovlig standard som myntpregingen måtte holde. Ved å stenge de mange ulike myntprodusentene og ta kongelig kontroll over pengeproduksjonen, gjenopprettet hun offentlighetens tillit til kronens evne til å håndtere rikets finansier.

Regjering

rediger
 
Helgenbilde med Madonna og Jesubarnet i midten og de katolske monarker bedende foran på hver side. Maleri av Fernando Gallego, midten av 1490-tallet.

Historikeren Kirstin Downey har argumentert at Isabella var den som førte Spania fra en middelaldersk til en form for moderne regjeringsmodell. Ettersom hennes ektemann Ferdinand hadde signert en avtale om å begrense sin makt til den av en prinsgemal var det meste av rikets makt kontrollert av henne. Hun benyttet sin makt til det fulle. Hun besluttet å benytte seg av den spanske inkvisisjonen til å forene Spania kulturelt og religiøst, men har i ettertiden stått fram som en religiøs fanatiker ved å la alle jøder og muslimer enten bli forvist eller tvangskonvertert. Særlig forvisningen av jødene og deres kunnskap var et tap for Spania.[55] Det ble i midlertidig oppveid av hennes finansiering og støtte til Christofer Columbus' oppdagelse og utforskning av Den nye verden som skaffet store rikdommer til Spania. Med Columbus, konkluderte Downey, fant hun en mann med messiansk utopisk fantasi som var lik hennes egen. I løpet av to tiår etter hennes død var Spania blitt «verdens første virkelige supermakt».[56]

Både Isabella og Ferdinand etablerte meget få helt nye statlige administrative institusjoner i sine respektive kongeriker. Deres fremste prestasjon var å benytte mer effektivt de institusjoner som allerede eksisterte under Johan II og Henrik IV.[57] Historisk hadde sentrum for regjeringen i Castilla vært den kongelige husholdning, omgitt av hoffet. Husholdningen var tradisjonelt delt i to overlappende deler. Den første besto av husholdningens myndighetspersoner, hovedsakelig folk fra adelen som utførte de administrative og politiske funksjonene som de fikk særskilt betaling å utføre. Den andre delen besto av rundt 200 faste continos, tjenere, som utførte en lang rekke av konfidensielle funksjoner på vegne av herskeren.[58] På 1470-tallet da Isabella begynte å ta fast grep om den kongelige administrasjonen, var myndighetspersonene av seniorrang kun ærestitler og holdt utelukkende av adelen. Posisjonene av en mer sekretærlignende vesen ble ofte holdt av senior kirkemenn. Betydelige utbytte var knyttet til slike kontorer og var derfor ettertraktet. Mens adelen ble beæret med vakre titler var de enkeltindivider av lavere sosial status som ofte gjorde det virkelige arbeidet.[59]

Tradisjonelt var gruppen av rådgivere til herskerne den kongelige råd. Rådet hadde under monarken full makt til å løse alle lovlige og politiske disputter. Rådet var ansvarlig for å lede alle administrative myndighetspersoner, slike som kronens representanter i alle større byer. Det var også en høyesterett for kongedømmet.[60] I 1480, under cortes (rådet) i Toledo, gjorde Isabella mange reformer i det kongelige rådet. Tidligere hadde det vært to særskilte, skjønt overlappende kategorier av kongelige rådsmedlemmer. En dannet en gruppe som hadde både juridisk og administrativt ansvar. Denne besto av en del biskoper, en del adelige, og i økende grad av profesjonelle administratorer med juridisk utdannelse som ble kjent som letrados. Den andre kategorien var tradisjonelle rådsmedlemmer som hadde en mindre formell rolle. Denne rollen var i stor grad avhengig av den enkeltes personlige og politiske innflytelse hos monarken. Under Isabella ble denne gruppen fullstendig fjernet.[61]

Isteden støttet Isabelle seg mer på profesjonelle administratorer enn tidligere. Disse menn var enten borgere eller fra lavadelen. Rådet ble også omorganisert og offisielt besatt av en biskop, tre caballeros, og åtte eller ni advokater som besatte rådet til enhver tid. Mens adelen ikke lenger direkte var involvert i statens affærer, var de velkommen til å overvære møtene. Antagelig håpet Isabella å tvinge adelen til å velge om de ville delta eller ikke, og således filtrere ut de som ikke var dedikert til nasjonen og dens sak.[62]

Isabella så også behovet for styrke den personlige tilknytningen mellom henne selv som monarken og sine undersåtter. Derfor avsatte Isabella og Ferdinand en time hver fredag hvor folk av alle former kunne komme til dem med sine klager. Det var en ny form for personlig utøvelse av rettferdighet som Castilla ikke hadde opplevd tidligere. Nasjonens statsråd ble omformet og ledet av kongen og dronningen. Dette departementet tok seg hovedsakelig av utenlandske saker og forhandlinger, å motta og lytte til ambassadører og sendebud, og gjennomføre forretninger med den hellige stol i Roma. I tillegg var det også en høyesterett for Santa Hermandad, et finansråd og et eget råd for kun saker som angikk Aragón.[63] Mange av reformene synes å ha gjort cortes, riksrådet, sterkere, men i virkeligheten mistet rådet politisk makt under Isabella og Ferdinand. Monarkene bevegde seg i retning av en ikke-parlamentarisk regjering og riksrådet ble bortimot en passiv rådgivende organ som ga automatisk tilslutning til lovgivning som hadde blitt planlagt og skrevet av den kongelige administrasjonen.[64]

Etter reformene til cortes i Toledo, beordret dronningen en kjent jurist, Alfonso Diaz de Montalvo, å påta seg oppgaven å fjerne alt juridisk grums og sette sammen det gjenværende til en sammenhengende lovverk. I løpet av fire års arbeid sto det ferdig i åtte tykke bind og Ordenanzas Reales[65] fikk en framtredende posisjon i alle juridiske bokhyller.[66]

Hendelsene i 1492

rediger

Granada

rediger
 
Andaktig statue av Isabella i det kongelige kapell i Granada (Capilla Real de Granada), gjort av Felipe Bigarny (1521).

Mot slutten av reconquista var det kun Granada igjen å erobre for Isabella og Ferdinand. Emiratet Granada hadde vært okkupert av det muslimske nasridedynastiet siden midten av 1200-tallet.[67] Beskyttet av naturlige barrierer og befestede byer hadde det stått imot den møysommelige prosessen av reconquista. Den 1. februar 1482 nådde kongen og dronningen Medina del Campo og det er betraktet som begynnelsen på krigen om Granada. Mens Isabella og Ferdinands deltagelse i krigen var tydelig fra begynnelsen, var Granadas lederskap delt og var aldri i stand å opprettholde en samlet front.[68] Likevel tok det ti år å erobre Granada, og med kulminasjon i 1492.

 
Boabdil framfor Ferdinand og Isabella.
Kapitulasjonen i Granada, maleri av Francisco Pradilla (1882).

De spanske monarkene rekrutterte soldater fra mange europeiske land og forbedret sitt artilleri med de nyeste og beste kanonene.[69] Systematisk tok de Granada stykke for stykke. I 1485 beleiret de Ronda og som overga seg etter kun fjorten dager grunnet tungt bombardement.[70] Det følgende året ble Loja erobret, og samtidig ble sultan Boabdil av Granada (eller Muhammad XII) tatt til fange, men løslatt. Et år senere, da Málaga var blitt erobret, hadde den vestlige delen av det muslimske kongeriket blitt gjenerobret. Den østlige provinsen ble rystet etter at Baza falt i 1489. Beleiringen av Granada begynte våren 1491 og mot slutten av krigen overga sultan Boabdil seg. Den 2. januar 1492 red Isabella og Ferdinand inn i Granada og mottok byens nøkler. Den fremste moskén ble symbolsk omgjort til en kirke.[71] Avtalen i Granada ble senere dette året, og i avtalen sverget Ferdinand og Isabella på at muslimene og jødene i Granada skulle få leve i fred. En muslimsk opprør i 1500 fikk katolikkene til å konkludere med at maurerne hadde brutt avtalen. De ga dem en rettferdiggjøring til trekke tilbake avtalens betingelser. Over hele regionen ble maurere tvunget til å velge mellom konvertering til kristendom eller forlate riket. De som ble værende ble kjent som moriscos («nykristne»), skjønt mange fortsatte å snakke arabisk og bære maurisk klesdrakt.[72]

I løpet av krigen hadde Isabella merket seg dyktigheten og energien til Gonzalo Fernández de Córdoba og gjorde ham til den ene av to kommisjoner som hadde ansvaret for forhandlingene. Under hennes beskyttelse fortsatte de Córdoba på en ekstraordinær militær karriere som revolusjonerte organiseringen og taktikken til det tidlig moderne spanske militæret, endret krigføringens vesen og endret maktbalansen i Europa.[73]

Columbus og portugisiske forhold

rediger
 
Christofer Columbus' hjemkomst; hans audiens for kong Ferdinand og dronning Isabella. Maleri av Eugene Delacroix

Kun tre måneder etter å ha erobret Granada gikk dronning Isabella med på å støtte Christofer Columbus på en ekspedisjon for å nå India sjøveien vestover, kun noe over 3 000 km ifølge Columbus.[74] Kronen gikk med på å betale en sum penger som en konsesjon fra monarken til undersåtten.[75]

Den 3. august 1492 reiste hans ekspedisjon ut fra Spania i tre skip og nådde fram til hva som i dag er kjent som øya San Salvador i Bahamas den 12. oktober. Han kalte den San Salvador etter Jesus frelseren.[75] Han kom tilbake til Spania året etter og presenterte sine funn for monarkene, brakte med seg innfødte og gull under en helts velkomst. Selv om Columbus ble støttet av Castillas dronning, opptegnelser i finansdepartementet viser ingen kongelige utbetalinger til ham før i 1493 etter at hans reise var fullført.[76] Spania gikk inn i en gullalder i en tidsalder av oppdagelser og en tidsalder med heftig kolonialisering av Amerika. Det ble perioden for det spanske verdensrike.

Portugiserne anerkjente ikke at Sør-Amerika tilhørte spanjolene ettersom det lå under Portugals innflytelsessfære og den portugisiske kong Johan II truet med å sende en hær for å kreve landet for Portugal. I 1494 ble Tordesillastraktaten inngått og hvor Isabella og Ferdinand gikk med på å dele kloden utenfor Europa med den portugisiske kongen.[77]

Isabella var ikke begeistret av at Columbus gjorde den amerikanske urbefolkningen til slaver og forsøkte å påføre den nyere politikken av Kanariøyene på Den nye verden. Hun uttrykte at alle folk underlagt Castillas krone ikke skulle gjøres til slaver under de fleste situasjoner. De prinsippene hun forsøkte etablerte fikk derimot liten effekt i løpet av hennes levetid og senere.[78]

Forvisningen av jødene

rediger
 
En signert kopi av kunngjøring om jødenes forvisning.

Med den spanske inkvisisjonen og med dominikanermunken Tomás de Torquemada som leder, igangsatte de katolske monarkene en politikk for å oppnå religiøs og nasjonal enhet. Jødene hadde siden 1300-tallet havnet i økende grad av diskriminering og forfølgelse. Det kristne hatet, aktivt oppmuntret av flere paver, som Klemens VII og Benedikt XIII, førte til grusomheter som ble utført med den beste samvittighet. «Den ugjennomsiktige blandingen av pengegriskhet og religiøs ekstase sikret suksessen».[79] De anonyme anklagene under inkvisisjonen forvandlet Spania til en totalitær stat. De religiøse minoritetene ble forsvarsløse og rettsløse. I Sevilla alene ble 700 kjettere brent på bålet i løpet av sju år. Flere av de mest bestialske og sadistiske forfølgerne av jødene ble senere den katolske kirkens offisielle helgener, som Vincent Ferrer og Pedro de Arbués.[80]

Dronning Isabella var neppe en innbitt jødehater i seg selv, men oppfattet seg antagelig som en from forkjemper av den katolske kirke, men monarkiet hadde økonomiske fordeler av konfiskering av jødenes eiendommer. Den 31. mars 1492 ble Alhambradekreet for forvisningen av jødene utstedt.[81] Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.[81] Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.[82] Mange av de gjenværende som conversos eller marranos (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om limpieza de sangre, «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».[83]

 Fordrivelsen av jødene gjorde etter hvert Spania til en etterhengende nasjon. For jødene hadde hatt hånd om moderniseringskreftene. Så fulgte hundre år hvor Spania levde på gullet fra Amerika. Med slike rikdomskilder kunne moderniseringen utsettes uten at noen merket hva som foregikk. Både i sosiale strukturer og i straffemetoder levde middelalderen videre på halvøya.[55] 

De fordrevne jødene ble tatt i mot av den osmanske sultanen. Mange slo seg ned i Thessaloniki hvor de dannet et betydelig sefardisk samfunn som besto til holocaust i Hellas under andre verdenskrig.[84]

Senere år

rediger
 
Isabella avbildet med mørkere hår, ca. 1485

Isabella fikk tittelen av «katolsk monark» av pave Alexander VI, en pave som hadde en oppførsel og engasjement i saker som Isabella ikke bifalt. Sammen med den fysiske foreningen av Spania, satte Isabella og Ferdinand i gang prosessen med en åndelig forening og samle landet under en eneste religiøs tro, den katolske. Som en del av denne prosessen ble inkvisisjonen institusjonalisert. Etter et muslimsk opprør i 1500 og ytterligere bråk siden, ble traktaten i Granada brutt i 1502. Muslimer ble beordret til å forlate landet eller konvertere. Isabellas skriftefar, Francisco Cisneros, ble oppnevnt som erkebiskop av Toledo.[85] Han var sentral i et program for rehabilitering av religiøse institusjoner i Spania som la grunnlaget for den senere motreformasjonen. Etter at jødene var blitt forvist, ble det stadig vanskeligere å finne jøder å forfølge, og protestanter ble den nye fienden. Som Isabellas kansler fikk Cisneros mer og mer makt.

Isabella og hennes ektemann hadde skapt et verdensrike og i senere år ble de opptatt av administrasjon; de var opptatt av den kongelige etterfølgelsen og arbeidet med å knytte den spanske kronen til andre herskere i Europa. Tidlig i 1497 synes alle biter å være satt på plass: Johan, prins av Asturias, giftet seg med erkehertuginnen Margarete av Østerrike, og etablerte således forbindelsen med Huset Habsburg. Den eldste datteren, Isabella av Aragón, ble gift med Manuel I av Portugal, og Joanna ble gift med en annen fyrste av Habsburg, Filip av Burgund.

Imidlertid fungerte ikke Isabellas planer for sine to eldste barn. Johan døde kort tid etter sitt bryllup, og Isabella av Aragón døde i barsel, og hennes sønn Miguel kun to år gammel. Dronning Isabella ble gitt videre til hennes datter, Johanna av Castilla, og hennes svigersønn, habsburgeren Filip av Burgund.[86]

Isabella greide imidlertid å skaffe suksessfulle dynastiske forbindelser for sine tre yngste døtre. Dødsfallet til Isabella av Aragón skapte en nødvendighet for Manuel I av Portugal til å gifte seg igjen, og Isabellas tredje barn, Maria av Aragón, ble hans neste brud. Isabellas yngste datter, Katarina ble gift med Englands kronprins Arthur, men hans tidlig død førte til at hun ble giftet videre med hans yngre bror Henrik VIII av England.

Isabella trakk seg offisielt tilbake fra statens affærer den 14. september 1504 og hun døde samme år den 26. november i Medina del Campo. Det ble sagt at hun hadde vært tilbakegang helt siden hennes sønn prins Johan døde i 1497.[87] Hun ble gravlagt i Granada i Capilla Real de Granada, det kongelige kapell i Granada, som ble reist av hennes barnebarn Karl V, den tysk-romerske keiser, og kong Carlos I av Spania. Da Ferdinand døde i 1516 ble han gravlagt ved hennes side. Hennes datter Joanna og Joannas ektemann Filip, og datteren Isabellas to år gamle sønn Miguel er også gravlagt på samme sted. Museet ved siden av Capilla Real oppbevarer hennes krone og septer.

Framtoning og personlighet

rediger
 
Christofer Columbus gir informasjon til Isabella.

Isabella var kort, men sterk og kompakt bygd. Hun hadde lys hud og en hårfarge som var en mellomting mellom kornblondt og rødbrunt. Hennes døtre Joanna og Katarina var de som minnet mest om henne. Isabella opprettholdt en enkel og spartansk livsstil, og hennes religiøse ånd påvirket henne det meste av livet. Til tross for hennes fiendskap mot maurerne i Andalucía utviklet hun en smak for maurisk dekor og stil. Om henne har samtidige sagt:

Fernández de Oviedo har uttalt i begeistring at «Å se henne snakke er himmelsk». Andrés Bernáldez mente at «Hun var en bestrebende kvinne, meget mektig, meget varsom, klok, meget ærlig, ærbar, gudfryktig, taktfull, sannferdig, klar, uten svik. Hvem kunne telle fortreffelighetene til denne meget katolske og lykkelige dronning, alltid meget verdig av lovprisninger.» Hernando del Pulgar roste henne også: «Hun var meget tilbøyelig til å yte rettferdighet, så mye at det ryktes at hun heller fulgte en streng vei enn nådens vei, og gjorde så for bote på den store korrupsjonen og forbrytelser som oppdaget i kongeriket da hun etterfulgte tronen.»[88] Hennes ektemann Ferdinand skrev i sitt testamente at «hun var eksemplarisk alle dyder og i gudfryktighet.»

Familie

rediger
 
Isabella og Ferdinand sammen med deres datter, Joanna, ca. 1482.

Isabella og Ferdinand fikk fem barn sammen:

Mot slutten av sitt liv kom familietragedier til å overvelde henne, skjønt hun møtte dem med verdighet og sjelestyrke. Dødsfallet til hennes elskede sønn og arving og spontanaborten til hans hustru, dødsfallet til hennes datter Isabella og datterens sønn Miguel (som kunne ha arvet de forente kongedømmene til de katolske monarker sammen med kongedømmet Portugal, og således forent hele Den iberiske halvøy under en monark), sinnssykdommen til datteren Joanna, og likegyldigheten til svigersønnen Filip av Burgund, og den usikkerheten som datteren Katarina havnet i med hennes ektemann Arthurs tidlige død; det sank henne ned i en dyp sorg som fikk henne til å kle seg i svart for resten av livet. Hennes sterke ånd kan bli forstått i ordene hun ytret ved nyheten om hennes sønns død: «Herren ga ham til meg, Herren tok ham fra meg, ære være Hans hellige navn.»

Hellighet

rediger
 
Monument i Madrid over Isabella av Castilla.

Isabellas rykte for sin hellighet er avledet i store grad fra det bilde og omdømme som omsorgsfylt ble formet og impregnert av dronningen selv.[89] I 1958 ble katolsk prosess for å saliggjøre Isabella som en helgen påbegynt av José García Goldaraz, biskop av Valladolid, hvor hun døde i 1504. 17 eksperter ble utpekt for å gå gjennom mer enn 100 000 dokumenter i de spanske arkiver og i Vatikanet for å åpne opp for en helgenprosess. 3 500 av disse ble valgt til å bli inkludert i 27 bind.

I 1970 fastslo kommisjonen at «en kanonisk prosess for kanoniseringen av Isabella Katolikken kunne bli foretatt med en følelse av sikkerhet ettersom det var ikke funnet en eneste handling, offentlig eller privat, av dronning Isabella som ikke var inspirert av kristne og evangeliske kriterier; enn videre, det var et «omdømme om hellighet» uforstyrret for fem århundrer og etter hvert som undersøkelsen utviklet seg, var det mer framhevet.» I 1972 var prosessen i Valladolid offisielt gitt til Kongregasjonen for helligkåringer i Vatikanet. Denne prosessen ble godkjent og Isabella ble gitt tittelen «Guds tjener» i mars 1974.[90]

Saliggjøringen av Isabella var ikke uten motstandere, særlig jødiske organisasjoner, liberale teologer og erkebiskopen av Paris, Jean-Marie Lustiger, selv sønn av jødiske foreldre, argumenterte imot. Hovedargumentene mot helgenforklaring er hennes nådeløse fordrivelse av jøder i 1492 og opprettelsen av den spanske inkvisisjonen som forfulgte de som hadde konvertert til katolisismen, men som likevel ble mistenkt for å være skjulte jøder eller muslimer i all hemmelighet.[91][92] Også etterkommerne av de amerikanske indianere som hun koloniserte, og etter ofrene for hennes inkvisisjon, er heller ikke overbevist om hennes hellighet.[93]

Våpenskjold

rediger

Som prinsesse av Asturias bar Isabella våpenskjold tilhørende kongedømmet Castilla. Det hadde heraldiske symboler for evangelisten Johannes' ørn, en heraldisk ørn vist som skjoldholder.[94][95] Som dronning ble skjoldet delt i fire deler hvor det kongelige våpenskjold til kongedømmet Castilla ble plassert sammen med det kongelige våpenskjoldet til kongedømmet Aragón. Hun og Ferdinand II av Aragón benyttet en formgivning på spansk kalt el yugo y el haz de flechas, strekkstang og en pilbunt med løst snøre. Det representerte et forent Spania og «symbolet på folkets heroiske dyder».[96] Det var plassert som emblem der hvor ørnens klær ellers hadde vært. Som sam-monarker benyttet Isabella og Ferdinand mottoet Tanto Monta («De utgjør det samme» eller «Like motsetninger balanseres») som refererte til deres ekteskapelig særeiepakt. Erobringen av Granada i 1492 ble symbolisert ved sentralt å legge til et granateple i midten nedentil. Granada betyr på spansk granateple.[97] Det var en uvanlig variant av Johan II, Isabellas far, med evangelisten Johannes' ørn og med to løver som kastiljanske kongelige skjoldbærere [98]

  •  
    Som prinsesse av Asturias (1468–1474)
  •  
    Som dronning (1474–1492)
  •  
    Som dronning
    (1492–1504)
  •  
    Som dronning med to løver (1492–1504)

Framstillinger i kunsten

rediger
Frimerke og mynt
 
Dronning Isabella ~ Christofer Columbus, frimerke i 1893

Isabella var den første kvinne som ble avbildet på et amerikansk frimerke.[99] Det skjedde med tre frimerker med temaet Columbus i forbindelse med Verdensutstillingen i Chicago 1893. Hun er framstilt i frimerket til 5-cent, «Columbus anmoder Isabella om støtte», en scene fra det spanske hoff til 15-cent, og til sist et fullt portrett sammen med Columbus til $4. Disse frimerkene er i dag høyt verdsatt av samlere.

Isabella var også den første navngitte kvinne som ble avbildet på en amerikansk mynt, også i 1893, og på en minnemynt som feiret 400-årsjubileet for Columbus’ første sjøreise.

