Nansens Fram-ekspedisjon

Nansens Fram-ekspedisjon 1893–96 var en ekspedisjon som hadde som hovedformål å nå den geografiske Nordpolen. Leder og initiativtaker til ekspedisjonen var den norske forskeren og oppdageren Fridtjof Nansen, som ville forsøke å utnytte de naturlige øst-vest-strømmene i Nordishavet. Til tross for stor skepsis hos andre polfarere, førte Nansen «Fram» til Nysibirøyene øst i Nordishavet, frøs henne inn i pakkisen, og ventet på at strømmene skulle frakte henne mot Nordpolen. Fremdriften i isen var imidlertid liten og havstrømmene uforutsigbare. Etter 18 måneder i isen ble det klart for Nansen at «Fram» ville passere langt unna polpunktet. Han tok en meget dristig beslutning og forlot skipet med et hundespann. Med seg hadde han en utvalgt kompanjong, Hjalmar Johansen, og sammen satte de kursen mot Nordpolen. De nådde heller aldri frem til polpunktet, men de oppnådde rekord med en nordlig bredde på 86°13.6'N før de vendte om og tok til på den lange tilbakereisen over is og vann for å komme i sikkerhet på Frans Josefs land, der de overvintret. Neste vår var de heldige og ble plukket opp av en annen ishavsekspedisjon og etterhvert brakt til Norge. I mellomtiden fortsatte «Fram» å drive sydvestover og nådde til slutt Atlanterhavet. Ved et forbausende slumpetreff ankom Nansen og Johansen Tromsø bare dager etter «Frams» ankomst. Nansen styrket sin posisjon som nasjonalhelt etter denne bragden.

«Fram» forlater Bergen 2. juli 1893, med kurs mot Nordishavet.

Fridtjof Nansen og «Fram» på sovjetisk frimerke fra 1961.

«Kart over Dr. Fridtjof Nansen's Polarexpedition 1893–1896»

Kart: Knud Bergslien, Kristiania 1896/Nasjonalbibliotekets kartsamling

Idéen til ekspedisjonen oppstod etter at vrakrester fra det amerikanske fartøyet «Jeannette», som hadde sunket utenfor nordkysten av Sibir i 1881, ble funnet utenfor sørvestkysten av Grønland tre år etter forliset. Vrakrestene hadde åpenbart blitt fraktet over Nordishavet, og kanskje også over selve polpunktet. Basert på dette og andre rester som ble samlet opp langs kysten av Grønland, utviklet meteorologen Henrik Mohn en teori om en transpolar strøm. Dette fikk Nansen til å tro at et spesialbygd skip kunne bli frosset fast i pakkisen og følge de samme strømmene som vrakrestene etter «Jeanette», og dermed komme nærmere Nordpolen.

Nansen styrte konstruksjonen av fartøyet som hadde avrundet skrog og andre funksjoner utviklet for å tåle lengre tids trykk fra is. Skuta var sjelden i fare i løpet av perioden i isen og kom uskadd ut etter tre år. De vitenskapelige observasjonene som ble utført under denne perioden bidro betydelig til den nye disiplinen oseanografi, som i ettertid ble det viktigste temaet i Nansens vitenskapelige arbeid. «Frams» drift og Nansens reiser med slede beviste definitivt at det ikke fantes noen vesentlig landmasse mellom de eurasiatiske kontinentene og Nordpolen, og bekreftet den generelle karakteren av den arktiske regionen som en dyp, islagt sjø. Selv om Nansen trakk seg tilbake fra oppdagelsesreiser etter denne ekspedisjonen, påvirket metodene han sammen med Johansen hadde utviket for fremdrift og overlevelse alle de polarekspedisjonene som fulgte de neste tretti år, både i nord og i sør.

Bakgrunn

Fridtjof Nansen rundt tiden da han krysset Grønland.

«Jeannette», en ombygd kanonbåt fra den amerikanske marinen, entret pakkisen nord for Beringstredet i september 1879 under ledelse av George Washington DeLong. Hun forble fast i isen i nærmere to år, drivende mot området ved Nysibirøyene, før hun ble knust og sank den 13. juni 1881. Mannskapet flyktet i båter og satte kursen mot den sibirske kysten, men de fleste, inkludert DeLong, omkom i ødemarken ved elven Lena. Tre år senere dukket rester fra «Jeannette» opp på motsatt side av verden, nær Qaqortoq på Grønlands sørvestkyst. De fastfrosne restene besto av klær med navn på medlemmer av mannskapet og dokumenter signert av DeLong, og de var utvilsomt ekte.

I et foredrag i 1884 ved Det Norske Videnskaps-Akademi hevdet Henrik Mohn, en av grunnleggerne av moderne meteorologi, at funn av rester etter «Jeannette» indikerte eksistensen av en havstrøm fra øst til vest over hele Nordishavet. Den danske guvernøren ved Qaqortoq skrev om funnene, og mente at en ekspedisjon frosset fast i det sibirske havet kanskje kunne krysse Nordishavet og ende opp ved Sør-Grønland hvis skipet bare var sterkt nok. Disse teoriene ble studert med interesse av den 23 år gamle Fridtjof Nansen, som da jobbet som kurator ved Bergen Museum mens han fullførte doktorgradstudiene.

Nansen var allerede betatt av det frosne nordområdet; to år tidligere deltok han på en fire måneder lang reise ombord på fangstskuta «Vikingen», og den hadde inkludert en tre uker lang periode hvor de satt fast i drivisen. Nansen var en dyktig skiløper, og la planer om å lede den første kryssingen av innlandsisen på Grønland, et mål som ble forsinket på grunn av hans akademiske studier, men som ble vellykket gjennomført i 1888–89. Gjennom disse årene glemte ikke Nansen teorien om strømmene som gikk øst-vest i Arktis med de mulighetene for videre polarforskning disse medførte, og kort tid etter at han kom tilbake fra Grønland var han klar til å offentliggjøre sine planer.

Forberedelser

Plan

Nordishavet, som viser en teoretisk løype under en drift fra Nysibirøyene til Atlanterhavet.

I februar 1890 talte Nansen i et møte med Det norske Geografiske Selskab i Christiania. Etter å ha rettet oppmerksomheten mot de mange feilslåtte ekspedisjonene som hadde nærmet seg Nordpolen fra vest, betraktet han betydningen av funnene av vrakdeler fra «Jeannette» sammen med andre funn av drivved og deler fra Sibir eller Alaska som hadde blitt identifisert langs Grønlands kyst. «Sammenfatter man alt dette», sa Nansen, «så må man åpenbart komme til den slutning, at det går en strøm etsteds mellom Polen og Frans Josef land fra det sibirske østhav mot den grønlandske kyst». Det virket som at den opplagte tingen å gjøre var «å søke inn i denne strømmen på den siden av Polen hvor den går nordover, og la strømmen hjelpe seg til å nå inn i de strøk som alle de som tidligere arbeidet mot strømmen, forgjeves søkte å nå.»

