Bernt Bentsen (født 1860, død 2. januar 1899) var en norsk polfarer, sjømann, styrmann og ishavsseiler. Han deltok i polferden «Framferd» ledet av Fridtjof Nansen og Wellmans nordpolekspedisjon i 1898 hvor han døde.

Bernt Bentsen
Født1860Rediger på Wikidata
Død2. jan. 1899[1]Rediger på Wikidata
Sykdom
BeskjeftigelsePolfarer, sjøfarer, styrmann
NasjonalitetNorsk

Kryssingen av Polhavet med «Fram» rediger

 
Medlemmene i Nansens Fram-ekspedisjon om bord i «Fram» etter hjemkomsten 1896:
Foran fra venstre: 1. Theodor Jacobsen (1855–1933), førstestyrmann 2. Bernhard Nordahl (1862–1922), elektriker 3. Hjalmar Johansen (1867–1913), offiser, fyrbøter og meteorologiassistent 4. Otto Sverdrup (1854–1930), kaptein 5. Anton Amundsen (1857–1909), førstemaskinist 6. Henrik Greve Blessing (1866–1916), lege og botaniker) 7. Lars Pettersen (1860–1898), svensk smed og annenmaskinist
Bak fra venstre: 1. Ivar Mogstad (1856–1928), altmuligmann 2. Sigurd Scott Hansen (1868–1937), offiser, navigatør og vitenskapelig assistent 3. Adolf Juell (1860–1909), stuert og kokk 4. Fridtjof Nansen (1861–1930), leder 5. Peder Hendriksen (1859–1932), harpunér og seljeger 6. Bernt Bentsen (1860–1898), sjømann

Bentsen tok styrmannseksamen i 1890 og dro deretter ut på Ishavet. Han deltok på den første ferden med «Fram» 1893—96 under ledelse av Fridtjof Nansen. Da ekspedisjonen ankom Tromsø på vei mot sibirkysten, ble Bentsen hyrt på stedet for å hjelpe med seilasen til Jugorstredet. Nansen forklarte ikke i sin beretning hvorfor han tok med Bentsen, og det var heller ingen køyeplass til ham. Han måtte dele en allerede full firemanns lugar, som antagelig var mulig fordi én mann alltid var på vakt. Bentsen ble med ekspedisjonen hele veien.

Han var visstnok god til å fortelle skrøner, som var nyttig under en tre år lang drift.

Wellmans nordpolekspedisjon og Bentsens dødsfall rediger

Bentsen døde under overvintring på Frans Josefs land. Han ble hyrt i 1898 av amerikaner Walter Wellman for en ekspedisjon til Frans Josef Land, som skulle være utgangspunktet for Nordpolen. Bentsen og Paul Bjørvig overvintret i en liten stein- og torvhule på Kapp Heller på Wilczekøya. De var en del av en gruppe på seks personer som under ledelse av Evelyn B. Baldwin la ut på en ekspedisjon nordover fra hovedstasjonen de hadde etablert på Kapp Tegetthoff på Halløya. Det ble bestemt at fire av de seks skulle returnere til hovedbasen, Bjørvig og Bentsen skulle overvintre i den primitive hytten. Stenhula var satt opp ved et depot resten av ekspedisjonsmedlemmene skulle benytte på neste sommers framstøt nordover, de to nordmennene skulle således være vaktmenn for dette depotet. Det var imidlertid meget begrenset hva de hadde fått tillatelse av Baldwin til å bruke i løpet av vinteren. De levde mest på isbjørnkjøtt og kaffe. Bentsen ble syk i begynnelsen av november, og Bjørvig pleide han frem til han døde 2. januar. Tidligere på høsten hadde de to blitt enige om at hvis en av dem døde i løpet av vinteren skulle den andre ikke begrave den døde ute. Dette fordi det på vinterstid ville være umulig å gjøre dette på en sikker måte slik at ikke isbjørner eller hunder fikk tak i liket. Bjørvig tilbrakte derfor resten av vinteren med sin døde kamerat i soveposen. I slutten av februar kom Wellman og de andre til Kapp Heller. De laget da en grav av steiner og holdt begravelse for Bentsen.

Hendelsen er tema i John Giævers bok Hardbalne polarkarer fra 1957[2] og i Mikkjel Fønhus fortelling Et løfte, Fønhus hadde fått låne Bjørvigs dagbok fra overvintringen for å skrive fortellingen.

Nyere tid rediger

I 1960 kom russiske forskere over Bentsens grav under en ekspedisjon til Wilczek Land, øya der Kapp Heller ligger. Graven var da ødelagt, så de gravla ham på nytt. Russerne reiste også et minnesmerke ved graven.

Referanser rediger

  1. ^ arkiveringsdato 20. juni 2015, arkiv-URL web.archive.org, www.polarhistorie.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Bernt Bentsen (1860–1899) Dag og tid, 14. juni 2013, side 19.

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger