Wikipedia

Berwick-upon-Tweed

Berwick-upon-Tweed (skotsk: Sooth Berwick, «Sør-Berwick») er en by i grevskapet Northumberland. Den er Englands nordligste by,[1] og ligger på østkysten ved elven Tweeds utløp. Elven markerer det meste av strekningen grensen mellom England og Skottland, men Berwick ligger på nordsiden, det vil si på det som ellers er skotsk side; den var tidligere administrasjonsby for det skotske grevskapet Berwickshire. Den ligger 4 km sør for dagens skotske grense. Den er rundt 90 km øst-sørøst for Edinburgh, 105 km nord for Newcastle upon Tyne, og 555 km nord for London.

Berwick-upon-Tweed
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landEnglands flagg England
DistriktBerwick-upon-Tweed
Admin. grevskapNorthumberland
Seremon. grevskapNorthumberland
StatusBy (town)
PostnummerTD15
Retningsnummer01289
Befolkning12 043 (2011)
Kart
Berwick-upon-Tweed
55°46′09″N 2°00′09″V
Berwick-upon-Tweed på Commons

Den er nå administrasjonssenter for distriktet Berwick-upon-Tweed, som omfatter et større område enn selve byen. Ved folketellingen for 2011 hadde byen en befolkning på 12 043 innbyggere.[2] Det verdslige sognet og byrådet ble opprettet i 2008.[3]

Byen ble grunnlagt som en angelsaksisk bosetning under tiden til kongedømmet Northumbria,[4] området var for mer enn 400 år sentral som den historiske grensen mellom kongerikene Skottland og England, og flere ganger endret besittelsen av Berwick nasjonale eiere mellom de to kongerikene. Den siste gangen det skjedde var da England på nytt tok besittelse av den i 1482. Berwick har forblitt en tradisjonell markedsby og har også en del bemerkelsesverdige arkitektoniske trekk, i særdeleshet dens bymur fra middelalderen, dens elisabethanske festningsvoll, og Storbritannias eldste barakkebygninger (1717–1721 av Nicholas Hawksmoor for Board of Ordnance).[5]

Byens fotballag, Berwick Rangers FC, spiller i Scottish Football League, noe som er unikt for en engelsk by.

Den lokale dialekten, kjent som tweedside, er en kombinasjon av lavlandsskotsk og northumbrisk dialekt; den høres mest ut som en skotsk dialekt.[6]

Stedsnavnet rediger

Navnet Berwick er av angelsaksisk opprinnelse, og er avledet fra betegnelsen bere-wīc,[7] som kombinerer bere i betydningen «bygg» (korn), og wīc i betydningen «gård» eller «bosetning».[8][9]

Historie rediger

Tidlig historie rediger

 
Berwick sett fra Halidon Hill.
 
Broer over elven Tweed

I den før-romerske tiden var området bosatt av britonere. Senere ble regionen en del av det angliske kongedømmet Bernicia som senere ble forent med kongedømmet Deira for å opprette riket Northumbria. På midten av 900-tallet ble dette riket en del av kongedømmet England under Edred.[10][11] Berwick selv ble opprettet som angelsaksisk bosetning i tiden under Northumbria.[4]

Skotsk burgh rediger

Mellom slutten av 900- og begynnelsen av 1000-tallet var landet mellom elvene Forth og Tweed under skotsk kontroll, enten gjennom erobring eller ved cesjon (overføring).[12] Berwick ble gjort til en kongelig burgh under styret til David I av Skottland.[13] En kongelig burgh er en form for skotsk burgh som var blitt opprettet ved eller gitt et kongelig charter. Det ble framstilt mynt i byen ved 1153.[14] Mens byen var under skotsk kontroll ble den referert til som «South Berwick» for å skille den fra byen North Berwick i East Lothian, i nærheten av Edinburgh.[15]

