Edvard IV av England

Edvard IV (født 28. april 1442, død 9. april 1483) var konge av England fra 4. mars 1461 til sin død, med unntak av noen måneder i 1470 og 1471 hvor Henrik VI ble gjeninnsatt på tronen. Han kom på tronen som en følge av rosekrigene, og var konge gjennom størsteparten av krigsperioden. Edvard var den første fra huset York på den engelske tronen. Den første halvdelen av hans styre var preget av volden som følge av rosekrigene, men han vant over utfordringen fra huset Lancaster og vant tronen i slaget ved Tewkesbury i 1471 og kom til styre som konge i en fredelige tid fram til sin brå død. Før han ble konge var han hertug av York, jarl av March, jarl av Cambridge og jarl av Ulster.

Edvard IV Konge av England
Portrett av Edvard IV, ca. 1540
Født		28. april 1442 Rouen
Død		9. april 1483 Westminster
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Hertug av York (1460–1461) engelsk monark (1461–1470) engelsk monark (1471–1483) Lord av Irland (1461–1470) Lord av Irland (1471–1483)
Ektefelle		Elizabeth Woodville
Partner(e)		Bona of Savoy Eleanor Talbot Elizabeth Lucy Jane Shore
Far		Richard Plantagenet, 3. hertug av York
Mor		Cecily Neville, hertuginne av York
Søsken		6 oppføringer Margaret av York Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk Anne of York Rikard III av England George Plantagenet, 1. hertug av Clarence Edmund, jarl av Rutland
Barn		Elizabeth av York Edvard V Richard, 1. hertug av York Arthur, 1. viscount Lisle m.fl.
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St. George's Chapel
Utmerkelser		Ridder av Det gyldne skinns orden
Annet navn		Edward, jarl av March
Regjeringstid		4. mars 1461–31. oktober 1470 og 11. april 1471–9. april 1483
Signatur
Våpenskjold
Edvard IV av England på Commons

Edvard var sønn av Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som var den ledende yorkisten i den dynastiske striden mot huset Lancaster under rosekrigen som begynte i 1455. Da Richard Plantagenet ble drept i slaget ved Wakefield i 1460, arvet Edvard hans krav til den engelske tronen. Med støtte fra den mektige Richard Neville, jarl av Warwick, kjent som «kongemakeren», beseiret Edvard huset Lancaster i en rekke med kamper, og som kulminerte i slaget ved Towton. Da Lancaster-kongen Henrik VI ble styrtet, ble Edvard kronet som konge. Warwick trodde han fortsatt kunne kontrollere kongen, men mens han forhandlet om et utenlandsk ekteskap for kongen, giftet Edvard seg i hemmelighet med Elizabeth Woodville, en borgerlig kvinne. Den rasende Warwick allierte seg med kongens bror, George, hertug av Clarence, og begge gjorde opprør mot Edvard, noe som endte med at begge ble drept.

Liv og virke

Tiltredelse til tronen

Våpenskjoldet til Edvard, 4. hertug av York, før han ble kong Edvard IV.

Gullmynt preget av Edvard IV i 1464

Edvard av York ble født i Rouen i Frankrike som den andre sønnen til Richard Plantagenet, 3. hertug av York, som hadde et sterkt genealogisk krav på den engelske tronen, og Cecily Neville. Edvard var den eldste av fire sønner som overlevde til å bli voksne. Han fikk tittelen jarl av March før hans far døde.

Edvards far Richard, hertug av York, hadde vært arving til kong Henrik VI (styrte 1422-1461) fram til Henriks sønn Edward av Westminster ble født i 1453. Richard satte da i gang med fraksjonsstrid med kongens Beaufort-slektninger. Han etablerte en dominerende posisjon etter sin seier i det første slaget ved St. Albans i 1455 hvor hans fremste rival, Edmund Beaufort, hertug av Somerset, ble drept. Imidlertid greide Henriks dronning, Margaret av Anjou, å gjenoppbygge en mektig fraksjon for å motsette seg yorkistene i de påfølgende årene. I 1459 bevegde Margaret seg mot hertugen av York og hans fremste støttespillere — hans svoger Richard Neville, 5. jarl av Salisbury, og Salisburys sønn Richard Neville, 16. jarl av Warwick, som reiste seg i opprør.

