Åpne hovedmenyen
Henrik IV
Konge av England
Henry4.JPG
Født15. april 1367
Bolingbroke Castle[1]
Død20. mars 1413[2] (45 år)
Westminster
Gravlagt Canterburykatedralen
Ektefelle Mary de Bohun og
Johanna av Navarra
ForeldreJohn av Gaunt og
Blanche av Lancaster
Far John av Gaunt
Mor Blanche av Lancaster
Søsken
7 oppføringer
Elizabeth av Lancaster, Katarina av Lancaster, Philippa av Lancaster, Joan Beaufort, grevinne av Westmorland, John Beaufort, 1. jarl av Somerset, Thomas Beaufort, Henry Beaufort
Barn Henrik V
John, hertug av Bedford
Thomas av Lancaster, 1. hertug av Clarence
Humphrey, hertug av Gloucester
Beskjeftigelse Monark
Nasjonalitet Kongeriket England
Annet navnHenry of Bolingbroke
Regjeringstid30. september 1399 - 20. mars 1413
Signatur
Henrik IV av Englands signatur

Henrik IV av England (Henry Bolingbroke, født 3. april 1367, død 20. mars 1413) var konge av England fra 1399 til 1413.

Tidlig livRediger

Han ble født på Bolingbroke Castle i Lincolnshire og var sønn av John of Gaunt og Blanche av Lancaster. Hans far var den tredje og eldste gjenlevende sønn av Edvard III av England og hadde en fremtredende posisjon under Rikard II[trenger referanse].

Henrik og Rikard var fettere, og i barndommen var de lekekamerater. De ble riddere av Hosebåndsordenen i 1377. I 1387 endret ting seg, da Henrik deltok i Lords Appellants opprør mot kongen. Etter å ha fått tilbake makten straffet ikke Rikard II Henrik, mens en rekke andre adelsmenn ble henrettet eller sendt i eksil. Faktisk eleverte kongen ham fra jarl av Derby til hertug av Hereford.

Forholdet mellom Henrik og kongen gikk gjennom en ny krise i 1398, da Rikard med John av Gaunts aksept forviste ham fra riket i ti år for å hindre en blodsfeide med Thomas Mowbray, hertug av Norfolk.[trenger referanse] Norfolk ble forvist på livstid.

I eksilRediger

I 1399 døde John av Gaunt, og uten forklaring annullerte Rikard dokumentene som ville ha gitt Henrik automatisk arverett til farens besittelser. I stedet måtte Henrik be kongen om å få overført eiendommene. Etter å ha nølt en stund møtte han Thomas Arundel, tidligere (og senere) erkebiskop av Canterbury, som også var i eksil. Han hadde mistet sin posisjon fordi han hadde involvert seg med Lords Appellant. Mens Rikard var på felttog i Irland vendte Henrik og Arundel tilbake til England. Henrik begynte en militær kampanje, med Arundel som rådgiver. Han konfiskerte eiendommer fra sine motstandere, og beordret sine soldater til å legge store deler av Cheshire øde. Han fikk snart nok støtte til å la seg utrope som konge. Han fengslet Rikard II og forbigikk tronarvingen Roger Mortimer, 4. jarl av March. Den tidligere kongen døde i fangenskap under mystiske omstendigheter.[trenger referanse]

Henrik som kongeRediger

Under Henriks kroning den 13. oktober 1399 holdt en engelsk monark for første gang siden normannernes erobring en tale på engelsk.[trenger referanse] Han konsulterte ofte parlamentet, men var til tider uenig med dem, spesielt i kirkelige spørsmål. Etter Arundels lov åpnet han, som første engelske konge, for brenning av kjettere. Dette ble gjort særlig med tanke på lollardene.[trenger referanse]

Henrik tilbrakte mye av sin tid som monark med å forsvare seg mot komplotter, opprør og mordforsøk. Hans første problem var den avsatte Rikard II. Etter at et mordforsøk mislyktes, er det grunn til å tro at Henrik beordret at Rikard skulle sultes ihjel tidlig i 1400; det finnes dog ingen konkrete beviser for dette.[trenger referanse] Rikard legeme ble vist frem i St. Paulskatedralen for å vise hans støttespillere at han virkelig var død.

Gjennom de første ti årene av hans regjeringstid var det en rekke opprør. Et av de mest alvorlige var Owain Glyndŵrs opprør, da han erklærte seg som fyrste av Wales i 1400, og opprøret til Henry Percy, 1. jarl av Northumberland. At kongen lyktes i å slå ned disse opprørene skyldtes ikke minst hans sønn Harrys militære talenter.[trenger referanse] I 1410 tok prinsen over mye av sin fars makt; han hadde hele tiden vært i en viss opposisjon til faren, og holdt blant annet nær kontakt med Rikard II helt til hans død.

I 1406 tok engelske soldater den fremtidige Jakob I av Skottland til fange mens han var på vei til Frankrike. Han forble fengslet gjennom resten av Henriks regjeringstid.

Henrik IVs siste regjeringsår var preget av alvorlige helseproblemer. Han hadde en skjemmende hudsykdom, og ble en rekke ganger alvorlig syk, som ikke er sikkert identifisert. Blant forslag fra medisinere som har undersøkt kildene er hjerte-/karsykdom, epilepsi og en rekke andre lidelser.[trenger referanse] Han hadde anfall av denne sykdommen i juni 1405, april 1406, juni 1408, vinteren 1408/1409, desember 1412 og til slutt et dødelig anfall i mars 1413. Hudsykdommen er heller ikke identifisert, men kan ha vært spedalskhet (som hadde en videre definisjon enn man har i dag; den omfattet også sykdommer som ikke var forårsaket av leprabasillen), psoriasis eller symptomer på syfilis.[trenger referanse]

Han døde i 1413 i Jerusalem Chamber i abbeden av Westminsters hus. Han ble gravlagt i Canterburykatedralen. En undersøkelse foretatt flere århundrer senere viste at hans legeme var meget profesjonelt balsamert.[trenger referanse]

FamilieRediger

I 1380 giftet han seg med Mary de Bohun. De fikk to døtre og fem sønner. Den første sønnen, Edward, døde som spedbarn, men resten vokste opp. Den andre sønnen, Harry av Monmouth, ble tronarving, og ble senere kronet som Henrik V. Deres yngste datter, Philippa, giftet seg i 1406 med Erik av Pommern, konge av Danmark, Norge og Sverige. Mary døde under Philippas fødsel, fem år før ektemannens kroning, og ble således aldri dronning.

I 1403 giftet Henrik seg for annen gang, med Johanna av Navarra, datter av Charles d'Evreux, konge av Navarra. Hun var enke etter Johan V av Bretagne, og hadde fire døtre og fire sønner med ham. Hun fikk ikke barn med Henrik. At Henrik hadde fire gjenlevende sønner fra sitt første ekteskap i 1399 var utvilsomt en viktig faktor til at han ble akseptert som konge.[trenger referanse] Rikard II hadde ingen barn, og hans utpekte arving var bare syv år gammel, og man ønsket en sikrere arverekke.[trenger referanse]


Forgjenger:
 Rikard II 
Konge av England
Etterfølger:
 Henrik V 
Lord av Irland

StamtavleRediger

ReferanserRediger