Berwicks strategiske posisjon ved anglo-skotske grensen under århundrene med krig mellom de to nasjonene og dens relative store rikdom førte til en jevn rekke med angrep, beleiringer og erobringer. Vilhelm I av Skottland invaderte og forsøkte å erobre nordlige England i 1173-1174.[16] Etter hans nederlag ble Berwick avgitt til Henrik II av England.[17] Den ble senere solgt tilbake til Vilhelm og Skottland av den engelske kong Rikard Løvehjerte som var ivrig etter å skaffe økonomiske midler for å finansiere sitt korstog.[18] Berwick ble en framgangsrik by på midten av 1200-tallet. I henhold til William Edington, biskop og kansler av Skottland, var Berwick «så folkerik og av en slik kommersiell betydning at den kunne med rette bli kalt for det andre Alexandria, hvis rikdom var havet og vannet var dens murer.»[19] I 1291–1292 ble stedet for Edvard I av Englands dom i tvisten for den skotske tronen mellom Johan Balliol og Robert Bruce, 5. lord av Annandale.[20] Beslutningen om å velge Balliol ble uttalt i den store hallen til Berwick Castle den 17. november 1292.[20]

 
En del av bymuren til Berwick.

I 1296 gikk England til krig mot Frankrike som Skottland var alliert med. Balliol invaderte England som svar, og herjet Cumberland.[21] Edvard på sin side invaderte Skottland og erobret Berwick, ødela store deler av byen og massakrerte mange av innbyggerne. I august 1296 var den engelske kongen tilbake til Berwick for å motta formell hyllest fra rundt 2000 skotske adelige etter å ha beseiret skottene i slaget ved Dunbar i april og tvang Balliol til å abdisere ved Kincardine Castle den følgende juli måned. Det var på denne tiden at arbeidet ble påbegynt med å bygge byens forsvarsmurer og ombygging av den tidligere festningen. Disse utbedringen av byens forsvar var fullført ved 1318 og senere utbedret under skotsk styre. En arm av William Wallace ble stilt ut på Berwick den 23. august 1305 etter at han ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering. I 1314 mønstret Edvard II av England rundt 25 000 menn ved Berwick som senere kjempet i (og tapte) slaget ved Bannockburn.

Mellom 1315 og 1318 beleiret og blokkerte de skotsk hærene, tidvis med hjelp fra flamske og tyske kapere, og til sist invaderte og erobret byen i april 1318.[22] England gjenerobret Berwick en tid kort etter slaget ved Halidon Hill i 1333.[23] I oktober 1357 ble en fredsavtale signert ved Berwick hvor de skotske parlamentet påtok seg å betale 100 000 mark som løsepenger for David II av Skottland,[24] som hadde blitt tatt til fange i slaget ved Neville's Cross den 17. oktober 1346.

I 1461 ble Berwick gitt tilbake til Skottland av Margaret av Anjou på vegne av hennes ektefelle Henrik VI av England som motytelse for militær hjelp mot yorkistene under rosekrigene.[25] Robert Lauder av Edrington fikk ansvaret for festningen. Han ble etterfulgt i 1474 av jarlen av Crawford. Den 3. februar 1478 ble Robert Lauder av Bass og Edrington igjen utnevnt til keeper av festningen, en posisjon han holdt inntil det siste året av den skotske okkupasjonen da Patrick Hepburn, 1. lord Hailes, hadde ledelsen.

Berwick hadde et middelaldersykehus for syke og fattige som ble administrert av kirken. Et charter under Great Seal of Scotland («Skottlands store segl», hvor kongen autoriserte dokumenter uten personlig å signere hver av dem), bekreftet av kong Jakob I av Skottland, ga kongens prest «Thomas Lauder av Guds hus eller Hospital beliggende i burgh av Berwick-upon-Tweed, til å bli holdt av ham for hele tiden av hans liv» med alle land, eiendommer, inntekter som tilhørte sykehuset. Det var datert i Edinburgh den 8. juni i det 20. året av kongens styre.

1 1482 gjenerobret Rikard, hertug av Gloucester, den senere Rikard III av England, byen.[26] I løpet av mindre enn 400 år hadde Berwick skiftet nasjonale eiere mer enn et dusin ganger.[27]

Engelsk by rediger

 
Detalj fra festningen i Berwick-on-Tweed.