Yorkistledere flyktet fra England etter at deres hær brøt sammen i konfrontasjonen i slaget ved Ludford Bridge. Hertugen av York søkte tilflukt i Irland mens Edvard dro med familien Neville til Calais hvor Warwick var guvernør. I 1460 gikk Edvard i land i Kent med Salisbury, Warwick og Salisburys bror William Neville, lord Fauconberg, samlet en hær og okkuperte London. Edvard, Warwick og Fauconberg etterlot Salisbury til å beleire Tower of London og avanserte mot kongen som var med en hær i Midlands. Han ble beseiret og tatt til fange i slaget ved Northampton. York kom tilbake til England og ble erklært som kongens arving av parlamentet, men dronning Margaret samlet en ny hær mot ham, og ble han drept i slaget ved Wakefield den 30. desember 1460, sammen med hans andre overlevende sønn Edmund, jarl av Rutland, og jarlen av Salisbury.

Det etterlot Edvard, nå hertug av York, som leder for huset Yorks fraksjon. Han beseiret en Lancaster-hær i slaget ved Mortimer's Cross i Herefordshire den 2. februar 1461. Deretter forente han sine styrker med de til Warwick, som Margarets hær hadde beseiret i det andre slaget ved St Albans den 17. februar samme år. I dette slaget ble Henrik VI reddet av sine tilhengere etter at han ble funnet sittende under et tre. Edvard bevegde seg deretter mot lancasterne, fikk livet sitt reddet på slagmarken av den walisiske ridderen David Mathew (født som Dafydd ap Mathew). Edvard beseiret Lancaster-hæren i det eksepsjonelt blodige slaget ved Towton i Yorkshire den 29. mars 1461. Edvard hadde da i det store og hele brutt den militære styrken til huset Lancaster, og han kunne reise til London for å bli kronet som konge. Kongen Edvard IV utnevnte David Mathew som fanebærer og tillot ham å benytte «Towton» i sin families våpenskjold.

Lancasters motstand fortsatte i nord, men utgjorde ingen alvorlig trussel mot det nye regimet og ble endelig utryddet av Warwicks bror John Neville i slaget ved Hexham i 1464. Henrik VI hadde sluppet unna inn i fjellene Penninene hvor han tilbrakte et år i skjul, men ble til sist tatt til fange og fengselet i Tower of London. Dronning Margaret flyktet utenlands med unge prins Edward og mange av de ledende støttespillerne. Edvard IV hadde avsatt Henrik VI, men det var liten grunn til å drepe den tidligere kongen så lenge hans sønn fortsatt levde ettersom det kun ville overføre huset Lancasters krav fra en fengslet konge til en som var i frihet.

Selv i en alder av nitten år hadde Edvard vist bemerkelsesverdig militær kløkt og dyktighet. Han hadde også en merkbar fysikk, og ble beskrevet som kjekk og forekommende. Hans høyde er beregnet til 194 cm, noe som gjorde ham til den høyeste av alle engelske, skotsk og britiske monarker til dags dato.

Veltet fra tronen

Edvards ekteskap med Elizabeth Woodville, fra det illuminerte manuskriptet Anciennes Chroniques d'Angleterre, av Jean de Wavrin. Bibliothèque nationale de France, Paris.

De fleste av Englands ledende familier forble lojale til Henrik VI og forble uengasjert eller uforpliktet i de siste konfliktene. Det nye regimet var derfor meget avhengig av støtte fra familien Neville, som eide og kontrollerte enorme eiendommer og besittelser, og hadde vært direkte medvirkende i å sette Edvard på tronen. Imidlertid ble kongen i økende grad kjøligere mot deres leder, jarlen av Warwick, hovedsakelig grunnet sitt ekteskap. Warwick, som handlet på Edvards vegne og med hans godkjennelse, gjorde innledende forberedelser med kong Ludvig XI for at Edvard skulle gifte seg med enten Ludvigs datter Anne de Beaujeu eller hans svigerinne Bona av Savoie. Han ble ydmyket og rasende da han oppdaget at mens han var i forhandlinger med den franske kongen, hadde Edvard i all hemmelighet giftet seg med den borgerlige Elizabeth Woodville, enken etter John Grey av Groby, den 1. mai 1464.

Edvards ekteskap med Elizabeth Woodville har blitt kritisert som en brå og impulsiv handling som ikke la noe til sikkerheten for England eller for huset York. Et forferdet kongelig råd fortalte ham med uvanlig oppriktighet, da han annonserte ekteskapet til dem, «at han må vite at hun var ikke en hustru for en fyrste som han selv, for hun var ikke datter av hertug eller jarl... men kun en enkel ridder.» Christine Carpenter har argumentert mot ideen at det hadde noen form for politisk motivasjon, og at Edvards tilhørighet til en sterk yorkist adel betydde at han ikke hadde behov for de relative «lettvektige forbindelsene» til familien Woodville, mens Bertie Wilkinson beskrev ekteskapet som både et «kjærlighetsforhold, og også en kald og kalkulert politisk beslutning.» J.R. Lander foreslo i 1980 at kongen var kun «forblindet», et ekko av oppfatningen P.M. Kendall som mente at han handlet kun grunnet seksuell lyst.

Elizabeths mor var Jacquetta av Luxembourg, enke av John av Lancaster, 1. hertug av Bedford, onkelen til Henrik VI, men hennes far var Richard Woodville, 1. jarl Rivers, en nyutnevnt baron. Da Elizabeths ekteskap med Edvard IV ble kjent i oktober 1464, ble hennes tolv ugifte søsken brått meget attråverdige ekteskapskandidater. Catherine Woodville giftet seg med Henry Stafford, barnebarn og arving av tittelen som hertug av Buckingham; Anne Woodville ble gift med William Bourchier, vicomte Bourchier, eldste sønn og arving av tittelen som jarl av Essex; og Eleanor Woodville ble gift med Anthony Grey, sønn og arving av tittelen som jarl av Kent.

Det plutselige sosiale veksten til familien Woodville skapte uvilje blant adelen i England, fram for alt hos Warwick. Krenkelsen påført av omstendighetene til ekteskapet i seg selv ble forsterket ved at familien Woodville motsatte seg den politikken som Warwick ønsket og utnyttet med hell deres innflytelse hos kongen for å beseire ham. Over tid ble Warwick stadig mer fremmedgjort overfor kongen, og det førte ham til forræderi. Høsten 1467 trakk Warwick seg fra hoffet og til sine eiendommer i Yorkshire. I hemmelighet planla han et opprør mot kongen med støtte fra Edvards misfornøyde yngre bror George, hertug av Clarence.

Det meste av kongens hær, unntatt Edvard selv, ble beseiret i slaget ved Edgecote Moor den 26. juli 1469, og Edvard ble deretter tatt til fange ved Olney. Warwick forsøkte deretter å styre i Edvards navn, men adelen, mange av dem skyldte sitt adelskap til kongen, var ikke medgjørlige. Et lokalt opprør sprang ut i nord, og det ble økende klart at Warwick ikke greide å styre gjennom kongen uten at han var til stede. Han ble tvunget til å slippe kongen fri den 10. september 1469.

Ved dette tidspunkt forsøkte ikke Edvard å få drept verken Warwick eller Clarence, men forsøkte isteden å få til en forsoning. Det brøt ut en privat feide i Lincolnshire mellom Thomas Burgh av Gainsborough og Richard Welles, 7. baron Welles. Noen få måneder senere i mars 1470 benyttet Warwick og Clarence denne muligheten til å gjøre opprør mot Edvard IV på nytt. Opprøret i Lincolnshire mot kong Edvard IV ble beseiret, og Warwick ble tvunget til å flykte til Frankrike den 1. mai 1470. Der allierte han seg med Lancaster-dronningen Margaret av Anjou.

Ludvig XI hadde akkurat kommet på tronen i Frankrike etter hans far kong Karl VII døde den 25. juli 1461. Han vært ute etter muligheter til å skape vanskeligheter for den engelske kongen ved å støtte huset Lancasters krav til kronen i England. Warwick gjorde en overenskomst med Ludvig XI og dronning Margaret hvor han lovte å gjeninnsette Henrik VI på tronen i motytelse for fransk støtte for en militær invasjon av England. Warwicks invasjonsflåte satt seil fra Frankrike for England den 9. september 1470. Denne gangen ble Edvard IV tvunget til å flykte til Flandern da han fikk vite at Warwicks bror John Neville, 1. marki av Montagu også hadde byttet side til Lancaster, noe som gjorde Edvards militære posisjon uholdbar.

