Atlantis er en mytisk øy beskrevet av Platon i dialogene Timaios og Kritias, angivelig basert på en 8.000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon tok med seg til Athen. Atlantis hørte til under havguden Poseidon. Hans sønn Atlas ble stamfar til befolkningen på Atlantis, «atlantidene», som la under seg land helt til Italia og Egypt før de angivelig ble stoppet av Athen, bystaten som var Platons moralske ideal. Etter jordskjelv og flom ble Atlantis til sist oppslukt av havet,[1] «det sunkne Atlantis».

Athanasius Kirchers kart over Atlantis, ute i Atlanterhavet. Fra Mundus Subterraneus 1669, publisert i Amsterdam.Kartet er orientert med sør øverst.

Utover Platon bekrefter ingen andre greske kilder eksistensen av noe Atlantis, og selv gir han ikke en gang opplysninger om befolkningen, språket deres eller landskapet utenfor hovedstaden. I sine dialoger gjorde Platon ofte bruk av myter til å understreke det han mente, i dette tilfellet hans oppfatning av idealstaten. Kritias er en forfallshistorie, der Platon sammenligner hvor grøderik jorden var i Attikas gullalder, sammenlignet med tilstanden på Platons tid. I de angivelig 9.000 årene siden den påståtte krigen mellom Athen og Atlantis, ble Attikas fruktbare jord skylt til havs, og etterlot Attika bart og steinete som «en syk manns knoklete kropp». Dette minner om Hesiods dikt «Arbeid og dager», om «gullalderen»s mennesker som levde tett på Olympens guder, men ble etterfulgt av den ringere «sølvalderslekten», og alt gikk fra galt til verre etter hvert som «bronsealderslekten» ble avløst av «jernalderslekten».[2]

Ifølge Platon lå Atlantis nær «Herkules' klipper» (dvs. de to sidene av Gibraltarstredet), og hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Solon skal ha beskrevet dimensjoner og utforming av byen i detalj. Aristoteles avviste beretningen som fiksjon. I middelalderen og nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.

Teorier om Atlantis' beliggenhetRediger

Dette er en oversikt over steder man mener Atlantis kan ha vært plassert.[3]

SkandinaviaRediger

Olof Rudbeck var en betydelig svensk vitenskapsmann. Som ung oppdaget han lymfesystemet. Han var kirurg, arkitekt, botaniker, astronom, komponist og arkeolog. Da han i 1660-årene ville utarbeide et kart over området ved Mälaren, fant han det han mente var påfallende likheter mellom stedsnavnene der og ved Middelhavet. Som et resultat skrev han verket Atlantica i fire bind på i alt ca. 3.000 sider, utgitt fra 1679 til 1702. Av verket fremgår det at Skandinavia er sivilisasjonens vugge, Atlantis, og at svensk er verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin stammer fra. Rudbeck konkluderte med at ikke bare Atlantis, men også Hades og Olympen lå på «wåra Atlantiska Õö», som han kalte Skandinavia. Han sendte en ekspedisjon til Nordkalotten for å lete etter Hades. Antikkens guder og helter måtte etter hans mening ha vært svensker eller besøkt Sverige. Nordkapp og Kullen i Sverige var minner om Herkules' bedrifter, mens Øresund (og ikke Gibraltarstredet) var de egentlige «Herkules' søyler». Likeledes var Tjøme det Thymaterion som Gibraltar-farerne Hanno og Skylaks hadde besøkt i århundrene f.Kr. Skylaks hadde ifølge Rudbeck også besøkt Arendal og Grimstad.[4]

De teoriene satte heller ikke hans samtid større lit til. Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot anførte i sin encyklopedi Rudbeck som et eksempel på hvorfor man ikke skal blande mytologi og etymologi.[5]

SpaniaRediger

I 2011 hevdet professor Richard Freund fra Hartford-universitetet i Connecticut at Atlantis befant seg i Europas største våtmarksområde, Donaña-parken nord for Cádiz i Spania. Juan Villarías-Robles, antropolog ved den spanske regjeringens vitenskapelige forskningsinstitutt, CSIC, og medarbeider i teamet som undersøker gamle bosetninger i Donaña, er uenig i professor Freunds konklusjoner. Ifølge ham er professoren opptatt av sin egen kontroversielle teori om at kong Salomon var på leting etter elfenben og gull i Tartessos.[6]

Ved Malta i MiddelhavetRediger

Malta finnes ruiner fra en eldgammel kultur. Malta er derfor utpekt som ett av de stedene der Atlantis kan ha befunnet seg. Der er rester av byggverk reist av kjempesteiner, og oppmuringer som kan ligne vannkanaler, kanskje som en del av et større system.