Filmer
År Film Regissør Skuespiller
1949 Christopher Columbus David MacDonald Florence Eldridge
1976 La espada negra Francisco Rovira Beleta Maribel Martín
1985 Christopher Columbus * Alberto Lattuada Faye Dunaway
1992 1492 - Erobringen av Paradis Ridley Scott Sigourney Weaver
2001 Juana la Loca Vicente Aranda Susi Sánchez
2006 The Fountain Darren Aronofsky Rachel Weisz

*: TV-serie

Billedkunst
  •  
    Kapitulasjonen av Granada, av F. Padilla
  •  
    Isabella møter Christofer Columbus
  •  
    Columbus foran dronning Isabella. Utsnitt av Columbus-monumentet i Madrid (1885).
  •  
    Gravering av Isabella som donerer sine smykker for Columbus' sjøreise.
  •  
    Dronning Isabellas testamente, av Eduardo Rosales. Venstre: Joanna og Ferdinand; høyre: kardinal Cisneros (svart kappe).
  •  
    Statue av Isabella ved Sabatini-hagene i Madrid.
  •  
    Isabellas krone og septer, og Ferdinands sverd, oppbevart i Capilla Real i Granada.
  •  
    Posthumt portrett av Isabella.
  •  
    Det kongelige monogram.
  •  
    Isabella i bønn, alteret i kirken Cartuja de Miraflores i Burgos; Bestilte av Isabella til ære for sine foreldre, som er gravlagt i kirken.
  •  
    Isabella og Ferdinands grav i La Capilla Real, Granada.
  •  
    Statue av Isabella I foran setet til Organisasjonen av amerikanske stater i Washington D.C., USA

Slekt

rediger
16. Henrik II av Castilla
8. Johan I av Castilla
17. Juana Manuel av Castilla
4. Henrik III av Castilla
18. Peter IV av Aragón
9. Eleanora av Aragón
19. Eleonora av Sicilia
2. Johan II av Castilla
20. Edvard III av England
10. John av Gaunt (=26)
21. Philippa av Hainaut
5. Katarina av Lancaster
22. Peter av Castilla
11. Constance av Castilla
23. Maria de Padilla
1. Isabella I av Castilla
24. Peter I av Portugal
12. Johan I av Portugal (=28)
25. Teresa Lourenço
6. John, konstabel av Portugal
26. John av Gaunt (=10)
13. Filippa av Lancaster
27. Blanche av Lancaster
3. Isabella av Portugal
28. Johan I av Portugal (=12)
14. Afonso, 1. hertug av Braganza
29. Inês Peres Esteves
7. Isabella av Barcelos
30. Nuno Álvares Pereira
15. Beatriz Pereira Alvim
31. Leonor de Alvim

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Isabella I, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Isabella-I-queen-of-Spain, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 13005/isabel-i, besøkt 20. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Isabella I of Castile, SNAC Ark-ID w60g3nsz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ capillarealgranada.com, besøkt 22. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Jackson-Laufer, Guida Myrl (1999): Women Rulers throughout the Ages: An Illustrated Guide, ABC-CLIO, s. 180.
  7. ^ Weissberger, Barbara (2008): Queen Isabel I of Castile Power, Patronage, Persona. Tamesis, Woodbridge, s. 20-21
  8. ^ a b Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B Lippincott & Co., s. 28
  9. ^ a b Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B Lippincott & CO., s. 83
  10. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 52
  11. ^ Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B Lippincott & CO., s. 85-87
  12. ^ Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B Lippincott & CO., s. 93-94
  13. ^ a b c Plunkett, Ierne (1915). Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 68
  14. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 35
  15. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 36-39
  16. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 39-40
  17. ^ a b c Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 5
  18. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 53
  19. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 62-63
  20. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 9
  21. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 70-71
  22. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 72
  23. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 10, 13–14
  24. ^ a b Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 78
  25. ^ «Consanguinity (in Canon Law)», Catholic Encyclopedia
  26. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 11, 13
  27. ^ Gerli, s. 219
  28. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 93
  29. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 96
  30. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 98
  31. ^ Manchado, Ana Carrasco (2006): Isabel I de Castilla y la sombra de la ilegitimidad: propaganda y representación en el conflicto sucesorio (1474–1482), s. 195, 196.
  32. ^ Duro, Cesáreo Fernández (1901): «La batalla de Toro (1476). Datos y documentos para su monografía histórica» Arkivert 25. januar 2012 hos Wayback Machine. (PDF) i: Boletín de la Real Academia de la Historia, tome 38, Madrid, s. 250.
  33. ^ Serrano, António M. (1979): San Juan de los Reyes y la batalla de Toro, revista Toletum Arkivert 12. mars 2012 hos Wayback Machine. (PDF), Real Academia de Bellas Artes y Ciencias Históricas de Toledo, Toledo. ISSN: 0210-6310, s. .55-70.
  34. ^ Beretta, A. Ballesteros (Mai 1941): «Fernando el Católico, el mejor rey de España» Arkivert 11. januar 2012 hos Wayback Machine. (PDF) i: Ejército revue, nr 16, s. 56
  35. ^ González, Justo L. (1994): Historia del Cristianismo Arkivert 16. juni 2013 hos Wayback Machine., Editorial Unilit, Miami, Tome 2, Parte II (La era de los conquistadores), s. 68.
  36. ^ Lunenfeld, Marvin (1970): The council of the Santa Hermandad: a study of the pacification forces of Ferdinand and Isabella, University of Miami Press, s. 27.
  37. ^ Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B. Lippincott & CO., s. 184-185
  38. ^ Newitt, Malyn (2005): A history of Portuguese overseas expansion, 1400–1668, Routledge, New York, s. 39-40. Sitat: «Imidlertid, i 1478 overrasket portugiserne trettifem skip Castilla på reise tilbake fra Mina [Guinea] og tok dem og alt deres gull. En annen kastiljansk sjøreise til Mina, den til Eustache de la Fosse, ble avskåret (…) i 1480. (…) Sett under ett er det ikke overraskende at portugiserne sto fram som seierrike fra denne første maritime kolonikrigen. De var langt bedre organisert enn Castilla, kunne skaffe mer penger for forberedelser og forsyninger for deres flåter, og hadde et klart sentraldirektiv fra (…) Johan.»
  39. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile, The Knickerbocker Press, s. 109-110
  40. ^ Diffie, Bailey W. & Winius, George D. (1985): Foundations of the Portuguese empire 1415-1580, bind I, University of Minnesota Press, s. 152.
  41. ^ a b c Mendonça, Manuela (2007): O Sonho da União Ibérica – guerra Luso-Castelhana 1475/1479, s. 101-103.
  42. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 38
  43. ^ Armas, António Rumeu de (1992): El tratado de Tordesillas, MAPFRE, Madrid, s. 88.
  44. ^ Cardim, Pedro et al. (2012): Polycentric Monarchies: How Did Early Modern Spain and Portugal Achieve and Maintain a Global Hegemony?, Sussex Academic Press
  45. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 121
  46. ^ Boruchoff, David A. (2003): «Historiography with License: Isabel, the Catholic Monarch, and the Kingdom of God» i: Isabel la Católica, Queen of Castile: Critical Essays. Palgrave Macmillan, s. 242–247.
  47. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 125
  48. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 42
  49. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 48–49
  50. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 125-126
  51. ^ Prescott, William (1860): History of the Reign of Ferdinand and Isabella, The Catholic. J.B Lippincott & CO., s. 186
  52. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 133
  53. ^ a b Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 150
  54. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 152-155
  55. ^ a b Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Cappelen, ISBN 978-82-02-30624-3, s. 63
  56. ^ Downey, Kirstin (2014): Isabella: The Warrior Queen, s. 412
  57. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 28
  58. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 29
  59. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 29-32
  60. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 30
  61. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 42-47
  62. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabella of Castile. The Knickerbocker Press, s. 142
  63. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabella of Castile. The Knickerbocker Press, s. 143
  64. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 49
  65. ^ «Ordenanzas reales de Castilla». Arkivert fra originalen 18. mai 2015. Besøkt 10. mai 2015. 
  66. ^ Plunkett, Ierne (1915): Isabel of Castile. The Knickerbocker Press, s. 146
  67. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 48
  68. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 48-49
  69. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 104-106
  70. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 111
  71. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 112-130
  72. ^ Mesa, Enrique Soria (2012): Los moriscos que se quedaron. La permanencia de la población de origen islámico en la España Moderna, med engelsk sammendrag, Dialnet
  73. ^ Villarejo, Esteban & Villatoro, Manuel P. (2013): «Gran Capitán», el terror de los franceses en la batalla que cambió la Historia de España, Hemeroteca
  74. ^ Liss, Peggy (1992): Isabel the Queen, Oxford University Press, s. 316
  75. ^ a b Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 120
  76. ^ Edwards, John (2005): Ferdinand and Isabella. Pearson Education Limited, s. 119
  77. ^ Bourne, Edward G. (1891–92): «The History and Determination of the Line of Demarcation by Pope Alexander VI, between the Spanish and Portuguese Fields of Discovery and Colonization» i: American Historical Association, årsrapport for 1891, Washington, 1892; Senate Miscellaneous Documents, Washington, bind 5, s. 103–130.
  78. ^ Weissberger, Barbara F. (2008): Queen Isabel I of Castile: Power, Patronage, Persona, Tamesis Books, s. 27
  79. ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 59
  80. ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 61-62
  81. ^ a b Liss, Peggy (1992): Isabel the Queen, Oxford University Press, s. 298
  82. ^ Henry Kamen (1997): The Spanish Inquisition: A Historical Revision, Yale University Press, s. 29-31.
  83. ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 64
  84. ^ Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. 
  85. ^ Hunt, Jocelyn (2001): Spain 1474–1598. Routledge, s. 20
  86. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 241-260
  87. ^ Edwards, John (2000): The Spain of the Catholic Monarchs 1474–1520. Blackwell Publishers Inc, s. 282
  88. ^ Pulgar (2003): «Crónica de los Reyes Católico», oversatt av David A. Boruchoff, «Historiography with License: Isabel, the Catholic Monarch, and the Kingdom of God» i: Isabel la Católica, Queen of Castile: Critical Essays, New York: Palgrave Macmillan, s. 242.
  89. ^ Boruchoff, David A. (2003): «Instructions for Sainthood and Other Feminine Wiles in the Historiography of Isabel I.» i: Isabel la Católica, Queen of Castile: Critical Essays. Palgrave Macmillan, s. 1–23.
  90. ^ Queen Isabel the Catholic, Servant of Gud
  91. ^ «Isabella I. 'the Catholic' - Cardinal Lustiger Blocked Her Beatification?» The Eponymous Flower
  92. ^ Meller, Dan (9. februar 2014): «Jean-Marie Lustiger: The Jewish Catholic Who Almost Became Pope» Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine., Jspacenews
  93. ^ Selnes, Gisle (25. november 2004): «Spanias katolske herskerinne: mektig, men neppe hellig», Aftenposten
  94. ^ Isabel la Católica en la Real Academia de la Historia. Madrid: Real Academia de la Historia. 2004. ISBN 84-95983-54-0. s. 72.
  95. ^ García-Menacho Osset, Eduardo (2010): «El origen militar de los símbolos de España. El escudo de España» i: Revista de Historia Militar (Instituto de Historia y Cultura Militar) (Extra), ISSN 0482-5748, s. 387
  96. ^ Parkins, Wendy (2002): Fashioning the Body Politic: Dress, Gender, Citizenship. Oxford, England, UK; New York, New York, USA: Berg, s. 178
  97. ^ Menéndez-Pidal De Navascués, Faustino; El escudo; Menéndez Pidal y Navascués, Faustino; O'Donnell, Hugo; Lolo, Begoña (1999): Símbolos de España. Madrid: Centro de Estudios Políticos y Constitucionales, ISBN 84-259-1074-9
  98. ^ Bilde av Isabellas våpenskjold med løver som skjoldbærere, fasade på Sankt Paulus-kirken i Valladolid (Spania), Artehistoria
  99. ^ Scotts Specialized Catalogue of United States Stamps