Nansens plan krevde et lite, sterkt og manøvrerbart skip, drevet av seil og en motor, og i stand til å frakte drivstoff og proviant for tolv menn i fem år. Fartøyet skulle følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene, og i den omtrentlige posisjonen for «Jeannettes» havari, med de rette isforholdene «skal vi pløye vår vei inn blant isen så langt vi kan.» Skipet skulle så drive med isen mot Nordpolen og til slutt komme til havet mellom Grønland og Spitsbergen. Skulle skipet synke, en mulighet Nansen anså som lite sannsynlig, ville gruppen slå leir på et isflak og la seg drive mot sikkerhet. Nansen merket seg: «Hvis «Jeannette»-ekspedisjonen hadde hatt tilstrekkelig med forsyninger og hadde blitt på isflaket hvor relikviene ble funnet, ville resultatet utvilsomt ha blitt annerledes enn det var blitt.»

Da Nansens plan ble offentlig kjent, var The New York Times entusiastiske og anså det som «overveiende sannsynlig at det er en forholdsvis kort og direkte rute over Nordishavet via Nordpolen, og at naturen i seg selv har skapt en metode for kommunikasjon på tvers av det.» De mest erfarne polfarerne var imidlertid mer avvisende. Den amerikanske oppdagelsesreisende Adolphus Greely kalte det en «ulogisk plan for selvdestruksjon»; hans assistent, løytnant David Brainerd, kalte det «en av de mest syke og ufornuftige planene noensinne å legge ut på», og spådde at det ville ende med katastrofe. Sir Allen Young, en veteran fra søket etter Sir John Franklins fortapte ekspedisjon, trodde ikke at et skip kunne bygges for å tåle det høye trykket fra isen: «Hvis det ikke oppstår noen hevelser i isen må den gå gjennom henne, uansett hvilket materiale hun er laget av.»

Sir Joseph Hooker, som hadde seilt sørover med James Clark Ross i 1839–43, var av samme oppfatning, og mente risikoen ikke var verdt å ta. Den like erfarne Sir Leopold McClintock kalte imidlertid Nansens prosjekt den «mest eventyrlige planen noensinne under Royal Geographical Society». Den svenske filantropen Oscar Dickson, som hadde finansiert Nordenskiölds erobring av Nordøstpassasjen i 1878–79, var tilstrekkelig imponert til å tilby seg å dekke Nansens kostnader. Med norsk nasjonalisme på vei oppover provoserte imidlertid tilbudet fra unionpartneren Sverige frem fiendtlighet i norsk presse, og Nansen bestemte seg for å avslå Dicksons forslag og utelukkende satse på norsk bistand.

Finansiering

Nansens opprinnelige kostnadsoverslag var på 300 000 kroner (2009-verdi ca 16,8 millioner kroner). Etter å ha holdt en lidenskapelig tale foran Stortinget,^[A] ble Nansen tildelt et tilskudd på 200 000 kroner; balansen ble reist fra private bidrag som inkluderte 20 000 kroner fra Kong Oscar II av Norge og Sverige. Samme sum fikk han av forretningsmannen Anton Christian Houen. Royal Geographical Society i London gav 300 pund (2009-verdi ca 24 000 pund). Dessverre var Nansens opprinnelige overslag for lavt – skipet alene kostet mer enn den totale summen han hadde til rådighet. En fornyet appell til Stortinget førte til ytterligere 80 000 kroner, og en nasjonal appell økte den totale summen til 445 000 kroner. Ifølge hans egne opplysninger gjorde han opp de resterende manglene med egne resurser. Hans biograf Roland Huntford skriver imidlertid at det endelige underskuddet på 12 000 kroner ble klarert med to velstående tilhengere, Axel Heiberg og den landsforviste engelskmannen Charles Dick.

Skip

Utdypende artikkel: «Fram»

Plan- og snitt-tegninger for «Fram», som avtalt mellom Nansen og skipsbygger Colin Archer.

Til å tegne og bygge skipet valgte Nansen Colin Archer, Norges ledende skipsbygger og skipsingeniør. Archer var velkjent for et bestemt skrog-design som kombinerte sjødyktighet med en grunn dybdegang, og hadde vært en pioner innen utviklingen av spissgattede fartøy hvor det konvensjonelle akterspeilet var erstattet av en spiss akterstavn, noe som økte manøvrerbarheten. Nansen forteller at Archer lagde «planer etter planer for det prosjekterte skipet; den ene modellen etter den andre ble forberedt og forkastet». Til slutt ble det enighet om et design, og 9. juni 1891 signerte de to mennene kontrakten.

Colin Archer, designer og bygger av «Fram».

Nansen ønsket skipet ferdig i løpet av ett år; han var ivrig etter å komme avgårde før noen andre kunne bruke hans planer og komme ham i forkjøpet. Skipets viktigste ytre trekk var den runde formen på skroget, utformet slik at isen ikke kunne få tak i skipet. Baugen, akterenden og kjølen ble rundet av og sidene glattet slik at skipet, i Nansens ord, ville «gli som en ål ut av isens omfavnelser». For å gi skipet eksepsjonell styrke ble skroget omsluttet av søramerikansk greenheart, det hardeste tilgjengelige tømmeret. De tre lagene med tre som dannet skroget utgjorde en kombinert tykkelse på mellom 24 og 28 tommer (60–70 cm), som økte til rundt 48 tommer (1,25 meter) i baugen som var ytterligere beskyttet av en fremstående jernstamme. Tillagt styrke ble tilført av tverrbjelker og avstivinger gjennom hele skrogets lengde.

Skipet ble rigget som en tre-mastet skonnert med et samlet seilareal på ca 560 m², og hjelpemotoren på 220 hestekrefter var i stand til gi skipet en hastighet på 7 knop (13,1 km/t). Fart og seilekvaliteter ble imidlertid sekundært til kravet om å gi en trygg og varm høyborg under driftperioden som kunne vare i flere år, så det ble lagt ekstra vekt på isolering av bokvarterene. Skipets størrelse ble rundt 400 registertonn, noe som var betraktelig større enn det Nansen først hadde sett for seg.^[B] Med en lengde på 128 fot (39 m) og en bredde på 36 fot (11 m), hadde skipet et forhold på litt over tre til én, noe som gav henne et uvanlig stubbete utseende.^[C] Denne merkelige formen ble forklart av Archer: «Et skip som utelukkende er bygget med det hensyn å passe for [Nansens] formål må avvike vesentlig fra andre kjente fartøy.» Den 6. oktober 1892 ble skipet sjøsatt av Nansens kone Eva, etter en kort seremoni ved Archers verft i Larvik.

Mannskap

Otto Sverdrup under ekspedisjonen.

