Kåre Willochs regjering

Norges regjering 1981–1986
(Omdirigert fra «Regjeringen Willoch»)

Kåre Willochs regjering var Norges regjering fra 14. oktober 1981 til 9. mai 1986. Den ble utnevnt som en ren Høyre-regjering, men ble utvidet med flere partier underveis i perioden.

Kåre Willochs regjering

Norges regjering
Formet14. oktober 1981
Oppløst9. mai 1986
Organisering
MonarkOlav V
Ant. ministere17
Partier  Høyre
ForgjengerGro Harlem Brundtlands første regjering
EtterkommerGro Harlem Brundtlands andre regjering

Etter stortingsvalget 1981 var det borgerlig flertall på Stortinget, med Høyre som største borgerlige parti med 53 representanter og 31,7 prosent av stemmene. Høyre gikk først alene inn i regjering og den var dermed en mindretallsregjering. Regjeringen ble den første rene Høyre-regjeringen siden 1928. Senere ble den 8. juni 1983 utvidet til en koalisjonsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Regjeringen ble da en flertallsregjering med totalt 79 representanter bak seg på Stortinget (78 var nødvendig for flertall).

Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen en mindretallsregjering, med 78 representanter bak seg i Stortinget (79 nødvendig for flertall). Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets (Frp) to representanter. Regjeringen satt til 9. mai 1986.[1] Den falt etter et kabinettsspørsmål i Stortinget.

Regjeringens politikk rediger

1980-tallet er blitt omtalt som «liberaliseringstiåret» i norsk historie.[2] Regjeringen forbindes ofte med «nyliberalismens gjennombrudd» i norsk politikk, selv om en slik endring så smått hadde begynt allerede før Arbeiderpartiet tapte makten ved valget i 1981 og den fortsatte etter at Ap på nytt fikk makten i 1986. Dette nyliberale gjennombruddet er særlig blitt knyttet til liberalisering av bankmarkedet og av boligpolitikken, samt oppheving av kringkastingsmonopolet og liberalisering av lukkeloven. De to første var i gang allerede før regjeringen tiltrådte, men det er særlig de to siste Willoch-regjeringen bidro til at ble gjennomført.[3] Når det gjaldt endringer av lukkeloven – som regulerte åpningstider for butikker og utsalgssteder – var det alt nedsatt et utvalg, Åpningstidsutvalget, før valget i 1981 som leverte en NOU som dannet grunnlaget for endringene som Willoch-regjeringen gjennomførte. Kort tid etter valget åpnet regjeringen for at det kunne etableres nærradioer i Norge, og avviklingen av kringkastingsmonopolet til NRK var dermed i gang.

Regjeringens avgang rediger

Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la regjeringen frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet satte imidlertid som krav for å gå med på en avgiftsøkning de egentlig var for, at Willoch også hevet toppskatten. Dette var Willoch ikke villig til å gå med på ettersom Høyre mente det kunne skade den økonomiske veksten. Regjeringen var nå avhengig av Fremskrittspartiets støtte for å overleve, men Carl I. Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før regjeringen stilte kabinettsspørsmål om påskepakken sendte Frp ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet, og regjeringen gikk av 9. mai 1986.

Sammensetning rediger

Navn Parti Rang Fra Til
Statsminister   Kåre Willoch
(1928–2021)
H 14. oktober 1981 9. mai 1986
Utenriksminister   Svenn Stray
(1922–2012)
H 14. oktober 1981 9. mai 1986
Statsråd i Navn Parti Rang Fra Til
Finansdepartementet Rolf Presthus
(1936–1988)
H 14. oktober 1981 25. april 1986
Arne Skauge
(1948–)
H 25. april 1986 9. mai 1986
Industridepartementet Jens-Halvard Bratz
(1920–2005)
H 14. oktober 1981 16. september 1983
  Jan P. Syse
(1930–1997)
H 16. september 1983 4. oktober 1985
Petter Thomassen
(1941–2003)
H 4. oktober 1985 9. mai 1986
Handelsdepartementet Arne Skauge
(1948–)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
Asbjørn Haugstvedt
(1926–2008)
KrF 8. juni 1983 9. mai 1986
Forsvarsdepartementet Anders C. Sjaastad
(1942–)
H 14. oktober 1981 25. april 1986
Rolf Presthus
(1936–1988)
H 25. april 1986 9. mai 1986
Fiskeridepartementet Thor Listau
(1938–2014)
H 14. oktober 1981 4. oktober 1985
  Eivind Reiten
(1953–)
Sp 4. oktober 1985 9. mai 1986
Helse- og sosialdepartementet Leif Arne Heløe
(1932–)
H 14. oktober 1981 9. mai 1986
Samferdselsdepartementet Inger Koppernæs
(1928–1990)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
Johan J. Jakobsen
(1937–2018)
Sp 8. juni 1983 9. mai 1986
Kommunal- og arbeidsdepartementet Arne Rettedal
(1926–2001)
H 14. oktober 1981 9. mai 1986
Olje- og energidepartementet Vidkunn Hveding
(1921–2001)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
  Kåre Kristiansen
(1920–2005)
KrF 8. juni 1983 9. mai 1986
Justisdepartementet Mona Røkke
(1940–2013)
H 14. oktober 1981 3. oktober 1985
  Wenche Frogn Sellæg
(1937–)
H 3. oktober 1985 9. mai 1986
Forbruker- og administrasjonsdepartementet Astrid Gjertsen
(1928–2020)
H 14. oktober 1981 18. april 1986
  Astrid Nøklebye Heiberg
(1936–2020)
H 18. april 1986 9. mai 1986
Landbruksdepartementet Johan C. Løken
(1944–2017)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
Finn T. Isaksen
(1924–1987)
Sp 8. juni 1983 4. oktober 1985
Svein Sundsbø
(1943–)
Sp 4. oktober 1985 9. mai 1986
Miljøverndepartementet   Wenche Frogn Sellæg
(1937–)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
Rakel Surlien
(1944–)
Sp 8. juni 1983 9. mai 1986
Kirke- og undervisningsdepartementet Tore Austad
(1935–)
H 14. oktober 1981 8. juni 1983
  Kjell Magne Bondevik
(1947–)
KrF 8. juni 1983 9. mai 1986
Kirke- og undervisningsdepartementet
(kultursaker)
Lars Roar Langslet
(1936–2016)
H 14. oktober 1981 1. januar 1982
Kulturdepartementet Lars Roar Langslet
(1936–2016)
H 1. januar 1982 9. mai 1986
Konsultativ statsråd Reidun Brusletten
(1936–)
KrF 8. juni 1983 1. januar 1984
Departementet for utviklingshjelp Reidun Brusletten
(1936–)
KrF 1. januar 1984 9. mai 1986

Referanser rediger

  1. ^ «Willoch, Kåre». Stortinget. Besøkt 6. mai 2010. 
  2. ^ Stugu 2012: 245
  3. ^ Stugu 2012: 246

Litteratur rediger