I 1551 ble byen gjort til et county corporate («fylkeskorporasjon»), en form for selvstyre innenfor en administrativ enhet. I løpet av styret til Elisabeth I av England ble store summer – en kilde rapporterte «£128 648, den mest kostbare foretakende i den elisabethanske perioden»[28] – benyttet på byens festningsverk i en ny italiensk stil (trace italienne, stjernefestning), formgitt for å stå imot artilleri og for selv å benytte artilleri fra innenfor festningsmurene. Disse festningsverkene har blitt beskrevet som «de eneste bevarte murer av sitt slag».[11] Ingeniøren Richard Lee formga en del av de elisabethanske festningsverket.[29]

I 1639 møtte hæren til Karl I av England styrkene til den skotske general Alexander Leslie ved Berwick under biskopenes krig grunnet at kongen ville føre den presbyterianske skotske kirken inn under kongens kontroll. De to sidene gikk ikke kamp, men forhandlet fram en enighet, «pasifiseringen av Berwick», i juni.[30]

Holy Trinity Church (Treenighetskirken) ble bygget i 1648-1650;[31] den er et sjeldent eksempel på en kirke bygget under det engelske samveldet og Protektoratet i tiden til Oliver Cromwell.[31]

Britisk by rediger

 
Kaserne (1717–1721)
 
Berwick i 1972.

I 1707 avsluttet unionen mellom England og Skottland striden mellom hvilket land Berwick tilhørte. Siden da har Berwick vært underlagt lovsystemet til England og Wales. Wales and Berwick Act 1746 (siden opphevet) slo fast at uansett hvilken lovgivning som refererte til England var den også gyldig for Berwick. England er nå offisielt definert som «underlagt enhver alterasjon (endring) av grenser under Del IV av Loven om lokalstyre av 1972, området bestående av fylkene etablert av seksjon 1 av denne loven, Stor-London og Scillyøyene»,[32] som således også inkluderte Berwick.

Berwick forble valgkrets i egen rett, og ble ikke inkludert i Northumberland for valg til parlamentet før i 1885. I det samme året medførte en ny lov at antallet seter i parlamentet ble redusert, byen mistet således det ene av sine to parlamentsseter. I reorganiseringen av engelsk lokalstyre den 1. april 1974 ble Borough of Berwick-upon-Tweed opprettet ved å slå byen sammen med de rurale distriktene Belford, Glendale, og Norham and Islandshires. Fortolkningsloven av 1978[33] sørget for at i lovgivningen som ble vedtatt mellom 1967 og 1974 innebar enhver referanse til England til at også Berwick-upon-Tweed og Monmouthshire ble inkludert.[34]

I 2008 hadde Christine Grahame fra Det skotske nasjonalistpartiet et innlegg i det skotske parlamentet for at Berwick skulle bli en del av Skottland igjen.[35] Jeremy Purvis, tilhørende de skotske liberaldemokrater og selv født og oppvokst i Berwick, krevde at grensen ble flyttet 32 km sørover, det vil si en betydelig avstand sør for elven Tweed for å inkludere Berwick borough council framfor kun byen: «Det er en sterk følelse at Berwick burde være i Skottland. Inntil nylig hadde jeg en bestemor i Berwick og en annen i Kelso, og de kunne se at det var bedre offentlige tjenester i Skottland.»[36] Imidlertid sa Alan Beith, representant for det britiske liberaldemokratiske partiet, at om Berwick skulle endre side igjen ville de kreve enorme juridiske endinger og det var ikke realistisk.[37]

I 2009 ble Borough of Berwick-upon-Tweed opphevet som en del av en større strukturendring til lokalstyret i England. Alle funksjoner som tidligere ble utøvet av Berwick Borough Council ble overført til Northumberland County Council, som er en enhetlig myndighet for området.

Kultur rediger

Berwick-dialekten rediger

Den lokale tale i Berwick-upon-Tweed deler mange trekk med både andre landsens dialekter i Northumberland og østsentrale skotsk som blant annet Robert Burns snakket.[38][39] I 1892 delte lingvisten Richard Oliver Heslop Northumberland inn i fire dialektsoner og plasserte Berwick-dialekten i den nordlige regionen av Northumberland, et område som strakte seg fra Berwick og ned til elven Coquet.[40] Likeledes klassifiserte Charles Jones (1997) dialekten som «overveiende nord-northumbrisk» med «noen få trekk delt med skotsk».[41]

Trekk fra denne dialekten inkluderer «northumbrisk skarring», en særskilt uttale av bokstaven R som historisk er vanlig for mange dialekter i Nordøst-England;[42] og dominerende ikke-rotisk: eldre talere tenderer til å være noe rotisk (rotisk konsonant er et samlebegrep for r-lyd og r-farget språklyd), mens yngre talere er gjennomgående ikke-rotisk.[43][44]

