Loddline eller loddsnor[1] var et hjelpemiddel ved kystnavigering før moderne tid med anvendelse av ekkolodd. På engelsk kalt for depth sounding eller kun sounding.[2]

Måling av dybde med loddline på en fregatt. Illustrasjon fra La Marine, 1844.

Snora besto av et lodd, ofte i bly, med en snor som var lang nok til å nå bunn på ganske dypt vann. Snora var utstyrt med knuter (knop eller stikk) av forskjellig slag som markerte hvor mye av snora som var sluppet ut. Han som skulle lodde dybden måtte først og fremst måle at der var seilingsdybde. Når skipperen var usikker, ble seilene og dermed farten redusert slik at et godt kastet lodd ville stå loddrett stramt når seildybdelengden var sluppet ut.

Loddmannen ble ofte så flink at han ved hjelp av hoderegnet matematikk kunne anslå hvor dypt der var mens loddlina sto skjevt i vannet.

Var man på leting etter god ankergrunn, trengtes både dybdemål og opplysning om det var sand eller steinbunn. Dette ble løst ved å smøre loddet inn med fett. Kom det opp med sand eller gjørme, var den saken klar.

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger