Ole Reistad
Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898, død 22. desember 1949) fra Furuset i daværende Aker kommune var en norsk idrettsmann, flyger og offiser. Han ble oberst i 1946.
| Ole Reistad | |||
|---|---|---|---|
 Oberst Ole Reistad på 1940-tallet | |||
| Født | 26. juni 1898[1] Aker | ||
| Død | 22. des. 1949[1] (51 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skiskytter, moderne femkjemper, flyger | ||
| Søsken | Karen Reistad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Egebergs Ærespris (1922) St. Olavs Orden | ||
| Troskap |  Norge | ||
| Tjenestetid | 1921–1949 | ||
| Militær grad | Oberst | ||
| Enhet | Hæren og Luftforsvaret | ||
| Kommandoer | Flyvåpnenes Treningsleir (Little Norway) Luftkommando Nord | ||
| Deltok i | Angrepet på Norge | ||
Oppvekst rediger
Reistad var hele livet idrettsinteressert, og i guttedagene var det fotball og langrenn som gjaldt. Han gikk på folkeskolen i det som den gang het Østre Aker, og fortsatte senere på middelskolen inne i byen. Som femtenåring var Reistad med og stiftet gutteforeningen Jarlen, som 14. januar 1914 ble omdannet til Furuset Idrettsforening.[2]
Idrettsprestasjoner rediger
Ole Reistad var en allsidig idrettsutøver, om vinteren var det langrenn, hopp og kombinert, og om sommeren var det friidrett og fotball. Som 18-åring debuterte han i Holmenkollbakken. Det store gjennombruddet som skiløper kom i Nydalsrennet i 1920, da han som relativt ukjent B-løper vant hele rennet flere minutter foran vinner i A-klassen, den senere olympiske mester Thorleif Haug. Han deltok i sommer-OL for Norge i 1920 i Antwerpen med 14.-plass i femkamp, og ble Norgesmester i femkamp i Bergen i 1922.[2] Han tok også NM-sølv i 1921 og NM-bronse i 1922, begge i diskos. For sine «fremragende prestasjoner som skiløper og utmerkede prestasjoner i friidrett», ble han tildelt Egebergs Ærespris for 1922.
Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1928 i St. Moritz og ledet det norske laget i militært patruljeløp i OL i St.Moritz. Militært patruljeløp kan sies å være en forløper til våre dagers skiskyting, og var oppvisningsgren i OL i 1928. Med på laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard. Noe overraskende vant de foran finske og sveitsiske favoritter. Det var i dette løpet at Reistad før en lang utforkjøring kom med ordren som siden har blitt et standarduttrykk: «Samling i bånn, gutter».
I OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen var han hovedleder for den norske troppen.[2]
Militær karriere før andre verdenskrig rediger
Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Han hadde også jobben som innflyver, dvs. at han ble sendt utenlands for å teste nye fly for Hærens flyvåpen. Etter at andre verdenskrig hadde brutt ut, ble mange av de vernepliktige flygerne innkalt til nøytralitetstjeneste. Ole Reistad var da sjef for Speidervingen, stasjonert på Kjeller ved Lillestrøm. De hadde som oppgave å overvåke kysten, og prøve å identifisere fremmede fly som krenket norsk luftterritorium. Oppgaven var vanskelig, da de norske flyene var altfor umoderne og saktegående i forhold til de utenlandske som kom inn over norsk luftrom.
Felttoget i Norge 1940 rediger
Tyskerne tok raskt kontroll over Oslo-området, dermed måtte Reistad flytte nordover med sine fly og mannskaper. Siden flyene hadde skiunderstell montert ble islagte vann brukt som landingsplasser. Ganske raskt havnet de i Gudbrandsdalen, først på Feforvatnet, men de flyttet raskt over til Espedalsvannet, da Fefor lå litt for åpent og utsatt til. Da Sør-Norge ble oppgitt 1. mai, dro Reistad og hans menn mot Lierne i Trøndelag, og derfra videre til Bardufoss, hvor de ankom 5. mai. Reistad ble da beordret som midlertidig sjef for Hærens Flyvåpen i Norge av general Ruge. Flyplassen ble ryddet for snø, slik at engelske jageravdelinger kunne bruke flyplassen med sine Gloster Gladiator og Hurricane-jagere. Kampene i Nord-Norge fortsatte fram til den 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut da situasjonen på kontinentet var blitt så prekær at de ikke lenger kunne fortsette operasjonene i Norge. Reistad demobiliserte da Hærens Flyvåpen, og flygerne ble anmodet om å prøve å komme seg over til England for å fortsette kampen derfra.
Rundt jorden til Canada rediger
Etter at kampene i Norge var over, skulle Reistad først prøve om det gikk å få startet en norsk flyskole i Finland, siden finnene hadde fått mye hjelp fra Norge under vinterkrigen. Det viste seg å være vanskelig, og da Reistad fikk inntrykk av at finnene ble mer og mer tyskvennlige måtte han gi opp forsøket. Han reiste så til Stockholm for å prøve å få overført så mange som mulig av de som hadde flyktet fra Norge til England eller Canada. Selv kom han til Toronto like før jul 1940 via fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway, der han meldte seg for sjefen for Hærens Flyvåpen, major Bjarne Øen.
Little Norway rediger
Flyvåpnenes Treningsleir (FTL) ble offisielt åpnet i november 1940. Øen reiste til London våren 1941 og 4. april ble Reistad forfremmet til major og beordret som sjef for leiren. Under hans ledelse skjedde mye i leiren. Han tok initiativet til en innsamlingsaksjon for å skaffe soldatene et rekreasjonssted, og for 12 000 dollar ble et sted 160 km nord for Toronto innkjøpt. Tømmerhuset som lå der ble pusset opp, og flere hus ble bygd. Det var mannskapene som eide stedet, men det ble også brukt til opplæring av rekrutter, derfor stod FTL for administrasjon og vedlikehold av stedet som ble hetende «Vesle Skaugum». Reistad ble etterhvert forfremmet til oberstløytnant.
Under tiden i Canada kom Reistad på kant med flere av de mektige norske lederne som var i eksil, bl.a. stortingspresident Carl J. Hambro. Dette skyldes antagelig misforståelser og en viss misunnelse fordi Reistad bl.a. lyktes svært godt med å samle inn penger til virksomheten blant skandinavisk ættede i USA og Canada. Dette hadde ingen god innvirkning på hans videre karriere i Luftforsvaret.
I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter.[3]
Retur til Norge rediger
Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen.
Norsk Aero Klubb rediger
I perioden 1935 til 1946 var Reistad formann for Norsk Aero Klubb. Virksomheten i Norge lå nede under krigen, men ble gjenopptatt under hans ledelse da freden kom. Antall lokallag vokste kraftig mens Reistad var formann, og det ble etterhvert en landsdekkende organisasjon. For sin innsats for klubben ble han hedret med klubbens hederstegn.
Sykdom og død rediger
Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge.[4] Han etterlot seg kona Bergljot og tre barn: Ole, Ragnhild og Kjell Arne.
Ettermæle rediger
Reistad har fått følgende veier oppkalt etter seg:
- Ole Reistads vei på Furuset i Oslo
- Ole Reistads vei i Bodø
- Ole Reistads vei i Lørenskog
- Ole Reistads veg på Bardufoss[5]
- Ole Reistads veg i Gjestadhagen på Jessheim.
- Ole Reistads gate i Stavanger
I tillegg har han gitt navn til:
- Ole Reistad-løypa i Østmarka
- Reistadløpet, Ole Reistads minneløp, Bardufoss; et skirenn som har vært arrangert årlig (april med få unntak) siden 1958. Reistadløpet går på 69° nord og er det nordligste rennet i Visma Ski Classics. Man velger mellom 40 eller 34 kilometer, uansett så går begge distansene gjennom et arktisk fjellandskap fra Setermoen til Bardufoss.
- Ole Reistad senter, Norges Luftsportsforbunds rikssenter for seilflygning på Starmoen ved Elverum.
Både på Bardufoss og på Furuset er det reist byster av Ole Reistad. Bysten på Bardufoss, av Joseph Grimeland, ble avduket 1958.
Utmerkelser rediger
- Kommandør av St. Olavs orden[4]
- Norsk Aero Klubbs hederstegn, 1949[6]
- Norges idrettsforbunds idrettsmerke i gull[7]
Utmerkelser
|
- Egebergs ærespris, 1922[7]
- Vinter-OL 1928, gullmedalje i patruljeløp (oppvisningsgren)[7]
Reistad takket nei til å motta dekorasjoner for sin innsats under andre verdenskrig.[8]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ole Imerslun Reistad, Norsk biografisk leksikon ID Ole_Reistad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Jakob Vaage (1956). Norske Skiløpere. Østlandet Sør. Oslo: Skiforlaget – Erling Ranheim. s. 565–567.
- ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3965393.ece
- ^ a b «Oberst Reistad Kommandør med stjerne av St. Olav». Aftenposten: 1. 28. november 1949.
- ^ stadnamn.kartverket.no https://stadnamn.kartverket.no/fakta/840972. Besøkt 7. januar 2019.
- ^ Guhnfeldt, Mette Lium (2009-01-02). Tiden flyr. Hundre år i luften. Norges Luftsportforbund 1909–2009. Norges Luftsportforbund / Akilles. ISBN 9788272862168. Besøkt 1. april 2023.
- ^ a b c Brøgger, A.W.; Jansen, Einar, red. (1952). Norsk biografisk leksikon. s. 384–385. Besøkt 1. april 2023.
- ^ Christian Boe Asteup (21. mai 2020). «Ole Reistad - flygeren fra Furuset». Furuset Vel. Besøkt 1. april 2023.
Kilder rediger
- Omholt-Jensen, Edvard (1986). Ole Reistad «The Spirit of Little Norway». Athenum. ISBN 82-7334-142-9.
- Tidemann-Johannessen, Birger (2001). Spitfire - Norsk jagerflyger i kamp. Orion Forlag AS. ISBN 82-458-0481-9.
- Reed Olsen, Oluf (1945). Vi kommer igjen - En norsk flygers beretning. Norsk Kunstforlag.
Litteratur rediger
- Jørgen Juve, red. (1959). Ole Reistad. Aschehoug.
Eksterne lenker rediger
- (en) Ole Reistad – Olympics.com
- (en) Ole Reistad – Olympic.org
- (en) Ole Reistad – Olympedia
- Reistadløpet
- Fra NRK: Nyttårstale til Norge av Ole Reistad (10 min.)
| Forrige mottaker: Harald Strøm |
Egebergs Ærespris (1922)
|
Neste mottaker: Johan Støa |