Åpne hovedmenyen

Ny-guinea syngehund

urhunder (Canis dingo)
Ny-guinea syngehund
ny-guinea villhund,
syngehund,
Canis lupus dingo,
C. hallstromi,
Troughton, 1958
Ny-guinea syngehund
Ny-guinea syngehund
Hundetypedingo,
urhund,
pariahund
OpprinnelseLocationNewGuinea.png
Ny-Guinea fjellene
Egenskaperjakthund,
sporhund,
vakthund m.m.
Forventet livsløp10-15 (5-7 vill)
Størrelseliten-middels (8-14 kg)
Passer fordyrehaver
Anerkjennelser
FCIUgruppert (FCI #)
AKCUgruppert
CKCUgruppert
KCUgruppert
UKCPariahs
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Ny-guinea syngehund (New Guinea singing dog, forkortet NGSD) er en tamform av ny-guinea villhund (New Guinea Highland wild dog, forkortet HWD), en urhund som klassifiseres som dingo (Canis dingo) og regnes som en underart av ulv (C. lupus). Disse spesielle hundene deler alle den unike haplotypen A29, sammen med dingo.

Den opprinnelige formen er endemisk for fjellskogene i Ny-Guineahøylandet, på øya Ny-Guinea i Melanesia, der hundene lever vilt og isolert i høyder mellom tregrensen og 4 500 moh. Stamformen er trolig en tamform av asiatisk dingo, som kan ha oppstått i Asia for omkring 6 000–7 000 år siden.

Ny-guinea villhund regnes som verdens sjeldneste og mest opprinnelige av dagens villhunder, men svært lite er kjent om økologien til disse hundene. Det var mer enn femti år siden noen gjorde en sikker observasjon av villhunden, da den ble gjenoppdaget av en ekspedisjon på høstparten i 2016. En ny ekspedisjon var planlagt til høsten 2017, men den ble utsatt til 2018 på grunn av vanskelige værforhold. Resultatene fra ekspedisjonen i 2018, som var en stor suksess, er forventet å foreligge utover i 2019.

BeskrivelseRediger

 
Den kalles ikke syngehund for ingen ting...
 
Ny-guinea syngehund
 
Ny-guinea villhund (San Diego Zoo)

Ny-guinea villhund er trolig den mest opprinnelige av alle nålevende hunder.[1] Den minner om australsk dingo, men er mindre og ikke like langbeint i forhold til kroppen. Den svært karakteristiske «sangen» har fellestrekk med ulvehyl, men er mer variert med hensyn til lydfrekvensene. Naturlig nok er det denne «sangen» som har gitt opphav til det merkverdige navnet på tamversjonen: ny-guinea syngehund.

Syngehunden er stort sett gyllen rødbrun/rustrød med mørkere innslag i hårtuppene på bakparten og halen, hvit på undersiden av halsen og foran på brystet, nederst på beina (sokker) og ytterst på haletippen. Skallen er bred (den har fellestrekk med koreansk jindo og andre asiatiske urhundtyper). Noen kan ha sort ansiktsmaske. Pelsen er tett og kort og står svakt ut fra kroppen. Slik danner den god beskyttelse mot både kulde og varme. Ørene er noe mindre enn hos australsk dingo og er gjerne noe bredere ansatt.

Syngehunden har forholdvis mye større rovtenner i forhold til skallestørrelsen (rovtennene utgjør ca. 10% av skallelengden eller mer) enn tamhunden, noe som er mer likt ulvens. Bittet er også betydelig kraftigere enn hos tamhunder. I en vitenskapelig studie der 39 ulike nålevende og utdødde rovdyr inngikk, ble BFQ (bitestyrke kvotient = vektmessig utlignet bitestyrke) målt til 100 (tilsvarer 235 kg/cm²)[2], mens tamhunden (som ikke var med i denne undersøkelsen) har en BFQ på 117.[3]

Syngehunder har også en svært fleksibel anatomi. Den kan i likhet med norsk lundehund spre ut skulderbladene i 90 graders vinkel, samt legge hodet så langt bakover at oversiden av snuten når ryggen. Likeledes har den langt større bevegelighet (nærmest gripeevne) i framlabbene enn vanlige hunder har, noe som gjør den til et utmerket klatrer. I størrelse blir den cirka 35–46 cm i skulderhøyde og veier normalt 8–14 kg. Hannene har tydelig kjønnspreg og er klart større enn tispene. Kroppen er omkring 70–90 cm lang og halen utgjør cirka 22–28 cm.

OpprinnelseRediger

Ny-guinea villhund er trolig den mest opprinnelige av alle nålevende urhunder, på grunn av isolasjon.[1] Navnet har den fått etter øya der den lever. Tamformen er navngitt etter den svært karakteristiske varierende klangen i vokaliseringen disse hundene utviser når de kommuniserer. De bjeffer ikke som andre hunder, men «synger» snarere. Slik synging er også kjent hos andre etterkommere av urhunder (blant annet hos basenji og borneohund med flere), men disse har ikke en like variert klang i sangen som hundene fra Ny-Guinea.

