Et smykke er en personlig pyntegjenstand som oftest bæres på kroppen eller klærne for å pynte seg, men kan også være et symbol på makt, rikdom eller del av en allianse. Begrepet smykke dekker i sin videste form et stort spekter av pyntegjenstander, som halskjeder og anheng, ringer, armbånd, øreringer, mansjettknapper, slipsnåler og piercingsmykker.

Bolesølje i forgylt sølv, 1914
Smykke av rav
To av smykkene i Hoenskatten, en stor halsring av gull og en trefliket gullspenne med plante- ornamentikk i filigran som var fremstillet i Frankerriget, opprinnelig var spennen et sverdremsbeslag
Samisk kragesmykke
Keltisk smykke, Tara-brosjen
Jugend smykke
Ring med 152 diamanter
Indiske Chandbali øreringer
Sølvbrosje i tradisjonell estisk filigran teknikk
Kinesisk smykke fra 2023
Art deco brosje av gull med diamanter, lasurstein, jade, onyx og opal
Moderne Damaskus anheng
Antik gresk smykker fra Pontica (nå Ukraina) 300 f.kr
Masai smykker
Indiske smykker fra 1800-tallet
Jugendstil brosje, ca. 1902
Mansjettknapper med lilla glass
Maori-smykke, hei-tiki
Swarovski krystall armbånd
Nakkeringer, Kayankvinne fra Myanmar
Armbånd med peace symbol
Charm armbånd
Choker halskjede i perler, gull, diamanter og perlemor
Claddagh ring, tradisjonell irsk ring med et hjerte som symboliserer kjærlighet, to hender symboliserer vennskap og en krone symboliserer lojalitet
Emaljesmykke, ca. 1625
Keiserinne Josephine Tiara, Fabergé
Brudekrone
Emaljebrosje i jugendstil
Smykker funnet i graven til Amaninatakilebte
Korsformet brosje av gulltråd med emaljedekor
Plast smykker
Gresk relikvie anheng med jomfru og barn
Klokkesmykke
LED halssmykke

Edelmetaller og edelstener forekommer tradisjonelt i smykker, men også andre materialer som plast og stål brukes. Tidligere var et smykke en verdigjenstand, statussymbol, som samtidig hadde en praktisk funksjon for klesdrakten. Ofte hadde smykkene symbolikks betydning og kunne også ha seremoniell eller religiøs betydning.[1]

Det som trolig er verdens eldste smykker (de antas å være 82 000 år gamle) er håndlagde perler av Nassarius-snegler fra Grotte des Pigeons i Marokko. Smykkenes form og bruksområde varierer mellom kulturer, historisk sett har Asia hatt mest innflytelse på smykkedesign og stil.[1]

Materialene som er brukt til smykker varierer også mellom kulturer og tidsperioder, edelstener, smykkestener, perler, konkylier og emalje er tradisjonelt mye brukt i Europa mens i andre verdensdeler er også andre materialer mye brukt.

Nesten alle kroppsdeler ​​kan ha smykker, fra hårsmykker til tåringer og til og med kjønnsorganene. Hvordan man bærer smykker er forskjellig mellom kjønnene, mellom barn og eldre og mellom kulturer, men over hele verden har voksne kvinner alltid vært de som har smykket seg mest. I Europa i nyere tid bruker ikke menn like mye smykker, men dette har fått en liten økning de siste årene. Før var smykker også mye brukt av menn i Europas overklasse, adelige og kongelige. I andre verdensdeler og kulturer var menn mye mer opptatt av smykker.

Betydning og funksjon rediger

Man har brukt smykker av utallige grunner:

  • Av funksjonelle årsaker, vanligvis for å holde klær eller hår på plass, eller for å fortelle tiden (ur)
  • Personlig eller sosialt statussymbol og rang, for eksempel med en kongekrone, ordførerkjede, katolske biskoper sin ring, giftering eller signetring med initialer eller våpenskjold
  • Tegn på å tilhøre en etnisk, religiøs eller sosial gruppe, for eksempel kors, ingeniørring eller frimurere
  • Oppnå overnaturlig beskyttelse, for eksempel med amuletter
  • Personlig betydning, for eksempel et arvet smykke eller vennskapsarmbånd
  • De fleste kulturer har brukt smykker for å lagre større formuer, smykker for medgift eller som oppbevaring av formue eller utstilling av mynter har dukket opp i flere kulturer, i tillegg har smykker blitt brukt som valuta eller handelsvarer
  • Mange former for smykker, som brosjer og spenner, oppsto av rent funksjonelle årsaker, men utviklet seg til dekorasjoner der deres praktiske rolle forsvant eller ble mindre
  • Smykker kan også symbolisere gruppemedlemskap som i tilfellet med det kristne krusifikset eller den jødiske Davidsstjernen, eller status som med ordensbånd og forlovelses- eller gifteringer

Smykkestiler rediger

Smykker har fulgt trender og stilendringer, antikken hadde en elegant og enkel stil, videre fulgte gotiske, renessanse- og barokkstilen og ved jugendstilen og art deco med sin innovative design og geometriske mønstre. I nyere tid er det mange blandinger av stiler og også enkle former med blanding av materialer er populært.

Antikkens smykker rediger

I antikken var smykkene preget av en sofistikert eleganse, de var laget av gull og andre edelmetaller, også smykkestener var mye brukt. De hadde ofte religiøse eller mytologiske symboler, blomstermønstre og geometriske design. I antikkens Hellas var det eksempelvis ofte gudene og gudinnene som var avbildet på smykker. Smykkene var halskjeder, anheng, armbånd, øreringer, ringer, lårbånd, kranser, diademer og annen forseggjort hårpynt.

