Pariahunder
| Artikkelen inngår i serien om tamhunden |
|---|
 |
| FCI-grupper |
|
Gjeterhunder |
| Andre grupper |
| Lister |
|
Hunderaser alfabetisk |
Pariahunder (av tamilsk paraiyar, som betyr omstreifende og egentlig viste til en tamilsk folkegruppe av kasteløs rang, nå mer kalt daliter) refererer til såkalte streifhunder, også kalt pyehunder og strayhunder.
I mange tilfeller er pariahunder urhunder, men selv om urhunder kan kalles pariahunder, kan ikke alle pariahunder kalles urhunder. Urhunder er nemlig som oftest landraser eller dingoer, mens pariahunder er herreløse hunder som streifer fritt omkring og livnærer seg i tilknytning til mennesker, uten å ha noe mer med disse å gjøre.
Beskrivelse rediger
Pariahunder er hunder som i varierende grad bærer preg av domestisering. De streifer fritt omkring og har en mer primitiv atferd enn vanlige tamhunder, selv om de ofte også er kjæledyr.
Pariahunder har gjennom tusener av år levd i tilknytning til mennesker, men graden av tilknytning har alltid variert mye. I Norge vil man trolig kalle slike hunder for villhunder eller ville løshunder, men det er en alt for enkel beskrivelse av det som i mange tilfeller trolig tilhører våre aller eldste hunder hva opprinnelse angår. Flere av dem anerkjennes som urhunder. Dette er hunder som i varierende grad en gang i tiden har vært domestiserte, men av ukjente årsaker blir mer eller mindre vill igjen. Kun noen få kan imidlertid kalles ordentlig ville. Disse klassifiseres gjerne som dingoer (C. l. dingo) og regnes om de eldste typene. Andre er enten halvville eller på andre måter primitive. Mange har et eierskap, men lever som landrase og får ofte lov til formere seg fritt i sitt naturlige habitat.
Av type er pariahunden den eldste hunden vi har, og som sådan viser den en rekke fellestrekk innad i gruppen. Dette er trekk som savner landegrenser. Det mest karakteristisk trekket er at nesten alle ser ut til å ligne slanke spisshunder. Et karaktertrekk er også skrukkene flere av disse hundene har i pannen (selv om de er gjemt av pelsen hos noen av dem), men de har også andre anatomiske og eksteriørmessige felles særtrekk. Mange av typene har mer velutviklede tenner enn vanlige hunder. Det er derfor ikke uvanlig at pariahunder på 15–20 kg kan ha rovtenner på størrelse med en velvoksen rottweiler. De ekte dingoene har gjerne ennå større rovtenner i forhold til størrelsen.
Pariahunder har gjerne et langstrakt og trekantet hode med spisse trekantede stående eller delvis stående ører. Ørene er gjerne også svært bevegelige sammenlignet med tradisjonelle hunder. Halen har ofte et litt buskete preg, men ikke alltid, og den bæres gjerne enten ringlet over ryggen eller hevet over ryggen som en sigd. Pariahunder er også meget hurtige hunder, og når de løper rettes gjerne halen ut må myndevis. De er mer utholdende enn storparten av myndene, men ikke fullt så hurtige. Når de jakter bruker de både syn, lukt og hørsel like aktivt.
Pelsen er gjerne kort eller semi-kort og alltid slett og enten tett tilligende eller svakt skrånede ut fra kroppen, avhengig av lokasjon. I tempererte strøk utvikler de tett underull vinterstid, i varme strøk har de kanskje ingen underull. I størrelse varierer de gjerne fra relativt små (ca. 8 kg) til mellomstore ( opp mot 25 kg). Pariahunder kommer i alle mulige farger, fargekombinasjoner og mønstre, men de fleste har en lys sandfarget til mørk gulbrun og rødgul grunnfarge. Lokale typer kan imidlertid variere fra hvit til sort. Hvite tegninger er uansett vanlig, som oftest i brystregionen og på den nedre delen av benene og ytterst på haletippen.
Det kan se ut som om alle hunder vil ende med et tilnærmet slikt utseende om de får formere seg fritt over lang tid.
Atferd rediger
Utdypende artikkel: Primitiv atferd hos tamhund
Pariahunder har i mindre grad enn andre blitt påvirket av moderne hundeavl. Disse vil derfor i større grad vise primitiv atferd. Dette kommer til uttrykk gjennom dyrets mer årvåkne instinkter. Overlevelsesinstinktet gjør de mer selvstendige, og de er derfor mer voktsomme, reserverte og skeptiske til folk og ting de ikke har erfaring med enn andre hunder er. Ofte er også jaktinstinktet, morsinstinktet, flokkinstinktet og andre instinkter mer framtredende. Dette kommer ofte til uttrykk i måten dyret oppfører seg og kommuniserer på. De er gjerne mer vokale og har ofte et mer komplekst og variert lydforråd enn andre hunder. Kroppsspråket er gjerne mer utagerende og likt ulvens.
Å holde hunder som har en høy grad av generell primitiv atferd krever en rekke hensyn, fordi de ikke oppfører seg som hunder flest, eller rettere sagt slik folk flest foventer at hunder skal oppføre seg. Generell primitiv atferd er typisk for pariahunder og såkalte landraser som er utviklet til regulære hunderaser.
Klassifisering rediger
Pariahunder har alltid levd i tilknytning til mennesker, men i varierende grad. De som har opprettholdt størst avstand til mennesket kalles gjerne dingoer og klassifiseres som en egen underart (Canis lupus dingo) av ulv. Klassifisering er imidlertid vanskelig. Med unntak av noen få typer (raser) er det derfor uklart om pariahunder skal klassifiseres som tamhunder (Canis lupus familiaris) eller dingoer.
