Wikipedia

Herman Smith-Johannsen

Herman «Jackrabbit» Smith-Johannsen (født 15. juni 1875 i Horten, død 5. januar 1987 i Tønsberg) var en norsk-canadisk langrennsløper og superhundreåring. Han er også kjent for å ha vært en av de som innførte langrennsporten til Canada og USA, og i 1979 ble han under skirennet Gitch Gami[1] i Wisconsin utnevnt til «høvding Løpende Elg», mens 150 indianere oppførte en æresdans for ham. Samme vinter ble han utnevnt til doctorem legum ad honorem – verdens første ski-æresdoktor[2] – ved Laurentian-universitetet i Ontario.[3]

Herman Smith-Johannsen
Født15. juni 1875Rediger på Wikidata
Horten
Død5. jan. 1987Rediger på Wikidata (111 år)
Tønsberg
BeskjeftigelseLangrennsløper, skihopper, alpinist Rediger på Wikidata
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin
BarnAlice Elisabeth Johannsen
NasjonalitetNorge
UtmerkelserMedlem av Order of Canada
Quebec Sports Hall of Fame
Canada's Sports Hall of Fame

Oppvekst rediger

 
«Føregangsmenn for skisporten i USA og Canada: John Albert Thompson (Snowshoe Thompson), Olaus Jeldness, Herman Smith-Johannsen, Carl Howelsen og Alf Engen», minnestøtte ved Emigrantkirka på Sletta ved vestnorsk utvandringssenter på Radøy i Nordhordland.
Foto: 2017

Smith-Johannsen var den eldste av ni barn (to døde i oppveksten) og oppkalt etter sin morfar Herman Roosen Smith. Hans far var kommandør i marinen og verftsjef Fritz Anthon Moritz Johannsen, f. 1846 i Laurvig (Larvik). Det var da flere med navnet Johannsen i marinen, slik at han føyde sin kones etternavn til sitt eget,[4] og ble Fritz Smith-Johannsen. Hans kone Agnes Smith var født i 1849 i Fredriksvern (Stavern) som datter av sjøkaptein Herman Smith, som var vokst opp på Frolands verk, der hans foreldre – Smith-Johannsens oldeforeldre – eide jernverket. Sjøkaptein Smith hadde seilt emigrantskuter til Amerika fra 1842, og i 1861 var han sjef for korvetten «Nornen» som patruljerte den østamerikanske kysten ned til Vestindia for å beskytte norsk skipsfart under den amerikanske borgerkrig. Slik ble han kjent med Abraham Lincoln.[5]

Etter de første barneårene i Horten kom Herman Smith-Johannsen til Kristiania i tiårsalderen. Der traff han Fritjof Nansen, som på den tiden var et forbilde for guttene. Smith-Johannsen fikk være med når Nansen hoppet fra isflak til isflak i Frognerkilen som trening før turen over Grønlandsisen. Smith-Johannsen plumpet i en råk rett som det var og måtte springe hjem etter tørre klær. Senere kom de litt i familie da hans fetter Andreas Lous Høyer giftet seg med Nansens datter Liv.[6]

Faren tok ham med på ski ved Frognerseteren, og lot ham selv utforske Nordmarka. Holmenkollbanen fantes ikke den gang, så de gikk opp fra Homansbyen. Andre året i hovedstaden var Smith-Johannsen 12 år og ba om lov til å dra i marka en dag i romjulen. Moren sa ja, men «lov meg å være hjemme før tre, for da blir det mørkt». Gutten traff imidlertid noen tenåringer som ba ham slå følge lenger innover. Ved Hakkloa røk spanskrørbindingen til den ene, og flokken snudde. Likevel var klokken blitt tre – om natten – da tolvåringen smøg seg inn døren hjemme. Foreldrene satt oppe, engstelige. «Fint at du kommer, gutt,» sa faren. «Vi kunne liksom ikke legge oss før vi hadde deg i hus,» sa moren. Ingen av dem var sinte, men innstilt på at han bare fikk dra som han ville. «Men Nordmarka er ikke lenger hva den var,» sa Smith-Johannsen da han var 105. «Den var den gang «et øde skoghav... ingen røde og blå og gule merker i løyper på kryss og tvers, ingen kraftgater og digre hogstfelter, men et stillhetens hav.» Ikke mange la turen ut i Nordmarka på den tid, så de som gjorde det, ble godt kjent med de fastboende.[7]

Som 16-åring gikk Smith-Johannsen i fjellet i sommerferien sammen med lillebroren, senere kontreadmiral Johannes Smith-Johannsen (1876-1954), som i april 1940 var med på å senke «Blücher». På fjellturen på begynnelsen av 1890-tallet hadde brødrene med seg en kamerat; de tre guttene hadde 40 kroner på deling. De tok toget til Eidsvoll, dro til Lillehammer med «Skibladner» og overnattet i Gausdal. De gikk over Besseggen og opp til toppen av Galdhøpiggen, og på Skogadalsbøen møtte de Edvard Grieg i følge med Julius Röntgen og Frants Beyer. Grieg var 48 år, men så eldre ut, og hadde leid en fjordahest han brukte som ridehest. De tre mennene bodde i en steinbu inntil seterhuset der de tre ungguttene sov. Flere overnattingsplasser fantes ikke til de få som gikk i Jotunheimen på den tiden. Guttene skjønte at noe var på gang mellom Röntgen og seterjenten Gjendine Slålien, som bare var fire år eldre enn Smith-Johannsen og selv levde til hun ble 100 år. I steinbuen var det fest hele natten, Gjendine har selv fortalt at Grieg hilste soloppgangen ved å synge Våren så det ljomet.[8]

Utdannelse rediger

I 1894 ble Smith-Johannsen sekondløytnant, og som 107-åring sa han at han var takknemlig for grunnlaget kavaleriet og Krigsskolen ga ham: «De som ikke har Krigsskolen, er ikke noe tess!»[9] Deretter dro han til Tyskland og påbegynte ingeniørutdannelse ved Universitetet i Berlin 1894-99. Hans store skiinteresse fulgte ham gjennom hele livet. I studietiden dro han ofte til Alpene for å gå på ski i feriene. En kald vinterdag i Berlin snørte han på seg lauparskøne og festet dem til spanskrørbindingen på asketre-skiene sine. På nysnøen gikk han gjennom Grunewald og helt frem til Kurfürstendamm. Tysk ungdom som ikke var kjent med ski, stimlet sammen rundt ham så han ikke kom av flekken, og snart stanset også trafikken, så politiet kom til for å spre mengden. På politistasjonen fikk han tre Mark i bot for alvorlig forstyrrelse av ro og orden. Smith-Johannsen forsvarte seg med at han bare hadde tatt en skitur, og slapp da å betale boten, men fikk beskjed om å holde seg unna trafikken neste gang han ville ut på ski.[10]

Etter fire års studier i Berlin var Smith-Johannsen hjemme på sommerferie da hans far røpet at familieøkonomien var så stram at studiene måtte avbrytes. Sønnen vurderte å slutte seg til Otto Sverdrup på ekspedisjonen som skulle seile rundt Grønland, men også dra til Klondyke og lete etter gull. Flere av hans norske og tyske venner var alt dradd dit, men Smith-Johannsen ble advart av familien sin om de livsfarlige indianerne han kunne komme ut for, og hans far greide å skaffe et lån til fortsatte studier i Tyskland: «Blir du ingeniør, har du en utdannelse som gjør at du kan ta vare på dine søsken». I 1899 tok Smith-Johannsen eksamen som diplomingeniør i Berlin.[11]

Vennskap med cree-stammen rediger

 
Cree-høvdingen Mistahimaskwa (Store Bjørn), 1885.