Man tenker seg, at den asiatiske dingoen kan ha blitt delvis domestisert, men så ha forvillet seg igjen. Stamformen ble trolig ført til Ny-Guinea med asiatiske innfødte i neolittisk tid, kanskje for omkring 6 000 år siden.[1] På Ny-Guinea er det eldste bevis man har for hunder en tann som er datert 5 500 år tilbake i tid. Tannen, som det ikke er ført bevis for at tilhører en syngehund, stammer fra en hund som hadde tenner på størrelse med syngehunden. Studier med DNA har imidlertid vist at syngehundes nærmeste nålevende slektning er australsk dingo.[4] Dr. Susan Bulmer, som er en arkeozoolog som har jobbet utstrakt på Ny-Guinea, har uttalt at hun tror at syngehunden og australsk dingo nedstammer fra felles stamfedre for omkring 10 000–20 000 år siden og har spredt seg samtidig.

Villhunden har trolig levd relativt uforstyrret i fjellskogene på Ny-Guinea, inntil den i 1957 ble «oppdaget» av den vestlige forskeren Ellis Troughton (1893–1974), i området som kalles New Guinea Highlands i Vest-Papua (den vestre halvparten av Ny-Guinea). Året etter brakte Troughton med seg to eksemplarer (et avlspar) til Australia, der hundene ble plassert i Taronga Zoo i Sydney.

Villhunden fikk til å begynne med det vitenskapelige navnet Canis hallstromi (etter Sir Edward Hallstrom, som var president i Taronga Zoo på den tiden). Avkom etter paret ble siden spredt rundt til andre dyrehaver i verden, men den vitenskapelige interessen dalte da syngehunden senere ble omklassifisert som dingo i 1969. Det hersker fortsatt uenighet omkring denne klassifiseringen, idét noen fortsatt mener at stamformen til ny-guinea syngehund bør klassifiseres som en egen art. Det er imidlertid lite sannsynlig at så vil skje. Derimot viser ny forskning at dingoen er en etterkommer av tamhunden[1], noe som kan reise ny debatt omkring begges klassifisering.

Ny forskning på ny-guinea syngehund har nærmest stoppet opp etter omklassifiseringen, selv om det er gjort sporadiske forsøk på å innhente nytt materiale flere ganger. Det har imidlertid ikke lykkes noen å komme i direkte kontakt med syngehunden i dens naturlige habitat på Ny-Guinea. Den er svært sky og trolig også meget sjelden. Regnskogen er dessuten nærmest uframkommelig i det området der den lever. Syngehunden regnes derfor som sterkt utrydningstruet. Studier med DNA indikerer imidlertid at syngehunden skiller seg mer fra vanlige hunder enn hunderasene i seg selv skiller seg fra hverandre.

Re-oppdagelse av villhunderRediger

Det har lenge versert historier om at villhunder fortsatt finnes i New Guinea Highlands på Ny-Guinea, men det er mange tiår siden det har vært en sikker observasjonen. Både ekspedisjonene i 1993 (Robert Bino) og 1996 (James K. McIntyre) feilet i å dokumentere villhunder, selv om McIntyre rapporterte å ha hørt den karakteristiske vokaliseringen (som imidlertid kan ha vært fra landsbyhunder). Det har vært et par troverdige observasjoner på 2000-tallet (Kristofer Helgan i 2005 og Tom Hewitt i 2012), men ingen av dem har latt seg endelig bekrefte. Hewitt klarte imidlertid å ta et bilde (i Star Mountains) av en hund som lignet svært på villhunden.[5]

I det siste tiåret har mange fryktet at villhunden kan ha utdødd, men en ekspedisjon i september 2016 skulle endre på dette. New Guinea Highlands er imidlertid et svært utilgjengelig område, som vanskelig lar seg gjennomsøke. Under 2016-ekspedisjonen ble det imidlertid oppdaget ferske spor etter hunder, og det ble samlet inn ekskrementer, som (siden) bekreftet (via DNA-analyser) at villhundene fortsatt finnes. Det ble satt ut kamerafeller, som i løpet av to dager kunne dokumentere, gjennom 140 bilder, at villhundene faktisk både eksisterer, trives og formerer seg. Ekspedisjonen fant sted i en høyde av 3 460–4 400 moh., nær Puncak Jaya, et 4 884 meter høy fjelltopp like ved den enorme Lorentz nasjonalpark (25 056 km²) i Papua-provinsen.[1]

Atferd og habitatRediger

Ny-guinea syngehund har fått navn etter den karakteristiske, varierte klangen dyrets hyling kan ha. Disse hundene bjeffer ikke, men «synger». Sangen er imidlertid ulik alle andre hunders uling (ulv, dingo m.fl.) og jodling (basenji m.fl.), så man kan hevde at den bærer navnet med rette. Årsaken til den unike sangen er en fysisk endring (mutasjon) som har funnet sted i strupehodet hos denne hunden, en endring som ikke er kjent hos noen andre hundedyr.

Opprinnelige syngehunder (ny-guinea villhunder) er svært sky flokkdyr, som holder til i fjellskogene på den vestre delen av Ny-Guinea, der de lever i 1 000–4 500 meters høyde over havet.