De fleste typene blir i dag klassifisert som tamhunder, men det kan godt vise seg at noen av disse i framtiden blir omklassifiserte som dingoer. Ny kunnskap og ny teknologi har gitt forskerne større innsikt, noe som alt oftere fører til omklassifiseringer blant rovpattedyrene.
Mange pariahunder anerkjennes som egne hunderaser av kennelklubbene rundt om i verden, men på langt nær alle. Det hersker også en viss uenighet om hva slags type hund pariahunder er. I så måte har FCI valgt å føre opp de rasene de anerkjenner som primitive spisshunder, mens de fleste av FCIs konkurrerende organer gjerne plasserer disse hundene i gruppen «hounds», der både såkalte «scenthounds» (sporhunder) og «sighthounds» (mynder) inngår. United Kennel Club plasserer de i gruppen «Sighthounds and Pariah Dogs»
Typer rediger
Det må understrekes at forskjellen mellom de ulike gruppene nedenfor kan være vanskelig å definere. Det kan være like store eller større forskjeller innad i hver gruppe, enn mellom gruppene. Det hersker også en viss uenighet og usikkerhet blant forskere og kynologer om hvor de enkelte hundene hører hjemme, siden forskningsmaterialet ofte er utilstrekkelig.
Urhunder (dingoer) rediger
Såkalte semi-ville hunder klassifiseres som en egen underart (Canis lupus dingo) av ulv (Canis lupus). De lever og formerer seg i vill tilstand, men bærer preg av å være delvis tamme eller å kunne temmes til en viss grad. Forskerne mener derfor at disse hundene enten har vært helt eller devis domestiserte engang i tiden. Disse hunden bjeffer ikke, men har et stort vokabular av lyder som kan minne om ulvens.
- Australsk dingo
- Boranhund (fellesbetegnelse)
- Phu Quoc hund (boranhund med mothårskam)
- Siamesisk nakenhund (boranhund uten pels)
- Thaihund (boranhund med normal pels)
- Ny-guinea syngehund
- Santalhund
Landraser rediger
Landraser er primitive hunder og kan være både reelle pariahunder og delvis domestiserte typer som fortsatt har mange av hundens primitive egenskaper i behold. Dette er typisk hunder som har utviklet seg og eksistert i begrensende områder rundt om i verden gjennom århundrer. Noen typer har i nyere tid blitt utviklet som egne hunderaser. Primitiviteten kan komme til uttrykk både gjennom atferd og anatomisk detaljer.
- Africanis (bantuhund, hottentotthund, kafirhund, khoikhoihund, zuluhund m.m.)
- Afrikansk nakenhund (abyssinsk sandterrier)
- Aso (filippinsk pariahund)
- Azawakh (tuareghund, vestafrikank ørkenmynde)
- Balihund
- Basenji
- Borneohund (ibanhund, kenyahhund, kalimantanhund, punanhund og borneo syngehund)
- Canaanhund
- Carolinahund (indianerhund og amerikansk dingo)
- Chejudohund
- Indisk pariahund
- Kampucheisk razorback
- Kintamanihund (balidingo, bali tigerhund)
- Koreansk hund
- Koreansk jindo
- Kretahund (kritikos lagonikos)
- Meksikansk nakenhund
- Miryanghund
- Pungsanhund
- Taiwanhund (huanan hound, taiya hound, bunon hound)
- Telomaihund (malaysisk pariahund, malaysisk dingo, sørøstasiatisk pariahund m.m.)
- Tibetansk terrier
Domestiserte typer rediger
Med domestiserte typer menes hunder som er nærmest fullt domestiserte, men som mange mener har en opprinnelse som pariahund eller dingo. Atferden er derfor gjerne litt mer primitiv enn hos hunder flest, men ikke i samme grad som overstående typer. Flere anerkjennes internasjonalt som egne hunderaser, men ikke alle.
Familie- og brukshundegenskaper rediger
Noen typer er mer domestiserte enn andre, men på generelt grunnlag kan man trygt slå fast at disse hundene nok passer best for spesielt interesserte mennesker som har stor kunnskap om slike hunder. For den rette vil den imidlertid kunne utgjøre den perfekte familiehund.
Pariahunder har ofte usedvanlig gode egenskaper som brukshunder. De er hurtige og meget energiske og utholdende, og de har en luktesans som langt overgår mer tradisjonelle hunderaser. Ofte kan de også utgjøre meget gode familiehunder, mens pariahundens primitive vesen gjør den dessverre allikevel uegnet for folk flest. Den krever store mengder mosjon og stadig nye psykiske utfordringer for å trives. Den er dessuten svært voktsom og skeptisk til fremmede. Ofte er den også meget dominant ovenfor andre hunder.
Annet rediger
Noen vil kanskje savne podencoer, som faraohund og ibizahund, som av mange har vært hevdet å være blant de eldste nålevende hunderasene på kloden. Moderne forskning har imidlertid fastslått at så ikke er tilfellet. De må derimot regnes som moderne gjenskapninger av urhundtyper. Som sådan er de skapt etter 1800.[1]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Heidi G. Parker, Lisa V. Kim, Nathan B. Sutter, Scott Carlson, Travis D. Lorentzen, Tiffany B. Malek, Gary S. Johnson, Hawkins B. DeFrance, Elaine A. Ostrander, Leonid Kruglyak. Science 21 May 2004. «Genetic Structure of the Purebred Domestic Dog» Vol. 304. no. 5674, pp. 1160 - 1164. DOI: 10.1126/science.1097406