Jens-Halvard Bratz

norsk politiker og industrimann

Jens-Halvard Bratz (født 21. april 1920 i Østre Aker, død 19. januar 2005 i Oslo) var en norsk industrileder og politiker (H). Han var administrerende direktør i Grorud Jernvarefabrikk 1962–1981, en tid da bedriften opplevde en sterk ekspansjon, før han var industriminister i Kåre Willochs regjering 1981–1983. Bratz innehadde en rekke sentrale styreverv, blant annet som president i Norges Industriforbund og formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening.[2]

Jens-Halvard Bratz
Født21. april 1920[1]Rediger på Wikidata
Østre AkerRediger på Wikidata
Død19. januar 2005[1]Rediger på Wikidata (84 år)
OsloRediger på Wikidata
Ektefelle Sissel Lie (19461983)[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, bedriftslederRediger på Wikidata
Embete Norges industriminister (19811983)Rediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Norges industriminister
14. oktober 1981–16. september 1983
ForgjengerFinn Kristensen
EtterfølgerJan P. Syse
Norges Industriforbunds president
1971–1973
ForgjengerHarald Throne-Holst
EtterfølgerRein Henriksen

Familie og yrkeslivRediger

Han ble født i Østre Aker i 1920. Foreldrene var direktør Ragnvald Bratz (1889–1968) og Oline Henriksen (1892–1974). Faren var administrerende direktør ved Grorud Jernvarefabrikk som han grunnla i 1917. Jens-Halvard Bratz giftet seg i 1946 med hoffdame Sissel Lie (1922–1983), datter av Trygve Lie, og som enkemann giftet han seg i 1985 med Evelyn Heje (født Lorentzen). Jens-Halvard Bratz bodde på Furuset under hele sin oppvekst og sitt voksne liv, og gjennom sine store friluftsinteresser var han sterkt knyttet til Østmarka.[2]

Bratz gikk middelskolen i Østre Aker, og han tok artium ved Oslo handelsgymnasium i 1940. Under okkupasjonen var han aktiv motstandsmann i Distrikt 13 i Milorg. Etter frigjøringen hadde han studieopphold i Storbritannia og USA. Han ble ansatt i produksjonen ved farens fabrikk i 1941. I ung alder var han igjennom både innkjøp, lønnsforhandlinger, personalsaker og salg, og etter hvert representerte han bedriften i eksterne forhandlinger og organisasjoner.[2] I 1950 ble han disponent, og i 1962 ble han administrerende direktør. Med årene ute i fabrikken fikk han grunnlaget for gode lederegenskaper. Bratz ble senere meget avholdt og respektert.[2].[3]

Fabrikken hadde 400 ansatte da han overtok i 1962. Boligbyggingen etter krigen førte til en sterk ekspansjon av bedriftens virksomhet og antall ansatte økte til om lag 600 ansatte.[2] Nye produkter ble sagblader, håndsager og skogsverktøy, som for det meste hadde blitt importert før den tiden. Grorud Jernvarefabrikk tok etter hvert store markedsandeler både i USA og Europa.[2]

Foruten virket i egen bedrift hadde Bratz en rekke styreverv i industribedrifter og var medlem av mange bedriftsforsamlinger. Han innehadde også offentlige verv, blant annet som styreformann i Distriktenes utbyggingsfond 1983–1985 og styreleder i Den Norske Industribank 1984–1987. Bratz var svært aktiv i organisasjonslivet. Blant hans verv kan nevnes formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening 1965–1968, formann i Oslo krets av Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) 1970–1981, visepresident i Norges Industriforbund 1969–1971, president i Norges Industriforbund 1971–1973 samt ordfører i Norsk Arbeidsgiverforenings sentralstyre 1979–1981 og 1983–1985.

Politisk arbeidRediger

Han var formann i Høyres økonomistyre 1974–1981 og medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg. Som statsråd 1981-1983 var han også medlem av Høyres sentralstyre.[3] Han ble utnevnt til industriminister i Kåre Willochs regjering 14. oktober 1981. Bratz var med sine 61 år regjeringens eldste.[4] Med seg i Industridepartementets politiske ledelse hadde han statssekretær Arnulf Ingebrigtsen og politisk rådgiver Kristin Clemet.

Som industriminister var han omstridt, noe som i ettertid gjerne tillegges hans manglende politiske erfaring heller enn hans faglige kvalifikasjoner.[5] Blant problemene som tårnet seg opp var Kongsberg Våpenfabrikk-saken, med store avvik i forhold til budsjett for statsbedriften.[5] Dette var ikke et enestående eksempel i forhold til andre statsbedrifter.[3] Ifølge Erna Solberg sørget Bratz for en snuoperasjon i norsk industripolitikk, bort fra 1970-årenes omfattende selektive støtteordninger, og la grunnlaget for ny vekst.[3] Da han søkte avskjed 16. september 1983 var dette angivelig av personlige grunner.[6] Professor Frank Aarebrot har hevdet at Bratz ble presset ut slik at Jan P. Syse kunne tre inn og rydde opp.[5]

UtmerkelserRediger

Bratz ble i 1976 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og var i tillegg kommandør av den svenske Vasaordenen fra 1974.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no
  2. ^ a b c d e f «Jens-Halvard Bratz». Norsk biografisk leksikon. 
  3. ^ a b c d «Nekrolog: Jens-Halvard Bratz». Aftenposten. 28. januar 2005. 
  4. ^ «Gode gamle dager». Verdens Gang. 20. november 2005. 
  5. ^ a b c «Politikerne som var for smarte». Dagbladet. 16. mars 2004. 
  6. ^ «Syse inn i Regjeringen». Aftenposten. 15. september 1983. 

LitteraturRediger

  • Bratz, Jens-Halvard: Kan EEC gi oss mer avansert industri?. Oslo: 1971.

Eksterne lenkerRediger