En sosiologisk studie av den engelsk-skotske grense utført i 2000 fant ut at lokale ved Alnwick, 48 km sør av Berwick, assosierte dialekten i Berwick med skotsk innflytelse. Omvendt, de fra Eyemouth i Skottland, 14 km nord av Berwick, klassifiserte bestemt dialekten i Berwick som engelsk, og videre som «northumbrisk eller geordie».[45]

Sport rediger

Berwick Rangers FC ble opprettet i byen i 1881.[46] Til tross for å være lokalisert i England, spiller klubben i det skotske ligasystemet. Hjemstadion til Berwick Rangers er Shielfield Park og klubben er for tiden på nivå 4.(League 2)

Byen har også en rugbyklubb med Berwick RFC som spiller i den skotske rugbyunionens østregionale ligadivisjon 1.

Motorsykkelsporten speedway skjer i Berwick i to ulike områder. Sporten ble innført på Shielfield Park i mai 1968. En strid mellom speedwayklubben og stadiumeierne endte det første opplegget. Sporten vendte tilbake til Shielfield Park på midten av 1990-tallet. Mangelen på et møtested i byen førte til at laget flyttet seg til et landlig lokalisering kalt for Berrington Lough. Laget, kjent som «the Bandits», har kjørt på alle nivåer fra førstedivisjon til tredje.

Berwick Rangers og Berwick RFC er særegne ved å være engelske lag som konkurrerer i de skotske ligaene.[47]

Forholdet til Russland rediger

Det er en apokryfisk fortelling, det vil si av tvilsom opprinnelse, at Berwick er (eller nylig var) teknisk sett i krig med Russland.[48] Fortellingen hevder at ettersom Berwick hadde endret nasjonale eiere flere ganger var byen tradisjonelt ansett som en særskilt og adskilt enhet, og en del proklamasjoner refererte derfor til «England, Skottland og byen Berwick-upon-Tweed». En av disse var krigserklæringen mot Russland i krimkrigen i 1853 da dronning Victoria etter sigende skal ha signert som «Victoria, dronning av Storbritannia, Irland, Berwick-upon-Tweed, og alle britiske besittelser.» Da fredsavtalen i Paris ble signert i 1856 for å avslutte krigen ble Berwick-upon-Tweed utelatt. Det betydde, tilsynelatende, at en av Storbritannias minste byer var offisielt i krig med en av verdens største makter – og konflikten ble vedvarende i mangelen av en fredsavtale i mer enn et århundre.[49]

BBCs program Nationwide undersøkte denne fortellingen på 1970-tallet, og fant ut at mens Berwick ikke var nevnt i fredsavtalen i Paris, var byen ikke nevnt i krigserklæringen heller. Spørsmålet som gjensto var om Berwick noen gang hadde vært i krig med Russland. De faktiske forhold er at ettersom Wales and Berwick Act 1746 allerede hadde gjort det klart at alle referanser til England også inkluderte Berwick. Byen hadde ingen særskilt status verken ved begynnelsen av krigen eller ved avslutningen av den. Den lille graden av sannhet i denne legenden kan ha sin bakgrunn i en del viktige dokumenter fra 1600-tallet som nevner Berwick særskilt, men det hadde blitt unødvendig etter 1746.

I henhold til en fortelling av George Hawthorne i avisen The Guardian den 28. desember 1966, besøkte den russiske London-korrespondenten fra Pravda borgermesteren i Berwick, bystyremedlem Robert Knox, og de to ble enig om en felles fredserklæring. Knox skal da ha sagt: «Fortell det russisk folk at de nå kan sove trygt i sine senger.» Den samme fortellingen, sitert av Associated Press, sto i Baltimore Sun den 17. desember 1966; Washington Post den 18. desember 1966; og Christian Science Monitor den 22. desember 1966. Ved et tidspunkt ble de virkelige hendelser vendt til en fortelling om en «offisiell sovjetisk myndighetsperson» som signerte en «fredsavtale» med borgermester Knox. Knox minneverdige bemerkning ble dog videreformidlet i denne versjonen.[49][50]

Vennskapsbyer rediger

Berwick-upon-Tweed har følgende vennskapsbyer:[trenger referanse]

