Alaskan malamute

Alaskan malamute (FCI #243) er en stor og kraftfull sledehund med røtter som brukshund blant inuittstammen mahlemiutene i Alaska. Den har fått tilnavnet «snøtoget fra nord», fordi den er så sterk og utholdende at den kan brukes som trekkhund nærmest uansett vær og vind. FCI har plassert den som en nordisk sledehundrase blant spisshundene.

Alaskan malamute
Malamute, «snøtoget fra nord»
Hundetype		Spisshund
Opprinnelse		Alaska/USA
Egenskaper		Brukshund/familiehund
Livsløp		10-12
Størrelse		Medium til stor (30-50 kg)
Passer for		Meget aktive
Anerkjennelser
FCI		Gr. 5 Sek. 1 (FCI #243)
AKC		Working
CKC		Working
KC		Working
UKC		Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Opprinnelse og alder

Alaskan malamute ble trolig avlet fram som en allsidig brukshund for mahlemiutene, et inuitfolk i Alaska. Trolig var den opprinnelig først og fremst jakthund på karibu og trekkhund, sekundært som kløvhund og vakthund. Senere har den vært mest benyttet som ren sledehund. Når rasen oppsto er svært usikkert, men den er trolig flere århundrer gammel.^{[trenger referanse]} På 1500-tallet ble det gjort nedtegnelser om dette inuitfolket og deres hunder, så man vet at typen må ha eksistert fra før den tid. Siden er disse hundene beskrevet en rekke ganger av ekspedisjoner som har vært i området.

Mahlemiutene var kjent for å ta svært godt vare på hundene sine, og en gjennomsnittlig familie hadde som regel tre–fire hunder. Fra beskrivelser kjenner man til at hundene gjerne gikk løse omkring i leirene, så man må kunne anta at forholdet til hundene føltes trygt. Barn skal sågar ha blitt observert mens de drakk melk fra diegivende tisper, noe som dessverre ikke lar seg dokumentere. Alaskan malamute går imidlertid for å være en svært sosial hunderase den dag i dag.

Hunderasen ble anerkjent som egen rase av American Kennel Club i 1935. I dag skal det finnes omkring 800 individer her i landet.

Utseende, anatomi og fysikk

Alaskan malamute er en kompakt og kraftig plugg med usedvanlig store krefter og meget stor utholdenhet. Den er ikke hurtig, men tåler belastning som ingen annen hunderase. Den har en velutviklet kropp og en sterk nakke. Ryggen er rett og bred og lemmene meget muskuløse og kraftfulle. Labbene er store, kompakte og grove. Hodet er bredt og kraftig og typisk kileformet med middels store triangulære stående ører som er bredt ansatt. Halen er buskete og bæres i en svak bue over ryggen, men den skal ikke være ringlet.

Pelsen er tett, tykk og grov, aldri lang eller myk. Noe lenger på kroppen og kraftigst rundt halsen, på halen og på baksiden av lårene. Tett oljeaktig underull, som vanligvis blir 2,5–5 cm lang og har meget god isolasjon mot kulde og regn. Fargen er sort-hvit, lys grå med islett av sorte hår eller sobel som skifter mot rødt. Fargeskiftninger tillates også i underullen. Også solid hvit farge tillates. I buken, nedover beina og på labbene, samt som markeringer i ansiktet, tillates hvit farging.

Alaskan malamute er den største av polarhundene. Hannen har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 64 cm og vekt på ca. 38 kg. Tispene har en gjennomsnittlig skulderhøyde på ca. 58 cm og vekt på ca. 34 kg.

Hunderasen kom for første gang til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig med oberst Ole Reistad som hadde med seg to hunder til Bardufoss.

I 1946/47 fikk major Venger fire alskan malamutes til Oslo (Nordstrand). Det var hanhunden Nimrod, og tispene Sajo, Siva og Minka. Disse ble delvis kjørt en sesong lokalt, men i 1947/48 ble de velvilligst stilt til disposisjon for Christian Pyk fra Norsk Trekkhundklubb som kjørte dem i tre sesonger. Nimrod og Siva ble parret og fikk to valper, Truls og Siri, som ble en del av 6-spannet. Som en kuriositet kan nevnes at dette spannet flere ganger deltok i militærmanøvre med Garden hvor de var med på å vise bruk av hunder i vinterkrig for blant annet general Montgomery (fotos fra VG). Etter at disse hundene ble tatt ut av tjeneste i Norsk Trekkhundklubb er man ikke kjent med deres videre skjebne. Hundene var meget lette å ha med å gjøre, de dro med seg det som var. Farten var ikke den aller største, men de oppnådde da en 4.-plass i Seppalaløpet i 1949/50.

Bruksområde

Alaskan malamute er en utpreget brukshund som egner seg ypperlig som trekkhund og kløvhund, men som også kan utgjøre en ypperlig familiehund for en familie som er glad i å ferdes mye ute. Den elsker å jobbe og kan dra tunge lass eller bære mye på ryggen.

Lynne og væremåte

Alaskan malamute er ganske selvstendig og trenger en meget tydelig leder og mye mosjon for å bli en god familiehund. Dressuren må være positiv og komme tidlig. Rasen er rolig og uredd og normalt aldri aggressiv mot mennesker. Den er imidlertid et typisk flokkdyr, så normalt vil ikke dette by på alt for store problemer. Som familiehund regnes den som lojal, leken og varsom omkring barn.

Dette er ikke en hund som passer i en leilighet i byen. Den trenger å være mye ute og bør helst ha en stor hundegård der den kan tilbringe «fritiden». Den kan utmerket godt sove ute hele vinteren igjennom, forutsatt at den har et skydd for vær og vind vinterstid, og skygge sommerstid. Innendørs trives den gjerne svært dårlig alene.

Annet

Pelsen trenger jevnlig vedlikehold året rundt, og ofte under fellingen. Siden denne hunden ikke tåler alt for høy varme må man finne løsninger for avkjøling i sommerhalvåret.

Eksterne lenker

• (en) Alaskan Malamute – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alaskan Malamute – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Norsk Polarhundklubb
• Norsk Alaskan Malamute Klubb