Foto: Fridtjof Nansen

Ekspedisjonsmedlemmene om bord i «Fram» etter hjemkomsten 1896:
Foran fra venstre: 1. Theodor Jacobsen (1855-1933), førstestyrmann 2. Bernhard Nordahl (1862-1922), elektriker 3. Hjalmar Johansen (1867-1913), offiser, fyrbøter og meteorologiassistent 4. Otto Sverdrup (1854-1930), kaptein 5. Anton Amundsen (1857-1909), førstemaskinist 6. Henrik Greve Blessing (1866-1916), lege og botaniker) 7. Lars Pettersen (1860-1898), svensk smed og annenmaskinist
Bak fra venstre: 1. Ivar Mogstad (1856–1928), altmuligmann 2. Sigurd Scott Hansen (1868-1937), offiser, navigatør og vitenskapelig assistent 3. Adolf Juell (1860-1909), stuert og kokk 4. Fridtjof Nansen (1861-1930), leder 5. Peder Hendriksen (1859-1932), harpunér og seljeger 6. Bernt Bentsen (1860-1898), sjømann

Foto: Nansens bildearkiv i Nasjonalbiblioteket

For Grønlandsekspedisjonen i 1888–89 hadde Nansen gått bort fra tradisjonen med et stort mannskap, skip og backup, og valgte heller en liten veltrent gruppe. Ved å bruke de samme prinsippene for Fram-ekspedisjonen, valgte Nansen en gruppe på kun tolv personer av de flere tusen søknadene som strømmet inn fra hele verden. En av søkerne var 20 år gamle Roald Amundsen, fremtidig erobrer av Sydpolen, hvis mor hindret ham i å dra. Den engelske oppdageren Frederick Jackson søkte også om deltakelse, men Nansen ville bare ha med seg nordmenn på ferden og Jackson organiserte derfor sin egen ekspedisjon til Frans Josefs land.

Otto Sverdrup, en erfaren seiler som hadde deltatt under kryssingen av Grønland, ble valgt til kaptein på skipet og til å fungere som ekspedisjonens nestleder. Theodor C. Jacobsen, som hadde erfaring fra Arktis som skipper på en slupp, mønstret på som skipets førstestyrmann, og den unge løytnanten Sigurd Scott Hansen tok ansvar for de meteorologiske og magnetiske observasjonene. Skipets lege, og ekspedisjonens botaniker, var Henrik Blessing som ble uteksaminert i medisin rett før ekspedisjonens avreisedato. Sekondløytnant og hundekjøringsekspert Hjalmar Johansen var så bestemt på å bli med på ekspedisjonen at han mønstret på som fyrbøter, den eneste stillingen som da var tilgjengelig. Likedan tok Adolf Juell, med 20 års erfaring til sjøs som styrmann og kaptein, stillingen som kokk på ekspedisjonen. Ivar Mogstad var overvokter ved Gaustad sinnssykeasyl, men hans tekniske ferdigheter som mekaniker og altmuligmann imponerte Nansen.

Den eldste mannen i gruppa, i en alder av 40, var maskinsjefen Anton Amundsen (ikke i slekt med Roald Amundsen). Annenmaskinisten Lars Pettersen holdt sin svenske nasjonalitet hemmelig for Nansen, og selv om det tidlig ble oppdaget blant mannskapet, fikk han forsatt bli med på ekspedisjonen som den eneste ikke-norske i gruppen. De resterende medlemmene av mannskapet var Peter Hendriksen, Bernhard Nordahl og Bernt Bentsen, hvor sistnevnte sluttet seg til ekspedisjonen i Tromsø på svært kort varsel.

Ferden

Ruter tatt i løpet av Fram-ekspedisjonen 1893–96:

  «Frams» rute østover fra Vardø, langs den sibirske kysten før den svinger nordover ved Nysibirøyene for å entre pakkisen, juli–september 1893

  «Frams» drift i isen fra Nysibirøyene, nord- og vestvestover mot Spitsbergen, september1893 – august 1896

  Nansen og Johansens marsj til Farthes North ved 86°13,6'N, og senere tilbakereise til Northbrookøya i Frans Josefs land, mars 1895 – juni 1896

  Nansen og Johansens retur til Vardø fra Northbrookøya, august 1896

  «Frams» reise fra Spitsbergen til Tromsø, august 1896

Ferden til isen

Før ferden tok til bestemte Nansen seg for å avvike fra sin opprinnelige plan; han ville gjøre ferden kortere ved å følge Nordenskiölds rute gjennom Nordøstpassasjen, langs nordkysten av Sibir, fremfor å følge «Jeannettes» rute til Nysibirøyene via Beringstredet.^[D] «Fram» forlot Christiania 24. juni 1893, fulgt på vei av en kanonsalutt fra fortet og av tusener av fremmøtte som ville ønske dem lykke til. Dette var den første i en rekke med avskjeder etter som «Fram» seilte rundt kysten på ferden nordover. De nådde Bergen 1. juli (hvor det ble holdt en stor bankett i Nansens ære), Trondheim 5. juli og Tromsø, nord for polarsirkelen, en uke senere. Den siste norske anløpshavnen var Vardø, hvor «Fram» ankom 18. juli. Etter at de siste forsyningen var ombord tilbrakte Nansen, Sverdrup, Hansen og Blessing de siste timene på land i en badstue, hvor de ble slått med bjørkeris av to unge jenter.

Den første etappen østover førte «Fram» over Barentshavet, mot Novaja Semlja, og deretter til den nordrussiske bosetningen i Khabarova der 34 hunder ble brakt ombord. Den 3. august lettet skipet anker og beveget seg forsiktig østover, de ankom Karahavet neste dag. Få skip hadde tidligere seilt i Karahavet, og kartene var dårlige og mangelfulle. Den 18. august ble en uutforsket øy oppdaget i området ved elven Jenisej og navngitt Sverdrupøya etter skipets kaptein. «Fram» forflyttet seg nå mot Tajmyrhalvøya og Kapp Tsjeluskin, det nordligste punktet på den eurasiske kontinentalmassen. Tung is sinket skipets fremdrift, og i slutten av august ble det et opphold i fire dager mens skipskjelen ble reparert og renset. Mannskapet opplevde også fenomenet dødvann, der et skips fremdrift blir hindret av friksjon forårsaket av et lag med ferskvann som ligger på toppen av tyngre saltvann. 9. september åpnet det seg opp en bred strekning med isfritt vann, og neste dag rundet «Fram» Kapp Tsjeluskin – det første skipet til å gjøre det etter Nordenskiölds «Vega» i 1878 – og ankom Laptevhavet.

Isen hindret nå skipet i å nå munningen av Olenjok, og skipet forflyttet seg nå seg nord og østover mot Nysibirøyene. Nansens håp var å finne åpent vann ved 80°N, for så å gå inn i pakkisen, men den 20. september kom isen til syne like sør for 78°N. «Fram» fulgte iskanten før hun stoppet i en liten bukt like forbi 78°N. 28. september kom de frem til at isen ikke ville bryte opp, og hundene ble flyttet fra skipet og ned til kenneler på isen. 5. oktober ble roret hevet til en sikker posisjon og skipet, i Scott Hansens ord, ble «godt og sikkert fortøyd for vinteren». Posisjonen var 78°49'N, 132°53'E.