Under siste istid var store deler av vannet i havene bundet opp i isbreer. Man regner med at havet sank rundt 130 meter. Gibraltar har snittdybde på 375 meter, så Middelhavet ble ikke adskilt fra Atlanterhavet. Det ble imidlertid Svartehavet, siden Dardanellene har en dybde på 23 meter. den majestetiske og enorme fyllingen av Svartehavet skjedde for rundt 8-9000 år siden, og tok rundt 400 år, med en gigantisk vannføring. Overflaten på Svartehavet før fylling var på ca -400 meter. Store elver med svær vannføring fra bresmelting i nord, må ha laget digre elvedelta med ypperlig matjord i Svartehavet. Men vanntilførselen var ikke nok til å kompensere for avdampingen, så derfor en reduksjon av vannmengden i Svartehavet. Det kan godt tenkes at det finnes rester etter jordbruksarealer med kanaler og vanningsanlegg tilsvarende oldtidens Samarkand et eller annet sted i Svartehavet. Malta kan ha vært mye større og kan ha hatt by og havneanlegg som nå ligger 130 meter under vann. Det er noe avhengig av havsokkelen rundt øyen. Poenget er at rester må finnes under vann, sannsynligvis på -130 meter. Det gjelder for så vidt også hele den nordafrikanske kysten, og dessuten resten av Middelhavet. Platon har skildret fyllingen av Svartehavet, i en separat fortelling, så man har valgt å se bort fra samfunnene som ble oversvømt der. Det kan være en feil, fordi Platon har sitt underlag fra Egypt, fra et skript 300 år eldre enn Platon. Det gjør at egypterne kan ha skildret den samme begivenheten, mens Platon har brukt den som en separat begivenhet. Tidspunktet for fyllingen av Svartehavet passer med Platons tidsangivelser. Den gigantiske fyllingen av Svartehavet, er et klimatologisk fenomen av slike dimensjoner at det må ha avstedkommet mengder av sagn og myter hos befolkninger som ikke har hatt muligheter til å få med seg det totale omfanget av begivenheten. De første bysamfunnene man har datert i Tyrkia er rundt 11000 år gamle. Ergo var det i hvert fall i denne delen av verden kunnskaper om utvikling av bysamfunn 2-3000 år før fyllingen av Svartehavet. Fyllingen av Middelhavet fra minus 130 meter til minus 23 meter må ha skjedd fra 13000 til 9000 år siden. I denne perioden er det lite som tyder på byutviklinger i vestlige deler av Middelhavet.

Santorini/ThiraRediger

Santorini er en gresk øy i Egeerhavet. I 1627 f.Kr. opplevde øya en gigantisk vulkansk eksplosjon som skapte store flodbølger og ødela mange av de kystnære sivilisasjonene ved Middelhavet. Denne versjonen stemmer ikke med Platons versjon av Atlantis' fall, ved at, f.eks., Santorini ligger langt ifra Herakles' klipper. Det er allikevel mulig at den voldsomme naturkatastrofen kan ha gitt opphav til legender som senere har inspirert historiefortellere og filosofer som Platon. Et vulkanutbrudd av en viss størrelse vil bringe med seg rystelser i form av jordskjelv – noe havguden Poseidon ble ansett for å være ansvarlig for – og det virker sannsynlig at en slik naturkatastrofe kan ha gitt folk i nærliggende områder den oppfatningen at de hadde mistet gudenes gunst, slik legenden om Atlantis også beskriver.