Habitatet består av tett, fuktig temperert regnskog (såkalt tåkeskog) i de lavereliggende områdene og alpin vegetasjon i større høyder. Dette er i et område der det kan falle opp mot 5 000 mm nedbør årlig. Det eneste andre hundedyret som lever like høyt er etiopisk ulv.

Den nøyaktige dietten til syngehunden er ikke kjent. Trolig ernærer den seg hovedsakelig på lokalt småvilt (små pattedyr, fugler og fugleegg, samt reptiler), men man vet også at den nedlegger større dyr. Småvilt jaktes alene eller parvis, mens større bytter jaktes på i flokk. Hundens unike anatomi setter den i stand til å bevege seg i vanskelig og svært ulendt terreng. Den er kjent som en dyktig klatrer og kan jakte vilt som befinner seg i bratte fjellsider eller oppe i trærne.

ReproduksjonRediger

Tispen løper en gang i året (slik andre ville canider gjør), men om hun ikke blir drektig har hun en unik evne til å få enda en løpetid. Dette skjer normalt i løpet av 4–12 uker etter den første perioden. Et slikt mønster er tidligere ikke registrert blant andre canider. Tispen går drektig i 58–64 dager og føder normalt et kull på 1–6 valper (3–5 er trolig snittet). Valpene veier cirka 165–240 g ved fødselen og øynene åpner seg etter omtrent 11–16 dager. Tispene blir kjønnsmodne når de er omkring 9 måneder gamle, mens hannene gjerne er omkring 10 måneder gamle.[6]

AnnetRediger

Ny-guinea syngehunder som i dag tilbys som kjæledyr på det åpne marked stammer alle fra åtte viltfangede individer, hvorav de to nevnte i Australia. Fem av dem ble bragt til Tyskland i 1976, hentet fra fangenskap hos Eipo-stammen i Vest-Papua. Den åttende hunden som regnes med i grunnlaget var ei viltfanget tispe, som i 1981 fødte et kull ved Baiyer River Sanctuary. En av valpene ble bragt til Canada, og videre derfra til Swamp Fox Sanctuary i New Ellington i Sør-Carolina i USA.

Ny-guinea syngehund er en hund med primitiv atferd, selv om det til en viss grad lar seg gjøre å sosialisere den som familiehund. Den blir imidlertid ingen typisk familiehund, men en type hund som passer best for spesielt interesserte som har nødvendig erfaring med og forståelse for rovdyratferd. Syngehunden vil nemlig forbli rovlysten og på vakt hele livet, men den er på ingen måte aggressiv og vil normalt aldri bite annet enn for å forsvare seg. Den er lite domestisert, kanskje til og med i mindre grad enn australsk dingo. Derfor vil den ikke ha de samme forutsetninger for å forstå menneskelige signaler som andre hunder. Om man strekker ut hånden til en slik hund for å klappe den, vil den høyst sannsynlig trekke seg hurtig vekk (om den ikke har fått trening i slikt).

Ny-guinea syngehund er imidlertid en svært sosial og umåtelig lojal hund. For de rette vil den også kunne bli «den perfekte familiehund», vakthund eller jakthund. Den trenger mye mosjon, men lite stell ellers. Hundens selvstendighet gjør den dårlig egnet til å løpe fritt, siden den da med stor sannsynlighet vil stikke av. Å ha den i en hundegård byr også på problemer, siden slike hunder er eksperter på å grave seg ut eller (dersom hundegården ikke har tak) klatre over. Det finnes eksempler på at slike hunder har forsert 3 meter høye gjerder.

Rasen anerkjennes også som sådan av NKC (National Kennel Club), CKC (Continental Kennel Club) og ARBA (American Rare Breed Association).

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e James K McIntyre (2016) Welcom To New Guinea Highland Wild Dog Foundation - ​​​"Science First". Besøkt 2017-04-01
  2. ^ Stephen Wroe, Colin McHenry and Jeffrey Thomason. 2004. Bite club: comparative bite force in big biting mammals and the prediction of predatory behaviour in fossil taxa Arkivert 25. august 2013 hos Wayback Machine.. Proc. R. Soc. B. doi:10.1098/rspb.2004.2986
  3. ^ Per Christiansen; Stephen Wroe (2007). Bite Forces and Evolutionary Adaptations to Feeding Ecology in Carnivores. Ecology 88 (2): 347–358
  4. ^ Wilton A.; m.fl. (2010). «Genome-wide SNP and haplotype analyses reveal a rich history underlying dog domestication». Nature (engelsk). 464. 
  5. ^ Becky Crew (2013) Expedition to Find the New Guinea Singing Dog: The Rarest Dog in the World. Scientific American, July 5, 2013. Besøkt 2017-04-01
  6. ^ Matschei, C. Husbandry and breeding of New Guinea Singing dogs (Canis lupus f. hallstromi) at Tierpark Berlin Arkivert 8. oktober 2007 hos Wayback Machine.. 2005 Zoologische Garten 75: 100-111

Eksterne lenkerRediger