Drift (første fase)

Den 9. oktober hadde «Fram» sitt første møte med trykket fra isen. Archers design viste seg raskt funksjonelt ved at skipet hevet og senket seg med isen, og isen fikk heller ikke tak i skroget. Ellers var de første ukene i isen skuffende; den uforutsigbare strømmen flyttet «Fram» i skiftende retninger, noen ganger nordover og andre ganger sørover. 19. november, etter seks uker, befant skipet seg sør for den breddegraden hvor hun gikk inn i isen.

Etter at solen forsvant den 25. oktober ble elektriske lamper fra en vinddrevet generator brukt for å holde skipet opplyst. Mannskapet slo seg ned i en komfortabel rutine der kjedsomhet og inaktivitet var de største fiendene. Mennene begynte å irritere hverandre, og enkelte ganger brøt det ut slagsmål. Nansen forsøkte å starte en avis, men prosjektet rant snart ut i sanden gjennom mangel på interesse. Små oppgaver ble foretatt og vitenskapelige observasjoner ble opprettholdt, men det var ingen hast. Nansen uttrykte sin frustrasjon i den private dagboken: «Jeg føler jeg må bryte gjennom dette ødet, denne treghet, og finne noen utløp for mine energier.» Og senere: «Kan ikke noe skje? Kunne ikke en orkan komme og rive opp denne isen?» Rett etter årsskiftet, i januar 1894, satte kursen nordover seg i stor grad. Den 80. breddegrad ble passert 22. mars.

Hjalmar Johansen, «Frams» fyrbøter og hundekjøringsekspert, Nansens utvalgte mann for marsjen mot Nordpolen.

Basert på den usikre retningen og liten hastighet på driften, beregnet Nansen at det kunne ta skipet fem år å nå polen. I januar 1894 hadde han diskusjoner med både Henriksen og Johansen om muligheten for å gjennomføre en sledetur med hunder fra «Fram» til Nordpolen, men de gjorde ingen umiddelbare planer. Nansens første forsøk på å mestre hundekjøring ble en pinlig fiasko, men han holdt ut og oppnådde gradvis resultater. Han fant ut at en skiløpers normale hastighet tilsvarte hastigheten til hunder som trakk lastede sleder. Menn kunne da gå på ski for egen maskin fremfor å ri på sleden, og samtidig kunne sledelasten økes tilsvarende. Dette utgjorde, ifølge biograf og historiker Roland Huntford, en revolusjon innen fremkomstmetoder i polare områder.

«Fram» sitter fast i isen, mars 1894

Den 19. mai, to dager etter feiringen av nasjonaldagen, passerte «Fram» 81°N og selv om fremdriften knapt var én mile (1,6 km) om dagen, var der indikasjoner på at den økte sakte. Nansen ble stadig mer overbevist om at en sledeferd kunne bli nødvendig for å nå Nordpolen, og i september bestemte han at alle skulle trene på skigåing to timer om dagen. 16. november avslørte han sin intensjon for mannskapet: han og én kollega skulle forlate skipet og starte skituren mot Nordpolen når grensen for 83°N ble nådd. Etter at Nordpolen var nådd, skulle de to ta seg til Frans Josefs land og deretter krysse over til Spitsbergen hvor de håpet å finne et skip som kunne ta dem med hjem. Tre dager senere ble Hjalmar Johansen, den mest erfarne hundekjøreren i mannskapet, spurt om å bli med ham på reisen mot Nordpolen.

Mannskapet brukte de neste månedene til å forberede det kommende forsøket mot Nordpolen. De bygde sleder som ville gjøre det lettere å ferdes over ujevnt terreng og kajakker etter inuit-modellen, til bruk under de forventede kryssingene av åpent vann. Der var også en rekke forsøk på å lage spesialklær og annet utstyr.

3. januar 1895 begynte voldsomme og langvarige rystelser å riste skipet, og to dager senere gikk mannskapet ned på isen og forventet at skipet skulle bli knust. Trykket fra isen avtok imidlertid, og mannskapet kunne gå ombord igjen for å fortsette forberedelsene til Nansens ferd. Etter dette ble det registrert at «Fram» hadde drevet forbi Greelys nordligste punkt på 83°24'N, og den 8. januar var hun ved 83°34'N.

Marsj mot Nordpolen

Nansen og Johansen omsider klare til å begi seg mot Nordpolen, 14. mars 1895. Nansen er den høye personen, andre fra venstre; Johansen står som nummer to fra høyre.

Den 17. februar 1895 begynte Nansen på et avskjedsbrev til sin kone Eva, hvor han skrev at skulle han komme i knipe «skal du vite at ditt bilde vil bli det siste jeg ser.» Han leste også alt han kunne om Frans Josefs land, hans planlagte destinasjon etter Nordpolen. Arkipelet hadde blitt gjenoppdaget i 1873 av Julius Payer, men var ikke fullstendig kartlagt.^[E] Øygruppen var tilsynelatende hjemsted for utallige bjørner og seler, og Nansen så på det som en god kilde til mat under ferden hjem til sivilisasjonen.

Nansen og Johansen på sleder over den arktiske isen.

Den 14. mars, med skipet ved 84°4'N, begynte de to omsider marsjen mot Nordpolen. Dette var deres tredje forsøk på å forlate skipet; 26. februar og igjen den 28. hadde skade på sleder tvunget dem til å vende tilbake etter kun kort tid. Etter disse uhellene gjorde Nansen en grundig overhaling av utstyret, der han minimerte reiselageret, beregnet vekten på nytt og reduserte konvoien til tre sleder, før han gav ordre om å starte på nytt. En støttegruppe fulgte det to og delte leir den første natten. Neste dag kjørte Nansen og Johansen videre alene.

Ferden foregikk hovedsakelig over flate snødekte områder. Nansen hadde satt av 50 dager til å dekke 356 nautiske mil (660 km) til Nordpolen, noe som krevede et gjennomsnitt på syv nautiske mil per dag. 22. mars viste en sekstantmåling at de hadde forflyttet seg 65 nautiske mil (120 km) mot nordpolen, med et gjennomsnitt på over ni nautiske mil (17 km) per dag. Dette hadde de oppnådd til tross for svært lave temperaturer, vanligvis rundt −40 °C, og mindre ulykker som tap av sledenes måleinstrumenter for registrering av kjørelengden.

Etterhvert som overflaten ble ujevn, ble hastigheten redusert og det ble vanskeligere å komme seg frem på ski. En ny sekstantmåling den 29. mars, som viste 85°56'N, indikerte at den siste ukes hadde ferden ført dem 47 nautiske mil (87 km) nærmere Nordpolen, men den viste også at deres daglige gjennomsnitt hadde falt. Mer bekymringsfullt var det imidlertid at en teodolittmåling den dagen viste at de bare befant på 85°15'N, og at de på ingen måte visste hvilken av de to målingene som var korrekt. De innså at de kjempet mot en sørgående drift, og at avstanden de beveget seg ikke nødvendig kunne likestilles til nordlig posisjon. Johansens dagbok indikerte hans sviktende optimisme: «Mine fingre er alle ødelagt. Alle vottene er stivfrosne ... Det blir verre og verre ... Gud vet hva som vil skje med oss»

Den 3. april, etter flere dager med vanskelige etapper, begynte Nansen personlig å lure om Nordpolen, tross alt, kanskje var utenfor rekkevidde. Med mindre overflaten ble bedre, ville ikke maten holde frem til polen og videre til Frans Josefs land. Dagen etter beregnet de posisjonen sin til skuffende 86°3'; Nansen betrodde i sin dagbok at: «Jeg blir mer og mer overbevist om at vi burde snu før tiden.» Etter å ha slått leir den 7. april foretok Nansen en rekognosering på truger hvor han kikket etter en vei videre, men han så bare «et veritabelt kaos av isblokker så langt som horisonten». Han avgjorde at de ikke skulle gå lengre nordover, og at de skulle dra til Kapp Fligely i Frans Josefs land. Nansen registrerte breddegraden for deres siste nordligste leir til 86°13.6'N, nesten tre grader forbi Greelys tidligere nordligste punkt.

Tilbakeferd mot Frans Josefs land

Endring av retning mot sydvest gav mye bedre reiseforhold, sannsynligvis fordi kursen mot Frans Josefs land stort sett var parallell med de ujevne linjene i isen fremfor vinkelrett på dem. Fremdriften var god: «Hvis dette fortsetter», skrev Nansen 13. april, «vil tilbakeferden gå raskere enn jeg trodde.» Det samme dagboknotatet nevner imidlertid også et uhell denne dagen; begge mennenes klokker hadde stoppet. Selv om Nansens journal beskriver denne hendelsen mildt, var den potensielt alvorlig. Uten riktig tidsangivelse kunne de ikke beregne lengdegradene, og dermed var det vanskelig å opprettholde riktig kurs mot Frans Josefs land. De startet klokkene på nytt basert på Nansens antakelse om at deres lengdegrad var 86°E, men de var ikke lengre sikre på hvor de var. Hvis de var lengre vest enn Nansens antakelse kunne de bomme på Frans Josefs land fullstendig, og forflytte seg rett mot det åpne Atlanterhavet.

Payers kart over Franz Josefs land fra 1874 var alt som var tilgjengelig for Nansen i begynnelsen av reisen.

Kart over Frans Josefs land som viser Nansen og Johansens rute over øyene, august 1895 til juni 1896

Retningen av isens drift hadde snudd mot nord, og dette reduserte fremdriften for Nansen og Johansen. Frem til 18. april, elleve dagers reise fra lengst mot nord, hadde de kun forflyttet seg 40 nautiske mil (74 km) mot sør. De forflyttet seg nå over mye mer kupert terreng med vidåpne vannføringer. Rundt 20. april jublet de over synet av et stort stykke rekved som satt fast i et isflak, det første objektet fra omverdenen de hadde sett siden «Fram» hadde gått inn i isen. Johansen risset deres initialer, breddegrad og dato inn i rekveden. En dag eller to senere oppdaget de sporene etter en fjellrev, det første spor av levende vesen utenom hundene siden de forlot «Fram». Andre spor dukket snart opp, og Nansen begynte å tro at land kunne være nær.

Breddegraden som ble beregnet 9. mai, 84°3'N, var skuffende – Nansen hadde håpet og trodd at de var lenger sør. Ettersom mai gikk, begynte de å se spor etter bjørn, og ved utgangen av måneden var der også rikelig med seler, måker og hvaler. Etter Nansens beregninger hadde de nådd 82°21'N den 31. mai, noe som plasserte dem kun 50 nautiske mil (93 km) fra Kapp Fligely, forutsatt at hans anslag av lengdegrad var riktig. Været ble etterhvert varmere jo lengre sør de kom, og isen begynte å bryte opp og gjorde det enda vanskeligere å forflytte seg. Siden 24. april var hundene med jevne mellomrom blitt avlivet for å gi mat til de andre, og i begynnelsen av juni var kun syv av de opprinnelige 28 hundene igjen. 21. juni kvittet de seg med alt overflødig utstyr og forsyninger for å kunne reise lett og leve av de nå rikelige forsyningene av sel og fugler. Etter en dags reise på denne måten bestemte de seg for å hvile på et isflak, gjøre kajakkene vanntette og bygge opp egen styrke. De forble i leir på isflaket en hel måned.

Etter at de forlot leiren den 23. juli, fikk Nansen det første uomtvistelige glimtet av land. Han skrev: «Endelig har underverket skjedd – land, land, og etter at vi nesten hadde gitt opp vår tro på det!» I de følgende dagene kjempet de seg mot dette landområdet, som tilsynelatende aldri kom noe nærmere, men mot slutten av juli kunne de høre den fjerne lyden av brytende brenninger. 4. august overlevde de et angrep fra en isbjørn, og to dager senere så de kanten av isen – bare vann lå nå mellom dem å landområdet. Den 6. august ble de to siste samojedhundene avlivet, en hann med navn Kaifas og en hunn med navn Suggen, kajakkene ble bygd om til en katamaran ved å feste sledene og skiene på tvers av dem og et seil ble heist.

Nansen kalte dette første landområdet «Hvidtenland». Etter å ha satt leir ved isfoten, besteg de en skråning og så seg rundt. Det var tydelig at de her befant seg i en øygruppe, men det de kunne se var ikke sammenlignbart med det ufullstendige kartet av Frans Josefs land. De kunne bare fortsette sørover i håp om å finne et geografisk element de med sikkerhet kunne fastslå posisjonen til. 16. august identifiserte Nansen foreløpig et nes som Kapp Felder, avmerket på vestkysten av Frans Josefs land på Payers kart. Nansens mål var nå å nå en hytte med forsyninger som hadde blitt etterlatt av tidligere ekspedisjoner i området kjent som Eira Harbour, ved den sørlige enden av øyene. Motvind og mye løs is gjorde imidlertid videre fremdrift i kajakkene farlig, og med en ny polar vinter i anmarsj besluttet Nansen den 28. august at de skulle bli der de var og vente på våren.

Til Kapp Flora

Hytta på Frans Josefs land, dekket av snø, hvor Nansen og Johansen tilbrakte vinteren 1895–96. En tegning basert på Nansens fotografi.

Som base for sitt vinterkvarter fant Nansen og Johansen en strand i en lun vik, med god tilgang til stein og mose som bygningsmaterialer. De gravde et tre fot dypt hull, reiste vegger over det ved å bruke løst fjell og stein, og trakk hvalrosskinn over toppen for å danne et tak. En improvisert pipe ble bygget av snø og hvalrossbein. Dette lyet, som de kalte «hullet», ble ferdig 28. september og skulle være deres hjem de neste åtte månedene. Situasjonen var ubehagelig, men ikke livstruende; der var god tilgang på bjørner, hvalross og sel til å fylle opp et lager av mat. Hovedfienden var kjedsomhet; å få tiden til å gå ble redusert til lesing av Nansens seilealmanakk og navigasjonstabeller i lyset fra spekklampen, og deretter lese dem igjen.