Gjeninnsettelse på tronen

Illuminert miniatyr av Edvard IV (til venstre) som ser på halshoggingen av Edmund Beaufort, 4. hertug av Somerset ved Tewkesbury, 1471. Universitetsbiblioteket i Gen, Belgia.

Henrik VI ble kortvarig gjeninnsatt på tronen i 1470 mens Edvard IV søkte tilflukt i Flandern, som var en del av Burgund. Han fikk følge av sin yngre bror Rikard, hertug av Gloucester (den senere kong Rikard III). Hertugen av Burgund hadde vært Edvards svoger siden Edvards søster Margaret av York hadde giftet seg med hertug Karl I av Burgund den 3. juli 1468. Frankrike erklærte krig mot Burgund, til tross for det faktum at Karl I i utgangspunktet ikke hadde vært spesielt interessert i hjelpe Edvard. Krigserklæringen endret situasjonen og Karl ga sin støtte til Edvard, og fra Burgund samlet han en hær for å vinne tilbake sitt kongerike.

Edvard reiste tilbake til England med en relativ liten styrke og unngikk å bli tatt til fange. Byen York åpnet sine porter for ham, men kun etter at han lovte han bare hadde kommet for kreve sitt hertugdømme slik Henry Bolingbroke hadde gjort flere år tidligere. Den første som kom sammen med ham var James Harrington av Hornby og William Parr, som brakte med seg rundt 600 riddere til Edvard ved Doncaster. Mens han marsjerte sørover fikk stadig mer støtte, inkludert hans bror Clarence (som nå hadde innsett at hans skjebne kom bedre ut av det med en bror som konge enn under Henrik VI). Edvard ankom London uten hindringer, og hvor han tok Henrik VI som fange. Edvard og hans brødre beseiret deretter i slaget ved Barnet hvor Warwick ble drept. Med Warwick død fjernet Edvard den gjenværende Lancaster-motstanden i slaget ved Tewkesbury i 1471. En Lancaster-arving, Edward av Westminster, prins av Wales, ble drept på slagmarken. Henrik VI døde noen få dager senere på den samme natten da Edvard kom tilbake til London. En samtidig krønike hevdet at Henriks død skyldtes «melankoli», men det er generelt antatt at Edvard beordret at Henrik ble myrdet for å fjerne Lancaster-motstanden fullstendig.

Edvvards yngre brødre George, hertug av Clarence, og Rikard, hertug av Gloucester, ble begge gift med døtrene til Warwick med Anne Beauchamp, henholdsvis Isabella Neville og Anne Neville. De var rivaliserende arvinger til den betydelige arven etter deres fortsatt levende mor, noe som førte til en strid mellom brødrene. I 1478 ble Clarence funnet skyldig å ha sammensverget seg mot kongen, og denne gangen viste Edvard ingen nåde. Han ble arrestert, fengslet i Tower of London, og privat henrettet den 18. februar 1478. I henhold til en langvarig tradisjon ble han druknet i en tønne med vin.

Senere styre og død

Våpenskjoldet til Edvard IV på et kongelig manuskrip. British Librarys samlinger.

Edvard møtte ingen flere opprør etter at han tok tronen tilbake. Huset Lancaster hadde i praksis blitt utryddet, og den eneste gjenværende rivalen var Henrik Tudor som levde i landflyktighet.

I 1475 erklærte Edvard krig mot Frankrike, gikk i land i Calais. Imidlertid klarte ikke hans allierte Karl av Burgund å gi større militær støtte, noe som tvang Edvard til å gå i forhandlinger med Frankrike. Han kom til en avtale med Picquigny-traktaten som skaffet ham en umiddelbar utbetaling på 75 000 crown og en årlig pensjon på 50 000 i samme myntenhet, noe som ga ham muligheten til å «kompensere sine finanser». Han støttet også et forsøk fra Alexander Stewart, hertug av Albany, bror av kong Jakob III av Skottland, på å erobre den skotske kronen i 1482. Gloucester ledet en invasjon av Skottland som førte til at Edinburgh erobret og kongen selv ble tatt til fange, men Albany ville forhandle på nytt med Edvard. Gloucester besluttet å trekke seg fra sin sterke posisjon i Edinburgh, men han hadde gjenerobret og beholdt Berwick-upon-Tweed.

Edvards helse begynte å svikte, og han ble rammet av en rekke sykdommer. Han ble alvorlig syk i påsken 1483, men overlevde lenge nok til å komme med en rekke utvidelser til sitt testamente, den viktigste var å navngi sin bror Rikard, hertug av Gloucester, som Protector, beskytter, etter sin død. Edvard døde den 9. april 1483, 41 år gammel, og ble gravlagt i St. Georges kapell i Windsor Castle. Han ble etterfulgt av sin tolv år gamle sønn Edvard V av England (som aldri ble kronet), og deretter av sin bror Rikard. Edvard IVs eldste datter Elizabeth av York ble senere dronningen til Henrik Tudor, og såldes ble husene York og Lancaster ble forent i huset Tudor. Tudor-slekten døde ut 1603 da Elisabeth I av England døde uten en arving.

Det er ikke kjent hva som faktisk var årsaken til Edvards død. Lungebetennelse og tyfus har begge deler blitt fremmet som muligheter, foruten også at han faktisk ble forgiftet. En del historikere har tilskrevet hans død til en usunn livsstil da han hadde blitt lite bevegelig i årene før han døde.

Barn

Edvard fikk ti barn med Elizabeth Woodville, hvorav syv overlevde ham:

• Elizabeth av York (1466–1503, gift med Henrik VII
• Mary av York (1467–1482
• Cecily av York (1469–1507, gift med (1) John Welles, 1. viscount Welles og (2) Thomas Kymbe
• Edvard V (1470–1483?)
• Margaret av York (april–desember 1472)
• Richard, hertug av York (1473–1483?)
• Anne av York (1475–1511, gift med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk)
• George (1477–1479
• Catherine av York (1479–1527, gift med William Courtenay, 1. jarl av Devon)
• Bridget av York (1480–1517, ble nonne)

Edvard hadde også flere elskerinner, hvorav den mest kjente er Jane Shore. Han fikk flere barn utenfor ekteskap:

• Med Eleanor Talbot:
  • Edward de Wigmore (død 1478, antagelig som spedbarn)
• Med Elizabeth Lucy eller Elizabeth Waite:
  • Elizabeth Plantagenet (født ca. 1464, gift med Thomas Lumley)
  • Arthur Plantagenet, 1. viscount Lisle (død 1542)
• Med ukjent mor (muligens Lucy eller Waite):
  • Grace Plantagenet (var til stede ved Elizabeth Woodvilles begravelse i 1492)
  • Mary Plantagenet (gift med Henry Harman av Ellam)
  • Datter (angivelig John Tuchet, 6. baron Audleys første kone)

Perkin Warbeck, som ble fremmet som tronkrever fordi han lignet på Edvard, ble sagt å være uektefødt sønn av kongen, men det finnes ingen støtte for dette i kildene.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Ashley, Mike (2002): British Kings & Queens. Carroll & Graf. ISBN 0-7867-1104-3, s. 211–217.
• Cokayne, G.E. (2000): The Complete Peerage of England, Scotland, Ireland, Great Britain and the United Kingdom, Extant, Extinct or Dormant. Alan Sutton, s. 909.
• Corbet, Anthony (2015): Edward IV, England’s Forgotten Warrior King: His Life, His People, and His Legacy. iUniverse.
• Ross, Charles (1974): Edward IV. University of California Press. ISBN 978-0-520-02781-7.

Eksterne lenker

• (en) Edward IV of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Edward IV, Dictionary of National Biography (1888)
• Edward IV hos det offisielle nettstedet til det britiske monarki

Stamtavle

Edvard IV av England – stamtavle i tre generasjoner
Edvard IV av England	Far: Richard Plantagenet, 3. hertug av York	Farfar: Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge	Farfars far: Edmund of Langley, 1. hertug av York
			Farfars mor: Isabella av Castilla, hertuginne av York
		Farmor: Anne de Mortimer	Farmors far: Roger Mortimer, 4. jarl av March
			Farmors mor: Alianore Holland, grevinne av March
	Mor: Cecily Neville, hertuginne av York	Morfar: Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland	Morfars far: John de Neville
			Morfars mor: Maud Percy
		Mormor: Joan Beaufort, grevinne av Westmorland	Mormors far: John av Gaunt
			Mormors mor: Katherine Swynford