Veibruksavgift på bensin

Veibruksavgiften på bensin (bensinavgiften) er en særavgift til statskassen som ble innført i 1933. Den har, i likhet med veibruksavgiften på autodiesel, til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp (eksklusive utslipp av CO₂) som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten omfatter bensin. Videre omfattes blandinger dersom bensin er hovedbestanddelen, og hvor blandingen kan benyttes som motordrivstoff. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bensin som anvendes i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk.

Avgiftssatsene i 2019 er 5,25 kroner per liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 5,29 kroner per liter for lavsvovlet (under 50 ppm svovel) og annen bensin.

Statens inntekter fra veibruksavgiften på bensin utgjorde i 2008 om lag 7,9 milliarder kroner.

Andre avgifter på bensin

Bensin er i tillegg til veibruksavgift også ilagt CO₂-avgift og merverdiavgift. I 2010 er CO₂-avgiften på bensin 0,86 kroner per liter mens merverdiavgiften er på 25 % Med en pumpepris på 12,50 kroner per liter vil 2,50 kroner (20 %) være merverdiavgift, 4,54 kroner (36 %) være veibruksavgift og 0,86 kroner (7 %) være CO₂-avgift. Samlet utgjør avgiftene på bensin i dette tilfellet 7,90 kroner per liter eller om lag 63 % av pumpeprisen.

Se også

• Veiprising
• Eksternaliteter

Eksterne lenker

• Særavgiftsloven
• Særavgiftsforskriften
• Toll- og avgiftsdirektoratet
• Veibruksavgift på drivstoff Arkivert 27. september 2019 hos Wayback Machine.