Jens-Halvard Bratz

norsk politiker og industrimann

Jens-Halvard Bratz (født 21. april 1920 i Østre Aker, død 19. januar 2005 i Oslo) var en norsk industrileder og politiker (H). Han var administrerende direktør i Grorud Jernvarefabrikk 1962–1981, en tid da bedriften opplevde en sterk ekspansjon, før han var industriminister i Kåre Willochs regjering 1981–1983. Bratz innehadde en rekke sentrale styreverv, blant annet som president i Norges Industriforbund og formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening.[2]

Jens-Halvard Bratz
Født21. apr. 1920[1]Rediger på Wikidata
Østre AkerRediger på Wikidata
Død19. jan. 2005[1]Rediger på Wikidata (84 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, bedriftslederRediger på Wikidata
Ektefelle Sissel Lie (19461983)[1]Rediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Norges industriminister
14. oktober 1981–16. september 1983
ForgjengerFinn Kristensen
EtterfølgerJan P. Syse
Norges Industriforbunds president
1971–1973
ForgjengerHarald Throne-Holst
EtterfølgerRein Henriksen

Familie og yrkeslivRediger

Han ble født i Østre Aker i 1920. Foreldrene var direktør Ragnvald Bratz (1889–1968) og Oline Henriksen (1892–1974). Faren var administrerende direktør ved Grorud Jernvarefabrikk som han grunnla i 1917. Jens-Halvard Bratz giftet seg i 1946 med hoffdame Sissel Lie (1922–1983), datter av Trygve Lie, og som enkemann giftet han seg i 1985 med Evelyn Heje (født Lorentzen). Jens-Halvard Bratz bodde på Furuset under hele sin oppvekst og sitt voksne liv, og gjennom sine store friluftsinteresser var han sterkt knyttet til Østmarka.[2]

Bratz gikk middelskolen i Østre Aker, og han tok artium ved Oslo handelsgymnasium i 1940. Under okkupasjonen var han aktiv motstandsmann i Distrikt 13 i Milorg. Etter frigjøringen hadde han studieopphold i Storbritannia og USA. Han ble ansatt i produksjonen ved farens fabrikk i 1941. I ung alder var han igjennom både innkjøp, lønnsforhandlinger, personalsaker og salg, og etter hvert representerte han bedriften i eksterne forhandlinger og organisasjoner.[2] I 1950 ble han disponent, og i 1962 ble han administrerende direktør. Med årene ute i fabrikken fikk han grunnlaget for gode lederegenskaper. Bratz ble senere meget avholdt og respektert.[2].[3]

Fabrikken hadde 400 ansatte da han overtok i 1962. Boligbyggingen etter krigen førte til en sterk ekspansjon av bedriftens virksomhet og antall ansatte økte til om lag 600 ansatte.[2] Nye produkter ble sagblader, håndsager og skogsverktøy, som for det meste hadde blitt importert før den tiden. Grorud Jernvarefabrikk tok etter hvert store markedsandeler både i USA og Europa.[2]

Foruten virket i egen bedrift hadde Bratz en rekke styreverv i industribedrifter og var medlem av mange bedriftsforsamlinger. Han innehadde også offentlige verv, blant annet som styreformann i Distriktenes utbyggingsfond 1983–1985 og styreleder i Den Norske Industribank 1984–1987. Bratz var svært aktiv i organisasjonslivet. Blant hans verv kan nevnes formann i Jern- og Metallvarefabrikkenes Landsforening 1965–1968, formann i Oslo krets av Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) 1970–1981, visepresident i Norges Industriforbund 1969–1971, president i Norges Industriforbund 1971–1973 samt ordfører i Norsk Arbeidsgiverforenings sentralstyre 1979–1981 og 1983–1985.

Politisk arbeidRediger

Han var formann i Høyres økonomistyre 1974–1981 og medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg. Som statsråd 1981-1983 var han også medlem av Høyres sentralstyre.[3] Han ble utnevnt til industriminister i Kåre Willochs regjering 14. oktober 1981. Bratz var med sine 61 år regjeringens eldste.[4] Med seg i Industridepartementets politiske ledelse hadde han statssekretær Arnulf Ingebrigtsen og politisk rådgiver Kristin Clemet.

Som industriminister var han omstridt, noe som i ettertid gjerne tillegges hans manglende politiske erfaring heller enn hans faglige kvalifikasjoner.[5] Blant problemene som tårnet seg opp var Kongsberg Våpenfabrikk-saken, med store avvik i forhold til budsjett for statsbedriften.[5] Dette var ikke et enestående eksempel i forhold til andre statsbedrifter.[3] Ifølge Erna Solberg sørget Bratz for en snuoperasjon i norsk industripolitikk, bort fra 1970-årenes omfattende selektive støtteordninger, og la grunnlaget for ny vekst.[3] Da han søkte avskjed 16. september 1983 var dette angivelig av personlige grunner.[6] Professor Frank Aarebrot har hevdet at Bratz ble presset ut slik at Jan P. Syse kunne tre inn og rydde opp.[5]

UtmerkelserRediger

Bratz ble i 1976 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og var i tillegg kommandør av den svenske Vasaordenen fra 1974.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f «Jens-Halvard Bratz». Norsk biografisk leksikon. 
  3. ^ a b c d «Nekrolog: Jens-Halvard Bratz». Aftenposten. 28. januar 2005. 
  4. ^ «Gode gamle dager». Verdens Gang. 20. november 2005. 
  5. ^ a b c «Politikerne som var for smarte». Dagbladet. 16. mars 2004. 
  6. ^ «Syse inn i Regjeringen». Aftenposten. 15. september 1983. 

LitteraturRediger

  • Bratz, Jens-Halvard: Kan EEC gi oss mer avansert industri?. Oslo: 1971.

Eksterne lenkerRediger