Gotikkens smykker rediger

Gotiske smykker sin historie går tilbake til middelalderen og er inspirert av gotisk arkitektur. Runde former ble erstattet med spisse og kraftige former, perler ble brukt i anheng, brosjer og ringer. Kraftige kors, gjerne med røde smykkestener som symboliserte Jesus blod. Smykkene var preget av symbolikk, hodeskaller og latinske inskripsjoner. Gotiske smykker er fortsatt meget populære innen visse kretser, før var gull mest brukt men nå er det mest sølv eller stål og sort som brukes. Gotiske smykker har en litt maskulin form og benyttes også mye av menn.[2]

Renessansens smykker rediger

Renessansesmykker bar preg av den kreative utfoldelsen, inspirasjon fra antikken, symboler og bruk av smykkestener. Det viktigste smykket fra renessansen var anhenget. Øreringene gjorde sitt comeback etter å ha forsvunnet en stund. Ringer på alle fem fingrene var fortsatt mye brukt, til og med på mer enn en på hver finger. Skjulte i et rom i ringen kunne man ha duftmaterialer, dårlig hygiene førte til dårlige lukten og når stanken ble for uutholdelig kunne man føre ringen opp til nesen. I Europa hadde reisevirksomheten øket og handelsreisende tok med seg smykkestener samt kunnskap om håndverksteknikker fra andre kulturer. Under Napoleonstiden ble matchende smykker i samme design for halskjeder, øredobber, armbånd, ringer, søljer og tiaraer populært. Også portrett-medaljonger og kamé var mye brukt, og egrett kom på moten.

Barokkens smykker rediger

I barokken ble kvaliteten på edelstener bedre, kutteteknikken og mer avansert kuttedesign førte til at steinene ble vakrere og det førte til at det ble lagt mer vekt på steinen i smykkene. Tilgjengeligheten på diamanter hadde også økt og de var ekstremt populære også under barokken. Fargede steinene som rubin, smaragd og topas var høyt verdsatte. Matchende smykker var fortsatt populære, særlig med perler, ofte inneholdende settet et kort halskjede, øreringer, en dekorasjon til håret og en brosje. En ørering bestod ofte av en pæreformet perle eller et sentralt stykke med tre dinglende ornamenter. Graverte arabesk-motivene kom også på moten. Klokker ble mer vanlig og disse var et smykke i seg selv. Mennenes smykker var mer ekstravagante, særlig i Frankrike. Imiterte smykker av høy kvalitet i strass ble produsert i stor skala for å møte den økende etterspørselen fra det voksende borgerskapet.

Jugendsmykker rediger

Jugendstilen ble populær innen arkitektur i 1890-årene og ble raskt tatt opp av gullsmedene. Stilen er opptatt av naturens former og farger. Motiver er kvinnelige silhuetter, blomster som iris, stemor og orkideer, fugler, øyenstikkere, sommerfugler, slanger og mytologiske dyr. Jugendstil førte til valg av nye materialer og teknikker men også fortsatt bruk av de gamle. Gull og sølv ble nå benyttet i mykere designer. Edelstener som opal og månestein, som glitrer mykt og mystisk, passet til det nye designet. Horn, bein og elfenben kunne skulptureres til å flytende linjer og ble dermed viktige elementer. En ny renessanse for emalje var avgjørende for å tilføre farge og dimensjon til verket.

Art deco-smykker rediger

Art deco-stilen hentet inspirasjon blant annet fra orientalsk, afrikansk og søramerikansk kunst og var like variert som kubisme og fauvisme, begge folkelige bevegelser på den tiden. Arkeologiske funn i Kongenes dal i Egypt påvirket også designmotivene i denne perioden. Horus-øyet, skarabeer og lotusblomster var mye brukt som motiver. Indisk, persisk, mellomamerikansk, afrikansk og kinesisk kunst og kultur inspirerte også gullsmedene. Store brosjer, voluminøse øreringer og brede armbånd med geometrisk form var typisk. Konvertible smykker kom også på markedet, man kunne bruke et smykke både som halskjede og armbånd, øreringer kunne festes til et halskjede, ringer som anheng eller man kunne for eksempel skifte ut en perle med en smykkesten.

Smykker fra Europa rediger

Metall-smykker har man importert og laget i Norge fra femten hundre år f.Kr. De eldste er av bronse men etter som man utviklet andre metaller ble også disse brukt til smykker.

Vikingsmykker var i utgangspunktet laget for å holde klær på plass men var også viktig som vakre dekorative elementer og som statussymbol. Kjoler ble ofte holdt oppe av to stropper som var festet bak og som ble festet til fremstykket med to store skålespenner. Mellom skålspennene kunne kvinnene bære vakre kjeder med perler av rav, sølv, bein eller glass i forskjellige farger. Tre-flikete, runde eller spenner med annen fasong ble brukt av kvinner for å sikre et sjal eller kappe holdt seg på plass. I tillegg brukte de halsringer, halskjeder, anheng, armbånd, ringer og øreringer. Mennene likte også å bruke smykker, spenner og brosjer ble brukt til å feste klærne, i tillegg brukte de amuletter, armbånd, ringer og beltespenne, også våpen var utsmykket å sverdskaft, slire og sverdrem var ofte dekorert. Materialene var bronse, jern, sølv, rav, horn eller glassperler. Smykkene var oftest produsert lokalt eller i Skandinavia, men også smykker fra resten av Europa som vikingene hadde tatt med hjem fra sine tokt. Disse smykkene var ofte et mye finere arbeid og av mer eksotiske materialer som gull, smykkestener eller glass. Senere lærte også skandinaviske finsmeder seg mer detaljert og forseggjort arbeid, og noen håndverkere flyttet også hit fra Europa.[3][4][5][6]

Blant smykkene til norske folkedrakter er søljen den mest kjente, den var ofte i filigransteknikk. Søljer ble også brukt til danske, svenske og samiske folkedrakter. Mindre og enklere søljer eller halsknapper ble brukt i halsen over den største søljen og hekter eller spenner ble brukt på kapper og sjal. Belter var noen ganger pyntet med sølvsutsmykninger enkelte steder kun spenna, eller hektene, være av sølv mens andre steder var også selve belte dekorert. Ringer, knapper og hårpynt var også brukt og til bryllup brukte bruden brudekrone. Sølvet skulle beskytte mot underjordiske vesener og bunadsølv hadde en religiøs og magisk betydning. Mange smykker har dråpeformede sølvbiter som henger ned fra selve smykket, dette symboliserer byggkorn som er et symbol på nytt liv, fruktbarhet og gode avlinger. Små hjerter, hjertene finner man helt tilbake til middelalderen, symboliserer jomfru Maria som er knyttet til morskjærlighet, helbred og barsel. Antall hadde stor betydning, var skålene i grupper på tre kunne dette symbolisere Den hellige treenighet (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd), grupper på fire kunne symbolisere de 4 verdenshjørnene (nord, sør, øst og vest). Om en sølje som ble gitt av gutten til jenta som forlovelsesgave hadde mange skåler betydningen det at han satte stor pris på jenta. Sølvsmykker til folkedraktene ble populære på slutten av 1400-tallet og hvert dalføre hadde sine gullsmeder, men senere ble det krav om at håndverkere skulle bo i byene. I dag er draktsølvet også mye brukt til andre plagg enn folkedrakter.[7]

