Otto Sverdrup
Otto Neumann Knoph Sverdrup (født 31. oktober 1854 i Bindal, død 26. november 1930 i Sandvika i Bærum) var en norsk skipsfører, oppdager og polfarer.
| Otto Sverdrup | |||
|---|---|---|---|
 Otto Sverdrup under Nansens Fram-ekspedisjon. | |||
| Født | 31. okt. 1854[1][2][3][4] Bindal | ||
| Død | 26. nov. 1930[1][2][3][4] (76 år) Sandvika | ||
| Beskjeftigelse | Polfarer, sjømann, reisende | ||
| Barn | Otto Sverdrup | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Storkors av St. Olavs Orden
Vega-medaljen (1897) Patron’s Medal (1903)[5] 2. klasse av Sankta Annas orden Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews Fortjenstmedaljen | ||
.jpg)
Han var fra 1874 bosatt i Steinkjer. I 1908 kjøpte han Villa Walle i Sandvika som han kalte Homewood, der han bodde til sin død. Otto Sverdrup regnes blant «De tre store» i norsk polarhistorie, sammen med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.[6]
Unge år rediger
Otto Sverdrup var født på Horstad gård i Åbygda i Bindal som nest eldst av en søskenflokk på ti. Han var sønn av Ulrik Fredrik Suhm Sverdrup (1833–1914) og Petra Neuman Knoph (1831–1885). Sverdrup og hans ett år eldre bror Peter Jacob hadde morfaren Peter Randulff Knoph som huslærer. Det fortelles at de lærte å svømme ved at morfaren rodde ut på Bindalsfjorden, og kastet dem over bord og ba dem kare seg til lands.[7] Ti år gammel fikk Sverdrup gevær, og fra da av flakket han og hans eldre bror rundt på jakt etter tiur, bjørn og annet, om vinteren på ski.[8] Sin første bjørn skal han ha skutt som 14-åring.[9]
Sverdrup forlot Bindal som 17-åring og seilte tre år i utenriksfart. Sverdrups far kjøpte gården Trana i Ogndal like ved Steinkjer i 1874, og dette ble da også Otto Sverdrups hjem. Sverdrup tok styrmannseksamen i Christiania i 1875, han gikk på skole i Trondhjem 1876–1877, og han tok skipsførereksamen i Kristiania i 1878.[10] Sverdrup seilte som styrmann på en rekke fartøyer i Norge og i USA, og han var kaptein både på en skonnert og på et av Trøndelagskystens første dampskip D/S «Trio» da han som 24-åring var skipper på strekningen Trondhjem–Foldereid.[11] Han var også en sesong på fiske. En gang forliste han utenfor vestkysten av Skottland, og takket være Sverdrups sindighet berget mannskapet.[12]
Ekspedisjonene rediger
På ski over Grønland 1888 rediger
I 1888 ble Sverdrup, Samuel Balto, Oluf Dietrichson, Ole Nilsen Ravna og Kristian Kristiansen valgt ut som deltakere på 26 år gamle Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland. På grunn av isforholdene lyktes det ikke å komme i land da de ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason»; de drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Det var dramatisk da det blåste opp om natten mens Sverdrup holdt vakt ved teltet på isflaket. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland.
Den første «Fram»-ekspedisjonen 1893–1896 rediger
Utdypende artikkel: Nansens Fram-ekspedisjon
Foran fra venstre: 1. Theodor Jacobsen (1855–1933), førstestyrmann 2. Bernhard Nordahl (1862–1922), elektriker 3. Hjalmar Johansen (1867–1913), offiser, fyrbøter og meteorologiassistent 4. Otto Sverdrup (1854–1930), kaptein 5. Anton Amundsen (1857–1909), førstemaskinist 6. Henrik Greve Blessing (1866–1916), lege og botaniker) 7. Lars Pettersen (1860–1898), svensk smed og annenmaskinist
Bak fra venstre: 1. Ivar Mogstad (1856–1928), altmuligmann 2. Sigurd Scott Hansen (1868–1937), offiser, navigatør og vitenskapelig assistent 3. Adolf Juell (1860–1909), stuert og kokk 4. Fridtjof Nansen (1861–1930), leder 5. Peder Hendriksen (1859–1932), harpunér og seljeger 6. Bernt Bentsen (1860–1898), sjømann
I 1893 fikk Sverdrup kommandoen på polarskuta «Fram» på Nansens ekspedisjon over Polhavet. «Fram» seilte fra Vardø, gikk sør for Novaja Semlja og videre langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst der «Fram» frøs fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Foruten Nansen og Sverdrup deltok Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Hjalmar Johansen, Anton Amundsen, Bernard Nordahl, Bernt Berntsen, Ivar Otto Irgens Mogstad, Peder Leonard Hendriksen, Theodor C. Jacobsen, Lars Peterson og Adolf Juell. Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.
I 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen «Fram» med ski og hundesleder i et forsøk på å nå Nordpolen. Sverdrup overtok da som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på Danskøya på Svalbard.
Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania. Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere.
Den andre «Fram»-ekspedisjonen 1898–1902 rediger
Mellom 1898 og 1902 ledet Sverdrup en ekspedisjon til Nordvest-Grønland og området nord for det daværende østlige Canada, områder som delvis var hvite flekker på kartet. Ekspedisjonen var finansiert av brødrene Ellef Ringnes og Amund Ringnes samt Axel Heiberg.
Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Schei, geolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden. En mann Sverdrup ønsket å ha med, men som takket nei på grunn av studier, var Herman Smith-Johannsen.[13]
Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya i Canada. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene.
Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150 000 km²[14] av det som i dag er kanadiske territoriet Nunavut i det arktiske Canada. Ekspedisjonen kartla også flora, fauna og gjorde geologiske og oseanografiske observasjoner[15].
Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902.
«Den russiske unnsetningsekspedisjon» 1914–1915 rediger
I 1914 ledet Sverdrup en ekspedisjon til Karahavet for å lete etter tre russiske ekspedisjoner som alle var savnet.
Æresbevisninger rediger
- Sverdrup ble av kongen 27. september 1902 tildelt storkors av St. Olavs Orden for sin innsats under «Fram»-ferdene. Han var da allerede i 1896 utnevnt til kommandør med stjerne.[16]
- Han ble hedret med Fram-medaljen.[16]
- Sverdrup ble i 1902 utnevnt til ridder av 1. klasse av Kroneordenen (Preussen).[16][17] Sverdrup returnerte denne ordenen i 1917, i protest mot tyske ubåters angrep mot norske skip under første verdenskrig.
- Han ble hedret med 2. klasse av den russiske Sankta Annas orden.[16]
- Fra Danmark ble Sverdrup i 1903 tildelt Fortjenstmedaljen i gull med krone.[18]
- Sverdrup ble utnevnt til æresdoktor ved University of St Andrews, Skottland i 1926.
- Han mottok fra 1926 statsstipend som en nasjonalgave, en ordning som bare har vært gitt til ham og Amundsen.
Otto Sverdrup i ettertid rediger
- Et krater på månen er oppkalt etter Otto Sverdrup.[19]
- Sverdrup har fått oppkalt en gate i Steinkjer etter seg, Otto Sverdrups veg. Gater oppkalt etter Otto Sverdrup finnes også i Tromsø, Andenes, Narvik, Bodø, Namsos, Gjøvik, Notodden, Kongsberg, Sandvika og Fjellhamar. Sverdrups gate finnes i flere byer uten at det er oppgitt hvilken person i slekten Sverdrup de er til minne om. I Trondheim befinner Sverdrups vei seg i nærheten av Fridtjof Nansens vei og Hjalmar Johansens vei i et område som er betegnet «Polarforskerbyen»[20] noe som tyder på at den er gitt navn til minne om Otto Sverdrup.
- Carl E. Paulsens statue[21] over Otto Sverdrup i Steinkjer, avduket av kronprins Olav 21. juli 1957.[22]
- Per Ungs portrettbyste[23] av Otto Sverdrup i Terråk, Bindal (bronse ca. 1999)
- Per Ungs statue[24] av Otto Sverdrup, i Sandvika, Bærum (bronse ca. 1999)
- Otto Sverdrup Centennial Expedition 1999-2000. Overvintringsekspedisjon ledet av canadiske Graeme Magor til Ellesmere Island. Se Søvik & Hole (2001).