Referanser rediger

  1. ^ Erlanger, Steven (13. september 2014): «Bracing for Change on Scotland’s Border, Whatever the Referendum Result», The New York Times.
  2. ^ «Area: Berwick-upon-Tweed (Parish): Key Figures for 2011 Census: Key Statistics» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.. Neighbourhood Statistics. Office for National Statistics.
  3. ^ Short History of Berwick upon Tweed - Accommodation in Berwick upon Tweed Arkivert 11. april 2016 hos Wayback Machine.
  4. ^ a b Lepage, Jean-Denis (2011): British Fortifications Through the Reign of Richard III. Jefferson, NC: McFarland & Co., ISBN 978-0-7864-5918-6, s. 272
  5. ^ Pevsner, Richmond & Grundy ([1957] 1992): Northumberland
  6. ^ BBC Voices: «Conversation in Berwick-upon-Tweed about accent, dialect and attitudes to language», lydopptak fra BBC av samtale mellom personer fra Berwick fra 2005
  7. ^ Mills, A.D.; Room, Adrian (2003): A Dictionary of British Place-Names. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-852758-9.
  8. ^ Room, Adrian (2005): Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features and Historic Sites. Jefferson, NC: McFarland & Co. ISBN 978-0-7864-2248-7. s. 57.
  9. ^ Moffat, Alistair (2002): The Borders: A History of the Borders from Earliest Times. Deerpark Press. ISBN 978-0-9541979-0-2, s. 92
  10. ^ Kendrick, T.D. (2004): A History of The Vikings I. Mineola: Dover Publications. ISBN 978-0-486-43396-7, s. 256
  11. ^ a b Cannon, John (2009): A Dictionary of British History. London: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-955037-1, s. 474
  12. ^ Barrow, G.S.W. (2003): The Kingdom of the Scots: Government, Church and Society from the Eleventh to the Fourteenth Century. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1803-3, s. 121
  13. ^ Davies, Norman (2000): The Isles: A History. London: Papermac. ISBN 978-0-333-69283-7
  14. ^ Lynch, Michael (1992): Scotland: a New History. Pimlico. ISBN 978-0-7126-9893-1, s. 62
  15. ^ Seaton, Douglas C.: «The Early Settlers». Royal Burgh of North Berwick.
  16. ^ Wormald, Jenny (2005): Scotland: A History. London: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-820615-6, s. 46
  17. ^ Hallam, Elizabeth (1996): The Plantagenet Encyclopedia: An Alphabetical Guide to 400 Years of English History. Crescent Books, ISBN 978-0-517-14081-9, s. 29
  18. ^ Geldard, Ed (2009): Northumberland Strongholds. Frances Lincoln, ISBN 978-0-7112-2985-3, s. 58
  19. ^ Robson, Eric (2007): The Border Line. London: Frances Lincoln Publishers, ISBN 978-0711227163, s. 234
  20. ^ a b Dunbar, Archibald H. (1899): Scottish Kings – A Revised Chronology of Scottish History 1005–1625. Edinburgh, s. 116.
  21. ^ Baker, Charles-Arnold (2001): The Companion to British History. Routledge, ISBN 978-0-415-18583-7, s. 91
  22. ^ Rogers, Clifford J. (2010): The Oxford Encyclopedia of Medieval Warfare and Military Technology. London: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-533403-6, s. 144
  23. ^ Rogers, Clifford J. (2010): The Oxford Encyclopedia of Medieval Warfare and Military Technology. London: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-533403-6, s. 145
  24. ^ Watt, Donald E.R. (2000): Medieval Church Councils in Scotland. London: T&T Clark, ISBN 978-0-567-08731-7, s. 120.
  25. ^ Wagner, John (2001): Encyclopedia of the War of the Roses. Santa Barbara: ABC-CLIO, ISBN 978-1-85109-358-8, s. 28
  26. ^ Dobson, R.B. (1996): Church and Society in the Medieval North of England. London: Continuum, ISBN 978-1-85285-120-0, s. 132
  27. ^ Pevsner, Richmond & Grundy (1992), s. 173.
  28. ^ «Historical Town of Berwick-upon-Tweed»
  29. ^ Calendar State Papers Foreign Elizabeth 1559–1560. London: Longman. 1865. no. 1064, «setting forth the device».
  30. ^ Seel, Graham E. (1999): The English Wars and Republic, 1637–1660. Routledge, ISBN 978-0-415-19902-5, s. 2