Samene laget smykker av horn, ben og skinn. Allerede i middelalderen begynte samene å bytte til seg sølv fra Sørskandinavia og Russland. For samene som var et nomadefolk var sølv som deres bank. På 1700-tallet begynte de å lage søljer inspirert av skandinaviske folkedrakter, til å begynne med var det beskjedne smykker men de utviklet seg etter hvert til de karakteristiske tallerkensøljene som kom på 1960-tallet. Også for samene var sølvet en beskyttelse mot de underjordiske, gusihttar, og det var viktig å ha šiella-gjenstand som beskyttelse. Det var også viktig å beskytte barna, jentene kunne ha en sølvnål og guttene en kniv. Over komsen, vuggen, hang man en komsekule som er en kule laget av sølv, tradisjonen fikk de gjennom handel med folk i sør, der den i middelalderen ble brukt som et smykke mot sykdom som pest. Selve komsen kunne også ha smykker av sølv. Sølvsmykker ble etter hvert brukt som seremonielle symboler, som i bryllupsgaver i form av ringer med små anheng. I nyere tid har flere dyktige gullsmeder videreutviklet smykker med røtter i samisk tradisjon, enkelte har tatt utgangspunkt samisk sølvskatt fra 1600-tallet, tidligere horn- og beinarbeid, og smykker som likner på de ovale draktsmykkene som vikingene brukte. Kvenene har også sine smykke tradisjoner og sitt eget draktsølv.[7][8][9]

Romerske smykker var laget av en rekke materialer, stilen var påvirket av greske, egyptiske og etruskiske tradisjoner. Bronse var vanlig, men de velstående var stolte av fine smykker i gull, hvitt gull, platina, palladium, titan eller sølv. Edelstener og farget glass ble høyt verdsatt. Smykkestener som granat, smaragd, jaspis og lapis ble importert fra Egypt, mens onyx, rav og månestein kom fra Persiabukta.[3][10]

Keltiske smykker finner man fra 450 f.Kr. og fremover, mange av disse har et fint håndverk som for eksempel Tara-brosjen fra rundt år 700. Keltisk design spesialiserte seg på elegante slyngende linjer, keltiske knuter, triskler, spiraler og dyrehoder.[11]

Smykker fra Amerika rediger

Smykker spilte en fremtredende rolle i Amerikas skjebne da spanjolene dannet kongedømmer i Sør-Amerika for å utvinne gull derfra. I Mellom-Amerika og Sør-Amerika begynte man å lage smykker for 5000 år siden. Store mengder gull var lett tilgjengelig, og aztekerne, mixtekerne, mayaene og flere andinske kulturer som moche i Peru skapte vakre smykker. Designet var sofistikert med innslag av turkis, perlemor, spondylusskjell og ametyst.

Blant aztekerne var det bare adelsmenn som fikk bruke gullsmykker, da det indikerte rang, makt og rikdom, jo flere smykker desto høyere sosiale posisjon. Keiseren (tlatoani) og yppersteprestene kunne nesten være dekket av gull når de viste seg offentlig. Det var hovedsakelig i den aztekiske kulturen det ble laget gullsmykker med jade og turkis, og disse ble ofte dekorert med fjær fra quetzal-fuglen.

Maya-indianerne laget smykker av jade, gull, sølv, bronse og kobber. Maya brukte edelstener og designen minner om aztekernes. Imidlertid hadde de ikke så mye tilgang til metall, så de fleste av smykkene deres var laget av bein eller stein. Bare kjøpmenn og adel bar smykker i særlig grad, noe som også minner om aztekerne.

Urfolk i Nord-Amerika brukte personlige smykker, ofte i form av halskjeder, øreringer, armbånd, ringer, nåler, brosjer og labrets (også aztekere og maya brukte labrets). Smykkene gjenspeiler det kulturelle mangfoldet og historien til stammene, det blir også laget smykker for seremonier og handel. Man benyttet en rekke metaller, smykkestener, perler, tre, tenner, bein og plantefibre for å lage smykker. Moderne smykker spenner fra bearbeidede steiner og skjell til dataproduserte stål- og titansmykker.[12]

Smykker fra Oseania rediger

Smykkefremstilling i Stillehavet begynte mye senere enn i andre deler av verden fordi området ble befolket relativt sent. De eldste smykkene antas å være laget av naturlige materialer som bein og tre, og er derfor ikke bevart. De fleste stillehavssmykker er halskjeder, hodeplagg, hårpynt og armbånd. I hele Stillehavet, med Australia, symboliserer smykker enten fruktbarhet eller kraft. Utsmykkede hodeplagg brukes i flere kulturer, hvorav noen, som i Papua Ny-Guinea, viser at brukeren har drept en fiende. Stammemenn smykker seg med bein som de trer gjennom nesen. Fordi kulturene på øyene var relativt isolerte, var smykkene ganske primitive.

Australia har verdens største utvinning av opal. Opaler hadde lenge blitt utvunnet i Europa og Sør-Amerika, men mot slutten av 1800-tallet ble Australia verdensledende på opalmarkedet.