KretaRediger

En annen teori, som ble fremmet av K. T. Frost i The Times den 19. januar 1909, går ut på at Kreta ble oversvømmet av en tidevannsbølge forårsaket av vulkanutbruddet på Santorini.[7]

Nord-AmerikaRediger

Mange forfattere på 1500- og 1600-tallet antok at kontinentet Platon beskrev var identisk med Amerika. Blant tilhengerne av denne teorien var John Swan, som dermed tror at Amerika/Atlantis sank for en periode for så å dukke opp igjen da det var glemt.

AtlanterhavetRediger

Mange har plassert Atlantis i Atlanterhavet fordi det er oppkalt etter Atlas. Otto Muck, en forsker fra Wien, mente Atlantis måtte ha vært plassert i nærheten av Puerto Rico-platået. Han mente en asteroides nedslag på jorden med etterfølgende tidevannsbølge, forårsaket Atlantis' undergang. Athanasius Kircher, den jesuittiske oldtidsgranskeren, mente derimot at han tre århundre tidligere hadde funnet ut at fjelltoppene i Azorene var det sunkne Atlantis. Ignatius T. T. Donnelly, også omtalt som Atlantis-forskningens far, var en amerikansk kongressmann som levde på 1800-tallet. Han kom frem til at det en gang eksisterte en stor øy i Atlanterhavet ved munningen til Middelhavet (Gibraltarstredet). Dette skulle da ha vært restene av et atlantisk kontinent.

 
Platon avbildet av renessansemaleren Rafael.

Eldre beretninger om AtlantisRediger

PlatonRediger

Platons beretninger om Atlantis er å finne i dialogene Timaios og Kritias, vanligvis datert tilbake til ca. 370 f.Kr., er de tidligst kjente referansene til Atlantis. Timaios består av en innledning, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner. I innledningen forestiller Sokrates seg det ideelle samfunn. Kritias beretter så om Solons reise til Egypt der han hørte historien om Atlantis.

Kritias nevner en visstnok historisk hendelse som ville være det perfekte eksempel, og følger opp ved å beskrive Atlantis i Kritias, for det meste dets opprinnelse og form. Det gamle Athen beskrives som det perfekte samfunnet, med Atlantis som sin motsetning. Kritias' fortelling hevdes å ha blitt nedskrevet etter den athenske lovgiveren Solons reise til Egypt, der presten Sonchis i Teben oversatte det til gresk for ham.

Atlantis i fiksjonenRediger

Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger, og på øya i midten lå kongepalasset som i glans og prakt kun ble overgått av tempelet i sentrum av indre borggård som var reist til ære for Poseidon.

Men verken gull eller prakt kunne tilfredsstille atlantidene. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Kritias, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg.

Palasskomplekset i AtlantisRediger

Fremst blant de mange kostelighetene i Platons Atlantis var det praktfulle palasskomplekset. Det var bygd på øya som dannet sentrum av hovedstaden, og var omgitt av tre ringformede, konsentriske, brede kanaler. I midten av borggården som den kongelige residensen var plassert rundt, lå Poseidons tempel. Hele komplekset var reist av Poseidons eldste sønn Atlas, den første kongen i Atlantis, men herskerne som fulgte Atlas på tronen, var ikke fornøyd med å etterlate senteret for sin makt slik de overtok det.

Platon skrev:

«Siden det ble overtatt av de ulike kongene som arv fra forgjengeren, og hver og en prøvde etter beste evne å overgå denne i å utsmykke palasset, inntil de hadde gjort det til et under å skue, så stort og vakkert var det.»

Besøkende til palassanlegget måtte først følge en bred hovedgate som gikk over de tre kanalene, før de kom fram til slottsportalene som ledet gjennom en steinmur med kledning i messing, en mur kledd i tinn, og innerst en mur kledd i Orichalcum som «funklet rødt som ild». Innenfor de to ytre praktfulle murene var aristokratiets herskapshus. Ifølge teksten var ringmurene, broene og porttårnene bygget med hvit, svart og rød stein som var brutt ut av grunnen under den sentrale øya og fra ringøyene under bygging av kaianlegg ved å utvide ringkanalene.