Litteratur

rediger
  • Boruchoff, David A. (2003): Isabel la Católica, Queen of Castile: Critical Essays. New York: Palgrave Macmillan.
  • Diffie, Bailey W. og Winius, George D. (1977): Foundations of the Portuguese Empire, 1415–1580, bind 1, University of Minnesota Press.
  • Downey, Kirstin (2014): Isabella: The Warrior Queen, biografi
  • Gerli, Edmondo Michael (1992): Medieval Iberia: An Encyclopedia, Taylor & Francis.
  • Hunt, Joceyln (2001): Spain, 1474–1598. Routledge, 1. utg.
  • Kamen, Henry (2014): The Spanish Inquisition: a historical revision, Yale University Press.
  • Liss, Peggy K. (1992): Isabel the Queen. New York: Oxford University Press;
  • Lunenfeld, Marvin (1970): The council of the Santa Hermandad: a study of the pacification forces of Ferdinand and Isabella, University of Miami Press. ISBN 978-0870241437.
  • Miller, Townsend (1963): The Castles and the Crown: Spain 1451–1555. New York: Coward-McCann
  • Roth, Norman (1995): Conversos, Inquisition, and the Expulsion of the Jews from Spain, Madison: The University of Wisconsin Press.
  • Stuart, Nancy Rubin (1991): Isabella of Castile: the First Renaissance Queen, New York: St. Martin's Press.
  • Weissberger, Barbara F. (2008): Queen Isabel I of Castile: Power, Patronage, Persona.
  • Weissberger, Barbara F. (2003): Isabel Rules: Constructing Queenship, Wielding Power

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Regent av Castilla med Ferdinand II
1474–1504 		Etterfølger
Forgjenger  Regentgemal av Aragón
1479–1504 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isabella_I_av_Castilla&oldid=24534737»