Julen ble feiret med sjokolade og brød fra rasjonene på sleden. På nyttårsaften noterte Johansen at Nansen endelig hadde tatt til seg den mindre formelle formen for tiltale, etter å frem til da ha oppretthold formalitetene («Herr Johansen», «Professor Nansen») gjennom hele reisen. På nyåret lagde de enkle ytterkledninger – frakk og bukse – fra kasserte soveposer for å være klare til å ta opp igjen reisen når være ble varmere. Den 19. mai 1896, etter uker med forberedelser, var de klare. Nansen etterlot et notat i hytta for å informere en mulig finner: «Vi går sørvestover, langs land, for å krysse over til Spitsbergen».

I over to uker fulgte de strandlinjen sørover. Ingenting av det de så syntes å stemme overens med det rudimentære kart over Frans Josefs land, og Nansen spekulerte i om de befant seg i ukjent land mellom Frans Josefs land og Spitsbergen. Den 4. juni endret forholdene seg slik at de kunne sjøsette kajakkene for første gang siden de forlot vinterkvarteret. En uke senere ble imidlertid Nansen tvunget til å stupe ut i det iskalde vannet for å redde kajakkene. De var fremdeles bundet sammen, men hadde drevet bort etter å vært dårlig fortøyd. Han klarte å få tak i håndtaket, og med et siste forsøk å hale seg selv ombord. Til tross for hans frosne tilstand, skjøt og hentet han to lomvier mens han padlet katamaranen tilbake.

Møtet mellom Nansen og Jackson Kapp Flora, 17. juni 1896 (et oppsatt fotografi tatt timer etter det opprinnelige møtet).

Den 13. juni ble de angrepet av hvalrosser og kajakkene ble skadet, noe som førte til at de måtte stanse opp for å reparere dem. Den 17. juni, mens de forberedte seg på dra videre, mente Nansen at han hørte en hund bjeffe og han gikk for å undersøke. Han hørte så stemmer, og noen minutter senere møtte han et menneske. Personen han møtte var Frederick Jackson, som organiserte en egen ekspedisjon til Frans Josefs land etter å ha blitt avvist av Nansen. Jackson hadde basert sitt hovedkvarter ved Kapp Flora på Northbrookøya, den sørligste øya i øygruppen. Jacksons egen historie forteller at hans første reaksjon på dette plutselige møtet var å anta at denne personer var en forlist sjømann, kanskje fra ekspedisjonens forsyningsskip, «Windward», som var ventet å ta kontakt den sommeren. Da han nærmet seg så Jackson «en høy mann, kledd i en myk filthatt, løst kledd, romslige klær og langt loddent hår og skjegg, alt dunstende av sort olje». Etter et øyeblikks pinlig nøling, gjenkjente Jackson hans besøkende: «Du er Nansen, ikke sant?», og fikk svaret «Ja, jeg er Nansen.»

Johansen ble så hentet, og de to ble tatt med til basen på Kapp Flora hvor de stilte opp for fotografer (i et tilfelle for å rekonstruere møtet mellom Jackson og Nansen) før de tok et bad og fikk en hårklipp. Begge mennene var ved tilsynelatende god helse til tross for ildprøven deres; Nansen hadde lagt på seg 9,5 kg siden starten av ekspedisjonen, og Johansen 5,9 kg. For å hedre sine redningsmenn ble øya hvor Nansen og Johansen hadde overvintret navngitt «Jacksonøya». De neste seks ukene hadde Nansen lite å gjøre annet enn å vente på «Windwards» ankomst. Han var bekymret over at han kanskje måtte tilbringe vinteren ved Kapp Flora, enkelte ganger angrende på at han og Johansen ikke hadde presset på mot Spitsbergen. Johansen noterte i dagboken sin at Nansen hadde forandret seg fra den nedlatende personligheten fra dagene på «Fram», og var nå dus og høflig, urokkelig på at han aldri ville gjennomføre en slik reise igjen. 26. juli ankom omsider «Windwards» og den 7. august, med Nansen og Johansen ombord, seilte hun sørover og nådde Vardø 13. august. En gruppe med telegrammer ble sendt for å informere verden om at Nansen var trygt tilbake.

Drift (andre fase)

En leie med vann åpnes foran «Fram», mai 1896.

Før Nansen forlot «Fram» utnevnte han Sverdrup som leder for resten av ekspedisjonen med ordre om å fortsette driften mot Atlanterhavet, med mindre omstendighetene tilsa at de måtte forlate skipet og gå mot land. Nansen etterlot seg nøyaktige instruksjoner om å opprettholde det vitenskapelige arbeidet, spesielt sonderingen av havdypet og målinger av isens tykkelse. Han konkluderte: «Vi møtes i Norge, enten det er ombord på dette fartøyet eller uten henne.»

Sverdrups viktigste oppgave var nå å holde mannskapet i aktivitet for å unngå lediggang og kjedsomhet. Han beordret en grundig vårrengjøring og satte gruppen til å skuffe bort noe av den omkringliggende isen som truet med å destabilisere skipet. Selv om der ikke var noen umiddelbar fare for skipet, overvåket Sverdrup likevel reparasjoner og overhaling av sleder og organiserte provianten i tilfelle det skulle bli nødvendig å forlate skipet og komme seg til land til fots. Da sommeren 1895 var i anmarsj og det ble varmere i været, gjenopptok Sverdrup de daglige skitreningene som Nansen hadde innført. Sammen med disse aktivitetene fortsatte programmet med meteorologiske, magnetiske og oseanografiske arbeider for fullt under Scott Hansen; «Fram» hadde blitt et bevegelig oseanografisk, meteorologisk og biologisk laboratorium.

Ettersom driften fortsatte ble havet dypere; dybdelinjer gav påfølgende dyp på 6 000 fot (1 800 m), 9 000 fot (2 700 m) og 2 000 fot (610 m), en variasjon som indikerte at ingen uoppdagede landmasser var i nærheten. Den 15. november 1895 nådde «Fram» 85°55'N, kun 19 nautiske mil (35 km) sør for Nansens og Johansens nordligste punkt. Fra nå av gikk strømningene hovedsakelig mot sør og vest, selv om fremgangen i lange perioder nesten var ubetydelig. Inaktivitet og kjedsomhet førte etterhvert til økt alkoholforbruk, og Scott Hansen noterte at jul og nyttår passerte «med den vanlige varme punsjen, og påfølgende bakrus», og skrev videre at han «ble mer og mer forferdet over dette drukkenskap».