- En serie med tre frimerker[25] utgitt av Canada Post, Post Grønland og Posten Norge 26. mars 2004 til 150-årsminnet om Otto Sverdrups fødsel. Frimerkene ble gravert av frimerkekunstneren Martin Mörck
- En fregatt i Fridtjof Nansen-klassen, KNM «Otto Sverdrup»[26]
- Otto Sverdrup var tidligere avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på LN-KKH, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300,[27] og er nå avbildet på LN-DYO, en Boeing 737-800.
- Sommeren 2007 var Otto Sverdrup tema for en utstilling i Steinkjer i anledning 150-årsjubileet for Steinkjer som by.[28]
Sitater rediger
- Hjalmar Johansen: «denne Mand der gikk ombord stille og rolig – saa alt, talte lite, men udrettet desto mer»
- Fridtjof Nansen: «Ved sit omflakkende og mangeartede liv havde han lært at greie sig i alle vanskeligheter; altid var han rolig, aldrig raadløs»[29]
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 58999[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id sverdrup-otto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Otto Neumann Knoph Sverdrup, Norsk biografisk leksikon ID Otto_Sverdrup, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Frammuseet». Frammuseet. Arkivert fra originalen 2. mai 2010. Besøkt 4. januar 2007.
- ^ Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. s. 24. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
- ^ Fridtjof Nansen (1889). På ski over Grønland. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 29.
- ^ Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. s. 24. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
- ^ Fridtjof Nansen (1889). På ski over Grønland. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 29.
- ^ Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. s. 17 og 29. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
- ^ Fridtjof Nansen (1889). På ski over Grønland. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 24.
- ^ Gerard Kenney (2005). Ships of wood and men of iron (engelsk). Toronto: Dundurn Press (Natural Heritage Books). s. 9. ISBN 9781897045060.
- ^ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. I. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
- ^ Bayatli, Altay (1. januar 2022). «Osmanlı ve Kutup Stratejisinin Haritacılık Tarihi ve Coğrafi Keşifler Perspektifinden İncelenmesi / Examining of The Ottoman and Polar Strategy from The Perspective of The History of Cartopital and Geographical Discoveries». https://dergipark.org.tr/tr/pub/ksydergi/issue/68232/1050932. Besøkt 3. februar 2022. Ekstern lenke i
|publikasjon=(hjelp) - ^ a b c d Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 15.
- ^ Omtalt i den britiske avisen The Times, artikkelen "Court Circular", 13 oktober 1902, side 6, utgave 36897
- ^ Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 263.
- ^ «Liste over krater på månen». Jonathan McDowell.
- ^ «Trondheims gater». Adressa.no. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
- ^ «Carl E. Paulsens statue over Otto Sverdrup i Steinkjer». Steinkjer kommune. Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 3. januar 2007.
- ^ Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
- ^ «Per Ungs portrettbyste over Otto Sverdrup i Terråk». Galleri.com. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 3. januar 2007.
- ^ «Per Ungs statue over Otto Sverdrup i Sandvika». Galleri.com. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 3. januar 2007.
- ^ «Pressemelding fra Posten, Norge om frimerker med Otto Sverdrup». Posten.no. Arkivert fra originalen 13. januar 2006. Besøkt 3. januar 2007.
- ^ «Norges første nye fregatt». Forsvarsnett. Arkivert fra originalen 1. mai 2008. Besøkt 30. mai 2007.
- ^ «LN-KKH på airliners.net». Airliners.net.
- ^ ««Otto Sverdrup den største av dem alle»». Maritim Charter. Besøkt 26. mai 2007.
- ^ Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
Litteratur rediger
- Otto Sverdrup (1903). Nyt land.
- Otto Sverdrup (1928). Under russisk flag.
- Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
- Per Egil Hegge (1996). Otto Sverdrup: aldri rådløs. Oslo. ISBN 82-7201-198-0. [medforfatter Asbjørn F. Aastrøm]
- Roland Huntford (1996). Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten. Oslo.
- Gerard Kenney (2005). Ships of Wood and Men of Iron. Toronto.
- Guldborg Søvik og Lars R. Hole (2001). Der isen aldri går. Et år i Otto Sverdrups rike. Bergen: Mangschou. ISBN 978-82-91948-08-9.[død lenke]
Eksterne lenker rediger
- Frammuseet
- NRK Norgesglasset – Radioprogram om Otto Sverdrup
- (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Otto Sverdrup, bøker om Otto Sverdrup, arkiv etter Otto Sverdrup