Rungholt

Rungholt var en frisisk handelsby på den nordfrisiske øyen Strand i Vadehavet i det danske hertugdømme Slesvig. Byen eksisterte frem til januar 1362, da den ble tatt av stormfloden kjent som Den Store Manddrukning. Rundt 7.600 mennesker druknet,^{[trenger referanse]} og byen forsvant i løpet av én natt. Etter stormer og endrede strømforhold har arkeologer funnet rester etter byen, men de befinner seg i Vadehavet der det er forbudt å grave.

Udlande / Nordfrisland før stormfloden i 1362 med øyen Strand og byen Rungholt.

Den store drukningen

Byen er nevnt i et dokument fra 1345, og var etter datidens forhold velhavende, kjent som for sitt blomstrende handelsliv, sitt fine salt og sin hvalfangst. Med et par tusen innbyggere var den den viktigste lokalitet i Edoms Herred, men området forsvant nesten helt ved stormfloden i 1362 – den største naturkatastrofe i danmarkshistorien.

Natt til den 16. januar 1362 blåste det opp til en voldsom storm. Isen krakelerte og forvandlet seg til ødeleggende klumper som med stor kraft slo inn mot de skrøpelige dikene, som dermed brast. Enorme vannmasser fosset inn og splintret kirker, gårder og stallbygninger til murbrokker og pinneved. Katastrofeområdet strakte seg fra Rømø i nord til Elben i syd. Et sted mellom 10 og 30 000 mennesker omkom, og katastrofen ble derfor døpt Den store manddrukning. Det som gjenstod av området ved Rungholt, forsvant ved stormfloden i 1634. Dikteren Detlev von Liliencron skrev i 1882:

Ich bin heut' über Rungholt gefahren,

Jeg er i dag over Rungholt reist,

die Stadt ging unter vor 600 Jahren.

byen gikk under for 600 år siden.

Analyser av dryppstenshuler i Alpene i Østerrike viser ekstreme klimaendringer utover 1300-tallet, med langvarige regnbyger og uvær som forårsaket uår. Det var hungersnød, og svartedauden rev bort rundt halvparten av den slesvigske befolkningen. De rundt to meter høye dikene ga etter for vannmassene. Ved å bygge dem av torv, var landet innenfor blitt liggende enda lavere.

Undergangen ble tidlig sett på som Guds straff over et syndig sted, men svartedauden bevirket at det manglet folk til å vedlikeholde dikene.

Kirken i Ulvesbüll i Nordfrisland har en gammel kirkedør fra Rungholt.

På dette kartet av Johannes Blaeu fra 1662 ses Rungholt midt i Vadehavet.

Sagn om Rungholt

H.C. Andersen omtaler byen i sin roman De to baronesser. Et sagn fra 1500-tallet forteller at innbyggerne i Rungholt førte et ugudelig og hovmodig liv, og at noen innbyggere julaften hadde drukket en sugge full på et vertshus og lagt henne til sengs med nattlue på. En prest ble tilkalt for å gi suggen den siste olje, men da han oppdaget hva som lå i sengen, forsøkte han å komme seg derfra. I stedet ble han holdt tilbake, gjort narr av og tvunget til å drikke med. Da han endelig unnslapp, skyndte han seg til kirken og ba Gud straffe synderne. Snart blåste det opp en heftig storm som skylte Rungholt og syv sogn på havet. Alle innbyggerne skal ha omkommet, unntatt presten og to - eller som andre sier - hans tjenestejente og tre jomfruer som kvelden før gikk fra Rungholt til Bopschlut for å delta i kveldsmessen. Det var angivelig snakk om Bake Boisens slekt i Bopschlut, med etterkommere som lever i dag.

Sagnene om byen ble på slutten av 1800-tallet kjent gjennom Detlev von Liliencrons dikt Trutz, blanke Hans, der det fortelles at folk i Rungholt var så overmodige at de løp opp på dikene og truet havet: «Vi trasser deg, Blanke Hans!» Denne hybris ble straffet av Gud; men byen ligger fremdeles under havet, og det sies at den vil stige opp fra havet igjen på den ytterste dag. Diktets siste vers lyder:

Ein einziger Schrei - die Stadt ist versunken

Et eneste skrik - byen er sunket

und Hunderttausende sind ertrunken!

og hundretusener er druknet!

Wo gestern noch Lärm und lustiger Tisch,

Hvor [det] i går ennå [var] larm og lystig bord,

svømte neste dag den stumme fisk.

schwamm ander'n Tags der stumme Fisch.

Ifølge et sagn skal Rungholt stige opp før dommedag, akkurat slik byen var før havet tok den, for tårn og møller skal ha vært synlige under vannet når været var bra. Seilte man over dem, lot kirkeklokkene seg angivelig høre. På samme måte er det et sted på Süderoog (en av Vadehavets Hallige) som heter Süntkalf, og om det sies at:

Wenn upstaan wert Süntkalf,

So werd Strand sinken half.

(= Når Süntkalf står opp igjen, vil halve stranden synke.)

Gjenoppdagelsen

Funn nord for Südfall, 2005

Foto: Joachim Müllerchen

I de følgende århundrer ble minnet om Rungholt mere uklart. Sagnet ble lenge betraktet som en legende på lik linje med historiene om det sunkne Atlantis. Men i 1920- og 30-årene avslørte tidevann i Vadehavet rester av gravhauger og bygninger. En handelsavtale mellom Hamburg og Rungholt, datert i mai 1361, var ytterligere bevis på at byen hadde eksistert. I dag kan det, ved hjelp av gamle kart og geologiske undersøkelser, fastslås at datidens kystlinje lå opp mot 40 km lenger vest enn i dag. Det er dog flere divergerende teorier i Rungholtforskningen om hvor byen nøyaktig har ligget, og hvilke funn som stammer fra byen.

Etnologen Hans-Peter Duerr arrangerte fra 1994, som professor ved universitetet i Bremen, flere ekskursjoner med sine studerende i området. De fant keramikk, mynter, smykkesten og sogar rester av et skip fra Kreta. Duerr har utviklet en teori om at Rungholt var et handelssentrum allerede i antikken.

Arkeologer forsøker å kartlegge byen, blant annet ved hjelp av GPS. Utgravninger er ikke tillatt, da byen befinner seg på bunnen av Vadehavet, som er verdens største tidevannsområde og på listen over verdens naturarv.

Eksterne lenker

• Utstilling om Rungholt i Husum i 2016/17: RUNGHOLT RÄTSELHAFT UND WIDERSPRÜCHLICH, rungholt-ausstellung-husum.de. Besøkt 4. august 2022 Arkivert 14. november 2016 hos Wayback Machine.