  31. ^ a b Mowl, Timothy; Earnshaw, Brian (1995): Architecture without Kings: Rise of Puritan Classicism Under Cromwell. Manchester: Manchester University Press, ISBN 978-0-7190-4679-7, s. 15
  32. ^ " Schedule 1 of The Interpretation Act 1978". Statutelaw.gov.uk. Originaltekst: «subject to any alteration of boundaries under Part IV of the Local Government Act 1972, the area consisting of the counties established by section 1 of that Act, Greater London and the Isles of Scilly.»
  33. ^ The Interpretation Act 1978.
  34. ^ Monmouthshire er et av tretten historisk områder i Wales
  35. ^ «'Return to fold' call for Berwick». BBC News. 10. februar 2008.
  36. ^ «Scots plan to capture 20 miles of England», The Sunday Post. 10. februar 2008.
  37. ^ Hamilton, Alan (13. februar 2008): «Berwick thinks it's time to change sides... again», The Times (London).
  38. ^ «Snd Maps» Arkivert 24. mai 2012 hos Wayback Machine.. Dsl.ac.uk.
  39. ^ «Snd Introduction» Arkivert 12. juni 2012 hos Wayback Machine.. Dsl.ac.uk.
  40. ^ Simmelbauer, Andrea (2000): The Dialect of Northumberland: A Lexical Investigation. Carl Winter, ISBN 978-3-8253-0934-3, s. 17.
  41. ^ Jones, Charles (1997): The Edinburgh History of the Scots Language. Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 978-0-7486-0754-9, s. 512
  42. ^ Stockwell, Peter; Mullany, Louise; Llamas, Carmen, red. (2006): The Routledge Companion to Sociolinguistics. Routledge, ISBN 978-0415338509, s. 7.
  43. ^ Stockwell, Peter; Mullany, Louise; Llamas, Carmen, red. (2006): The Routledge Companion to Sociolinguistics. Routledge, ISBN 978-0415338509, s. 8. Sitat: «Non-rhoticity appears to be (near-)categorical for all speakers. Even the eldest speaker uses non-rhotic pronunciations almost 90 per cent of the time. These data suggest, then, that Berwick English is now effectively established as a non-rhotic variety, and has thereby converged on mainstream English English.»
  44. ^ Llamas, Carmen; Watt, Dominic (3. april 2008): «Rhoticity in four Scottish/English border localities». Sitat: «could be argued on the basis of the data in Watt (2006) that Berwick English is increasingly convergent with other non-rhotic English varieties in northern England, and increasingly divergent from Scottish varieties with which it has traditionally shared numerous properties.»
  45. ^ Llamas, Carmen; Watt, Dominic (2010): Language and Identities. Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 978-0-7486-3577-1, s. 230
  46. ^ Cox, Richard (2002): Encyclopedia of British Football. Routledge, ISBN 978-0-7146-5249-8, s. 342
  47. ^ Duke, Vic; Crolley, Liz (1996): Football, Nationality, and the State. London: Longman, ISBN 978-0-582-29306-9, s. 63
  48. ^ «QI - Season 3 - Episode 7 - Constellations». YouTube. 10. juni 2012
  49. ^ a b Spicer, Graham (24. juli 2006): «Myth Or Reality? Berwick Revisits Its 'War With Russia'». Culture 24.
  50. ^ Strochlic, Nina: «Berwick-upon-Tweed, the British Town at War With Russia», The Daily Beast

Litteratur rediger

  • Burnett, George, red. (1886): The Exchequer Rolls of Scotland. IX: 1480–1487. Edinburgh. s. 63–64. 81, 145 & 157. Nedtegner utbetalinger som ble gjort til Robert Lauder av Bass som kaptein og keeper av festningen i Berwick-upon-Tweed i 1480 og 1481.
  • Eddington, Alexander (1926): Castles and Historic Homes of the Border - Their Traditions and Romance, 1. utg., Edinburgh & London: Oliver and Boyd. s. 58–59.
  • Hewlings (1. juli 1993): «Hawksmoor’s Brave Designs for the Police» i: Bold, John; Cheney, Edward: English Architecture Public and Private: Essays for Kerry Downes. London: Hambledon Press, ISBN 978-1852850951, s. 214–229
  • Pevsner, Nikolaus; Richmond, Ian A; Grundy, John; McCombie, Grace; Ryder, Peter; Welfare, Peter ([1957] 1992): Northumberland. The Buildings of England. Yale: Yale University Press.
  • Scott, John (1888): Berwick-upon-Tweed, The History of the Town and Guild. London.
Artikler

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berwick-upon-Tweed&oldid=24324231»