Etter endt studium traff Smith-Johannsen i Berlin en representant for Brown Hoisting Machinery Company i 1901. Han ble tilbudt ansettelse hos firmaet som holdt til i Cleveland i Ohio, og dit dro han for å bli maskinselger. Han mistrivdes imidlertid med kontorarbeidet og slo til da bedritslederen tilbød ham en tur til Canada, dit kollegene nektet å dra. I 1902 var North Bay Grand Trunk Railroad (senere oppkjøpt av Canadian National) under bygging. Han måtte bosette seg i villmarken, der jernbanesporet var planlagt, og finne ut hvilke maskiner som burde brukes. Smith-Johannsen dro nordover med toget så langt det gikk, videre med hest og slede, så med hundeslede til hundene ga opp. Da spente han på seg skiene og trakk bagasjen på en pulk. Slik nådde han North Bay, et område der bare indianere holdt til,[12] og to av dem fikk øye på ham en vinterdag, på ski i stor fart. Selv gikk de på truger, snowshoes. «Wapoos!» ropte den ene. «Hare!» Den andre sa «Okumakun Wapoos», dvs. «Høvding Hare», «Harehøvding».[13] Dette ble cree-indianernes navn på Smith-Johannsen. På engelsk ble dette jackrabbit (= hare), og derav kallenavnet hans, «Jack Rabbit».

Det var cree-stammen som holdt til ved North Bay, og Smith-Johannsen følte seg vel blant dem. To ganger i uken tok indianerne en runde til snarene sine på opptil 30 km, som var tungt i nysnø på truger. Nå lærte de av Smith-Johannsen og brukte ski i stedet. På ryggen bar de trugene som de trengte når de skulle innunder småskogen, der snarene stod. 105 år gammel sa Smith-Johannsen at noen av sine «beste og tryggeste venner» hadde han blant cree-indianerne. Hele resten av livet bad han bordbønn på cree-språk:

Kitchi manitou,
Store ånd,
meg wish.
mange takk.
No tako tao
Vi er sultne,
akwu metsu sutak.
gi oss å spise.[14]

Ekteskap og virke verden rundt rediger

I Wade Park i Cleveland traff Smith-Johannsen sin kone en vinterdag han var ute og vakte oppsikt med skiene sine. Hun het Alice Robinson (1882-1963) og var datter av en dommer som hadde vært lege under borgerkrigen. I 1907 giftet de seg, og Alice – «Mrs. J.», som hun ble kalt – fulgte med på ektefellens eventyr rundt om i verden. Paret fikk tre barn: Alice Elisabeth (født 1911 i Havanna på Cuba, død 2. januar 1992), Margaret «Peggy» Austin (født 13. mai 1918, død 29. mars 2014 i Montreal, Canada) og Robert «Bob» Smith-Johannsen (født 11. desember 1915, død 14. november 2001, bodde i Vestfold deler av sitt liv).

 
Minneplate på hus der «Jackrabbit Johannsen» bodde i 1916 i Pelham, New York.

Fra 1907 til 1915 var familien stasjonert i Havanna, siden ingen av firmaets amerikanske ansatte ville dra. I 1911 skulle gatene i Havanna brolegges, og Smith-Johannsen fikk i stand en storkontrakt på norsk granitt som ble fraktet nedover på norske skip. På Cuba hadde han kontor frem til 1926. Det året fikk han nesten i havn enda en storkontrakt. Det skulle bygges 300 mil med vei gjennom hele Cuba, og det lyktes å få til et samarbeid mellom 20 ulike steinbrudd. Tilsammen kunne de skaffe nok stein til det enorme prosjektet - som strandet på at en av steinbruddseierne brøt ut for å sikre seg hele ordren. Dermed falt de andre fra, og i stedet for norsk stein ble det lagt betong og asfalt fra et amerikansk firma. Men for norsk steinbruddsindustri var dette et hardt slag som ble merket langt inn på 1930-tallet.[15]

