Samojedhund

polar spisshund

Samojedhund eller samoiedskaïa sabaka (FCI #212) er en polar spisshund som opprinnelig stammer fra Sibir i Russland, men som må kunne sies å ha fått sin endelige utforming i Skandinavia. De fem landene som inngår i Nordisk Kennelunion har siden 1969 hatt det internasjonale ansvaret for rasestandarden.[1] I all enkelhet kalles gjerne denne hunderasen for samojed i vesten, men per definisjon gjelder egentlig denne benevnelsen flere grupper av urfolksamojedene.

Samojedhund
samoiedskaïa sabaka
Samojedhund
Hundetypespisshund, laikahunder
OpprinnelseSibir i Russland
(Nordisk Kennelunion)
Egenskaperfamiliehund
Livsløp10–12
Størrelsemiddels–stor (17–30 kg)
Passer foraktive
Anerkjennelser
FCIGr. 5 sek. 1
(FCI #212)
AKCWorking
CKCWorking
KCWorking
UKCNorthern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Opprinnelse og alderRediger

 
Samojed laikaer som var med på Roald Amundsens ekspedisjon med skuta «Maud», her ved Kapp Tsjeljuskin i 1919.

Samojedene er en gruppe urfolk som lever på tundraen og taigaen i det nordlige Russland og de nordvestre delene av Sibir. Siden uminnelige tider har disse urfolkene brukt hunder til ulike arbeidsoppgaver, for eksempel til å gjete rein og jakte med. Hunden ble også brukt som sledehund, om enn ikke i samme grad blant den reingjetende befolkningen. Nøyaktig hvor gammel typen er i sin opprinnelse vet man ikke, men den er svært gammel. Opprinnelsen til dagens moderne samojedhund er såkalt samojed laika, en sibirsk reingjetende urhund som fortsatt eksisterer i mange lokale varianter. Benevnelsen olenegonka er en samlebenevnelse for disse hundene, siden de samojediske folkegruppene gjerne hadde sine egne lokale typer.

Samojedhunden er i likhet med grønlandshund, alaskan malamute og sibirsk husky østasiatisk av type. Den er gjerne helhvit eller nær helhvit, men de opprinnelige hundene kunne være både sorte og brune med mange ulike avtegninger. Disse innslagene her med årene blitt avlet vekk hos samojedhunden, selv om man på enkelte hunder den dag i dag kan se spor av slike tegninger.

Opprinnelig var samojed laika en meget allsidig brukshund, og samojedene brukte den til en rekke formål, f.eks. som sledehund, jakthundbjørn og rype, reingjetende vokterhund og vakthund for familien. De ulike folkeslagene hadde imidlertid ulike behov, så bruksegenskapene ble ulikt utnyttet. Nenetserne brukte den over hodet ikke til annet enn dens reingjetende og sosiale egenskaper, siden de mente annet bruk vil gå ut over de reingjetende egenskapene.[2]

Første gang denne hunden beskrives er i 1875, da den britiske ornitologen Henry Seebohm fra Sheffield så slike hunder brukt som gjeterhunder. Han beskrev hundene som helhvite, men unntak av en hund som var svart. Videre beskrev han hundene som små og kraftig bygget, med et revelignende hode og med ringlet busket hale.[3]

Det imidlertid var trolig Joseph Wiggins som først bragte med seg slike hunder til England. Han var sjøkaptein og ledet i 1875-1895 seks ekspedisjoner for å finne en raskere handelsrute til Sibir. Det mangler imidlertid dokumentasjon på disse hundene. Briten Ernest Kilburn Scott kjøpte en valp i Arkhangelsk. Den fikk navnet Sabarka og var en gave til kona Clara, men denne hunden var brun med hvitt kun på labbene og halen. Scott ble senere en betydelig oppdretter av slike hunder. I 1909 dannet han The Samoyede Club, som altså ble den første raseklubben for samojedhunder i verden. I mai samme år publiserte Scott den første rasestandarden. I den står følgende å lese om farger:

 Colour. Pure white; white, with slight lemon markings; brown and white; black and white. The pure white dogs came from the farthest north, and are most typical of the breed.  
– Sarah de Monchy og Pieter Keijzer, ON THE PRESERVATION OF A CULTURAL HERITAGE, R-PADS

Sent i 1893 importerte Francis Leybourne Popham den første kjente helhvite samojed laikaen til England, etter å ha kjøpt en slik hund av jenisejerne i Golchika.

Utseende, anatomi og fysikkRediger

 
Samojedhunder tåler godt vinterlige forhold

Samojedhund har en rektangulær og kraftfull bygning. Kroppen er robust, kompakt og muskuløs. Halsen er kraftig, ryggen er rett og muskuløs. Bred og dyp brystkasse, og måtlig opptrukket buklinje. Hodet er kraftig og kileformet og snuten typisk. Leppene skal være sorte og stramme, mens munnvikene gjerne er litt opptrukket og gir hunden det karakteristiske «samojedsmilet». Ørene er triangulære, relativt små og høyt ansatte, rørlige og stående. Muskuløs og kraftig benstamme med ovale labber og godt skilte tær. Halen bæres ringlet over ryggen eller noe ned langs siden.

Pelsen er rikelig, tett, tykk og elastisk. Den danner manke rundt halsen og frambrystet (kraftigere hos hanner). Kortere behåring på hodet og framsiden av lemmene. Underullen er tett, myk, kort og kompakt. Det er underulla som holder hunden tørr og varm. Fargen skal være hvit eller kremfarget, eller hvit og såkalt bisquit (hvitt bunnfarge med svake lys brune områder). Blant oppdrettere og eiere i Norge har det de siste årene vært diskutert hvor lang samojedhundens ytre pels skal være. De som driver mest med utstilling, vil gjerne at pelsen skal være noe lengre enn dem som bruker hunden aktivt i for eksempel hundespann. Problemet med for lang pels er ising, og at hunden fort blir for varm ved hard fysisk aktivitet.

Hannhundene blir normalt 54–60 cm i skulderhøyde og veier cirka 20–30 kg. Tispene blir normalt 50–56 cm i skulderhøyde og veier cirka 17–25 kg.

BruksområdeRediger

Samojedhund er en god brukshund og en snill og vennlig familiehund. Den egner seg spesielt godt som trekkhund og kløvhund, men den har også en rekke andre egenskaper innen hundesport. Som type er den seig og utholdende. Samojedhunden mangler egenskaper som vakthund, ettersom at de gjerne er svært sosiale og gjerne hilser på alt og alle. Kan hende har den fortsatt potensiale som gjeterhund for rein.

Lynne og væremåteRediger

Samojedhund er en robust, energisk og aktiv hund som passer best i en familie som er glad i mosjon og lange turer i skog og mark, sommer som vinter. Som type er den selvstendig, selvsikker og rolig, men rasen er kjent for å skjelle mye og ofte. Den er tillitsfull og snill, men trenger en tydelig leder som kan gi den fast dressur og som har stor tålmodighet og kjærlighet å gi tilbake. Denne hunden passer ikke i en liten leilighet, men trenger å få være mye ute hele året rundt.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Nordisk Kennelunion Nordic dog breeds. Besøkt 2021-06-10
  2. ^ Volkova, Vera Vasilyevna (1997) Forgotten Expedition. In Beregovoy, V. (2004) Primitive and Aboriginal Dog Society (R-PADS), 2004. p. 11–24. Besøkt 2021-06-12
  3. ^ Seebohm, Henry. 1875. Siberia in Europe. London,1880, p. 65-67. ISBN 142-126-507-9

Eksterne lenkerRediger