Maori-kulturen i New Zealand har en lang tradisjon for å utsmykke kroppen. Menneskefoster er et mye brukt motiv og på maori-språket kalles disse smykkene hei tiki.[13] Hei tiki-smykker er vanligvis skåret for hånd fra bein, serpentin, grønn nefritt eller en jadelignende stein kalt pounamu som finnes langs den vestlige kysten av Sørøya. Et annet tradisjonelt smykkemotiv i maorikulturen er fiskekroken kjent som hei matau.[14]

Smykker fra Asia rediger

Kineserne brukte mer sølv enn gull til smykkene sine. Blå isfugl fjær ble festet til de tidlige kinesiske smykkene, og senere ble blå steiner og blått glass innlemmet. Imidlertid ble jade mest verdsatt fordi det ble tilskrevet menneskelige egenskaper, som hardhet, holdbarhet og skjønnhet. De første jadesmykkene var veldig enkle i design, men etter hvert som tiden gikk ble designet mer forseggjort. Jaderinger fra det 4.-7. århundre viser tegn til fresing århundrer før den teknikken er nevnt i den vestlige verden. Kinesiske tegn, drager og føniks var vanlige på alle slags smykker. Kineserne la ofte smykker i gravene, og de fleste gravene undersøkt av arkeologer inneholder rikt dekorerte smykker.[15]

Den indiske subkontinentet har hatt den lengste sammenhengende historien om smykkefremstilling i verden, over 5000 år. Noen av de første som begynte å lage smykker var Induskulturen i et område som i dag hovedsakelig tilhører Pakistan og Nord- og Vest-India. Kinas historie med å lage smykker begynte omtrent samtidig, men den ble mer utbredt da buddhismen dukket opp for rundt 2000 år siden. Siden India har en overflod av edle metaller og edelstener, ble landets utenrikshandelen med slike varer viktig for økonomien. India var det første landet som hadde en diamant-gruvedrift, som kan spores tilbake til 296 f.Kr. Mens europeisk historie er preget av imperier som kom og gikk, hadde India en uavbrutt kultur i mer enn 5000 år. Man lagde rundt 1500 f.Kr øreringer og halskjeder i gull, kjeder og armringer i metall. Før 2100 f.Kr., det vil si lenge før metall ble brukt i særlig grad, utgjorde stein-perler størstedelen av smykkehandelen i regionen. Persisk stil påvirket også Indus-kulturen. Hver stein hadde sine egne egenskaper hentet fra hinduismen. Det var hovedsakelig kvinner som bar smykker i Induskulturen, de pleide å ha flere rader med armbånd laget av leire eller skallperler på håndleddene. Perlene var vanligvis torusformed og malt svarte. Over tid ble armringer av leire erstattet av armringer laget av mer holdbare materialer. I dagens India er armringene laget av metall eller glass. Tynne gullbånd kunne danderes over pannen, de brukte øreringer, enkle brosjer, choker halskjeder (tettsittende halskjede) og gullringer. I følge hinduistisk tro er gull og sølv hellige metaller. Gull symboliserer den varme solen mens sølv symboliserer den kalde månen. Begge er avgjørende for indiske smykker. Rent gull oksiderer eller korroderer ikke, noe som for hinduer symboliserer udødelighet. Gull er ofte nevnt i gammel indisk litteratur.[16][17]

Navaratna (sanskrit for 'ni edelstener') ble båret av Maharajaen. Det er en amulett med diamant, ekte perler, rubin, safir, smaragd, topas, gul krysoberyll (katteøye), korall og rød zirkon. Hver stein er assosiert med en himmelgud, som til sammen symboliserer det hinduistiske universet. En slik utsmykning fikk bare keiseren selv og hans nærmeste bruke.[18]

I Myanmar og Thailand bruker kvinner fra Kayan-stammen nakkeringer av messing, padaung. Ringene er mer enn et smykke, det er en tradisjon, identitet og forlengelse av halsen.[19]

Smykker fra Afrika rediger

De eldste afrikanske smykkene som noen gang er oppdaget, ble funnet i Blombos-grotten i Sør-Afrika i 2004. De ertestore bløtdyrskallperlene antas å være mer enn 75 000 år gamle.

Egypterne hadde en preferanse for gull fremfor andre metaller fordi det var eksklusivt, sjeldent og lett å bearbeide. Allerede før dynastienes tid begynte smykker å symbolisere makt og religiøs overhøyhet i samfunnet. Smykker ble båret av de fremtredende og velstående egypterne i løpet av deres levetid, men også av de døde, og smykker er ofte inkludert i gravgodset deres. I tillegg til gullsmykker brukte egypterne farget glass og smykkestener. Fargen på smykket var viktig.

Berberkulturens smykker er en stil med tradisjonelle smykker som bæres av kvinner og jenter i Maghreb-regionen i Nord-Afrika. De har en lang kulturelle tradisjoner i å skapte sølvsmykker fra forskjellige etniske berbergrupper i Marokko, Algerie og nabolandene. Smedene bruker vanligvis sølv og en støpeprosessen, så de hamrer ikke metallet. Smykkene pryde kvinnene deres og utgjorde en del av deres etniske identitet. Agadez-korset er de mest populære Sahara-berbersmykker, de er laget av tuareg-folket i Niger. Bare noen få av disse smykkene ligner på et kors men de har forskjellige silhuett. En annen type smykker er den såkalte khmissa hvor formen representerer de fem fingrene på hånden og er tradisjonelt antatt både av muslimer og jøder å beskytte mot det onde øyet.[20]

Perler er kanskje det mest populære smykkene hos flere av folkeslagene i Afrika, de kunne være av glass, bein, leire og skjell. Perler ble også brukt som valuta i bytte mot varer. Mange stammer har laget utsøkt smykker av perler ikke bare til pynt men også til religiøse ritualer og seremonier. Kauriskjell ble også brukt i afrikanske smykker, formen symboliserer ofte kvinnelig fruktbarhet. Fulani-folket i Afrika er viden kjent for sine utsøkte utforminger av gullsmykker. Fulani-kvinnene brukte også gulløreringer for å vise sin families sosiale status, jo større ringene var, jo rikere var familien. Maasai-kjeder er et tradisjonelt halskjede som bæres av Masai-folket i Kenya og Tanzania. De er laget med perler i forskjellige farger og design og brukes ofte av både menn og kvinner. Disse halskjedene har kulturell betydning og brukes til å representere ulike stadier av livet og sosial status.[21][22]

Afrikanske smykker har ofte symbolsk betydning. Ankh representerer liv, gjenfødelse og symbolisere evig liv. Adinkra-symbolene er tradisjonelle symboler fra Ghana som har dype åndelige betydninger, de representere begreper som visdom, styrke og enhet. Kauriskjell er et symbol på fruktbarhet og rikdom i mange afrikanske kulturer, smykker er et symbol på velstand. Fargen i smykkene er også viktig, rød er fargen på blod og brukes ofte til å symbolisere liv, vitalitet og energi. Svart representerer død og sorg i noen afrikanske kulturer, imidlertid kan det også symbolisere makt, styrke og autoritet. Gul er fargen på solen og symboliserer glede, lykke og velstand.[22]

Materialer rediger

Man laget smykker av bearbeidede trebiter, stein, dyretenner, knokler, skjell og andre materialer man hadde tilgang til. Materialer som var vanskelig å skaffe og dekorative var ettertraktet. Etter som bronse, sølv, gull og smykkestener ble tilgjengelig ble dette brukt til smykkefremstilling. Glasshåndverkere ble etter vært så dyktige at de kunne lage glassperler og ornamenter som lignet ekte edelstener. Perler, konkylier, sneglehus, rav, koral og horn egnet seg også godt til å lage smykker av.

I nyere tid er fortsatt edle metaller og smykkesteiner det mest brukte i smykker, men til mer hverdagslige smykker blir stort sett alle materialer som ikke lett forringes brukt. Det kan være keramikk, rustfritt stål, titan, akryl eller skinn.

Edelmetaller rediger

Gull rediger

Det finnes gullsmykker i en rekke fargenyanser som rødt, hvitt, brunt, svart og grønt. Mye kobber gir en rødlig blanding, mye sølv gir en lysere blanding. For å få «hvitt gull» blandes gull med palladium, nikkel eller sølv. Hvitt gull blir ofte rhodinert (dekket med metallet Rhodium) for å få en ekstra "hvit" og skinnende overflate.

Ekte gullsmykker er ofte stemplet med tall som indikerer gullets renhet. I Norge bruker man følgende stempler som 999 for det reneste gullet, også kjent som 24 karat gull. 916 tilsvarer 22 karat, 750 tilsvarer 18 karat, 585 tilsvarer 14 karat og 375 tilsvarer 9 karat gull.

Sølv rediger

Fordi sølvet er et bløtt metall må det blandes, eller legeres, med andre metaller når det skal benyttes i smykker.

I Norge bruker vi to forskjellige legeringer, 830 og 925. 830, som er mest vanlig, betyr at det er 830 tusendeler sølv og 170 tusendeler kobber. 925 (Sølv Sterling) benyttes bl.a. til emaljeprodukter. I Norge er det forbudt å selge varer som sølv dersom det er mindre enn 830 tusendeler sølv. Sølvstandarden i smykkeindustrien er Sølv sterling, som er 92,5 % sølv og 7,5 % kobber, derav 925-stempelet.

Platina rediger

Platina er mer verdifullt enn gull, fordi det er mer sjeldent. Platina smykker krever generelt mindre vedlikehold sammenlignet med andre edle metaller som gull og sølv. Platina beholder sin farge og glans, og det er derfor ikke nødvendig å rhodinere platina smykker.

Stemplet på platina er oppgitt i tusendeler platina, 950 er det mest brukte stempelet.

Edelstener rediger

Edelstener er sjeldne mineralkrystaller som kuttes og poleres som anvendt til smykker. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener.

Innen edelstener har man diamant, safir, rubin og smaragd.

Diamant rediger

Diamater har alltid vært de mest populære edelstenene. Den er verdens hardeste mineral og er laget av karbon som oppstår ved stort trykk. Cullinan var verdens største diamant (3.106,75 karat) når den ble funnet i Premier Mine, Sør-Afrika, i 1905. Den ble delt og den største delen (Great Star of Africa 530,2 karat) er montert i et av septrene i de britiske kronjuvelene. Den ble slått av Golden Jubilee (545,67 karat) i 1985 som ble funnet i samme gruve.

De største forekomstene av diamanter finnes i sentrale og sørlige Afrika, Canada, Russland, Brasil og Australia Det er ingen større forekomster av diamanter i Norge men det er funnet noen små flere steder i landet som Karasjok-området, Pasvikelva og Hallingdal. I dag er det er teknisk mulig å fremstille diamant kunstig.

En diamants farge, klarhet, slip og vekt bestemmer stenens verdi. De finnes i alle farger, noen mer sjeldne enn andre. Med en lupe kan en øvet fagmann se urenheter, desto færre urenheter en sten har, jo mer verdifull er den. En diamantsliper bestemmer slipeformen, den vanligste slipeformen er en rund briljant med 57 fasetter, andre slipeformer er briljantslip, dråpeformetslip, ovalslip, prinsesseslip, navettslip, hjerteslip, smaragdslip og baguettslip. Slipekvaliten klassifiseres som (engelsk) poor (p), fair [f], good [g], very good [vg] og excellent [e]. Slipekvaliteten har stor innvirkning på prisen. Karat er vektenheten for en diamant (forkores ct), en karat tilsvarer 0,2 gram og jo større en diamant er desto mer sjelden er den.

I dag er diamanten populær i forlovelsesringer, en praksis som kan spores tilbake til bryllupet til Maximilian I og Maria av Burgund i 1477. Også i gifteringer er det blitt mer vanlig å ha diamanter. Diamanter brukes i alle typer smykker som halssmykker, armbånd og øreringer.

Safir rediger

Safir er en av de fire mest ettertraktede edelstenene på grunn av sin skjønnhet og sjeldenhet. Den er en gjennomsiktig varietet av mineralet korund som opptrer i mange farger bortsett fra rød og mørk rosa, for da vil den heller kalles rubin. Safirer blir ofte assosiert med den dype blåfargen, men finnes også i andre farger. Allerede i oldtiden var den en viktig edelsten for kongelige og adelsmenn, i Hellas og Roma var safiren en viktig edelsten for å beskytte mot skade og gi visdom og innsikt. Safiren assosieres ofte med himmelen og himmellegemene.

Safirer kommer særlig fra Kashmir, Madagaskar, Thailand og Sri Lanka. I Norge er den kjent som en sjeldenhet, men er funnet i en rubinforekomst i Agder.

Rubin rediger

Som safiren er rubinen en korund-variant, den består av aluminiumoksid med små spor av krom- og jernoksid som gir den den røde fargen. Rubiner har vært ettertraktet i tusenvis av år, ordet for rubin på sanskrit er ratnaraj, som betyr "kongen av edelstener". Den dyprøde Burmarubinen, som ofte blir betegnet som dueblodsrød, er den mest verdifulle.

Mest kjente lokaliteter er Myanmar, Thailand og Zambia. I Norge ble en forekomst av rubin oppdaget i 1956 i Froland i Agder. Den inneholdt purpurrøpde krystaller av en uvanlig størreIse, dessverre viste det seg at krystallene hadde små sprekker og innslutninger.

Smaragd rediger

Smaragden er en type beryll, med en blågrønne farge. Fargen kommer fra krom og noen ganger fra vanadium. De har blitt verdsatt gjennom historien, og noen historikere hevder at egypterne hadde smaragdgruver så tidlig som 3500 f.Kr.

De største forekomstene er i Colombia, Brasil, Zambia, Pakistan, Afghanistan, Madagaskar og Russland. Nord-Europas eneste smaragdgruver var ved Minnesund i Akershus. Det var gruvedrift etter smaragd fra 1899 til 1909, åpnet av engelskmannen Edward Aston som bodde på gården med sin familie mens han arbeidet i gullgruveneEidsvoll.

Smykkestener rediger

Smykkestener (halvedelstener) er mindre harde og mer vanlige mineraler enn edelstener. Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert.

Når det gjelder smykkestener (halvedelstener) er listen veldig lang, man har for eksempel agat, akvamarin, ametrine, ametyst, apatitt, beryll, citrin, granat, hematitt, jade, jaspis, kalsedon, korund, larvikitt, lasurstein, månestein, nefritt, onyx, opal, peridot, pyrop, rosenkvarts, røykkvarts, sodalitt, spinell, tanzanitt, thulitt, topas, turkis, turmalin og zirkon.

Agat rediger

Agat består av tynne parallelle og forskjellig fargede lag, som danner konsentriske eller uregelmessige mønstre. Den vanligste fargen er grå nyanser, men noen ganger er den ensfarget. Det kan være mer eller mindre gjennomsiktig.

Agat forekomster finnes i Brasil, India, Egypt, Skottland, Uruguay og Finland. I Norge finnes den steder som Nedre Eiker i Buskerud, Trysil i Innlandet, Eidanger og i Holmestrand i Vestfold. Agat kan også bli funnet i bekker

Akvamarin rediger

Akvamarin er et krystallisert beryllium-mineral. Navnet betyr sjøvann, og kommer fra fargen som strekker seg fra dyp blå til grønn. Jo mørkere blå jo mer verdifull.

Kjente områder hvor akvamarinen finnes er Brasil, Zambia og Vietnam. I Norge forekommer mineralet blant annet i Hurum i Buskerud og på Iveland i Agder.

Amethyst rediger

Ametyst er en lilla variant og den mest ettertraktede varianten av kvarts. Ametyster finnes vanligvis i pegmatitter, i hulrom, druser, sprekker og geoder. Geologisk forekommer de i både gamle og unge bergarter.

Ametyst hentes ut i land som Uruguay og Brasil. I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter, blant annet på Stange i Innlandet.

Citrin rediger

Citrin er en gul til brun kvarts. Den er allment benyttet som en diamant i fasettslipt form og er den mest verdifulle kvartsperlen som brukes i smykker. Nesten alle citrinstener på markedet er varmebehandlet ametyst. Naturlig citrin er gul til oransje og forekommer i mye lysere fargetoner enn varmebehandlet materiale, som er mørk oransje-brun til rødbrunt. Citrin kan også være produsert av varmebehandlet røykkvarts.

Man utvinner citrin i land som Uruguay. I Norge er ametyst funnet på en rekke lokaliteter.

Granat rediger

Granat er en mineralgruppe som har vært brukt siden bronsealderen. Granatkrystaller er som regel rødlige, men finnes også i alle andre farger som oransje, gul, grønn, blå, lilla, rosa og brun. Navnet granat stammer fra det latinske granatus, som sannsynligvis er en referanse til Punica granatum, siden de likner noen granatkrystaller i form, størrelse og farge.

Tsjekkoslovakia og Madagaskar er blant landene som utvinner granat, i Norge finnes den en lang rekke seder.

Jade rediger

Jade finnes i mange farger, vanligst er det grønne og oransje varianter, men det finnes også hvite, gule, røde og blå. Den er en hard og seig bergart noe som gjør den spesielt egnet til utskjæringer. Jade er ikke spesielt kostbart, men er en vakker smykkesten som særlig er populær i Kina. Jade er sterkt knyttet til asiatisk kultur, historie og tradisjon.

Hovedsakelig finnes jade i Kina, Myanmar og Mellom-Amerika.

Larvikitt rediger

Larvikitt er Norges viktigste naturstein som utvinnes i stor skala. Den er en svart magmatisk bergart laget helt av feltspat, som krystalliserer i form av store masser. Den har små sølv-blåaktige skimrende krystaller.

Larvikitt ble i februar 2008 kåret til Norges nasjonalbergart.

Larvikitt finnes kun i Oslofeltet, bruddene ligger hovedsakelig i Larvik i Vestfold og litt inn i Porsgrunn i Telemark.

Spinell rediger

Spinell er et veldig hardt mineral som består av magnesiumaluminat, noen ganger med innblanding av krom og jern. Den har gitt navn til spinellgruppen, med lignende type struktur og krystallstruktur. Den mest ettertraktede fargen er rød, i tillegg forekommer gule, blå og grønne spineller og en sort variant, som kalles pleonast eller ceylonitt.

De viktigste funnstedene er i Myanmar, Sri Lanka og Thailand. I Norge er den kun funnet i Modum og Jotunheimen.

Thulitt rediger

Thulitt er en manganrik ugjennomsiktig rødrosa variant av mineralet zoisitt. Den ble oppdaget i Sauland, Vestfold og Telemark i 1820.

Thulitt er uoffisielt blitt blitt kåret til Norges nasjonalstein.

Den finnes i Australia, Sør-Afrika og Østerrike, og i Norge er den funnet en rekke steder.

Topas rediger

Topas er en hard, gjennomsiktig, krystallinsk mineral bestående av fluorholdig aluminiumsilikat. Den er som regel fargeløs, eller lyseblå, men forekommer også i gule til oransjebrune, rødlige og rosa. Topas er et hydrotermalt mineral, som vanligvis finnes i granitter, granittpegmatitter og rhyolitter, i sedimentære bergarter og enkelte ganger i høymetamorfe bergarter.

Så Topas finnes i Tyskland, USA og Sør-Amerika og en rekke steder i Norge.

Turkis rediger

Turkis er et blå- til grønnfarget kryptokrystallint, den finnes bare noen få steder i verden. Fargen varierer fra intens mellomblå til grønnblå noen inneholder mørkebrune striper.

Det meste av verdens turkis produksjon foregår i det sørvestlige USA.

Zirkon rediger

Zirkon er et silikatmineral av zirkonium. Man finner zirkon som fargeløse, gule, grå, røde, grønne, brune eller sorte varianter. Blå varianter forekommer ikke i naturen, men kan lages kunstig.

Zikon finner man i land som Australia, Sør-Afrika, India, Brasil, Thailand og Ukraina. Den finnes også flere steder i Norge som ved Langesundsfjorden og i Kragerø i Telemark, Iveland og Evje i Agder, Tørdal i Telemark og Seiland i Finnmark.

Andre materialer rediger

Nesten alle materialer kan benyttes til smykker. Noen eksempler er aluminium, aventuringlass, ben, bronse, horn, keramikk, kobber, korall, kubisk zirkonia, lær, messing, perle, perlemor, plast, porselen, rav, rustfritt stål, skjell, tann, tre, tinn, titan og gjenbruksmaterialer som mineralvannsbokser.

Rav rediger

Rav er forstenet harpiks (gjerne kvae fra bartrær). For at rav skal dannes, må harpiksen ende i havet og ligge der i minst 30–50 millioner år. Etter denne lange perioden uten oksygen, og under trykk, forandrer plantesaften seg, og oljeinnholdet reduseres slik at ravet dannes. I motsetning til andre materialer er ofte urent rav mer verdifullt, siden urenhetene ofte består av insekter eller barnåler som ble innkapslet for millioner av år siden. Omtrent 3500 arter av insekter og edderkoppdyr er registrert fra baltisk rav. Ved sliping til smykker varmes ravet opp, slik at det blir mykere. Oppvarmingen kan også forårsake fargeendringer. Rav betraktes som en smykkesten.

Man finner baltisk rav i området rundt Østersjøen. Andre kjente ravforekomster er i Den dominikanske republikk, Chiapas i Mexico, New Jersey USA, Myanmar, Oise Frankrike og i Libanon. Rav er også funnet i Norge, selv om det er sjeldent.

Perle rediger

Perle er en kalkdannelse som oppstår hos muslinger når et sandkorn eller lignende fremmedlegeme trenger inn mellom skalldelene. Selve perlen består av det samme materialet som dannes på muslingskallets innside - perlemor. Tilnærmet perfekte perler er runde og har en iriserende glans, og menneskeheten har gjennom årtusener latt seg tiltrekke av denne spesielle glansen som perler har. Verdens trolig største perle, «Pearl of Puerto», ble funnet av en lokal fisker på øya Palawan i Filippinene rundt 2006, den veide ca. 34 kg. Verdens største perfekte perle, kanskje synonym med «Pearl of Kuwait», 64,5 karat (12,9 gram), ble funnet i Persiagolfen1600-tallet, og måler cirka 7,5 x 5 cm.

Ekte perler er ferskvannsperler og saltvannsperler. Ferskvannsperler dannes i et naturlig prosess i ferskvannsmiljøer som innsjøer, dammer og elver, uten menneskelige inngrep. Ferskvannsperler har gjerne et tykkere lag med perlemor, enn hva for eksempel kulturperler har. Saltvannsperler er dyrket i bløtdyr som lever i saltvann, og er oftest rundere og av høyere kvalitet enn ferskvannsperler. Det finnes flere typer saltvannsperler, inkludert Akoya perler og Tahiti Perler. Kulturperler regnes også som ekte perler men er menneskeskapte perler som produseres ved å sette inn et lite stykke perlemor eller en perle i en østers. Østersen reagerer ved å dekke det fremmede objektet med flere lag av perlemor, noe som skaper en perle. Ekte perler et organisk materiale men betraktes som edelstener.

Syntetiske perler er et perleimitat som blir laget rundt en syntetisk kjerne, som dekkes av en blandingsmasse bestående av blant annet fint knust glass, fiskeskjell, perlemor, «lim» og kjemikalier. Imiterte perler har liten verdi, og lar seg lett skille fra ekte perler. Hvis man skulle være i tvil, kan man ta perlen og føre den over kanten av tennene. Uekte perler har glatt overflate, mens ekte perler er ru, nesten som sandpapir.

Perler produseres hovedsakelig i farvannet mellom Australia og Kina, syntetiske perler produseres blant annet i Japan og Mallorca. I Norge finnes det elvemuslinger som kan ha perler.

Korall rediger

Kalkskjeletter av noen koraller har tradisjonelt blitt brukt til smykker og ornamenter. Spesielt edlekoraller og noen svarte koraller hvis skjelett er hornlignende og harde nok til å bli bearbeidet til en smykkestein. Røde koraller har lenge vært populært for smykker, for eksempel i form av perler som halskjeder, og innen folketro har skjelettet av svart korall vært antatt å ha helsebringende egenskaper.

Kubisk zirkonia rediger

Kubisk zirkonia er den kubisk krystallinske formen av zirkoniumdioksid, er et mineral som blir kunstig fremstilt i stor skala for å brukes som en diamantimitasjon. Det kunstige materialet er hardt, optisk feilfritt og vanligvis fargeløst, men kan også fremstilles i flere forskjellige farger.

Aventuringlass rediger

Aventuringlass er en rustbrunt i gjennomsiktig eller en gyllenrød skimrende glass som inneholder fine splinter eller små krystaller av kobber. Glasset produseres ved å smelte sammen vanlig glass med kobberoksid. Et lignende glass oppnås ved å rulle bladgull inn i glassmassen, som deretter blåses eller støpes. Et av de kjente glassverkene som produserer denne type glass er på Murano.

Overflatebehandling rediger

Det benyttes en lang rekke metoder for å behandle overflaten av smykkematerialer. For metaller er de vanligste høypolering, matting, børstet og hammret. Høypolerte smykker er mest vanlig, og gir metallet en svært reflekterende, skinnende overflate. Satin eller matt finish gir smykket en mindre reflekterende overflate og brukes til å behandle smykkestener.

Under smykkeproduksjon benyttes en rekke forskjellige belegg for å gi dem det ønskelige utsendte. Noen, som emaljering, forgylling eller oksidering, for å gi smykket sitt utsende og andre, som rhodium, for å gi smykket bedre glans eller holdbarhet. Også noen former for lakk benyttes til å beskytte smykkene. Ikke alle av disse overflatebehandlingene er like holdbare, de er utsatt for mekanisk slitasje og noen også for pussing.

Metaller og smykkesteiner kan også få en varmebehandling slik at overflaten forandres og skifter farge. Enkelte produsenter ønske at smykkene skal ha et gammelt uttrykk, patina, og bruker forskjellige metoder for å oppnå dette.

Emalje rediger

Emalje er en type glass som blir smeltet til et overflatebelegg på et metall. Emaljen finnes i alle farger og kan danne alle typer mønstre og bilder. Det finnes er rekke emalje typer og teknikker. Emalje var meget populært under jugend og art deco periodene.

Forgylling rediger

Det er gjennom tidene blitt benyttet flere teknikker for å gi smykker en forgylling (gullbelegg) med gull, på denne måten kan man lage smykke av rimeligere materiale. På begynnelsen av 1800-tallet begynte man med gullfylt teknikk og senere kom også gulldublé teknikken. Begge teknikkene belegger et stykke metall, som kan være sølv, kobber, messing eller bronse, med en forgylling av gull. Sener har man også kunnet forgylle ved hjelp av en elektrolytisk prosess. Smykker som er forgyllet blir ikke gitt gullstempel.

Forsølving rediger

Forsølving er en prosess hvor et metall blir overtrukket med sølv. Denne prosessen utføres ved hjelp av en elektrolytisk prosess. Før man på av 1800-tallet begynte med elektrolyse brukte man sølvplett. Man brukte et basemetall, ofte nysølv, kobber eller messing, som blir dekket med et lag med sølv. Sølvplett var ikke så mye brukt på smykker. Sølvsmykker kan belegges med et tynt lag av 99 prosent sølv for å gi dem ett mer skinnende utsende.

Oksidering rediger

Noen sølvsmykker blir behandlet med en oksideringsprosess for å gi dem en mørkere, antikk utseende. Dette kan også bidra til å redusere behovet for pussing. Det brukes også på smykker av bronse, kobber og gull.

Rhodiumbelegg rediger

Noen sølvsmykker og også gullsmykker belegges med et lag med edelmetallet rhodium for å beskytte mot misfarging. Dette gjør også smykke mer anvendelig for mennesker med metallallergi.

Referanser rediger

  1. ^ a b «A history of jewellery · V&A». Victoria and Albert Museum (engelsk). Besøkt 9. februar 2024. 
  2. ^ «The History of Gothic Jewellery». Mysticum Luna (engelsk). Besøkt 12. februar 2024. 
  3. ^ a b «Spesialister på vakre ting». 
  4. ^ Andersen, Johan Skov (6. mai 2015). «Vikingmoten: De elsket farger, pels og silke». www.forskning.no. Besøkt 10. februar 2024. 
  5. ^ Bangsbo, Sara McClymont (24. mars 2023). «800 år gammel gullskatt funnet i vikingby». www.forskning.no. Besøkt 10. februar 2024. 
  6. ^ «Vikingernes smykker og tøj - hvad havde vikinger på?». Nationalmuseet (dansk). Besøkt 10. februar 2024. 
  7. ^ a b Lysvold, Susanne Skjåstad (17. mai 2019). «Bunadsøljer skulle gi beskyttelse mot underjordiske vesener». NRK. Besøkt 11. februar 2024. 
  8. ^ Eira, Mathis (9. juni 2023). «Sølvbruk i Sápmi». Samiske veivisere. Besøkt 11. februar 2024. 
  9. ^ Berg, Anne Mari Rahkonen (10. desember 2019). «– Hvem skal overta kvensølvet etter meg?». NRK. Besøkt 11. februar 2024. 
  10. ^ «Jewelry of the Roman Empire». MOJ (engelsk). Besøkt 10. februar 2024. 
  11. ^ «Keltisk historie». www.lyrdesign.no (norsk). Besøkt 11. februar 2024. 
  12. ^ «Civilization.ca - Haida - Haida art - Chiefly possessions». www.historymuseum.ca. Besøkt 15. februar 2024. 
  13. ^ «Te Hei Tiki: An Enduring Treasure in a Cultural Continuum | Te Papa». tepapa.govt.nz. Besøkt 15. februar 2024. «Of all Māori personal adornments, the human figure pendants known as hei tiki are the most famous, highly prized and culturally iconic.» 
  14. ^ Graham-McLay, Charlotte (6. desember 2021). «In New Zealand, the Fishhook Pendant Called Hei Matau». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 15. februar 2024. 
  15. ^ «Chinese Jewelry — History, Tradition, and Culture | ChinaFetching». ChinaFetching.com (engelsk). Besøkt 15. februar 2024. 
  16. ^ «Indiske smykker: stilideer og historie - Armonissimo» (norsk). Besøkt 15. februar 2024. 
  17. ^ «Tamilnadu | Fashion | Bangles». web.archive.org. 18. oktober 2013. Besøkt 15. februar 2024. 
  18. ^ «These Various Designs Of Navratna Jewelry Is Just What Every Going-To-Be Bride Must See». www.culturalindia.net (engelsk). Besøkt 15. februar 2024. 
  19. ^ LEAF, THE TRAVEL (2. mai 2018). «The Real Life Under 25 Neck Rings: Karen Long Neck Tribe Thailand». The Travel Leaf (engelsk). Besøkt 15. februar 2024. 
  20. ^ Bloom, Jonathan; Blair, Sheila (14. mai 2009). Grove Encyclopedia of Islamic Art & Architecture: Three-Volume Set (engelsk). OUP USA. ISBN 978-0-19-530991-1. 
  21. ^ «The History of Ancient African Jewelry Facts for Kids (Explained!)». Education site (engelsk). Besøkt 16. februar 2024. 
  22. ^ a b «African Necklace Meaning: History And Symbolism - Symbol Genie». symbolgenie.com (engelsk). 14. mai 2023. Besøkt 16. februar 2024. 

Eksterne lenker rediger