På Cuba fikk han malaria og var døden nær. Mangelen på kjøreveier gjorde det nødvendig å ha med seg ridehest. En gang stanset toget mellom to stasjoner så han fikk gå av. Han hev ut saltasken for å følge etter med hesten, men ut av nattemørket kom et forskrekket rop. Saltasken hadde truffet en mann som overnattet i veigrøften. Og den som hadde fått Smith-Johannsens saltaske i hodet, var herr Sanne fra hans hjemby Horten. Herr Sanne arbeidet på den plantasjen der Otto Sverdrup var bestyrer.[16]

Noen skiløping ble det ikke på Cuba, så Smith-Johannsen forsøkte seg på golf i stedet og ble kjent med Batista, en ung sersjant den gangen. Smith-Johannsen hadde flaks med å være på rett sted til rett tid - på Cuba under jernbaneutbyggingen, og til Panama dro han da den store kanalen ble bygget, da det dårlige klimaet skremte vekk andre. Gravemaskinene som grov ut Panamakanalen kom dermed fra hans firma. Til Kiruna kom han tilfeldigvis da gruvene der trengte nytt utstyr. Dermed fikk han kontrakten. Han kom til Svalbard da Store Norske Kullkompani skulle investere i et helt lageranlegg for kull i Adventbukta og i Longyearbyen. På vei tilbake til Tromsø var han med en fiskebåt som råket ut for en orkan og ble drivende hjelpeløs langs kysten, slik at den holdt på å bli skrudd ned i isen flere ganger før den klarte å smette ut i ishavet.[17]

Smith-Johannsen åpnet kontor i New York, men familien på fem trivdes ikke videre i gigantbyen. Så da første verdenskrig var over, fikk yngste broren, Otto, overta New York-kontoret, mens familien Smith-Johannsen bosatte seg i Lake Placid. Smith-Johannsen pendlet til sitt kontor i Montreal i Canada. Ti år senere var han lei av å starte hver mandag morgen med en tre timers biltur til kontoret, så i 1928 flyttet familien til forstaden Westmount ved Montreal.[18]

Etter krakket i 1929 rediger

Året etter kom krakket i 1929. I Nord-Dakota som var blant de «norskeste» av delstatene, måtte bortimot 90 % av befolkningen få offentlig hjelp for i det hele tatt å overleve. Smith-Johannsen mente krisen ikke kunne vare lenge, men tross alle anstrengelser mistet han alt. Forretningen det hadde tatt ham 27 år å bygge opp, var null verd i løpet av noen uker. Flere av vennene tok sitt liv. De tre barna skulle starte på utdannelsen sin. Nå så det ikke ut til at de kom til å få noen. Familien flyttet til en ussel hytte ved Shawbridge noen mil fra Montreal, der kjøtt fra rådyr og elg reddet dem. Smith-Johannsen hadde børsene sine, og cree-indianerne hadde lært ham å gå på jakt. Gradvis ordnet det seg med barnas utdannelse. Den eldste var hushjelp mot kost og losji mens hun gikk på McGill-universitetet. Etter hvert fikk Smith-Johannsen forefallende arbeid på jernbanen, senere hogget han ut skiløyper i Quebec-provinsen. «Utallige ganger har jeg takket for at jeg mistet alt under depresjonen, slik at jeg lærte å se tilværelsen på en ny måte.»[19]

I Laurentidene i den fransktalende delen av Canada lærte Smith-Johannsen seg fransk og introduserte langrennssporten i området. Han ryddet og vedlikeholdt løyper i flere hundre kms lengde gjennom Laurentidene, medregnet den kjente Maple Leaf Trail.[20][21] Han tok med seg ungdommer ut i naturen. Blant disse var den senere statsminister Pierre Trudeau som bevarte vennskapet med Smith-Johannsen livet ut.[22]

 
Mont Tremblant i Quebec-provinsen, der fjelltoppen Pic Johannsen er oppkalt etter Smith-Johannsen.

Han var blitt kanadisk statsborger i 1928, og bodde sammenhengende i Canada i 58 år (fra 1928 til høsten 1986). De siste 28 årene bodde han i 220 rue Beauine i byen Piedmont i Quebec, beliggende 60 km nord for Montréal. Huset er nå Jackrabbit Museum. Fjelltoppen Johannsen Peak i Quebec er oppkalt etter ham.[23][24]

Han ble i 1972 utnevnt til medlem av Order of Canada for sine bidrag til å innføre skisporten som helse- og fritidsmessig aktivitet i Canada. Samme året fikk han St. Olavsmedaljen og traff kong Olav som mintes at han hadde vært en tur i Horten like før krigen brøt ut, og bodd hos Smith-Johannsens bror kontreadmiralen. Smith-Johannsens sønn Robert var på besøk fra Canada, og kong Olav syntes synd på gutten som måtte overnatte i vedskjulet fordi kronprins Olav sov i sengen hans.[25] Robert hadde planlagt å studere i farens hjemland, men krigen satte en stopper for det. I stedet arbeidet han med erstatninger til skismurning, og fant frem til en blanding med gode egenskaper på is. Dette førte til at Milorg smuglet ham ut, slik at han kom seg hjem til Canada for å arbeide videre med stoff til avising av fly. Siden kom han frem til et klister i fast form, som ble satt i produksjon med farens tilnavn som merkenavn. På norsk ble skismurningen kalt «Jack Rabbits tosmurningssystem for alle typer føre». Roberts far var salgssjef for skismurningen.[26][27]

Da Smith-Johannsen var 99, var han ledsager for dronning Elizabeths representant i Canada, generalguvernør Ronald Mitchener, i et lokalt langrenn. Da falt Smith-Johannsen og brakk en ryggvirvel to km før mål. Det syntes han var så forsmedelig at han fullførte.[28]

Som hundreåring ble han i 1975 invitert til Holmenkollrennet og ble fulgt over Atlanterhavet av et kanadisk filmteam. De la seg straks etter ankomst, utslitte av jetlag. Neste morgen ble de overrumplet av stort bilde av Smith-Johannsen i avisen. Dagen før hadde han deltatt i eldste klasse i Ull-rennet - og vunnet, mens filmfolkene lå og sov.[29] Samme år kom filmen om Smith-Johannsens liv, Jackrabbit (National Film Board of Canada).[30] 105 år gammel var han eldre enn Frihetsgudinnen og Eiffeltårnet, eldre enn telefonen, dampmaskinen og Edisons elektriske lys.[31]

Den siste tiden rediger

Herman Smith-Johannsen flyttet tilbake til Norge da han var 111 år gammel.[32] Flytting til Nøtterøy, der sønnen Robert da bodde, er registrert den 19. september 1986. Siste året før Smith-Johannsen flyttet tilbake til Norge, bodde han på et aldershjem, men gikk daglige turer sommer som vinter. Han ble innlagt med influensa 26. desember 1986[33] og døde av lungebetennelse på sykehuset i Tønsberg like over nyttår. Den siste måneden av sitt liv var han verdens eldste levende mann.[34] Herman Smith-Johannsen ble gravlagt ved kirken Saint-Sauveur i Piedmont, Quebec, ved siden av sin kone, som døde i 1963.

Publikasjoner rediger

Fra 1939 til og med 1949 – med unntak for krigsårene – ga tobakksprodusenten Imperial Tobacco ut årboken Sweet Caporal Skiers’ Book med Smith-Johannsen som redaktør. Boken inneholdt oversikt over og omtale av skiløyper i Canada og relaterte emner, og ble delt ut gratis i reklameøyemed. Heftet fikk raskt status som en autoritativ skiguide, og var blant annet utstyrt med løypekart. Hele familien Smith-Johannsen deltok i arbeidet med å oppdatere innholdet fra år til år.[35]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Preview: Nordic skiers travel to Gitchi Gami Games» (engelsk). 15. januar 2021. Besøkt 5. desember 2021. 
  2. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 11), Aschehoug Forlag, Oslo 1980, ISBN 82-03-10394-4
  3. ^ «laurentian.ca». laurentian.ca (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  4. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 18-19)
  5. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 52-60)
  6. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 43)
  7. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 20-23)
  8. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 29-35)
  9. ^ Peder Skogaas: «En guttunge på 107!», Hjemmet nr 38/1982
  10. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 45-46)
  11. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 47-51)
  12. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 65-70)
  13. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 78)
  14. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 81-82)
  15. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 91-92)
  16. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 91)
  17. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 93-94)
  18. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 94-95)
  19. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 98-102)
  20. ^ «Remarkable People | Herman « Jackrabbit » Smith-Johannsen | CSHFM». Canadian Ski Hall of Fame and Museum (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  21. ^ «Herman “Jackrabbit” Smith Johannsen, Maple Leaf Trail, 1949.». Canadian Ski Hall of Fame and Museum (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  22. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 134)
  23. ^ «Mont Tremblant, Pic Johannsen». peakery.com (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  24. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 135)
  25. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 126)
  26. ^ Peder Skogaas: «En guttunge på 107!», Hjemmet nr 38/1982
  27. ^ «“Jackrabbit” Ski Wax for dry snow.». Canadian Ski Hall of Fame and Museum (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. «Herman “Jackrabbit” Smith Johannsen’s son Bob was a chemist as well as a skier. In the 1930s, he invented Jack Rabbit Ski Lacquer and set up a factory on the back veranda to manufacture it, recruiting the family and any unsuspecting visitors to help. Jackrabbit himself was the official salesman.» 
  28. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 147)
  29. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 139-40)
  30. ^ National Film Board of Canada. «Jack Rabbit» (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. 
  31. ^ Arvid Møller: Høvding Herman (s. 146)
  32. ^ «Herman "Jackrabbit" Smith-Johannsen, c. 1986.». Canadian Ski Hall of Fame and Museum (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. «Jackrabbit proudly holds wooden skiing poles on his 110th birthday, at his home in Piedmont, Quebec, c. 1986.» 
  33. ^ «Legenden er død», Bergens Arbeiderblad 8. januar 1987
  34. ^ Andresen, Knut Reidar (18. februar 2010). «Herman Smith-Johannsen». NRK. Besøkt 5. desember 2021. 
  35. ^ «"Sweet Caporal Skiers' Book, 1948-1949" by Herman “Jackrabbit” Smith-Johannsen.». Canadian Ski Hall of Fame and Museum (engelsk). Besøkt 5. desember 2021. «The Sweet Caporal Skiers’ Book was first published in 1939 by Imperial Tobacco as free advertising that was quickly snapped up by skiers as the authoritative guide to the Laurentian trails. With the exception of the war years, the book was issued annually with updated maps and text until 1949. Jackrabbit and his family were involved with the project throughout.» 

Litteratur rediger

  • Møller, Arvid (1980). Høvding Herman. Fortellingen om Herman Smith-Johannsen, Aschehoug Forlag, Oslo.
  • Johannsen, Alice E.(1993). The Legendary Jackrabbit Johannsen. McGill-Queens University Press. ISBN 0-7735-1151-2
  • Powell, Brian et al. (1975). Jackrabbit His First Hundred Years. Collier Macmillan Canada, Ltd.
  • Norton, Phillip. Jackrabbit Johannsen. The Pioneer of Skiing in Canada. Canadian Geographic Magazine, april/mai 1987:18-23.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herman_Smith-Johannsen&oldid=24216978»