I midten av mars 1896 var posisjonen 84°25'N, 12°50'E, noe som plasserte skipet nord for Spitsbergen. 13. juni åpnet et leie seg opp, og for første gang på nesten tre år ble «Fram» igjen et levende skip. Det gikk ytterligere to måneder, til 13. august 1896, før hun fant åpent vann la isen bak seg med et smell fra kanonene. Skipet kom ut av isen rett nord og vest for Spitsbergen, i nærheten av Nansens opprinnelige prognose, og beviste han rett og hans motstandere feil. Senere samme dag ble et skip sett – «Søstrone» en selfangstskute fra Tromsø. Sverdrup rodde over for nyheter og fikk vite at ingenting var blitt hørt fra Nansen. «Fram» besøkte Spitsbergen en kort periode, hvor den svenske oppdagelsesreisende og ingeniøren Salomon Andrée forberedte seg på å dra hjem til Sverige etter å ha oppgitt første forsøk på en ballongferd han hadde håpet skulle ta ham til Nordpolen. Etter kort tid på land begynte Sverdrup og hans mannskap på turen sørover til Norge.

Gjenforening og mottakelse

Havnen i Vardø, Nord-Norge, der Nansen og Johansen returnerte til norsk jord den 13. august 1896.

Foto: Brian Boulton

Nansen og mannskapet mottas som folkehelter på Honnørbrygga i Kristiania i september 1896

Foto: Marthinius Skøien /Nasjonalbiblioteket

I løpet av ekspedisjonen sirkulerte der rykter om at Nansen hadde nådd Nordpolen, det første så tidlig som i april 1894 i den franske avisen Le Figaro. I september 1895 ble Eva Nansen informert om at meldinger «sendt fra Nordpolen» og signert av Nansen hadde blitt oppdaget. I februar 1896 kjørte The New York Times en meddelelse fra en antatt agent for Nansen i Irkutsk, Sibir, hvor de hevdet at Nansen hadde nådd nordpolen og funnet land der. Charles P. Daly fra American Geographical Society kalte dette «oppsiktsvekkende nyheter», og dersom sant, de viktigste oppdagelsene som er gjort gjennom tidene.

Ekspertene var kritiske til alle slike rapporter, og Nansens ankomst til Vardø gjorde kritikken raskt berettiget. I Vardø ble han og Johansen møtt av professor Mohn, opphavsmannen til teorien om den polare driften, som var i byen ved en tilfeldighet. Nansen og Johansen ventet på at den ukentlige postbåten skulle ta dem sørover, og den 18. august ankom de Hammerfest til en entusiastisk mottakelse. Mangelen på nyheter om «Fram» plaget Nansen, men den 20. august fikk han nyheter om at Sverdrup hadde ført skipet til den lille havnen i Skjervøy, sør for Hammerfest, og at han nå fortsatte mot Tromsø. Dagen etter seilte Nansen og Johansen inn i Tromsø og sluttet seg til resten av mannskapet i en emosjonell gjenforening. Mandag 24. august møttes Nansen og den svenske ingeniøren Salomon Andrée, som var på vei hjem til Sverige etter å ha oppgitt første forsøk på å starte med ballong mot Nordpolen fra Spitsbergen.

Etter dager med feiring og rekreasjon forlot skipet Tromsø 26. august. Turen sørover ble en triumferende reise, med mottakelser i hver havn. «Fram» ankom til slutt Christiania den 9. september, eskortert inn i havnen av en skvadron av krigsskip og ønsket velkommen av tusener – den største folkemengden byen noensinne hadde sett ifølge Huntford. Nansen og hans mannskap ble mottatt av kong Oscar og på vei til mottakelsen gikk de gjennom en triumfbue dannet av 200 turnere. Nansen og hans familie ble innkvartert i palasset som spesielle gjester av kongen. Johansen derimot forble i bakgrunnen, i stor grad oversett. Han skrev senere at «virkeligheten, tross alt, er ikke så fantastisk som den så ut for meg midt i vårt harde liv.»

Kritikk og etterspill

Ekspedisjonens medlemmer etter «Frams» ankomst til Christiania i august 1896.Bakerste rad, fra venstre: Blessing, Nordhal, Mogstad, Henriksen, Pettersen, Johansen. Sittende: Bentzen, Scott Hansen, Sverdrup, Amundsen (med hund), Jacobsen, Nansen, Juell

Tradisjonelle tilnærminger til arktiske utforskninger hadde vært avhengige av store styrker, med en antakelse om at europeiske teknikker kunne overføres til det fiendtlige klimaet i polare strøk. Med årene hadde denne strategien brakt liten suksess og ført til store tap av mannskap og skip. I motsetning hadde Nansens metode med å bruke et lite, men godt trent mannskap, sammen med utnyttelsen av inuitter og samisk kompetanse i måtene å reise på, sikret at ekspedisjonen ble gjennomført uten et eneste havari eller et større uhell.

Selv om ekspedisjonen ikke oppnådde målet med å nå Nordpolen gjorde den store geografiske og vitenskapelige oppdagelser. Sir Clements Markham, president i Storbritannias Royal Geographical Society, erklærte at ekspedisjonen hadde løst «hele problemet med arktisk geografi». Det ble nå fastslått at Nordpolen ikke lå på land og heller ikke på en permanent isbre, men på skiftende, uforutsigbar pakkis. Nordishavet var et dypt basseng, uten vesentlige landmasser nord for det eurasiske kontinentet &ndsah; skjulte vidstrakte landområder ville ha blokkert den frie bevegelsen av is.^[F]

Nansen hadde bevist teoriene om den polare drivisen, og videre hadde han merket nærværet av corioliskraft som drev isen til høyre for vindretningen på grunn av virkningen av jordens rotasjon. Denne oppdagelsen skulle bli utviklet av Nansens elev, Vagn Walfrid Ekman, som senere ble den ledende oseanografen i sin tid. Fra sitt program for vitenskapelige observasjoner gav ekspedisjonen den første detaljerte oseanografiske informasjonen fra området; med tiden skulle de vitenskapelige data samlet under «Frams» ferd utgjøre seks utgitte bind.

Gjennom hele ekspedisjonen fortsatte Nansen å eksperimentere med utstyr og teknikker. Han endret design på ski og sleder og undersøkte forskjellige typer klær, telt og utstyr for matlaging, og revolusjonerte med dette metoder for ferdsel i arktiske strøk. I perioden med polarforskning som fulgte hans hjemkomst søkte oppdagere rutinemessig Nansens råd om metoder og utstyr – en noen ganger valgte de å ikke følge dem, vanligvis til den prisen det kostet. Ifølge Huntford hadde Sydpolheltene Amundsen, Scott og Shackleton alle vært Nansens akolytter.

Nansens status ble aldri seriøst utfordret selv om han ikke unnslapp kritikk. Den amerikanske oppdageren Robert Peary lurte på hvorfor Nansen ikke hadde returnert til skipet da hans fremstøt ble forhindret etter knappe tre uker. «Skammet han seg over å gå tilbake etter så kort fravær, eller hadde det vær en brudulje &hellip eller gikk han mot Frans Josefs land av sensasjonelle motiver eller forretningsmessige årsaker?» Adolphus Greely, som i utgangspunktet hadde avvist hele ekspedisjonen som umulig, innrømmet at han hadde blitt motbevist, men trakk likevel oppmerksomheten mot «den egenrådende» Nansens beslutning om å forlate sine kamerater hundrevis av kilometer fra land. «Det overgår forstanden», skrev Greely, «hvordan Nansen dermed kunne ha avveket fra den mest hellige plikt som følger kommandøren for en maritim ekspedisjon.» Nansens omdømme overlevde likevel; hundre år etter kalte den britiske oppdageren Wally Herbert «Frams» reise «en av de mest inspirerende eksempler på modig etterretning i historien om utforskning».

«Fram»-ferden var Nansens siste ekspedisjon. Han ble utnevnt til et forskningsprofessorat ved Universitetet i Christiania i 1897 og til et fullt professorat i oseanografi i 1908. Han ble uavhengig velstående som følge av utgivelsene av hans beretninger om ekspedisjonen, og i den senere karrieren tjenestegjorde han i det nylige uavhengige kongedømmet Norge i ulike sammenhenger, og ble tildelt Nobels fredspris i 1922 som anerkjennelse for sitt arbeid på vegne av flyktninger.

Hjalmar Johansen slo seg aldri til ro med et normalt liv. Etter år med rastløshet, gjeld og drukkenskap fikk han muligheten, gjennom Nansens innflytelse, til å bli med Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1910. Johansen kranglet voldsomt med Amundsen i ekspedisjonens leir, Framheim, og ble utelatt fra gruppen som skulle forsøke å nå Sydpolen. Han begikk selvmord innen et år etter at han kom tilbake fra Antarktis.

Otto Sverdrup forble kaptein på «Fram», og i 1898 tok han skipet, med nytt mannskap, til det kanadiske Arktisk for fire år med utforskning. I de senere årene bidro Sverdrup til å samle inn penger som gjorde at skipet ble restaurert og plassert i et permanent museum. Han døde i november 1930, syv måneder etter Nansens død.

Nansens Farthest North-rekord varte litt over fem år. Den 24. april 1900 nådde en gruppe på tre italienere, fra en ekspedisjon ledet av Luigi Amedeo, 86°34'N etter å ha reist fra Frans Josefs land med hunder og sleder den 11. mars. Gruppen klarte knapt å komme seg tilbake; en av deres støttegrupper på tre menn forsvant fullstendig.

Noter og referanser

Noter

• ^A Nansens tale endte med en beslutning: «La nordmennene vise vei! La det bli det norske flagget som først flyr over vår pol.»
• ^B Nansens opprinnelige oppfatning hadde vært at 170 registertonn ville være tilstrekkelig.
• ^C Til sammenligning hadde Scotts skip «Discovery», det neste spesialbygde skipet for polarforskning etter «Fram», et forhold mellom lengde og bredde på mer enn fem til én.
• ^D Nansen gav ingen forklaring til dette valget utover å si at den korte ruten var tryggere og ville muliggjøre en tidligere start på driftperioden.
• ^E Payers kart over Franz Josef Land, fra 1874, var det eneste som var tilgjengelig for Nansen ved starten av hans reise.
• ^F Nansen var forberedt på å innrømme muligheten for uoppdagede land på den nordamerikanske siden.

Referanser

Litteratur

Kilder til artikkelen

Litteraturhenvisningene i fotnotene ovenfor peker til sidetall i de engelske utgavene av bøkene. Her er påført opplysninger om norske utgaver der de finnes.

• Berton, Pierre (1988). The Arctic Grail, the quest for the North West Passage and the North Pole, 1818-1909. New York: Viking Penguin. ISBN 0-670-82491-7. 
• Fairley, T.C. (1959). Sverdrup's Arctic Adventures, adapted from «New land : four years in the Arctic regions» by the Norwegian explorer Otto Sverdrup and edited with additional chapters. London: Longmans, Green. 
  Sverdrup, Otto (1903). Nyt land : fire aar i arktiske egne. Oslo: Aschehoug. 
• Fleming, Fergus (2002). Ninety Degrees North. London: Granta Publications. ISBN 1-86207-535-2. 
• Haberman, Frederick W. (ed.) (1972). Fridtjof Nansen: The Nobel Peace Prize 1922 (fra Nobel Lectures: Vol. I Peace 1901–25). Amsterdam: Elsevier Publishing Co,. ISBN 0-444-40853-3. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
  Nansens nobelforedrag hos nobelprize.org
• Herbert, Wally (1989). The Noose of Laurels, the discovery of the North Pole. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-41276-3. 
• Huntford, Roland (2001). Nansen, the explorer as hero. London: Abacus. ISBN 0-349-11492-7.  [Først utgitt 1997]
  Huntford, Roland (1996). Fridtjof Nansen, mennesket bak myten. Aschehoug. ISBN 82-03-16253-3.  [Oversatt etter engelsk manuskript. Noe forkortet.]
• Jackson, Frederick (1935). The Lure of Unknown Lands. London: G. Bell and Sons. 
• Jones, Max (2003). The Last Great Quest, Captain Scott's Antarctic sacrifice. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280483-9. 
• Nansen, Fridtjof (1897). Farthest North, being the record of a voyage of exploration of the ship Fram 1893-96 and of a fifteen months' sleigh journey. London: Archibald Constable & Co. 
  Nansen, Fridtjof (1897). Fram over Polhavet, den norske polarfærd 1893-1896. Aschehoug. 
• Preston, Diana (1997). A First Rate Tragedy, Captain Scott's Antarctic expeditions. London: Constable & Co. ISBN 0753196077. 
• Riffenburgh, Beau (2005). Nimrod, Ernest Shackleton and the extraordinary story of the 1907-09 British Antarctic Expedition. London: Bloomsbury Publications. ISBN 0-7475-7253-4. 

Øvrig litteratur

• Savours, Ann (2001). The Voyages of the Discovery. London: Chatham Publishing. ISBN 1-86176-149-X. 
• Holland, Clive (ed.) (1994). Farthest North. London: Robinson Publishing. ISBN 1-84119-099-3. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)

Eksterne lenker

• (en) Nansen's Fram expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bjørnsen, Vidar. «Fram I (Nansen)». polarhistorie.no. Arkivert fra originalen 20. juni 2015. Besøkt 19. juni 2010. 
• Aber, James A. «History of Geology: Fridtjof Nansen 1861-1930» (på engelsk). Emporia State University. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 14. juni 2010. 
• «Has Nature Supplied a Route Around the North Pole?» (PDF). New York Times (på engelsk). 
• «Fridtjof Nansen: The Nobel Peace Prize 1922» (på engelsk). Nobelprize.com. 
• Krishfield, Rick. «Nansen and the Drift of the Fram (1893–1896)». Beaufort Gyre Exploration Project (på engelsk). Woods Hole Oceanographic Institution. 
• «Vagn Walfrid Ekman 1874–1954» (på engelsk). Université catholique de Louvain.