Slaget ved Towton

Slaget ved Towton ble utkjempet ved landsbyen Towton i North Yorkshire, omkring tre km sør for Tadcaster, den 29. mars 1461 under rosekrigene. Det var det blodigste slag noensinne på britisk jord, med over 20 000 og kanskje så mange som 30 000 falne; Towton Mass Grave Project anslår at det var omkring 28 000 falne. Årsaken til det høye tapstallet er muligens at begge parter under forhandlingene før slaget var enige om at det ikke skulle gis eller bes om nåde, fordi de håpet at saken skulle avgjøres en gang for alle. Etter slaget ble derfor tusener slaktet ned under en kaotisk flukt.

Slaget ved Towton
Konflikt: Rosekrigene
Dato 29. mars 1461 Sted Towton, North Yorkshire 53°50'10"N 1°16'25"V Resultat Avgjørende seier for yorkistene
Stridende parter
Huset York	Huset Lancaster
Kommandanter og ledere
Edvard IV	Hertugen av Somerset
Styrker
36 000	42 000
Tap
Ukjent	Ukjent

Bakgrunn

I mars 1461 var Huset Lancaster og Huset York omtrent like sterke. Lancastrianerne hadde eliminert Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Richard Neville, 5. jarl av Salisbury i slaget ved Wakefield, og seiret i det andre slag ved St. Albans. Yorkistene på sin side hadde seiret i slaget ved Mortimer's Cross, og hindret dermed lancastrianerne i å få forsterkninger fra Wales.

I London hadde Richard Neville, 16. jarl av Warwick kontroll over byen, og han hadde fått utropt en av Yorks sønner, Edward, jarl av March, til konge under navnet Edvard IV. Det var Edvard IV selv som besluttet at man skulle ta initiativet og marsjere nordover for å påføre Henrik VI et endelig nederlag. Henrik tok selv ikke del i disposisjonene, men overlot det til sin dronning Margaret av Anjou og feltkommandantene. Henry Beaufort, 3. hertug av Somerset, fikk kommandoen ved Towton.

Tallet på soldater er som for alle slag på denne tiden usikkert, men det antas at minst 50 000 og maksimalt 100 000 deltok. Det blir ofte angitt at det var 36 000 yorkister og 42 000 lancastrianere; og selv om disse tallene muligens ikke er nøyaktige gjenspeiler de antagelig forholdet mellom styrkene. 28 høyadelige, omkring halvparten av adelen, var med i slaget. Det var et av de få slagene i engelsk historie som var så voldsomt at de fremste linjene flere ganger måtte innstille kampene for å fjerne lik slik at de kunne nå frem til hverandre.

Slaget

Begge hærer ble delt opp i tre divisjoner (battles). Dette tok omtrent fire timer, og ble gjort i snøstorm. Da vinden snudde slik at lancastrianerne fikk snøføyken rett i ansiktet benyttet yorkisten lord Fauconberg sjansen og førte sine langbueskyttere frem for å sende et pilregn over fienden. Med ekstremt dårlig sikt og kraftig motvind nådde ikke lancastrinernes retur frem til yorkistenes linjer. Det er blitt anslått at Fauconbergs menn sendte omkring 120 000 piler per minutt mot lancastrianerne, og den eneste måten de kunne stoppe dette på var å angripe for å minske avstanden. Da angrepet startet hadde yorkistene skutt alle sine piler, men Fauconberg sendte skytterne ut for hente noen av lancastrianernes piler, mens andre ble stående igjen i den harde bakken; de må ha fått mange av de angripende soldatene til å snuble.

Lancastrianerne hadde først fremgang rett og slett på grunn av det store antallet som angrep. Warwick og kongen kjempet selv i fremste rekke for å heve moralen. Yorkistene gav fra seg mer og mer av slagmarken, inntil de nådde Castleskogen, hvor 200 lancastrianere med spyd utførte et overraskende angrep mot yorkistenes venstre flanke. Flere hundre mann flyktet, og Edvard måtte bruke hele reserven for å holde linjene.

Midt på ettermiddagen ankom den gamle krigeren John Mowbray, 3. hertug av Norfolk med flere tusen uthvilte menn. Yorkistene fikk nytt mot og kjempet i omkring en time til, da lancastrianernes linjer plutselig brøt sammen og flere tusen flyktet fra slagmarken.

Flukten

Det antas at flere døde under flukten enn under selve slaget. Flere broer over elver i nærheten raste sammen under vekten av de flyktende soldatene, og mange havnet i det iskalde vannet. Av de som ikke hadde kommet seg over broene druknet mange under forsøk på å krysse elver, mens andre ble slaktet ned på elvebreddene. En av de verste massakrene fant sted på engen som ble kjent som Bloody Meadow, hvor soldater skal ha krysset elven ved å gå på likene til de som hadde druknet. Jordene fra Towton til Tadcaster var fulle av lik. Mange av de flyktende lancastrianerne kastet fra seg våpen og hjelmer for å kunne løpe raskere, og når de ble tatt igjen av ryttere eller infanteri var de derfor forsvarsløse.

Den kaotiske flukten varte gjennom hele natten, og neste morgen ankom de sørgelige restene av lancastrianernes hær til York. Margaret, Henrik og Somerset flyktet til Skottland, mens adelsmennene som hadde kjempet for Lancaster ble drept eller ble fratatt alle titler og eiendommer, med unntak av noen som skiftet side.

Eksterne lenker

• Towton Mass Grave Project
• Images of Towton