Om de atlantiske fyrstene sier Kritias:

«Rikdommene deres var så umåtelige at deres like aldri før var sett i noe kongehus, og det skal godt gjøres å se det siden.»

Atlantis' herskereRediger

I hjertet av palasskomplekset lå Poseidontemplet. Her kom de ti allierte fyrstene jevnlig sammen for å fastholde sine lover. Templet var et bevis på atlantidenes dyktighet innen metallarbeid.

«En avsperring av gull innhegnet Cleito og Poseidons helligdom. Templets yttervegger var dekt med sølv, spirene med gull. Innvendig var taket laget i elfenben, prydet med gull, sølv, og orichalcum; og alt annet der inne – vegger, søyler, og gulv – var belagt med Orichalcum.»

Der inne sto en kjempestatue av Poseidon som fører av en vogn trukket av seks bevingede hester. Rundt ham var hundre små statuer av nereider – nymfer ridende på delfiner.

Overkongen av Atlantis og hans ni brødre, konger i de ni andre selvstendige rikene kom sammen i templet vekselsvis hvert 5. og 6. år for å holde etisk råd og stadfeste og avsverge deres allianse. De ofret en okse på et ildsted før de satte seg rundt glørene og traff kongemøtets avgjørelser. Disse ble risset inn på en gulltavle og dedisert til templet.

Kritias forteller at:

«Gjennom mange slektledd....bibeholdt de et sannferdig og på alle vis opphøyd sinnelag som forenet omtanke og klokskap; både i livets mange aspekter, og i samkvem med hverandre.»

Atlantis' undergangRediger

Ifølge Kritias hadde atlantidene på høyden av sin makt herredømme over det meste av middelhavsområdet, og de ble med tiden fylt av havesyke og urettskaffen makt. Atlantidenes herskere hadde ikke lenger det guddommelige klarsyn i seg som lot dem holde sanne dyder høyere enn materielle goder.

«Men når den guddommelige delen av deres opphav begynte å tynnes ut, ved at blodet ble oppblandet med de dødeliges, kunne de ikke lenger opprettholde sin lykksalighet, men fornedret seg.»

De sendte hærstyrker for å erobre Aten, og områdene videre østover. Da grep Zevs inn, og han dømte hele Atlantis til en total og brå undergang. På et døgn var Atlantis utslettet av de guddommelige naturkreftene.

Ifølge Platon skrev Solon at innseilingen til Atlantis allerede på hans tid var ufarbar og blokkert av mudder og grunner.

TroRediger

Historien om Atlantis spilte en viktig rolle i det nittende århundres okkulte renessanse. Den amerikanske kongressmannen og forfatteren Ignatius Donnelly utga i 1881 boka Atlantis: The Antediluvian World. I denne boka lanseres teorien om at alle gamle høykulturer stammer fra Atlantis.

I H. P Blavatskys teosofi presenteres påstanden om at pyramidene i Egypt og Mexico ble reist av flyktninger fra Atlantis. Disse esoteriske og ahistoriske teoriene ble videreutviklet av C. W. Leadbeater, Rudolf Steiner, Edgar Cayce og andre.

Skrue McDuck drar på leting i Carl Barks-historien The secret of Atlantis.[8] Sagnet er tema i et stort antall romaner, filmer, tegneserier og sanger, og fortsetter å fascinere den dag i dag.

ReferanserRediger

  1. ^ «Atlantis» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. august 2022 fra [1]
  2. ^ Thomas Hoffmann: «Atlantis – myte eller virkelighet?», 29. mai 2011
  3. ^ Clarke, Arthur C. : Illustrert vitenskaps store bok om mystikk, Illustrert vitenskap, s. 19–21
  4. ^ [2] Frans-Arne Stylegar: «Atlantis»
  5. ^ Frans-Arne Stylegar: «Atlantis»
  6. ^ Owen, Edward: «Lost city of Atlantis 'buried in Spanish wetlands'», The Telegraph 14. mars 2011
  7. ^ Frost, K. T. (1913): The Critias and Minoan Crete, The Journal of Hellenic Studies, Bind 33, ss. 189-206
  8. ^ Carl Barks: The secret of Atlantis

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger